Parken (Harstad)

Parken hørte opprinnelig inn under gården Harstadhamn, som Hans Fredrik Giæver kjøpte av Jakob A. Dinesen i 1877. Seinere ble dette tumleplassen for den oppvoksende slekt. Da Giæver døde i 1905, etter godt og vel 25 års særdeles vellykket gårdsdrift, som han fikk kongens sølv for, ble store deler av eiendommen solgt til Harstad kommune i 1907. Det var behov for å bygge skole så vel som boliger til en voksende befolkning. Slik kan vi si at Parken oppsto.

Parkens «grenser»

Parken var til å begynne omfattet av området nedenfor Åsveien fra like ovenfor der Esso-stasjon på Sama ble bygd og fram til møtet med St. Olavs gate. Fra dette krysset gikk det ned til der Hålogalands gate møter Skolegata. Derfra bar det opp til hotell Skandia, som seinere ble til utestedet Utheim, og så langs knausen over Samagata fram til Åsveien.

Da det ble bygd boliger og folkeskole, begrenset det Parken til å bli Bjarne Erlingssøns gate fra Skolegata til og med der vi i 1958 fikk Harstad kirke, samt opp Jonas Lies gate til møtet med Åsveien. Men da skal vi også huske at bydelen Parken egentlig ikke ble kjent som det før midt på 1930-tallet.

Idrettsplassen

Etter hvert som Harstad Idrettslag vokste, vokste også behovet for en idrettsplass. Kristian Steinnes forteller at HIL allerede i 1913 fikk kommunens tillatelse til å benytte området. Noe planeringsarbeid ble gjort i 1914 og 1915, og i 1918 avga generalforsamlingens komite sin innstilling om å bygge en 60x90 meters fotball-, spyd- og diskosbane med en 400 meters løpebane rundt. Det ble også bestemt å anlegge lekeplass, tennisbaner og en bygning for garderober og lagerrom for lagets materiell. Nå vet vi at mye av dette ikke ble gjort samme året vedtaket ble gjort, for i mange år gikk idrettsplassen både under betegnelsen «Giævermyra» og «fotballmyra».

Tennis

Hvorvidt det ble idrettslaget som bygde tennisbanen vet vi ikke. Pålitelige kilder hevder at det var doktor Gunnar Johnson som stilte seg i spissen og fikk bygget banen. Johnson ble tilsatt som overlege ved Harstad sykehus i 1926 og skal ha gått i gang med tennisbanen ved inngangen til 1930-åra. Det har ikke lyktes å finne alle navna på Harstads første tennisspillere, men vi vet at blant dr. Johnsens kamerater var de to kompisene William Wulff Uhre og tannlege Edvin Berg Schjelderup.

«Nansen-sletta»

Det første «offisielle» vi hører om Parken er deretter at Nansen talte her. Fedrelandslaget hadde sendt Fridtjof Nansen på propagandaturné langs kysten i 1929. Tirsdag 11. juni 1929 gikk Nansen i land på ekspedisjonskaia fra M/Y «Stella Polaris» tilhørende Bergenske Dampskipsselskap. Her ble han mottatt av avtroppende ordfører Erland Frisvold. Det bar direkte til det som siden kom til å hete Nansen-sletta i Parken. Frisvold og Nansen ble skysset av Leif Heløe, far til Leif Arne Heløe. Der laget Fedrelandslagets lokale støttespillere et gedigent propagandashow. Harstad Mandskor sang flere nummer der hovedstrømningen var norske tekster av kjente norske poeter tonsatt av norske komponister.

Fedrelandslaget ville samle høyresiden i norsk politikk og skape en frontorganisasjon mot den voksende arbeiderbevegelses ideer om sosialisme og kommunisme. Anders Lange, som seinere grunnla forløperen til Fremskrittspartiet, var Fedrelandslagets sekretær i perioden fra 1930 til 1938.

Nansen talte i store ord og vendinger fra den provisorisk oppbygde talerstolen, mandskoret sang, mens drosjesjåfør Heløe ventet. Mannssangerne ble invitert med om bord for å synge enda mere – etter det meget vellykkede møtet. Men ikke alle var like begeistret. Kommunistenes lokale organ Dagens Nyheter, som ble redigert av Sigurd Simensen hadde allerede 13. oktober 1928 publisert en særdeles refsende lederartikkel mot denne «fullt ferdige fascistiske organisasjonen som efter Italiensk mønster skal lyksaligjøre «vort kjære fedreland»». Fedrelandslaget var etablert i Harstad, og interesserte kunne henvende seg til skipskaptein L. Conradi (Leif Wagle Conradi) redaksjonssekretær Saue (Agnar Saue) i avisa Haalogaland og redaksjonssekretær Solstad (Peder Lind-Solstad), i Harstad Tidende. For øvrig vet vi fra Simensens egen hånd at det i 1928 ble brudd mellom ham og Frisvold, som ellers hadde hatt et vel fungerende samvirke med å «bygge byen».

Det lokale Eldorado

Alle ungene som bodde i nærheten av Parken brukte den. De fotballspillende var antagelig i flertall, og det var flere steder det var mulig å lage et mål – ja opptil to med høvelige steiner, og spille kamp i mellom dem. Det vil si, på de små «slettene» som egentlig var ganske kupert ble det spilt treningskamper, mens selve kampene ble spilt på idrettsplassen, som altså også kunne gå under navnet fotballmyra. Parken Idrettslag, PIL var det dominerende guttelaget i området som i tur og orden slo både «Viking» og «Glimt» fra Trondenes, «Fart» fra Sama og Samasjøen, «Speed» og «Frem». Det ble laget turnering, som Arne Thorbergsen, Aksel Olsen og Birger Arnesen stilte seg i spissen for. Så blir det med styrke hevdet at «PIL» var Harstads aller beste lag. Ikke bare fordi de hadde egen treningsbane utenfor skredder Igeland sitt hus i Bjarne Erlingsøns gate. Men mest av alt fordi at både i 1932 og 1933 var det de som vant turneringen. Gutter fra «heile Harstad» søkte til denne gutteklubben.

Da Parken ble park

Omtrent midt på 1930-tallet må det ha blitt gjort et kommunalt vedtak om å anlegge park i Parken. Det blir hevdet at det var kaptein Ole Martin Skaanes, som fikk – eller påtok seg oppdraget med å forskjønne parkområdet med blomster og buskvekster etter først å ha gjort et dugelig oppryddingsarbeid. Han kom fra Levanger og ble far til Oddmund, seinere bare kjent som «doktor Skaanes». Skaanes starta arbeidet ved «Korketrekkeren» som så å si dannet «inngangen til Parken». Området kom da til å omfatte sletta nedenfor dagens Harstad kirke, gran-plantefeltet som startet ved Bjarne Erlingsøns gate og grenset opp mot «Nansensletta», men også der paviljongen og statuen av Alfred Evensen mange år seinere ble plassert. Skaanes gjorde et stor-arbeid, som han nok ikke fikk annen lønn for enn et og annet hyggelig klapp på skuldra for. Harstad-samfunnet har fostret en del slike mennesker opp gjennom åra. Så vet vi også at den trekantede Skaanes-hagen var berømt både for sin blomster- og planteprakt og utforming. Vi kan vel derfor med stor grad av sikkerhet fastslå at det var ingen hvemsomhelst som fikk/påtok seg jobben med å lage parken i Parken.

Parken sett fra nord

Arne Ness, sønn av Øistein og Ingrid, vokste opp i «Strøket», ved «Kineserkvarteret», i Skolegata 8, som altså ble i utkanten av Parken. Han ble også en flittig og mangesidig bruker av Parken: Fotballen dominerte også hans fest- og hverdager, men i tillegg var det her han lærte seg å sykle – under stanga på en av onklenes sykkel, på løpebanen rundt idrettsplassen.

Det var ikke alltid like lett å vite om det var noen av kameratene som var ute når man kom ut sånn i skumringstida. Da var det godt å ha gode tenner og kunne det lett kjennelige plystresignalet, som alle «guttan i Parken» kjente og kunne gi svar på, og som da ga til kjenne at «Jo- æ e ute!».Boliger ble bygd, og de mest dominerende byggene ble folkeskolen og barnehjemmet, men Parken ble den tumleplassen for barn og ungdom.

I fyr og flamme

Også odontologer har vært barn. Leif Arne Heløe er i så måte ingen unntagelse. «I sin tid», for vi vet ikke nøyaktig når, ble det plantet grantrær fra Bjarne Erlingssøns gate og opp til det som seinere ble kjent som Nansen-sletta. Tid om annen ble skogen ryddet for kvist og kvas. Samlet sammen med andre plantevekster kunne kvisthaugen bli stor og fristende for en 5-6 års gammel pode. Tilfellet ville at Leif Arne og bestekompisen fikk hand om fyrstikker, og det gikk som det måtte gå. Bålet flammet opp i et inferno. Den lille kroppen sprang så fort beina bar. Heim til mor og stua bar det; inn under sofaen. Der visste han, var det sikkert. Noen år seinere ble han både tannlege og byens ordfører.

Paviljongen

I Harstad Tidende for 28. juni 1937 ser vi at parkstyret med Ivar Frederiksen i spiss fikk valgt en komite bestående av ni menn fra idrett og kulturlivets organer i byen. De skulle «samle mynt til formålet»; paviljong i Parken. Man så for seg at den kunne benyttes som «musikkpaviljong på de store fotball- og idrettsdager».

Plystresignalet

Arne Ness forteller at når guttan hørte et spesielt plystresignal, så visste de at noen var på tur til å gå i Parken. Han som plystra ville forsikre seg om at det var andre der, sånn at han slapp å drible ballen aleine. Da svaret kom, visste man også som regel hvem man hadde foran seg, og snart var leiken i gang. Arnes pappa, Øystein sto i mål for HIL. Om det var derfor Arne aldri ble med i noen av de mange guttelagene som oppsto fra 1932 og framover, det vet vi ikke. Men at han spilte ball sammen med jevnaldrende, det står fast.

Tysk påvirkning

Da okkupantene begynte å ta seg til rette på idrettsplassen, ble gutter i alle aldre nokså naturlig revet med i det som skjedde der. Lagerbrakker ble reist på trekanten der kirka seinere kom opp. To lange og ei litt mindre brakke ble reist i området fra Tennisbanen og opp til Barnehjemsletta. Den minste ble benyttet som bad og badstue. Rundt brakkene ble ungene holdt unna, men på idrettsplassen fikk de boltre seg, så lenge ikke vernemakten selv hadde den i bruk, enten til sportslige aktiviteter eller de mer uartige straffeksisene. Gutter i alle aldre lå i skjul i graset rundt banen. I granskogen som skoleklassen i sin tid planta, der Barnely barnehage mange år seinere ble bygd, ble det satt opp en maskingeværstilling. Det var forbudt område, og de som nærmet seg ble jaget, men derfor var det jo veldig spennende.

Gjennomtrengende varme

Sjuåringer søker spenning der den er å finne. Arne Ness var verken verre eller bedre enn andre i områdene rundt Parken, Strøket og Kineserkvarteret. En av Sjaavik-guttene hadde en boks med noe han fikk til å smelle. Arne og kompisen Tor, rappa knallboksen, de ville også ha litt lys og lyd. Kruttstanga ble stukket inn i det som skulle smelle. De la ladningen inn under trappa i Skolegata 8, tente på, og sprang i skjul bak det som før krigen het Hotell Skandia, seinere kjent som utestedet Utheim. Da smellet lot vente på seg gikk Arne fram for å finne årsaken. Et lysglimt med knall innbakt i et svart lys ga en hard varme og førte til tre manglende fingre. Arne vet ikke om han stakk handa inn under trappa for å hente fram knallpatronen, men at det smalt, det skriver han under på.

Hva som så skjedde husker han selvsagt ikke, men han ble fortalt at snart ble han frakta om bord i et tysk sjøfly som lå i havneområdet. Flyturen husker han heller ikke stort av, bare at mamma var med. At han ble innlagt på Rønvik i Bodø er blant de forhold han dels husker og seinere ble fortalt. Angrepet på Bodø 27. mai 1940 førte blant annet til at sykehuset i byen ble så skadet at all medisinsk virksomhet ble flyttet til Rønvik Asyl. Etter et langt sykeleie kom han heim fra Bodø. På tur opp fra kaia til Skolegata møtte han og mora to tyske soldater som viste omsorg for den sterkt bandasjerte gutten med lapp over øyet. En av dem tok fram en sjokolade fra brystlomma og rakte ham! Arne ser på dette som et uttrykk for at også tyske soldater var mennesker.

Skole

Det må ha vært i juni/juli 1940 at Arnes uhell fant sted, for Arne skulle ellers ha begynt på skolen samme høst. At høyre øye var blitt operert vekk, hemmet ham ikke stort. Men skolestarten ble utsatt i et år, til høsten 1941. Da fikk han starte i Frelsesarmeens lokaler med klokker Kristiansen som lærer. Snart kom han sammen med jevnaldrende i et provisorisk «klasserom» i huset til politi Flakstad i Parken. Neste «skolestue» ble i familien Mathisens leilighet i det som kom til å bli hetende Jørns gate. Dette skulle bli et veldig bra alternativ, for da hadde de utsikt over så å si hele Parken. Og som lærer fikk de Emil Rafter. Men det som var aller best, var at det var så kort vei ned til sletta der kirka sto ferdig i 1958, for der kunne de sparke fotball i friminuttene.

Idrett, leik og alvor

Tyskerne arrangerte tid om annen fotballkamp mellom forskjellige avdelinger. Arne forteller om da «Våre tyskere fra Sama», «Die Roten Teufel», skulle spille mot et annet tysk lag fra Bodø. Da sto flere av Parken-områdets barneflokk og heiet på de tyske djevlene, som skulle de ha vært HIL. Arne la spesielt merke til djevlenes målmann; for han var skikkelig god!

Den tyske vernemakta holdt ellers god kustus på soldatene sine. Var det noen som på noen måte forgikk seg, ble de satt på straff. Straffe-eksisen var spennende å se på, og da det ikke var lov å se på, ble det jo ekstra spennende. Ungene gjømte seg i graset nedenfor idrettsplassen, men fikk med seg det meste av det som skjedde. Soldatene ble stilt opp og satt i marsj. Når så retningen var mot huset til politi Flakstad, gikk de helt til de møtte gjerdet. Etter som de ikke fikk ordren «halt» (holdt), ble de stående å marsjere der, den forreste så å si med nesa i gjerdet før befalet fant det for godt å vende dem om. For ungene var dette en spennende lek, noe sikkert ikke soldatene som var utsatt for nedrighetene, var like glade for.

Husmangel

Tvangsevakueringa fra Finnmark og Nord-Troms starta høsten 1944. Fra før var det stor mangel på boliger i Harstad og omlandet. Folk bodde så å si i kø, og nå ble det enda verre. De langt fleste av flyktningene ble innkvartert i Finnmarksleiren på Trondenes. Det kom stadig flere, og Hotell Skandia, som var lagt ned i 1930-åra, ble nå tatt i bruk som bolig for flere familier og noen enslige. Hvor lenge de ble boende her, har det ikke lyktes å finne ut av.

Flyet i Parken

Flere har fortalt om da det lille Storch-flyet «kullseilte» på idrettsplassen da det skulle lande for å hente sårede etter engelskmennenes bombing av «Black Watch» i Kilbotn 4. mai 1945.

Et tilsvarende fly hadde problemer med å lette. Halmballer av klassisk størrelse var da blitt stablet opp på den lille sletta mellom der håndballbanen og kirka seinere ble bygd. Det ble til et «hus» av halmballer. «Storchen» tok av fra nordre ende av idrettsparken og idet det skulle stige over «halmballehuset» gikk det ikke bedre til enn at et av hjulene hektet slik at den ene vingen også ble skadet. Lufteturen var over. De som iakttok dette hadde visst regning på timeplanen, men timeplanen ble naturlig nok endret ganske fort til å omfatte beskuelse av en styrtet flyvemaskin i Parken. Vraket av flyet, der skroget stort sett var intakt, ble lagret omtrent der vi mange år seinere fikk Åsegarden leir, som kom til å huse 3. bataljon for Brigaden i Nord-Norge. Det visste Arne, og brukte det til å leke pilot i. Der var det mulig å få tak i gjenstander, av det som ble igjen etter tyskerne.

Kilder

• Kristiansen, Gunnar E.: «Inn- og utmarka som ble lekeplass» i Harstad Tidende 16. mai 2015
• Kristiansen, Gunnar E.: «En tumleplass for barn og unge» i Harstad Tidende 23. mai 2015