Marcus Thrane
Marcus Møller Thrane (født 14. oktober 1817 i Christiania, død 30. april 1890 i Eau Claire, Wisconsin, USA) er mest kjent som mannen bak thranerørsla eller thranittene. Dette var den første politiske massebevegelsen i Norge, og arbeiderforeningene Thrane grunnla var en sentral forløper for den senere arbeiderbevegelsen. Den var ikke utelukkende en arbeiderbevegelse, for også husmennene var viktige deltagere.
Thrane var sønn av kjøpmann og riksbankdirektør David Thrane og Helene Sophie Bull. Selv gifta han seg med Marie Josephine Buch i 1841. Slekta var en av de mest velstående i Christiania. Formuen stamma fra farfaren Paul Thrane, som hadde drevet stort innen trelast. Men kort tid etter at Marcus ble født hadde faren spekulert vekk formuen, og gjorde underslag på 95 000 spesiedaler i Rigsbanken. Han ble fradømt stillinga i 1821, men klarte å betale tilbake med hjelp fra meddirektører og faren. Dermed unnslapp han fengselsstraff; det var på denne tiden fortsatt normalt at man kunne unngå straff utover tap av embetet dersom man dekka opp manko i kassa.
Ettersom andre i slekta hadde godt med penger ble det sørga for Marcus og hans søsken. I 1831 og 1832 døde hans foreldre, og han fikk en friplass på Christiania Borgerskole. Deretter fikk han friplass også på Oslo katedralskole, men han fullførte ikke skolen fram til examen artium. I stedet begynte han som handelsbetjent hos grosserer Nicolai Andresen. Han fant seg ikke til rette der, og i 1838 fikk han pass for å reise til Hamburg. Han planla å livnære seg ved å spille og synge, noe han som flere andre i familien hadde et talent for. Men i Frankrike ble han arrestert som løsgjenger. Det svensk-norske gesandtskapet fikk ham løslatt, men han ble sendt tilbake til Norge. I løpet av de rundt seks måneder han var utenlands besøkte han i tillegg til Frankrike også Tyskland, Sveits og Storbritannia. Denne reisa ble viktig for hans videre virke. Det må ha vært her han kom i kontakt med den utopiske sosialismen og den engelske chartistbevegelsen. I Paris ser det ut til at han også kom i kontakt med kristenkommunister.
I 1840 tok han examen artium som privatist, og begynte på teologistudiet ved Det kgl. Frederiks Universitet. Igjen hoppa han av før eksamen, og han begynte nå som privatlærer. I 1841 flytta han til Lillehammer og starta en privatskole der. Det var der han traff Josephine Buch, som var guvernante hos sognepresten i Fåberg. De ble kjærester, og hun begynte også å jobbe på skolen som åpna 9. juli 1841. De gifta seg samme år, og de tre første barna deres ble født på Lillehammer. Paret var populære i byen, hvor de blant annet engasjerte seg i musikk- og teaterlivet. Men etterhvert kjølna forholdet til det lokale borgerskapet, og konkurransen fra andre privatskoler ble hard. I mai 1846 var det ikke mulig å drive skolen lenger, og de forlot Lillehammer.
Ekteparet Thrane dro til Åsgårdstrand, hvor de åpna en ny privatskole. Etter bare et års tid dro de videre til Blaafarveværket på Modum, og åpna skole også der. På Modum fikk Thrane se konsekvensene av den økonomiske krisa som inntraff på nært hold. Mange av arbeiderne slet med å få til livets opphold. På samme tid svikta jordbruket. Thrane hadde i Lillehammertraktene også blitt kjent med [[husmann|sproblematikken. Både i Fåberg og Ringsaker var det mange husmenn som slet på dårlige plasser. I 1848 flytta familien Thrane til Drammen, og han ble redaktør for Drammens Adresse. På dette tidspunkt slapp han løs sine radikale tanker, inspirert av opplevelser under Europareisa og anspora av nøden han så blant husmenn og arbeidere. Da han fikk høre om februarrevolusjonen i Frankrike skrev han svært radikale ledere i avisa. Den umiddelbare følgen av dette var at abonnenter sa opp avisa, og Thrane fikk sparken.
Dermed var det duka for det som ble hans livsverk. Den 27. desember 1848 grunnla han sin første arbeiderforening i Drammen. I mars 1849 grunnla han en forening i Christiania, og 5. mai samme år starta han ukeavisa Arbeiderforeningernes Blad. Den kom nokså raskt opp i et opplag på 21 000 med 6000 abonnenter. Thrane dro på rundtur på Sørlandet og Østlandet, og i juli 1849 skal det ifølge hans egen avis ha vært hele 24 arbeiderforeninger med tilsammen 2360 medlemmer i rørsla.
Et av hovedtiltaka fra thranittene var en petisjon til kongen. Den ble forfatta av juristen Paul Hjelm Hansen, og krevde lavere toll – særlig på korn – utvida handelsfrihet, bedre kår for husmenn, tiltak mot brennevinsmisbruket, bedre skolevesen, en juryordning, allmenn verneplikt og alminnnelig stemmerett for menn. Dette kan virke som omfattende krav, men realiteten er at også bondeopposisjonen på Stortinget jobba for flere av sakene. Etter februarrevolusjonen hadde til og med regjeringsavisene vært positive til å utvide stemmeretten. Det var dermed nokså realistiske krav som ble stilt.
I mars 1850 kom nok en situasjonsrapport for rørsla. Det skal nå ha vært 133 foreninger med tilsammen 11 554 medlemmer. Det ble oppretta et sentralstyre i Christiania, der Thrane ble leder, i april 1850. I mai ble petisjonen levert til stattholder Severin Løvenskiold, med 12 833 underskrifter. Dette ser ut til å ha utløst et skred av nye innmeldelser og nye foreninger, slik at det sommeren 1850 skal ha vært 273 foreninger med 20 854 medlemmer. Dette vil si mer enn en dobling av antall foreninger og nesten dobling av medlemstallet i løpet av noen få måneder. Rørsla var også på god vei til å bli landsomfattende, ettersom det nå kom arbeiderforeninger i Trøndelag og på Vestlandet.
I juli 1850 holdt bevegelsen sitt første «Centralmøte» i Christiania. Thrane begynte nå å bli interessant for politiet, og han ble tatt inn til avhør etter et protestmøte mot utvisningen av agitatoren Harro Harring. Han ble på samme tid anmeldt for gudsbespottelse på grunn av artikler i Arbeiderforeningernes Blad. Dette ble han i første omgang dømt for, men Høyesterett frikjente. Den 12. november 1850 kom en skuffelse for rørsla da kongen avslo petisjonen. Dette ser ut til å ha utløst en radikalisering, slik at kravene etter dette har et tydeligere sosialistisk preg. Blant annet ble det nå krevd ikke bare bedre kår for husmennene, men at de måtte få kjøpe egen jord ved hjelp av lån i en statsbank. Dette skulle finansieres ved å ta kongehusets apanasjer. Han erklærte også at eiendomsretten ikke var hellig, og hyllet den franske anarkisten Proudhon, som hadde uttalt at «eiendom er tyveri». Thranes ideologiske retning er prega av flere forskjellige tenkere. Ved siden av Proudhons anarkisme eller korporasjonssosialisme finner man blant annet også trekk av tyskeren Weitlings kristenkommunisme. Det har tidligere vært regna som sikkert at Thrane ikke kjente Karl Marx' verker, men det har vist seg at han kan ha lest en svensk oversettelse av Det kommunistiske manifest, og de to marxistiske agitatorene Heinrich Anders og Carl Daniel Forsell hadde vært aktive i Norge i 1847 og 1848. Likhetstrekk med marxismen i Thranes ideologi kan dermed være henta rett fra kilden.
Den mer radikale profilen førte raskt til konfrontasjoner. I Romedal stoppa thranitter en tvangsauksjon, og i februar 1851 var det demonstrasjoner i Christiania og uroligheter i Levanger. På sistnevnte sted gikk det så langt at en thranitt ble befridd fra arresten. Da bevegelsen under sitt andre landsmøte i 1851 fatta vedtak om revolusjon den 12. juni ble rørsla kriminalisert. Thrane fikk omgjort vedtaket allerede dagen etter, men skaden hadde skjedd. Det lå an til et rettslig oppgjør, og dette rykka nærmere da det en måned senere ble sammenstøt mellom thranitter leda av Halsten Knudsen og utkommanderte militære i den såkalte hattemakerkrigen på Hønefoss.
Den 7. juli 1851 ble Thrane og fire andre ledere arrestert. Arkivene ble beslaglagt og avisa ble stoppa. Den ble starta opp igjen, men det var kamp mellom ulike lederemner i Thranes fravær, og abonnentene falt fra. Thranes familie ble hardt ramma, Josephine Thrane og deres fem barn havna på fattigkassa. Thrane skulle bli sittende sju år i fengsel for denne agitasjonen. Også rundt om i landet ble lokale thranittledere avhørt. Medlemslister ble samle inn og sendt til Justisdepartementet. 28. august 1851 ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon med domsmyndighet. Dommen ble avsagt først 10. april 1854. Thrane fikk fire års straffarbeid, og ettersom man på denne tida ikke fikk fradrag for utholdt varetekt betydde det at han ble sittende sju år i fengsel. Andre, som hadde vært mer direkte involvert i uroligheter, fikk strenge dommer. Dommen ble stadfesta av Høyesterett i juni 1855, og etter fire år på Christiania tukthus ble Thrane overført til Botsfengselet.
I juli 1858 ble han løslatt. Han starta som fotograf i Christiania. Kona hadde slitt seg ut på å holde Arbeiderforeningernes Blad i gang, fra juli 1855 og fram til nedleggelsen på slutten av 1856 var hun redaktør for avisa, den første kvinnelige redaktør i ei politisk avis i Norge. Verre var det at hun hadde fått tuberkulose. Hun døde i deres hjem på Grønland i 1862. Året etter forlot Thrane Norge sammen med sine fire døtre. Sønnen Arthur kom etter da han hadde avlagt examen artium.
Thrane bodde et par års tid i New York, og ble så invitert av norske sosialister til å flytte til Chicago. Han dro dit med sin familie i 1866, og begynte i mai samme år å gi ut ukeavisa Den Norske Amerikaner. Han prøvde også å organisere foreninger. Etter bare fire måneder ga han opp, men i 1869 gjorde han et nytt forsøk med bladet Dagslyset. Han skrev også i sosialistbladet Den nye Tid og andre publikasjoner. Noen massebevegelse, slik thranerørsla hadde vært i Norge, ble det aldri i USA, men han klarte å holde Dagslyset gående til 1878. Han begynte også å skrive teaterstykker og leda et norsk teater i Chicago. I 1867 ble syngespillet Gjest Baardsen satt opp, og senere samme år kom stykket Folkets Røst. Senere kom stykket Sammensværgelsen om justismordet mot Haymarketmartyrene, anarkister som ble hengt etter at ei bombe hadde blitt kasta mot politiet under en demonstrasjon 4. mai 1886. Det sto klart at de fire som ble henretta ikke hadde noe med bomba å gjøre. Thrane hadde kjent en av de som ble henretta.
Thrane var tilbake i Norge i 1883, og holdt foredrag om Amerika i flere byer. Han ble skuffa da Kristiania Arbeidersamfund nekta ham å bruke samfunnets lokaler. Han vendte tilbake til USA, hvor han bosatte seg hos sønnen Arthur som hadde blitt lege i Eau Claure i Wisconsin. Han døde der i 1890, og ble gravlagt på den lokale kirkegården. I sitt testamente hadde han fastslått at det ikke skulle være noen religiøs seremoni, og at bare fritenkere skulle få delta under gravferden.
I 1949 ble hans levninger flytta til Norge, hvor han ble lagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Halfdan Koht, som var sentral i å plassere Thrane innenfor arbeiderbevegelsens historie, holdt minnetalen. Thrane har fått gater og plasser oppkalt etter seg en rekke steder i Norge; pr. 2013 er det et tyvetalls Marcus Thranes gate/veg rundt om i landet (se Marcus Thranes gate) samt Marcus Thranes plass i Halden.
Kilder
- Tore Pryser: Marcus Thrane i Norsk biografisk leksikon
- Postens adressesøk: Marcus Thranes