Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2024

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.

Uke 1 / Veke 1

Fra prologen, med miniatyr der kongen gir loven til folket. Fra Codex hardenbergianus, Det kongelige biblioteket, Danmark. Denne utgaven er siden 2020 utstilt på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Foto: Ukjent/Universitetet i Zürich

Magnus Lagabøtes landslov eller bare Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Den er opphavet til hans tilnavn, «lovforbedreren». Loven samlet de gamle landskapslovene i én felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven.Trolig begynte arbeidet med å lage en felles landslov under Håkon IV Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, men det ble hans sønn Magnus som fullførte arbeidet. En del av inspirasjonen kom fra Castilla, og den norske landsloven er tydelig basert på romerske rettstradisjoner. Da Kristina Håkonsdatter i 1258 ble gift med prins Filip av Castilla reiste en stor gruppe fra hoffet med henne. De fikk i Castilla kjennskap til det omfattende lovarbeidet som pågikk der, og som ble til Las Siete Partidas. Da loven kom var det få europeiske land som hadde riksdekkende lover. Fredrik 2 av Sicilia hadde gitt en landslov i 1231, og Alfonso X av Castilla ga en landslov i 1265. Ellers var det stort sett landskaps- og bylover som var vanlig. I 1274 klarte kongen å få godkjent loven på Frostating. Dermed var landskapslovene harmonisert, og det var mulig å gå en ny runde for å få godkjent landsloven. Den ble vedtatt på Frostating, og senere godkjent av de andre landskapstingene. Opphavsmessig kan loven deles i fire omkring like store deler. En fjerdedeler eldre norsk rett som er henta direkte inn, en fjerdedel eldre rett som er noe omarbeida, en fjerdedel eldre rett som er sterkt omarbeida og den siste fjerdedelen er ny rett. Det ser ut til at de fire landskapslovene har fått omtrent like mye plass i landsloven, slik at den ble en god sammensmelting av de eldre lovene.Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Dei blå ringane markerer frå aust til vest gardane Villand, Annfinnset og øvre Larsgard. I fjellbygdene Hovet og Sudndalen i øvre Hallingdal var det på 17-1800-talet 30-35 gardar. På 1700-talet fanst her 45 husmannsplassar. Talet auka til 54 på 1800-talet. Det var derfor mange fleire eigedomsnamn på det gamle kartet enn på dagens kart (sjå nedanfor). Kart handteikna av Schie, 1849. Kjelde: Kartverket.

Ragnhild Knutsdotter Villand vart fødd i fjellbygda Hovet i 1767, døypt 27. juni same år i Ål prestegjeld i øvre Hallingdal. Ho var ugift tenestjente, mor til tre «uægte børn» med to forskjellige fedre. Eit unikt liv som tenestjente, men samstundes med mange fellestrekk for kvinner i hennar stand. Ho døydde i Bergen 21. desember 1804.

Dette er soga om eit forvitneleg kvinneliv på slutten av 1700-talet. Ragnhild var nummer tre i ein syskjenflokk på åtte, tre jenter og fem gutar. Alle jentene var fødde utanfor ekteskap. Dei var synlege bevis for samleie utanfor ekteskap, det som vart kalla leiermål. Eldste systera døydde som liten. Ragnhild gjekk i bygda si omgangsskule. 15 år gamal (14. juli 1782) stod ho konfirmant. I Hovet budde ho dei fyrste 17 år av livet. Seinare finn vi henne i Sande i Vestfold, i Christiania (Oslo) og i Bergen, der ho i 1804 døydde i barselseng. Ho var ugift, tenestjente og mor til tre «uægte» ungar. Ragnhild var dotter av Knut Villand Annfinnset (1741–1782) og Ågot Guttormsdotter øvre Larsgard (1741–1813). Ho var av godt folk, og voks opp i ei sjølvhevdande ætt, i ei fjellbygd i eit prestegjeld (Ål) med landets høgaste drapsfrekvens. Les meir...

Uke 3 / Veke 3

Tivoliområdet med portbygningen rett til venstre for Nationaltheatret, Tivolihaven langs Filosofgangen, bygårdene i Vinkelgaten nede til venstre og Cirkusbygningen over denne i venstre bildekant med sommerpajongen som huset Røde Mølle med det påbygde mølletårnet midt på bildet.

Foto: Nasjonalbiblioteket (1927-1935)

Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning.

Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.

Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Fantasikart fra 1700-tallet over Slaraffenland, fra Nasjonalbibliotekets kartsaming.

Fiktive steder er en oversikt over steder som finnes i sagn eller skjønnlitteratur. Med dette mener vi noe mer enn ei gate eller en bygning som ikke finnes; vi tar for oss grender, byer og andre lokalsamfunn som er grundig beskrevet.

Flåklypa i Kjell Aukrusts bøker har navn etter et virkelig sted, Flåklypa i Bøverdalen. Det er ingen likhet mellom de to stedene. I filmen Flåklypa Grand Prix fortelles det at Flåklypa ligger «Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover». Dette er ikke langt unna en beskrivelse av veien fra Aukrusts hjemsted i Oslo til hans fødebygd Alvdal. Bygda har dampysteri, campingplass, lokalavisa Flåklypa Tidende, egen TV-sender, butikk og kirke.

Tiriltoppen er en fiktiv drabantby i Oslo, der flere av Anne-Cath. Vestlys figurer bor. Ole Aleksander Filibom-bom-bom bodde først i en bygård, men familien flytta etter hvert til Tiriltoppen. Aurora og Sokrates og deres familie bodde også der, og Guro og hennes mor Erle flytta dit da Erle fikk seg jobb som vaktmester på Tiriltoppen. Også Kaos og Bjørnar bodde på Tiriltoppen, og var med i en hemmelig klubb sammen med de andre barna. Den store ungeflokken i serien om mormor og de åtte ungene flytta ut på landet, men huset deres er rett i nærheten av Tiriltoppen, og Morten minstemann ble en del av den hemmelige klubben. Spenningen i møtet mellom ungeflokken på landet og drabantbyungene fortelles det også om i bøkene.

Vømmøldalen er et sted som danna bakteppe for låtene til Vømmøl Spellmannslag, stifta i 1973 av Hans Rotmo. De to første platene, Vømmøl'n fra 1974 og Vømlingen fra 1975, hadde vedlagte trykksaker med beskrivelser av stedet. Gruppa var et politisk prosjekt knytta til AKP (m-l), og låtene tar for seg vanskene i utkant-Norge. Det beskrives fraflytting fra Vømmøldalen til nabokommunen Porselen. Kontrasten mellom vadmel og porselen illustrer det rotnorske bygdesamfunnets kamp mot kapital og kommersielle krefter. Les mer...

Uke 5 / Veke 5

Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910.

Maleri: Christian Krohg (1915)

Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.

I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.

Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Egil «Egelo» Berg fotografert i 1962.

Foto: Atelier Rude/Oslo Museum

Egil Berg (født 23. oktober 1932 i Oslo, død 26. mars 2015), med artistnavnet Egelo, var blant sin generasjons mest kjente tryllekunstnere. I tillegg til en rekke opptredener i inn- og utland, drev han sin egen trylle- og morosakforretning i Oslo i en årrekke. Egelo opptrådte, gjerne sammen med sin kone Klara, over hele landet og i utlandet, blant annet i USA, Spania og Sovjetunionen. Ofte reiste han med Jens Book-Jenssen. Han reiste på en rekke tryllekongresser, og bygget dessuten opp en stor samling av videoopptak av tryllekunstnere, trylleshow og undervisningsvideoer. Da han feiret 50- og 60-årsdagene sine, arrangerte han store magitreff på Chat Noir. Han var også dommer ved en rekke tryllekonkurranser.

Egelo mottok Kongens fortjenstmedalje i 1999. Han mottok også flere utenlandske priser, blant annet fikk han i 1995 Award of Merit fra Academy of the Magical Arts i USA.Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Det første normalsporede toget, tog 361, kjører inn på Koppang stasjon med en stor folkemengde på plattformen, en vogn i smalsportoget som skal videre ses til høyre.

Foto: Norsk Jernbanemuseum (1931)

Smalsporet jernbane er en type jernbane med smalere sporvidde enn standard, gjerne 1067 mm eller 750 mm. Det ble anlagt flere av disse rundt omkring i Norge, mange av dem som privatbaner: Den mest kjente i dag er Urskog-Hølandsbanen («Tertitten»), etablert i 1896, som nå er museumsjernbane på Sørumsand. Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Bilete 1: Anne i stakk med "rosut" skjorte og plagg (skaut) utanfor stølen Prestholt oppunder Hallingskarvet. Biletet vart brukt i ei lærebok for ungdomsskulen på 1970-talet.

Foto: Paul Andreas Røstad, Norsk teknisk museum/DEXTRA, 1969.

Anne Tolleivsdotter Vindegg (fødd Tufto 14. juni 1884, død 25. oktober 1980) var gardkone på Vindegg i Kvisla, Hol. På Ustaoset støla ho og hadde også arbeid med hyttefolk og andre turistar. Ho var truleg ein av dei siste i Hol som brukte folkedrakt til dagleg.

Anne vart fødd på Tufto, grannegard til Vindegg. Dette var farsgarden til mora, Mari Ellingsdotter (1847–1937). Ho gifte seg i 1871 med Tolleiv Knutson (1846–1931) frå Verpe i Ustedalen (ved Geilo). Gjennom mellom anna skreppehandel hadde han tent gode pengar. I 1871 kjøpte han Tufto og i 1896 også grannegarden Søre Juvsjordet.

Mari og Tolleiv fekk ni ungar, og Anne var nummer sju i flokken. Av syskena vart alle utanom Birgit (1879–1959) buande i heimbygda. Tre av dei vart gardeigarar: Elling (1873–1963) på Tufto, Knut (1875–1963) på Øvre Sand og Olav (1882–1956) i Søre Juvsjordet. Pål (1877–1893) døydde som 16-åring. Asbjørn (1887–1973) var mellom anna heradskasserar. Ragnhild (1871–1918) og Ambjørg (1889–1967) budde og arbeidde på garden til Olav i Søre Juvsjordet. Dei var alle tre ugifte. I folketellinga 1910 driv Ragnhild som budeie og Ambjørg med husgjerning. Birgit utvandra til Nord-Dakota i 1904. Ho hadde i 1899 gifta seg med Asbjørn Eirikson Tufte, som kom frå myljo Tufto på Geilo og hadde utvandra to år tidlegare, men som var heime att nokre år.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Tomtegata 10, som huset barneasylet fra 1847 og til 1933.

Foto: Oslo Museum (1920)

Vaterland børneasyl ble opprettet i 1838 i den såkalte Spinnerigården på Vaterlands Torv og var et daghjem/barnehage. «Fortrinnsberettigede til Optagelse i Asylet ere Børn fra 2 ½ til 7 Aar, af den fattige dagarbeidende Klasse», og fra 1847 i Tomtegata. Virksomheten lå på Vaterland fram til 1933 da den flyttet til Sandakerbakken og byttet navn til Thor Olsens stiftelse.

Barneasylet på Vaterland var blant de første i byen og dens forsteder.

De såkalte barneasylene hadde to formål: det ene var å gjøre det lettere for mødrene å ta seg arbeid utenfor hjemmet, det andre var å oppdra dem til «Renlighed, Lydighed og Orden» og samtidig holde dem unna «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».Normalt ankom barna rundt kl. 8-9 eller tidligere. De skulle selv ha med brød, som de skulle spise mens de var i asylet. Aktivitetene startet gjerne med at bestyrerinnen holdt en liten andakt kl. 9. I asylet skulle barna være «under Tilsyn af dertil Ansatte Damer», og barna skulle engasjeres med «Leg og passende Beskjæftigelse». Rundt kl. 14 dro noen av barna hjem for å spise middag, men de fleste ble i asylet og spiste middag der, noe som gjerne var en liten porsjon suppe. Dagen ble avsluttet med en liten andakt.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Henrik Mathiesen (1847-1927), kona Karoline Agnes fødd Nielsen og mora Karen Ingebrigtsdotter Mathiesen fødd Ranum eller Ramm.

Foto: L. Szacinski

Henrik Mathiesen (fødd i Strinda 9. juli 1847, død same stad 8. oktober 1927) var forretningsmann, historikar, forfattar og illustratør. Spesielt kjend og populær vart han som Trondheims og Trøndelags historikar. Han var ei drivkraft i kulturminnevernet, særleg kva gjeld Nidarosdomen og andre byggverk med opphav i mellomalderen. Han gav ut eit stort tal bøker, hefte, tidsskrift og enkeltartiklar, og har illustrert ei rad historiske og arkeologiske publikasjonar.Han rekna «den trønderske stamme» som det ypparste av «det gamle folk». Det manifesterer seg tydeleg til dømes i hans argumentasjon for eit folkemuseum i Trøndelag: «Dersom en søndenfjeldsk centralisation skulde faa magt til efterhaanden at udviske den thrønderske nationalkarakter, saa vilde dette være den største skade, ikke blot for thrønderne selv, men for hele landet.»Han meinte å kunne påvise at «nasjonalånden» var meir utvikla i dei nordafjelske enn i dei sønna- og austafjellske bygdelaga.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Welhaven i 1920

Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket

Hjalmar Welhaven (født 26. desember 1850 i Christiania, død 18. april 1922 samme sted) var arkitekt og skientusiast. Han var sønn av Johan Sebastian Welhaven og Josephine Angelica Bidoluac.

Hjalmar Welhaven var slottsforvalter under kongene Oscar II og Haakon VII. Ved siden av drev han arkitektpraksis i Kristiania, og blant hans mest kjente arbeider er Fridtjof og Eva Nansens hjem Polhøgda i Bærum og flere turisthytter. Welhaven var også en ivrig samler av gamle ski og annet skihistorisk materiale, og hans samling danner grunnstammen i Skimuseet i Holmenkollen.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

John Eid: eneste norske krigsgrav på Scartho Road Cemetery i Grimsby.

Foto: Stig Rune Pedersen (2019)

Det gis her en oversikt over kirkegårder og gravlunder i Storbritannia der det finnes norske krigsgraver, altså graver med nordmenn som døde som følge av krigshandlinger under andre verdenskrig (regnet fra 3. september 1939), deres tjenestegjøring eller virke for Norge under andre verdenskrig, som kamphandlinger og forlis, men også ulykker eller sykdom.

Oversikten inkluderer lister over personene som er gravlagt på de ulike stedene. Listen er offisiell, det vil si utarbeidet av norske myndigheter, men det kan selvsagt ikke utelukkes at den har mangler og ikke er komplett. De fleste avdøde nordmenn i tjeneste i utlandet er blitt tilbakeført til landet etter krigen. Denne oversikten dreier seg altså om de som av ulike grunner forble gravlagt der de var, og ikke ble returnert.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Streiketoget ved Folldal verk.

Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen (1929)

Folldalskonflikten 1929-1931 var en av landets største og mest langvarige arbeidskonflikter. Den utspant seg mellom eiere og arbeidere ved det engelskeide bergverkselskapet Folldal verk (The Foldal Copper and Sulphur Co.). Streiken, som varte fra mai 1929 til mars 1931, blir også kalt «Storstreiken» og «Den lange streiken».Det som skulle bli særegent for Folldalsstreiken, var den utstrakte bruken av såkalte «arbeidsvillige», eller «streikebrytere»; arbeidere som av ulike årsaker tok på seg de blokkerte arbeidsoppgavene i gruva til tross for den pågående streiken. Utover sommeren og høsten i 1929 var det mellom 150 og 180 streikebrytere i Folldal. Mange av disse ble rekruttert i Østre Toten kommune, og begrepet «Totenarbeidere» festet seg i Folldal. Det er spekulert i flere årsaker til at det kom såpass mange arbeidsvillige akkurat fra Østre Toten. En forklaring kan være at den økonomiske krisa hadde rammet ekstra hardt akkurat her, med store klasseforskjeller og stor arbeidsledighet. Østre Toten kommune hadde en stor andel dagarbeidere som tok på seg diverse løsarbeid på gardene. Flere av disse hadde sjelden over 200 arbeidsdager per år. Ifølge en artikkel i Oppland Arbeiderblad kan også fattigstyret i Østre Toten vært delaktige i en organisert verving av arbeidere. Østre Toten herredsparti (DNA) kalte streikebryteriet for en judasgjerning, og oppfordret til boikott av en skomaker og en rørlegger på Lena som skal ha vært sentrale i denne vervingen. Streikebryterne opprettet «Folldal borgerlig arbeiderforening», som skal ha hatt egen slakter, baker og butikk. 16. mai 1930 kom Hoff musukkforening sammen med en lærer fra Toten på besøk for å underholde Totenarbeiderne. Les mer...'

Uke 14 / Veke 14

Deler av Haldenvassdraget er opparbeida som kanal med sluser. Her Ørje sluser i Østfold.

Foto: Siri Iversen (2012)

Haldenvassdraget strekker seg fra de øverste kilder som ligger ved Dragsjøhanken i Nes på Romerike på 268 meter over havet, 7 km sør for Årnes og kilder nord for Flolangen og til det siste stykket til Halden som er elva Tista til den renner ut i Iddefjorden.

Det er et typisk lavlandsvassdrag som består av en rekke elver og kanaler, og renner gjennom flere sjøer i Akershus og Østfold. Den totale lengden er 149,5 km, hvorav rundt 90 km er elveløp og resten gjennom innsjøer. Nedbørfeltet er på 1584,24 km². Det er opptil 25 % fordampning av nedbøren i nedslagsfeltet, noe som er uvanlig mye. Dette skyldes blant annet de mange og til dels grunne sjøene. De store sjøene i vassdraget har vært overvåket systematisk siden 1975 og det finnes også resultater tilbake til 1965. Det spesielle med Haldenvassdraget er at det er til dels store problemer med vannkvaliteten øverst i vassdraget og at vannkvaliteten gradvis blir blir bedre mot utløpet.

De øvre delene er særlig utsatt for landbruksrelatert forurensning i form av næringssalter og jordpartikler som påvirker vannkvaliteten, i tillegg er det også sanitæravløp fra befolkningen. Det er årvisse oppblomstringer av blågrønnalger i Bjørkelangen, fra tid til annen også i nedenforliggende innsjøer. Vannkvaliteten blir bedre nedover i vassdraget, og Femsjøen benyttes som drikkevannskilde av Halden kommune.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Portrett brukt i intervju med Husmorbladet i 1948.

Foto: Ukjent.

Dagny Tischendorf (født 1888 i Bergen, død 10. november 1964 i Oslo) var journalist og organisasjonskvinne. Hun var i sitt virke særlig opptatt av fabrikkarbeidernes sosiale og helsemessige forhold.

I begynnelsen av 20-årene arbeidet Tischendorf et halvt år ved en fabrikk i hovedstaden. I Samtiden 1912 skrev hun om hvordan hun oppsøkte fabrikk etter fabrikk langs Akerselva og etter åtte dager til slutt klarte å skaffe seg en jobb. Målet var å "(...) gaa ind mellem fabrikarbeiderne, leve deres liv og prøve deres kår." I en annen artikkel i samme nummer skrev hun om arbeidet i fabrikken, om sine observasjoner og om hvilke tiltak som kunne vært satt inn for å forbedre forholdene for arbeiderne. Hun kom da også med i fagforeningsarbeidet. Gjennom samværet i fabrikken og i fagforeningen fikk hun "en dyp sympati og agtelse for arbeiderne, og det halve aar blandt dem lærte mig mere end mange aars tørre bokstudier". Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Fra bygningskomplekset tatt fra ytre vakt over den indre plassen, med Verkstedsbygningen til venstre, Skolebygningen til høyre og Artilleriets kontorbygning midt imot med hovedinngangen og forbindelsebygget som er en del av det nye kontorbygget på hver side.

Foto: Nils Petter Dale (2006)

Forsvarets ledelsesbygg, Glacisgata 1 i Oslo, er et stort bygningskompleks på 17 200 m², oppført på Akershus festning i tidsrommet desember 2004–september 2006. Det består av tre eldre, fredete bygninger og et nybygg og rommer tilsammen 560 arbeidsplasser. Arkitekt for prosjektet er Jarmund/Vigsnæs. Prosjektet ble i 2011 tildelt Murverksprisen.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Eva Nansen på Polhøgda i 1907. Dette er det siste bildet som ble tatt av henne i live.

Foto: Ingeborg Motzfeld (1907)

Eva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen.

Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken.

Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden.

Foto: Familien (1945)

Sigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.

Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-19

Uke 20 / Veke 20

Litografi som viser utstillingsområdene: Bildet er sett vestover, nede i venstre bildekant er midtfløyen (den eneste som var bygget på denne tiden) av Nasjonalgalleriet, også tegnet av Schrimer. I bakgrunnen Slottsparken med Nisseberget med kunstavdelingens bygning (rett over hovedbygningens flagg), restaurantbygning (med flagg) og observatoriet. Den lille bygningen ved Kristian IVs gate var «retirader» (toalettbygning). Norges Geografiske Opmaaling øverste høyre hjørne. Historisk museum er ikke bygget ennå (1898–1902).
Litografi: C.B./Oslo Museum(1883)

Den norske Industri- og Kunstudstilling i Christiania var en landsutstilling som ble avholdt 16. juni til 21. oktober 1883. Utstillingens formål var å presentere norske produkter og produktutvikling over et bredt spekter. Publikumsbesøket var imidlertid ikke helt som forventet, da det denne sommeren var et spesielt dårlig vær. Hovedbygningen for industriutstillingen fylte hele Tullinløkka hvor også Kristian IVs gate og Frederiks gate inngikk i utstillingsområdet, mens kunstavdelingen var på Nisseberget i Slottsparken. Her var også et himmelobservatorium med en stjernekikkert som en av attraksjonene. Les mer...

Uke 30 / Veke 30

Olav den Helliges død,

Foto: Peter Nicolai Arbo (1859)

Olsok markeres på Olav den helliges dødsdag 29. juli. Olav den hellige falt denne dagen under slaget på Stiklestad i 1030, ble regnet som martyr og etterhvert helgenkåret. Navnet kommer av det norrøne "Ólafsvaka", altså Olavs våke eller våkenatt for Olav. Olav den hellige har hatt en særdeles sterk stilling i Norge, og helligdagen til minne om ham ble den viktigste av våre kirkelige høytider. Opprinnelig ble den (som andre helgendager) feiret natt til den 29., men man har etterhvert kommet til å feire selve dødsdagen.

På olsok holdt man tidebønner, og man brant bål på samme måte som skikken ellers er ved Sankthans.

Selv om kirken etter reformasjonen forbød helgendyrking, holdt olsokfeiringen stand lenge etterpå. I de nasjonalt glødende tiårene fra slutten av 1800-tallet fram til andre verdenskrig, ble olsokfeiringen tatt opp og gitt et nytt religiøst-nasjonalt innhold. Det gjaldt f.eks. i Trondheim fra og med byjubileet i 1897, med venstremannen Henrik Mathiesen som primus motor, på Tolga fra 1912 under ledelse av dikteren og bondehøvdingen Ivar Sæter og i Lom fra 1920-tallet på initiativ av lyrikeren Olav Aukrust og sokneprest Peter Lorenz Smith. I dag feires olsok årvisst i form av bygdefestivaler etc. flere steder. Spelet om Heilag Olav framføres på denne tiden på Stiklestad, første gang i 1954. Dagen markeres også i Nidarosdomen, og selvfølgelig av katolske og ortodokse menigheter. På Færøyene feires olsok som nasjonaldag.Les mer...