Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2024

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.


Uke 1 / Veke 1

Fra prologen, med miniatyr der kongen gir loven til folket. Fra Codex hardenbergianus, Det kongelige biblioteket, Danmark. Denne utgaven er siden 2020 utstilt på Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Foto: Ukjent/Universitetet i Zürich

Magnus Lagabøtes landslov eller bare Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Den er opphavet til hans tilnavn, «lovforbedreren». Loven samlet de gamle landskapslovene i én felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven.Trolig begynte arbeidet med å lage en felles landslov under Håkon IV Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, men det ble hans sønn Magnus som fullførte arbeidet. En del av inspirasjonen kom fra Castilla, og den norske landsloven er tydelig basert på romerske rettstradisjoner. Da Kristina Håkonsdatter i 1258 ble gift med prins Filip av Castilla reiste en stor gruppe fra hoffet med henne. De fikk i Castilla kjennskap til det omfattende lovarbeidet som pågikk der, og som ble til Las Siete Partidas. Da loven kom var det få europeiske land som hadde riksdekkende lover. Fredrik 2 av Sicilia hadde gitt en landslov i 1231, og Alfonso X av Castilla ga en landslov i 1265. Ellers var det stort sett landskaps- og bylover som var vanlig. I 1274 klarte kongen å få godkjent loven på Frostating. Dermed var landskapslovene harmonisert, og det var mulig å gå en ny runde for å få godkjent landsloven. Den ble vedtatt på Frostating, og senere godkjent av de andre landskapstingene. Opphavsmessig kan loven deles i fire omkring like store deler. En fjerdedeler eldre norsk rett som er henta direkte inn, en fjerdedel eldre rett som er noe omarbeida, en fjerdedel eldre rett som er sterkt omarbeida og den siste fjerdedelen er ny rett. Det ser ut til at de fire landskapslovene har fått omtrent like mye plass i landsloven, slik at den ble en god sammensmelting av de eldre lovene.Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Dei blå ringane markerer frå aust til vest gardane Villand, Annfinnset og øvre Larsgard. I fjellbygdene Hovet og Sudndalen i øvre Hallingdal var det på 17-1800-talet 30-35 gardar. På 1700-talet fanst her 45 husmannsplassar. Talet auka til 54 på 1800-talet. Det var derfor mange fleire eigedomsnamn på det gamle kartet enn på dagens kart (sjå nedanfor). Kart handteikna av Schie, 1849. Kjelde: Kartverket.
Ragnhild Knutsdotter Villand vart fødd i fjellbygda Hovet i 1767, døypt 27. juni same år i Ål prestegjeld i øvre Hallingdal. Ho var ugift tenestjente, mor til tre «uægte børn» med to forskjellige fedre. Eit unikt liv som tenestjente, men samstundes med mange fellestrekk for kvinner i hennar stand. Ho døydde i Bergen 21. desember 1804.

Dette er soga om eit forvitneleg kvinneliv på slutten av 1700-talet. Ragnhild var nummer tre i ein syskjenflokk på åtte, tre jenter og fem gutar. Alle jentene var fødde utanfor ekteskap. Dei var synlege bevis for samleie utanfor ekteskap, det som vart kalla leiermål. Eldste systera døydde som liten. Ragnhild gjekk i bygda si omgangsskule.  15 år gamal (14. juli 1782) stod ho konfirmant. I Hovet budde ho dei fyrste 17 år av livet. Seinare finn vi henne i Sande i Vestfold, i Christiania (Oslo) og i Bergen, der ho i 1804 døydde i barselseng. Ho var ugift, tenestjente og mor til tre «uægte» ungar. Ragnhild var dotter av Knut Villand Annfinnset (1741–1782) og Ågot Guttormsdotter øvre Larsgard (1741–1813). Ho var av godt folk, og voks opp i ei sjølvhevdande ætt, i ei fjellbygd i eit prestegjeld (Ål) med landets høgaste drapsfrekvens. Les meir...

Uke 3 / Veke 3

Tivoliområdet med portbygningen rett til venstre for Nationaltheatret, Tivolihaven langs Filosofgangen, bygårdene i Vinkelgaten nede til venstre og Cirkusbygningen over denne i venstre bildekant med sommerpajongen som huset Røde Mølle med det påbygde mølletårnet midt på bildet.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1927-1935)
Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til lettere underholdning og folkeopplysning.

Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.

Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Fantasikart fra 1700-tallet over Slaraffenland, fra Nasjonalbibliotekets kartsaming.
Fiktive steder er en oversikt over steder som finnes i sagn eller skjønnlitteratur. Med dette mener vi noe mer enn ei gate eller en bygning som ikke finnes; vi tar for oss grender, byer og andre lokalsamfunn som er grundig beskrevet.

Flåklypa i Kjell Aukrusts bøker har navn etter et virkelig sted, Flåklypa i Bøverdalen. Det er ingen likhet mellom de to stedene. I filmen Flåklypa Grand Prix fortelles det at Flåklypa ligger «Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover». Dette er ikke langt unna en beskrivelse av veien fra Aukrusts hjemsted i Oslo til hans fødebygd Alvdal. Bygda har dampysteri, campingplass, lokalavisa Flåklypa Tidende, egen TV-sender, butikk og kirke.

Tiriltoppen er en fiktiv drabantby i Oslo, der flere av Anne-Cath. Vestlys figurer bor. Ole Aleksander Filibom-bom-bom bodde først i en bygård, men familien flytta etter hvert til Tiriltoppen. Aurora og Sokrates og deres familie bodde også der, og Guro og hennes mor Erle flytta dit da Erle fikk seg jobb som vaktmester på Tiriltoppen. Også Kaos og Bjørnar bodde på Tiriltoppen, og var med i en hemmelig klubb sammen med de andre barna. Den store ungeflokken i serien om mormor og de åtte ungene flytta ut på landet, men huset deres er rett i nærheten av Tiriltoppen, og Morten minstemann ble en del av den hemmelige klubben. Spenningen i møtet mellom ungeflokken på landet og drabantbyungene fortelles det også om i bøkene.

Vømmøldalen er et sted som danna bakteppe for låtene til Vømmøl Spellmannslag, stifta i 1973 av Hans Rotmo. De to første platene, Vømmøl'n fra 1974 og Vømlingen fra 1975, hadde vedlagte trykksaker med beskrivelser av stedet. Gruppa var et politisk prosjekt knytta til AKP (m-l), og låtene tar for seg vanskene i utkant-Norge. Det beskrives fraflytting fra Vømmøldalen til nabokommunen Porselen. Kontrasten mellom vadmel og porselen illustrer det rotnorske bygdesamfunnets kamp mot kapital og kommersielle krefter. Les mer...

Uke 5 / Veke 5

Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910.
Maleri: Christian Krohg (1915)

Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.

I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.

Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Egil «Egelo» Berg fotografert i 1962.
Foto: Atelier Rude/Oslo Museum

Egil Berg (født 23. oktober 1932 i Oslo, død 26. mars 2015), med artistnavnet Egelo, var blant sin generasjons mest kjente tryllekunstnere. I tillegg til en rekke opptredener i inn- og utland, drev han sin egen trylle- og morosakforretning i Oslo i en årrekke. Egelo opptrådte, gjerne sammen med sin kone Klara, over hele landet og i utlandet, blant annet i USA, Spania og Sovjetunionen. Ofte reiste han med Jens Book-Jenssen. Han reiste på en rekke tryllekongresser, og bygget dessuten opp en stor samling av videoopptak av tryllekunstnere, trylleshow og undervisningsvideoer. Da han feiret 50- og 60-årsdagene sine, arrangerte han store magitreff på Chat Noir. Han var også dommer ved en rekke tryllekonkurranser.

Egelo mottok Kongens fortjenstmedalje i 1999. Han mottok også flere utenlandske priser, blant annet fikk han i 1995 Award of Merit fra Academy of the Magical Arts i USA.Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Det første normalsporede toget, tog 361, kjører inn på Koppang stasjon med en stor folkemengde på plattformen, en vogn i smalsportoget som skal videre ses til høyre.
Foto: Norsk Jernbanemuseum (1931)
Smalsporet jernbane er en type jernbane med smalere sporvidde enn standard, gjerne 1067 mm eller 750 mm. Det ble anlagt flere av disse rundt omkring i Norge, mange av dem som privatbaner: Den mest kjente i dag er Urskog-Hølandsbanen («Tertitten»), etablert i 1896, som nå er museumsjernbane på Sørumsand. Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Bilete 1: Anne i stakk med "rosut" skjorte og plagg (skaut) utanfor stølen Prestholt oppunder Hallingskarvet. Biletet vart brukt i ei lærebok for ungdomsskulen på 1970-talet.
Foto: Paul Andreas Røstad, Norsk teknisk museum/DEXTRA, 1969.

Anne Tolleivsdotter Vindegg (fødd Tufto 14. juni 1884, død 25. oktober 1980) var gardkone på Vindegg i Kvisla, Hol. På Ustaoset støla ho og hadde også arbeid med hyttefolk og andre turistar. Ho var truleg ein av dei siste i Hol som brukte folkedrakt til dagleg.

Anne vart fødd på Tufto, grannegard til Vindegg. Dette var farsgarden til mora, Mari Ellingsdotter (1847–1937). Ho gifte seg i 1871 med Tolleiv Knutson (1846–1931) frå Verpe i Ustedalen (ved Geilo). Gjennom mellom anna skreppehandel hadde han tent gode pengar. I 1871 kjøpte han Tufto og i 1896 også grannegarden Søre Juvsjordet.

Mari og Tolleiv fekk ni ungar, og Anne var nummer sju i flokken. Av syskena vart alle utanom Birgit (1879–1959) buande i heimbygda. Tre av dei vart gardeigarar: Elling (1873–1963) på Tufto, Knut (1875–1963) på Øvre Sand og Olav (1882–1956) i Søre Juvsjordet. Pål (1877–1893) døydde som 16-åring. Asbjørn (1887–1973) var mellom anna heradskasserar. Ragnhild (1871–1918) og Ambjørg (1889–1967) budde og arbeidde på garden til Olav i Søre Juvsjordet. Dei var alle tre ugifte. I folketellinga 1910 driv Ragnhild som budeie og Ambjørg med husgjerning. Birgit utvandra til Nord-Dakota i 1904. Ho hadde i 1899 gifta seg med Asbjørn Eirikson Tufte, som kom frå myljo Tufto på Geilo og hadde utvandra to år tidlegare, men som var heime att nokre år.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Tomtegata 10, som huset barneasylet fra 1847 og til 1933.
Foto: Oslo Museum (1920)
Vaterland børneasyl ble opprettet i 1838 i den såkalte Spinnerigården på Vaterlands Torv og var et daghjem/barnehage. «Fortrinnsberettigede til Optagelse i Asylet ere Børn fra 2 ½ til 7 Aar, af den fattige dagarbeidende Klasse», og fra 1847 i Tomtegata. Virksomheten lå på Vaterland fram til 1933 da den flyttet til Sandakerbakken og byttet navn til Thor Olsens stiftelse.

Barneasylet på Vaterland var blant de første i byen og dens forsteder.

De såkalte barneasylene hadde to formål: det ene var å gjøre det lettere for mødrene å ta seg arbeid utenfor hjemmet, det andre var å oppdra dem til «Renlighed, Lydighed og Orden» og samtidig holde dem unna «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».Normalt ankom barna rundt kl. 8-9 eller tidligere. De skulle selv ha med brød, som de skulle spise mens de var i asylet. Aktivitetene startet gjerne med at bestyrerinnen holdt en liten andakt kl. 9. I asylet skulle barna være «under Tilsyn af dertil Ansatte Damer», og barna skulle engasjeres med «Leg og passende Beskjæftigelse». Rundt kl. 14 dro noen av barna hjem for å spise middag, men de fleste ble i asylet og spiste middag der, noe som gjerne var en liten porsjon suppe. Dagen ble avsluttet med en liten andakt.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Henrik Mathiesen (1847-1927), kona Karoline Agnes fødd Nielsen og mora Karen Ingebrigtsdotter Mathiesen fødd Ranum eller Ramm.
Foto: L. Szacinski

Henrik Mathiesen (fødd i Strinda 9. juli 1847, død same stad 8. oktober 1927) var forretningsmann, historikar, forfattar og illustratør. Spesielt kjend og populær vart han som Trondheims og Trøndelags historikar. Han var ei drivkraft i kulturminnevernet, særleg kva gjeld Nidarosdomen og andre byggverk med opphav i mellomalderen. Han gav ut eit stort tal bøker, hefte, tidsskrift og enkeltartiklar, og har illustrert ei rad historiske og arkeologiske publikasjonar.Han rekna «den trønderske stamme» som det ypparste av «det gamle folk». Det manifesterer seg tydeleg til dømes i hans argumentasjon for eit folkemuseum i Trøndelag: «Dersom en søndenfjeldsk centralisation skulde faa magt til efterhaanden at udviske den thrønderske nationalkarakter, saa vilde dette være den største skade, ikke blot for thrønderne selv, men for hele landet.»Han meinte å kunne påvise at «nasjonalånden» var meir utvikla i dei nordafjelske enn i dei sønna- og austafjellske bygdelaga.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Welhaven i 1920

Hjalmar Welhaven (født 26. desember 1850 i Christiania, død 18. april 1922 samme sted) var arkitekt og skientusiast. Han var sønn av Johan Sebastian Welhaven og Josephine Angelica Bidoluac.

Hjalmar Welhaven var slottsforvalter under kongene Oscar II og Haakon VII. Ved siden av drev han arkitektpraksis i Kristiania, og blant hans mest kjente arbeider er Fridtjof og Eva Nansens hjem Polhøgda i Bærum og flere turisthytter. Welhaven var også en ivrig samler av gamle ski og annet skihistorisk materiale, og hans samling danner grunnstammen i Skimuseet i Holmenkollen.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

John Eid: eneste norske krigsgrav på Scartho Road Cemetery i Grimsby.
Foto: Stig Rune Pedersen (2019)

Det gis her en oversikt over kirkegårder og gravlunder i Storbritannia der det finnes norske krigsgraver, altså graver med nordmenn som døde som følge av krigshandlinger under andre verdenskrig (regnet fra 3. september 1939), deres tjenestegjøring eller virke for Norge under andre verdenskrig, som kamphandlinger og forlis, men også ulykker eller sykdom.

Oversikten inkluderer lister over personene som er gravlagt på de ulike stedene. Listen er offisiell, det vil si utarbeidet av norske myndigheter, men det kan selvsagt ikke utelukkes at den har mangler og ikke er komplett. De fleste avdøde nordmenn i tjeneste i utlandet er blitt tilbakeført til landet etter krigen. Denne oversikten dreier seg altså om de som av ulike grunner forble gravlagt der de var, og ikke ble returnert.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Streiketoget ved Folldal verk.

Folldalskonflikten 1929-1931 var en av landets største og mest langvarige arbeidskonflikter. Den utspant seg mellom eiere og arbeidere ved det engelskeide bergverkselskapet Folldal verk (The Foldal Copper and Sulphur Co.). Streiken, som varte fra mai 1929 til mars 1931, blir også kalt «Storstreiken» og «Den lange streiken».Det som skulle bli særegent for Folldalsstreiken, var den utstrakte bruken av såkalte «arbeidsvillige», eller «streikebrytere»; arbeidere som av ulike årsaker tok på seg de blokkerte arbeidsoppgavene i gruva til tross for den pågående streiken. Utover sommeren og høsten i 1929 var det mellom 150 og 180 streikebrytere i Folldal. Mange av disse ble rekruttert i Østre Toten kommune, og begrepet «Totenarbeidere» festet seg i Folldal. Det er spekulert i flere årsaker til at det kom såpass mange arbeidsvillige akkurat fra Østre Toten. En forklaring kan være at den økonomiske krisa hadde rammet ekstra hardt akkurat her, med store klasseforskjeller og stor arbeidsledighet. Østre Toten kommune hadde en stor andel dagarbeidere som tok på seg diverse løsarbeid på gardene. Flere av disse hadde sjelden over 200 arbeidsdager per år. Ifølge en artikkel i Oppland Arbeiderblad kan også fattigstyret i Østre Toten vært delaktige i en organisert verving av arbeidere. Østre Toten herredsparti (DNA) kalte streikebryteriet for en judasgjerning, og oppfordret til boikott av en skomaker og en rørlegger på Lena som skal ha vært sentrale i denne vervingen. Streikebryterne opprettet «Folldal borgerlig arbeiderforening», som skal ha hatt egen slakter, baker og butikk. 16. mai 1930 kom Hoff musukkforening sammen med en lærer fra Toten på besøk for å underholde Totenarbeiderne. Les mer...'

Uke 14 / Veke 14

Deler av Haldenvassdraget er opparbeida som kanal med sluser. Her Ørje sluser i Østfold.
Foto: Siri Iversen (2012)
Haldenvassdraget strekker seg fra de øverste kilder som ligger ved Dragsjøhanken i Nes på Romerike på 268 meter over havet, 7 km sør for Årnes og kilder nord for Flolangen og til det siste stykket til Halden som er elva Tista til den renner ut i Iddefjorden.

Det er et typisk lavlandsvassdrag som består av en rekke elver og kanaler, og renner gjennom flere sjøer i Akershus og Østfold. Den totale lengden er 149,5 km, hvorav rundt 90 km er elveløp og resten gjennom innsjøer. Nedbørfeltet er på 1584,24 km². Det er opptil 25 % fordampning av nedbøren i nedslagsfeltet, noe som er uvanlig mye. Dette skyldes blant annet de mange og til dels grunne sjøene. De store sjøene i vassdraget har vært overvåket systematisk siden 1975 og det finnes også resultater tilbake til 1965. Det spesielle med Haldenvassdraget er at det er til dels store problemer med vannkvaliteten øverst i vassdraget og at vannkvaliteten gradvis blir blir bedre mot utløpet.

De øvre delene er særlig utsatt for landbruksrelatert forurensning i form av næringssalter og jordpartikler som påvirker vannkvaliteten, i tillegg er det også sanitæravløp fra befolkningen. Det er årvisse oppblomstringer av blågrønnalger i Bjørkelangen, fra tid til annen også i nedenforliggende innsjøer. Vannkvaliteten blir bedre nedover i vassdraget, og Femsjøen benyttes som drikkevannskilde av Halden kommune.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Portrett brukt i intervju med Husmorbladet i 1948.
Foto: Ukjent.

Dagny Tischendorf (født 1888 i Bergen, død 10. november 1964 i Oslo) var journalist og organisasjonskvinne. Hun var i sitt virke særlig opptatt av fabrikkarbeidernes sosiale og helsemessige forhold.

I begynnelsen av 20-årene arbeidet Tischendorf et halvt år ved en fabrikk i hovedstaden. I Samtiden 1912 skrev hun om hvordan hun oppsøkte fabrikk etter fabrikk langs Akerselva og etter åtte dager til slutt klarte å skaffe seg en jobb. Målet var å "(...) gaa ind mellem fabrikarbeiderne, leve deres liv og prøve deres kår." I en annen artikkel i samme nummer skrev hun om arbeidet i fabrikken, om sine observasjoner og om hvilke tiltak som kunne vært satt inn for å forbedre forholdene for arbeiderne. Hun kom da også med i fagforeningsarbeidet. Gjennom samværet i fabrikken og i fagforeningen fikk hun "en dyp sympati og agtelse for arbeiderne, og det halve aar blandt dem lærte mig mere end mange aars tørre bokstudier". Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Fra bygningskomplekset tatt fra ytre vakt over den indre plassen, med Verkstedsbygningen til venstre, Skolebygningen til høyre og Artilleriets kontorbygning midt imot med hovedinngangen og forbindelsebygget som er en del av det nye kontorbygget på hver side.
Foto: Nils Petter Dale (2006)
Forsvarets ledelsesbygg, Glacisgata 1 i Oslo, er et stort bygningskompleks på 17 200 m², oppført på Akershus festning i tidsrommet desember 2004–september 2006. Det består av tre eldre, fredete bygninger og et nybygg og rommer tilsammen 560 arbeidsplasser. Arkitekt for prosjektet er Jarmund/Vigsnæs. Prosjektet ble i 2011 tildelt Murverksprisen.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Eva Nansen på Polhøgda i 1907. Dette er det siste bildet som ble tatt av henne i live.
Foto: Ingeborg Motzfeld (1907)

Eva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen.

Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken.

Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden.
Foto: Familien (1945)
Sigrid Wiborg Andersen (f. Wiborg 3. juli 1914 i Skoger, død 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.

Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Litografi som viser utstillingsområdene: Bildet er sett vestover, nede i venstre bildekant er midtfløyen (den eneste som var bygget på denne tiden) av Nasjonalgalleriet, også tegnet av Schrimer. I bakgrunnen Slottsparken med Nisseberget med kunstavdelingens bygning (rett over hovedbygningens flagg), restaurantbygning (med flagg) og observatoriet. Den lille bygningen ved Kristian IVs gate var «retirader» (toalettbygning). Norges Geografiske Opmaaling øverste høyre hjørne. Historisk museum er ikke bygget ennå (1898–1902).
Litografi: C.B./Oslo Museum(1883)
Den norske Industri- og Kunstudstilling i Christiania var en landsutstilling som ble avholdt 16. juni til 21. oktober 1883. Utstillingens formål var å presentere norske produkter og produktutvikling over et bredt spekter. Publikumsbesøket var imidlertid ikke helt som forventet, da det denne sommeren var et spesielt dårlig vær. Hovedbygningen for industriutstillingen fylte hele Tullinløkka hvor også Kristian IVs gate og Frederiks gate inngikk i utstillingsområdet, mens kunstavdelingen var på Nisseberget i Slottsparken. Her var også et himmelobservatorium med en stjernekikkert som en av attraksjonene. Les mer...

Uke 20 / Veke 20

Signy Arctander.
Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1915. Biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1965.

Signy Anette Arctander (født 26. oktober 1895 i Bergen, død 23. september 1971 i Oslo) var samfunnsøkonom og statistiker, gjennom hele sin yrkeskarriere tilknyttet Statistisk sentralbyrå. Hun hadde i etterkrigstiden ledende stillinger i byrået, og mellom 1960 og 1963 var hun konstituert direktør. Arctander var sosialt interessert, både innen sin forskning og når det gjaldt ulike former for frivillig arbeid. Under krigen var hun engasjert i illegalt arbeid og satt en periode på Grini med fangenummer 13742. Les mer...

Uke 21 / Veke 21

Oberst Hans Kristian Bassø.
Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem (1901)

Hans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker. I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania.

I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850.Les mer...

Uke 22 / Veke 22

Torvet sett fra nord – Kanskje var Harstad kooperative Handelsforening i et av disse husene.
Foto: Ukjent.
Harstad kooperative Handelsforening som ble konstituert 30. september 1907, kom til i en periode der den kooperative ide for alvor ble brukt som agitasjonsmateriale for den voksende arbeiderbevegelsen, der vi kan slå fast at Det Norske Arbeiderparti rådde grunnen. Utsalget ble «ved Torvet», men konkursen var et faktum nøyaktig ett år seinere.

Da Leif Olsen og Henry Halsebø skrev artikkelen om Harstad Samvirkelag i boka om forbrukerkooperasjonen i Troms som kom ut i 1996, kjente nok ikke de den hele og fulle bakgrunnen for det som lå til grunn da Jern og metallforeningen i Harstad i februar 1916 drøftet mulighetene for å få organisert et kooperativt innkjøpslag. Det strandet, sies det, fordi fagforeningen hadde dårlig erfaring med et kooperativ som hadde eksistert tidligere. (Leif J. Olsen var formann i styret for – og Henry Halsebø var disponent i det lokale Samvirkelaget da de skrev artikkelen). Frode Bygdnes laga et oppsett om hva som lå til grunn for forbrukersamvirket i Årbok for Harstad 2011, men heller ikke der finner vi noe om foreninga som kom opp å stå i 1907. Og Kristian Steinnes' 100-årsberetning om Harstad fra 2004 har dessverre bommet på en del årstall omkring saken. Årsaken til dette ligger nok i at den gang disse arbeidet med problemstillingene, så var ikke digitaliseringen av lokalaviser kommet langt nok.Les mer...

Uke 23 / Veke 23

Peter S. Brandal (1870-1933) fotografert i 1911, 41 år gammal.

Peter S. Brandal (fødd 21. desember 1870, død 23. mars 1933) var selfangstreiar og Svalbardpioner. Han var ein av pionerane innan moderne selfangst og ein forgrunnsfigur i næringa i fleire tiår. Han starta selfangstreiarlag, seloljedamperi og sildoljefabrikk, og var med på å starte Kings Bay Kull CompanySvalbard.

Peter S. Brandal kom frå den kjende ishavsbygda BrandalHareidlandet, rett sørvest for Ålesund. Han var nummer to i ein søskenflokk på åtte. Foreldra var Severin L. Brandal (1847-1934) og Davide P. Brandal (1842-1902). Dei fekk overta eit utmarksstykke av Peder P. Brandal, far til Davide, då dei gifte seg i 1869. Her oppe i Haugen bygde dei hus og løe og busette seg, og dyrka opp jorda med tida. Men Severin var meir fiskar enn gardbrukar. Han dreiv fiske frå unge år av og vart etter kvart skipper på fiskeskøyter frå Ålesund. Les mer...

Uke 24 / Veke 24

Randi Solem. Etter samtidig maleri.

Randi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas.

Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår.Les mer...

Uke 25 / Veke 25

Statspolitisjef Karl A. Marthinsen etter å ha blitt likvidert i Blindernveien utenfor Oslo 8. februar 1945.
Foto: Glomdalsmuseet (1945)

Likvideringer under andre verdenskrig refererer til sanksjonerte drap på sivile utført av motstandsbevegelsen. Hovedårsaken til at slike likvideringer ble utført, var behovet for å sikre motstandsnettverk mot opprulling. Angivere og folk knytta til politiet var derfor ofte mål for likvideringer. Sanksjoneringen kunne enten komme gjennom en direkte ordre fra høyere hold, eller avgjørelsen kunne tas lokalt i henhold til fastsatte regler dersom likvideringen måtte foretas raskt for å sikre nettverket eller hindre at en planlagt aksjon ble forpurret.Les mer...

Uke 26 / Veke 26

Seks veteraner fikk Klostermedaljen 2. mars 1952. (Klikk på bildet for å få fram navna til alle på bildet.)

Malm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel».Les mer...

Uke 27 / Veke 27

Alette Heyerdahl (Aagaard Hansen).
Foto: Ukjent, faksimile frå Øverås m. fl. (1952): Trondheim katedralskoles historie 1152-1952.

Alette Maren Helga Henriette Heyerdahl (fødd i BergSenja 20. september 1862, død på Alnabru i Oslo 31. mars 1957) var ein pioner blant kvinner som tok høgare utdanning. Ho var blant dei aller fyrste kvinnene i landet som tok eksamen artium. Ho var den fyrste kvinnelege teologistudenten ved universitetet i Kristiania, men satsa ikkje vidare på akademisk karriere. Da ho gifta seg og vart prestefrue, vigde ho evner og krefter til familie, foreiningsverksemd og lokalsamfunn. Ho var samfunnsengasjert, ivrig mellom anna med ungdomsarbeid, og hadde fleire offentlege verv. Ho arbeidde på fleire vis for å fremje kvinneleg samfunnsengasjement. Les mer...

Uke 28 / Veke 28

John Jarnes

John Jarnes (fødd 27. desember 1915, død 19. desember 2016) er ein tidlegare møbelfabrikant i Sykkylven. Han er fødd på garden Rongen, som son til Karl J. Jarnes. Karl dreiv gard og trevareproduksjon. Spesialiteten var produksjon av trapper. John vanka tidleg i verkstaden til faren, allereie frå 10-11-årsalderen var han med i produksjonen. Etter at han var konfirmert, arbeidde han for faren på heiltid. I 1936 vart han tilsett ved J.E. Ekornes Fjærfabrikk som den første i madrassproduksjonen. Jens E. Ekornes hadde to år tidlegare byrja å produsere metallfjører til møbelindustrien. Med slike fjører kunne ein også lage sengemadrasser. Dette vart starten på produksjonen av dei såkalla Svanemadrassene.Les mer...

Uke 29 / Veke 29

Kirken sett mot nord. Det lille hvite påbygget er sakristiet.
Foto: Wolfmann (2017)

Slidredomen, opprinnelig Mariakirken i Slidre eller bare Slidre kirke, i dag Vestre Slidre kirke, er den største kirken i Valdres og omtalt som Valdres' hovedkirke. Den er viet til Jomfru Maria og er bygget i romansk stil med runde buer over dører og vinduer. Det er et tørrmurt steingjerde rundt kirkestedet og med en port med årstallet 1170.

Den er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1264 da den fattige Torstein ble utnevnt av pave Urban IV til prest i «ecclesia santae Mariae de Slidrum».Les mer...

Uke 30 / Veke 30

Olsok markeres på Olav den helliges dødsdag 29. juli. Olav den hellige falt denne dagen under slaget på Stiklestad i 1030, ble regnet som martyr og etterhvert helgenkåret. Navnet kommer av det norrøne "Ólafsvaka", altså Olavs våke eller våkenatt for Olav. Olav den hellige har hatt en særdeles sterk stilling i Norge, og helligdagen til minne om ham ble den viktigste av våre kirkelige høytider. Opprinnelig ble den (som andre helgendager) feiret natt til den 29., men man har etterhvert kommet til å feire selve dødsdagen.

På olsok holdt man tidebønner, og man brant bål på samme måte som skikken ellers er ved Sankthans.

Selv om kirken etter reformasjonen forbød helgendyrking, holdt olsokfeiringen stand lenge etterpå. I de nasjonalt glødende tiårene fra slutten av 1800-tallet fram til andre verdenskrig, ble olsokfeiringen tatt opp og gitt et nytt religiøst-nasjonalt innhold. Det gjaldt f.eks. i Trondheim fra og med byjubileet i 1897, med venstremannen Henrik Mathiesen som primus motor, på Tolga fra 1912 under ledelse av dikteren og bondehøvdingen Ivar Sæter og i Lom fra 1920-tallet på initiativ av lyrikeren Olav Aukrust og sokneprest Peter Lorenz Smith. I dag feires olsok årvisst i form av bygdefestivaler etc. flere steder. Spelet om Heilag Olav framføres på denne tiden på Stiklestad, første gang i 1954. Dagen markeres også i Nidarosdomen, og selvfølgelig av katolske og ortodokse menigheter. På Færøyene feires olsok som nasjonaldag.Les mer...

Uke 31 / Veke 31

Toten prestegard.
Foto: Anders Beer Wilse (1919)

Hoff prestegard, tidligere Østre Toten prestegard og Toten prestegard, ligger i Østre Toten kommune, og har vært prestegarden på Toten helt siden innføringa av kristendommen på Toten i 1021. Dermed er prestegarden noe eldre enn selve dagens Hoff kirke, som ble oppført som en basilika på slutten av 1100-tallet. Hoff prestegard ligger like nordøst for kirka. Formell eier av Hoff prestegard er Den norske kirke, ved Opplysningsvesenets Fond. Fra 1979 var det Hveem forsøksgard som sto for gardsdrifta på Hoff.

I Norske Gardsbruk fra 1997 er det oppgitt at Hoff prestegard besto av 345 dekar bortleid jord, 330 dekar skog og 10 dekar parkanlegg. Garden var tidligere langt større; fram til ca. 1900 en av Totens aller største eiendommer og landets nest største prestegard.

Bygningsmassen på Hoff prestegard besto pr. 1997 av våningshuset, bygget av Ole Hannibal Hof i 1730, stabbur (1844), drengestue (1880), driftsbygning 1934, badstue (1789) og en overbygd steinkjeller med et hvelv fra middelalderen.Les mer...

Uke 32 / Veke 32

Grip stavkirke og noen av de fargerike husene på Gripholmen.
Foto: Arnfinn Kjelland (2005)

Grip (uttale: [gɾi:pʰ] med lang i) er ei gruppe på omkring åtti øyer og holmer rundt halvannen mil utafor KristiansundNordmøre. Øyene var fra 1897 til 1964 egen kommune. De ble fraflytta i 1970-åra, og er nå et attraktivt turistmål for dagsturer på sommeren. Tilsammen har øyene og holmene et areal på rundt en halv km². Bebyggelsen på øyene er samla på Gripholmen, som er den største av øyene – 40 dekar av totalt 48 for alle øyer og holmer. Unntaket er Grip fyr, som ligger på Bratthårskollen.

Da Grip kommune ble innlemma i Kristiansund i 1964, var det bare 104 innbyggere på øyene, som utgjorde landets minste kommune både i areal og befolkning. Etter dette gikk det raskt nedover for øysamfunnet. I 1969 ble losstasjonen nedlagt, og i 1974 flytta de siste fastboende, med unntak av fyrvokteren.Les mer...

Uke 33 / Veke 33

Gunhild Larsgard, ugift, stelte heime, tenestjente, storprodusent av brunost, kvitost og smør, dronning i eige rike: Randen gard i Hovet/Hallingdal på 950 moh., 7 km til nemmaste granne.
Foto: Joronn Sagen Engen (faksimile fra Fremtiden 31. januar 1981)

Gunhild Larsgard (fødd 3. august 1909 i fjellbygda Hovet i Hol kommune i Hallingdal, død 29. september 1993 i bygda Hol, Hol kommune) var tenestjente, budeie, og dronning i eige rike. Ho gjorde ein stor innsats under andre verdskrigen.

Foreldra var Birgit Pålsdotter og Hans Larsson Larsgard. Dei var bønder. Gunhild var nummer fire i ein syskjenflokk på seks, og den yngste av tre jenter. I 1915 flytta ho, seks år gamal, med familien til fjellgarden Randen som låg kring sju kilometer frå Hovet. Ho gjekk på skule i Nord-Hovet. Storesystrene etablerte seg utanfor bygda. Mor hennar døydde i 1941, far følgde etter i 1949. Ein bror drukna i 1947. Den yngste broren sette seg ned i Hovet. Det vart eldste bror hennar, Pål, som held fram som bonde på Randen. Saman lyfta Gunhild og Pål arven etter far og mor, men utan brorfamilien i bygda vore det ikkje mogleg drifte garden. I 1986 flytta dei til bygdars att, for godt. Den siste tida budde Gunhild  på aldersheimen i grannebygda Hol, der ho døydde 29. september 1993.

Kven var Gunhild Larsgard? Kva kjenneteikna tida ho levde i? Korleis var dagane organiserte på ein liten fjellgard, 950 moh., i øvre Hallingdal, på 1900-talet? Bygdebokforfattaren Lars Reinton gir oss i kortform eit svar: «Kvinne, ugift, steller for Pål heime». Ho var kjent for sin gode brunost, og for innsatsen under krigen.

Ser ein nærare etter finn ein ei uhyre produktiv kvinne, men produkta, som ost, smør og rumme ligg ikkje att i landskapet som varige merke etter lange dagar med tunge lyft og slit, slik til dømes arbeidsrøyser etter menns innsats gjer det.Les mer...

Uke 34 / Veke 34

I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta.

XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».

Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett. Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201. Les mer...

Uke 35 / Veke 35

Marlo skule i Skjåk under oppføring. Her heldt realskulen til frå 1935 til 1940.
Foto: Kristian Stakston (1924)

Lom og Skjåk realskule var i verksemd frå 1935 til 1968. Skulen vart starta på privat basis (Skjåk private millomskule), men vart seinare kommunal, i samarbeid mellom dei to kommunane som skulen fekk namn etter. Den tredje Ottadals-kommunen, Vågå, har også delvis vore med i samarbeidet. Dei fyrste fem åra hadde skulen tilhald i Marlo skulehus i Skjåk, frå 1940 på Loar skule i Lom. Siste kullet på Lom og Skjåk realskule vart uteksaminert i 1968, etter at både Lom og Skjåk hadde innført niårig ungdomsskule frå hausten 1966. (Vågå hadde ungdomsskule på forsøksbasis alt frå 1960.)Les mer...

Uke 36 / Veke 36

Anne Marie Olsdatter Iversen (f. 1817) var jordmor i Skedsmo fra 1861 til 1902.
Foto: Haavelmo 1, 1929

Skedsmokvinner i lokalhistorien er en del av lokalhistoriewikiens delprosjekt Kvinner i lokalhistoria. I innledningen til delprosjektet heter det: «I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler». Dette samsvarer med forholdene i Skedsmo. Les mer...

Uke 37 / Veke 37

Snublesteinene utenfor Gamle DrammensveiStabekk, Bærum. Annie Louise Benkow og Rebekka Cecilie Oster ble begge drept i Auschwitz.
Foto: Heidi Thöni Sletten (2015)
Snublesteiner er minnesmerker som er lagt ned i fortauet utenfor eller nær bygninger hvor jøder eller andre ofre for nazismens utrydningspolitikk bodde eller arbeidet under andre verdenskrig. De er utforma som messingplater på ti ganger ti centimeter, som støpes ned i fortauet. Prosjektet ble starta av den tyske kunstneren Gunter Demnig i 1993, og har spredd seg til en rekke land. I Norge ble de første steinene lagt ned i 2010.

Det finnes pr. 2019 606 snublesteiner i Norge, fordelt mellom Oslo, Bærum, Hønefoss, Hurum, Tønsberg, Larvik, Skien, Bergen, Trondheim, Narvik, Harstad og Tromsø og flere andre kommuner. På verdensbasis er det lagt ned over 30 000 slike minnesmerker.

Jødisk Museum i Oslo har hovedansvaret for nedlegging av steiner i Norge. Det har også blitt lagt ned noen få snublesteiner for ikke-jødiske ofre for nazismen; steinen til minne om Tormod Nygaard i Oslo var den første av disse. Det internasjonale snublesteinprosjektet er definert slik at alle ofre for nazismen kan få en snublestein. Det kan også brukes for personer som overlevde, men som var ofre for konsentrasjonsleirenes grusomheter. Et norsk eksempel på dette er Herman Sachnowitz, der det står på steinen at han overlevde fangenskapet.Les mer...

Uke 38 / Veke 38

Kart over Bergensbanen 1924, Sigvard Heber
Bergensbanen, som går mellom Oslo og Bergen over fjellet, ble åpnet 27. november 1909 av Kong Haakon VIIVoss stasjon. Han uttalte at byggingen av denne banen var «vår tids storverk», og det var den virkelig. Byggingen bød på utfordringer som lå helt i grenseland av hva datidens teknologi kunne makte: Nord-Europas høyeste jernbanestrekning, med høyeste punkt 100 meter over tregrensen. Bergensbanen hadde kostet Norge et helt statsbudsjett da den åpnet.Banen var opprinnelig 493 kilometer lang, med 182 tunneler. Planer om en jernbane som kunne binde sammen Østlandet og Vestlandet, hadde versert helt siden 1871. Vossebanen åpnet i 1883, og strekningen mellom Voss og Taugevatn ble vedtatt i 1894. Bygging av Bergensbanen ble vedtatt i 1894, gjennom et stortingsvedtak som ikke var uproblematisk. Debatten hadde gått høylytt siden forslaget første gang hadde blitt fremmet. Les mer...

Uke 39 / Veke 39

Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene.
Foto: fra Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum.

Steigen prestegård (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området.Les mer...

Uke 40 / Veke 40

Det eldste bildet man kjenner til fra Andenes, tatt østover fra fyret.

Andenes ligger helt på nordspissen av Andøya og er det største tettstedet i Andøy kommune i Nordland, samt kommunens administrasjonssenter. Tettstedet har 2615 innbyggere (pr. 2019), og er kjent som et gammelt fiskevær, som fremdeles har stor betydning for kommunen. Andøya med Andenes var trolig en del av Omd i Halogaland. Omd er omtalt i Snorre Sturlasons kongesagaer, både i Ynglingesagaen og i sagaen om Olav Tryggvason. Les mer...

Uke 41 / Veke 41

Nic Waal omkring 1935.
Foto: Ukjent / Oslo museum
Nic Waal, eg. Caroline Nicolaysen Schweigaard Waal (født 1. januar 1905 i Kristiania, død 28. mai 1960 samme sted) var psykiater og en av Norges første psykoanalytikere. Hun grunnla og leda Nic Waals institutt, der hun var en pionér innen barne- og ungdomspsykiatri.

Hun var datter av major Vilhelm Bernhoft Nicolaysen (1866–1929) og Anna Horn (1872–1933). Gjennom faren var hun grandniese av lege Julius Nicolaysen og halvbrors sønnedatter av arkeolog Nicolay Nicolaysen.

Den 4. august 1927 ble hun gift i Oslo med forfatteren Sigurd Hoel (1890–1960). Dette ekteskapet ble oppløst i 1936.Les mer...

Uke 42 / Veke 42

Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932.

Johanne Louise Norberg (født 26. januar 1867Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f. 1829). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid».Les mer...

Uke 43 / Veke 43

Stabbur på Åmottunet. Til venstre stabburet fra Berger, til høgre stabburet fra Løsset.
Foto: Jensens (2008)

ÅmottunetGlomdalsmuseet består av et stort våningshus, ei stue, et loft, to stabbur og en låve, alle fra Åmot i Østerdalen. Fire av bygningene på tunet kommer fra garden Nedstu Berger (gnr 50/15), og ble overlatt til museet av brukeren Per Løken Walmsness (1899—1955). De to resterende bygningene kommer fra gardene Nordre Åset (gnr 5/4) og Løsset (gnr 35). Utenfor tunet står dessuten et brannsprøytehus som sto mellom gardene Alme og Kåsa, og som disse gardene hadde på deling.

Åmottunet står midt mellom Rendalstunet, Stor-Elvdalstunet og Elverumstunet. Tunet slik det står på museet viser et inntun med låve, men uten fjøs.Les mer...

Uke 44 / Veke 44

Våningshuset på Øvre Grorud gård, nå Grorudveien 13.
Foto: Stig Rune Pedersen

Grorud, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune, er en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gårdsbruk, men utgjør nå en del av strøket eller drabantbyen Grorud i Oslo. Arealet, der det iallfall fram til 1960-åra fremdeles fantes jorder og havnehager, er nå dominert av boligblokker, industri og annen næringsvirksomhet, med små eldre villastrøk innimellom.

Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 bnr. 196) ligger i dag i Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.

Grorud har en historie som strekker seg langt tilbake i middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo.Les mer...

Uke 45 / Veke 45

Mot breen fra Bondhus
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.Les mer...

Uke 46 / Veke 46

Gamla huset på Narvestad frå ca. 1930.

Narvestad er ein matrikkelgard i Fjotland sokn i Kvinesdal kommune. Garden har i dag gardsnummer 170. Han hadde tidlegare gnr. 1 i Fjotland kommune, i 1838 matrikkelnummer 172 og gamalt matrikkelnummer 316. Narvestad er den sørlegaste av gardane i Vesterdalen i Fjotland sokn. Hovudbølet låg frå gamalt av på vestsida av Kvina, medan nybruk blei reist på elvesletta på austsida av elva midt på 1800-talet.

Slettene på kvar side av elva ligg imot bratte skråningar med Nonansheia i aust og Hoskuldshomheia i vest. Nonansheia markerer grensa til Helle, som ligg omkring garden i nord og aust, medan garden har skogområde heilt inn mot grensa til Gyland sokn i Flekkefjord i vest. I sør grensar garden til Røyseland og Ryggesås, noko som også var den gamle kommunegrensa mellom Fjotland og Kvinesdal kommunar. I nord grensar òg Narvestad til Spikkeland.

Kvednebekkjen renn ut i Kvina ved Narvestad. Følgjer ein denne motstraums nordvest via Ragnhildhola, kjem ein til Narvestadstølen og vidare til Spikkeland.Les mer...

Uke 47 / Veke 47

Leirvågen kolerakyrkjegard.
Foto: AFNDG (2017)

Leirvågen kolerakyrkjegard ligg nær sjøen i Leirvåg ved Valevåg i Sveio kommune. Det går ein mur rundt heile gravplassen, med smijernsport i. Det er no ingen synlege graver inne på plassen. Muren blei restaurert i 2014.

Kyrkjegarden blei vigsla i 1849, då koleraepidemien råka vestlandskysten. Det skal ha vore den hollandske skonnerten «Magdalene Christine» som tok bakterien til Noreg då skonnerten la til kai i Bergen i desember 1848, og skapte ein koleraepidemi i Bergen og tok der livet av over 600 menneske i løpet av tre månadars periode og preidde seg raskt under sildefisket. Koleragravplassane ligg ofte langt frå folk og hus, då ein den gången trudde dei døde kunne smitta også etter at dei var komne i jorda.Les mer...

Uke 48 / Veke 48

Minnestein over Maren Ramskeid, som framførde Draumkvedet for Magnus Brostrup Landstad i 1840-åra.
Foto: Anne Brit Flatin Borgen (2003)

Draumkvedet er eit visjonsdikt som truleg først vart laga mot slutten av mellomalderen. Det skildrar ein visjon av livet etter dette, der Olav Åsteson eller Åknesån fall i ein ekstatisk søvn på julaftan og ikkje vakna før trettande dag jul. Då rei han til kyrkja, og satt seg i kyrkjedøra og fortalde om «draumane mange» der han hadde sett både dødsriket og Paradis. Diktet er bygd opp som ein ballade, men skiljer seg frå den vanlige forma med skiftande omkved og melodi.

Det vart tidleg klart for forskarane at Draumkvedet var noko eineståande i norsk samanheng. Det har tydeleg inspirasjon frå irsk-skotske visjonar frå tidleg mellomalder, men er langt seinare enn desse. Samstundes tyder det katolske innhaldet på at det må ha blitt laga før reformasjonen fekk sitt gjennombrot i Noreg, og ut frå stilistiske trekk truleg heilt mot slutten av mellomalderen eller noko lenger ut på 1500-talet. Litteraturforskarar og kulturhistorikarar har jobba mykje med verket, og fleire komponistar og biletkunstnarar har latt seg inspirere av det.Les mer...

Uke 49 / Veke 49

Dette er logoen til den frivillige organisasjonen Aktive Kvinner i Bjerke. Navnet til organisasjonen er midt i sirkelen av mennesker fra ulike bakgrunner representert av fire ulike farger. Disse fargene er gul, grønn, rød og blå hvis du følger personene med fargene i sirkelen med klokken.
Dette er logoen til den frivillige organisasjonen Aktive Kvinner i Bjerke.

Aktive Kvinner i Bjerke er en frivillig multikulturell organisasjon som har hovedfokus på helsefremmende trening for innvandrerkvinner. Organisasjonen ble dannet i 2016 med tilhørighet til Bydel Bjerke i Oslo, men har siden oppstart også hatt deltakere fra nærliggende områder. Styremedlemmene jobber aktivt med å tilby lavterskeltilbud for trening og aktiviteter som fremmer helse og sosialt miljø for innvandrerkvinner og deres familier. Dette arbeidet er ledet av hovedtrener og styreleder Sathiaruby Sivaganesh, som har fått flere priser for hennes driv og motivasjon til frivillighetsarbeidet i Bydel Bjerke og hennes arbeid for innvandrerkvinner siden 2005. Hovedmålet for organisasjonen er «å hjelpe innvandrerkvinner med helseforebyggende tiltak og aktiviteter uten at de føler hindring eller tvang til å delta». Organisasjonen har også tilbud som involverer både innvandrerkvinner og deres familier slik at alle blir motivert og engasjert til å være med på aktiviteter og treninger som gir helsegevinst.  

Organisasjonen tilbyr både lavterskeltilbud som trening, skogsturer og seminarer, og arrangering av større begivenheter og opplevelser som sosialt arrangementer og dagsturer. Aktive Kvinner i Bjerke har ofte samlinger som skaper en åpen og inklusiv arena for å gjøre det enkelt for innvandrerkvinner å uttrykke sine meninger og behov. Dette gir organisasjonen muligheten til å fortsette med gode tilbud og muligheter for helseforebyggende trening og opplevelser passelig for deres ønsker og hverdager slik at innvandrerkvinner opplever ingen hindring eller motstand i deres deltakelse for å skap bedre helse for deres kropp og sjel. Les mer...

Uke 50 / Veke 50

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-50

Uke 51 / Veke 51

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-51

Uke 52 / Veke 52

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-52

Uke 53 / Veke 53

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-53