Storhamar

Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra. I en periode var grisehuset på Storhamar gard bygd oppå ruinene.

Foto: Axel Lindahl.

Storhamar er et område på vestsida av Hamar, ved Mjøsa. Området grenser til Hamar sentrum, Martodden og Stormyra/Bonde-svea. Storhamar har en rik historie, særlig fordi Hamarkaupangen lå her i middelalderen, og spiller derfor en viktig rolle både i områdets og landets historie. Etter at kaupangen forfalt har Storhamar vært gard like til moderne tid. Storhamar havnet i Vang kommune etter formannskapslovene av 1837, og forble del av kommunen fram fram til 1946, da det ble lagt inn under Hamar kommune. I dag er området hovedsakelig et villastrøk, men på Domkirkeodden ligger også Hedmarksmuseet, som blant annet har ruinene av Hamardomen. Grensene for området er ikke klare, og tradisjonelt hører naboområdene Stormyra, Bondesvea og Martodden til Storhamar. Navnet kommer av norrønt hamarr, som betyr «fjellknatt». Prefikset stor- har kommet til senere for å markere motsetning til Lillehammer, der det også var kaupang i middelalderen.

Middelalderen

I middelalderen lå Hamarkaupangen på Storhamar, og det var det viktigste sentrum i innlands-Norge. Akkurat når byen ble anlagt er noe uvisst, men det eldste funnet som peker i retning av en kaupang på Hedemarken er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene av dem er merket med Haraldr rex (som nok viser til Harald Hardråde), og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Sistnevnte er antagelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.

1152 ble Hamar bispedømme opprettet i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet.

Den dag i dag er middelalderhistorien sterkt tilstede i området. De fleste gatene her har med Hamar i middelalderen å gjøre, først og fremst er svært mange av dem oppkalt etter tidligere Hamar-biskoper. Eksempler er Arnalds gate, Torfinns gate og Mogens gate.

Reformasjonen

Plakett som markerer hvor Hamar katedralskole lå i middelalderen.

Foto: Aslak Kittelsen (2012).

Etter at kong Christian 3. hadde tatt kontroll over de fire bispedømmene ved kysten, var tida kommet til Hamar bispedømme. Biskop Mogens Lauritsson satte seg til motverge, men etter en tre dagers beleiring inntok kongen Hamarkaupangen. Som straff fikk bispedømmet felles biskop med Oslo, og etter noen år ble området formelt innlemmet i Oslo stift. Storhamar ble inndratt under krona, og bispeborgen ble lensherreresidens.

I de neste tiåra forfalt kaupangen, men bygningene sto fremdeles. I 1567, under den nordiske sjuårskrigen, kom imidlertid en svensk hær opp fra Oslo til Hamar. De hadde mislyktes i å ta Oslo, og valgte å beleire Hamar istedet. Først brant borgen, og så spredte brannen seg til katedralen. I etterkant av dette ble Hamars marked lagt til Oslo, og dette skulle senere gi motivasjon til å anlegge marked på Leiret i Elverum. I 1584 ble dessuten Hamar katedralskole lagt til Vang prestegard, der den ble til 1602, da den ble lagt inn under Oslo katedralskole.

Storhamar ble overdratt til Hannibal Sehested som adelig setegard i 1649, men denne måtte gi fra seg all sin eiendom i Norge da han mistet stillingen som stattholder i 1651. Storhamar ble derfor igjen kongelig eiendom fram til 1675, da garden ble solgt til Andreas Tombloe og Anne van de Wiele, bosatt i Hamburg. De overlot gardsdrifta til forvaltere, akkurat som kronen hadde gjort i forkant. Katedralen fortsatte å forfalle, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet.

1700-tallet

I 1716 ble Storhamar solgt til assessor Jens Grønbech (1666-1734) og hans kone Christine Sophie Jochumsdatter Vagel (1687-1771) for 23.000 riksdaler. Det er sannsynlig at Grønbech satte igang med store byggeprosjekter etter at han overtok garden. I 1733 ble Grønbech og Vagel nemlig beæret med kongelig besøk: Christian 6. gjestet Storhamar i tre dager sammen med dronninga, svigermora (markgrevinna av Culmbach) og et følge på 175 personer. Garden var altså i stand til å ta imot kongelige. Grønbech døde i 1734, og Vagel giftet seg på nytt i 1741 med justisråd Iver Jentoft, som da ble eier av garden.

I april 1743 satte Danske Kanselli igang en omfattende spørreundersøkelse i Danmark-Norge, på Færøyene og på Island, og også embetsmenn på Hedemarken sendte inn sine svar, og prost Morten M. Leigh omtaler området slik: «Nogle rudera og forfalden muure af den gamle domkirche som har været j Hammer by, og har været beliggende j Wangs sogn paa Hedemarchen.» Han viser også videre til sogneprest Peder Eriksen Dohn, som har følgende å si:

«Hvad antiqviteter her i sognet findes, da har den bekiente Hammerbye været der, hvor nu kaldes den Store Hammer. Denne Hammers bye stod i sin bæste velstand anno 1300. Og fantes der den tid atten hundrede borgere i byen. Der var tvende kiercher
1. Domkierchen, særdeles skiøn uden og inden.
2. Kaarskierchen

Biskoppens residence var næst ved Domkierchen og kaltes Hammergaard, hvorom der skrives at have været være[...] for tusinde mand, om behof giordes, alle værelser murede.

Dene bye, som med 2de skiøne kiercher, Hammergaard, kloster, talrige borgere, fornufftige embedsmænd, og stor rigdom florerede aar 1300 udi kong Haagens tid, begynte at tabe sin hærlighed effter denne kong Haagens død, og siden den tid er Opslov blefven formeret, da omsider som her siges Hammers kiøbstæd er af svensken ruineret, rudera af Domkierchen staar endnu.»

Her kan man legge merke til at Dohn kaller området Store Hammer. Det er også påfallende at Dohn ikke nevner noe om biskop Mogens og beleiringa i 1537, men gir svenskene hele ansvaret for at det ikke lenger ligger kjøpstad her. Dohn skriver dessuten om Vang prestegjeld at «Mineralia eller naturalia er her iche, uden et lidet kalchbrenderie paa Furuberg tilhørende Hammersgods ved Furnæs.»

Sorenskriver Hieronimus Jenssøn skriver dessuten at «Storhammer gaard tilhører hr. iustitzraad Ientoft. Bygningen bestaar ligesaa af træhuuse, som afgangne hr. iustitzraad Grømbæck for nogle oc 20 aare siden har laded opbygge hvoriblant er indretted een lang hæstestald af it steenmuhre som har staaed effterat Storhammer blef ruineret». Jenssøn nevner også at det ikke har funnes noe stutteri i sorenskriveriet «siden frue iustitzraad Ientoftes der beboede Hammer reyste til Københafn». Det virker altså som om Vagel var bortreist på tidspunktet.

Christine Vagel ble på nytt enke en gang etter 1766, og sto da som eier av garden fram til hun døde i 1777. Da hadde hun vært husfrue på Storhamar i 61 år, og var kjent som «gammelfrua». Hun hadde ingen barn, så det ble nevøen Jens Grønbech Wessel (1735-1807) som tok over garden. Han var sønn av Hedevig Magdalene Vagel og Ole Wessel (bror til Peter Wessel Tordenskiold), og var gift med kusina si, Christine Sophie Vagel (1750-1806).

Tidligere eiere hadde hatt problemer med gjeld, for eksempel hadde Grønbech misligholdt et lån til Hans Kongelige Majestets Casse på 3022 riksdaler i 1733, samme året som han hadde fått kongen sjøl på besøk. Da Wessel overtok Storhamar etter tanta si, hadde den ei gjeld på 16.000 riksdaler, og det er sannsynligvis derfor han besluttet å selge garden i 1791 til krigskommissær Christian Magnus Hetting. Sjøl kjøpte han istedet Nederkvern i Furnes, som tidligere hadde ligget under Storhamar. Nederkvern hadde til da vært eid av enka etter Jens Wessels bror Joachim Wessel, som hadde dødd samme år. Hetting skulle imidlertid også få økonomiske vanskeligheter med å drive garden.

1800-tallet

Fra den 13. mars 1800 var det Frederik Borchgrevink (1776-1839) som eide Storhamar, han overtok den fra Hettings oppbudsbo for 14.350 riksdaler. Hans Chr. Johansen beskriver Storhamar slik: «Gårdens bygninger var grupperet omkring den gamle domkirkeruin med beboelseshus mellem ruinen og stranden. Den havde et jordtilliggende på ca. 400 hektar. Heraf var 300 mål agerland og 500 mål eng, og under gården hørte 14 husmandssteder. På ejendommen fandtes desuden et teglværk, et kalkstensbrud og et kalkbrænderi.»

Borchgrevink kom etterhvert i økonomiske vansker, og ble følgelig forgjeldet. I 1810 var han blitt gift med Barbara Margrethe Lundh (1792-1819), som var søster av senere økonomiprofessor Gregers Fougner Lundh (1786-1836). Fougner Lundh hadde etterhvert fordringer hos Borchgrevink, og derfor er det sannsynlig at han hadde personlig interesse av at det ble anlagt kjøpstad på Hamar: Skulle det blitt anlagt kjøpstad her, ville det nemlig bli nødvendig å kjøpe hele eller deler av Storhamar, noe som ville hjelpe Borchgrevink ut av pengeknipa, samt at Fougner Lundh ville få sine penger tilbake. Da spørsmålet om en kjøpstad på innlandet kom opp i 1820-åra, argumenterte Fougner Lundh altså for at valget burde falle på Hamar.

Avgjørelsen kom imidlertid ikke raskt nok for Borchgrevink: I 1825 gikk Storhamar nemlig på tvangsauksjon for 11 000 speciedaler, en vesentlig lavere sum enn de 19 000 han hadde håpet å få for garden i utgangspunktet. Den eneste som ga bud på auksjonen var Borchgrevinks stefar, generalmajor Knud Andreas Gyldenstjerne Meyer (1753-1835). Borchgrevink ble boende som forvalter til sin død i 1839, dog med et anstrengt forhold til svigerfaren så lenge denne var eier. I 1828 kom så omsider avgjørelsen om at det skulle anlegges kjøpstad på Lillehammer, og Hedemarken forble uten kjøpstad i ytterligere tjue år.

I 1832 solgte Meyer Storhamar til oberst Erik Theodor Christian Bernhard Anker (1785-1858) for 13 000 speciedaler. Han var sønn av Carsten Tank Anker, og beholdt garden til 1847. I 1849 ble Hamar anlagt på Storhamar og Holsets grunn, Storhamar avsto da ca. 200 mål med de to husmannsplassene Høyensal og Strandstua til den nye kjøpstaden.

I 1850-åra tilhørte garden et britisk selskap, og mye av eiendommen ble utstykket i denne perioden. I 1865 het oppsitteren Tomas Erikssøn Ajer (ug, 32 år g.), og familien Sandberg eide Storhamar fra 1876. Mabel Sandbergs veg i området har fått navn etter en representant for denne familien.

1900-tallet til i dag

Storhamarbygningen er oppført 1940, og er den siste av hovedbygningene på Storhamar gard og nåværende administrasjonsbygning på Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.

Foto: Aslak Kittelsen (2012).

Ved folketellinga i 1900 hadde antallet husmannsplasser under Storhamar gått ned til fem: Rosenlund, Rødbekken, Hvidbekken, Lindstad og Nyborg. Garden hadde imidlertid mange bortforpaktede stykker, og det var hele seksti tomter i Vang kommune som hadde gardsnummer 1.

I 1931 ble det nordiske statsministermøte avholdt på Domkirkeodden. Tilstede var Norges statsminister Peder Kolstad (B), Sveriges statsminister Carl Gustaf Ekman (Frisinnade folkpartiet), statsminister Thorvald A. M. Stauning (Socialdemokraterne), ordfører Nicolai Helland (Ap) og fylkesmann Knud Øyen (H).

På 1900-tallet vokste Hamar by, og et «byggebelte» tok form i de nærmeste delene av Vang kommune, inkludert i deler av Storhamar. I forbindelse med dette vedtok Hamar kommune i 1917 å kjøpe Bondesvea av Storhamar. Mesteparten av byggebeltet, Storhamar inkludert, ble innlemmet i Hamar kommune i 1946. «Sommeren 1949 kjøpte Hamar vel 200 mål av Storhamar. Kjøpet omfattet Storhamarjordet, Stormyra og det som hittil sto igjen under Storhamar gård av Bondesvea og Åmålsrud.» (Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 185) Tre år før, i 1946, hadde også Hedmarksmuseet og Domkirkeodden kjøpt uthuset på Storhamar gard.

Rundt 1950 var det fortsatt lite bebyggelse på sjølve Storhamar, foruten garden var det hovedsakelig villabebyggelse, og den var stort sett konsentrert langs Storhamargata og Bispegata. Strøket var over gjennomsnittet preget av høyere sosiale lag, blant annet hadde flere industriledere, håndverksmestre og lektorer ved katedralskolen sine boliger her. I tillegg var også «arbeideraristokratiet» på Hamar, de jernbaneansatte, representert.

I løpet av 1900-tallet gikk Storhamar gard over til å bli heleid av Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, og i 1969 sto arkitekt Sverre Fehns rehabiliterte Storhamarlåve ferdig. Hovedbygningen som står der nå fungerer som administrasjonsbygg for museet, og «...er oppført 1940 etter at den tidligere bygningen fra ca. 1860 var ødelagt av brann [i 1939]. Den hadde i sin tur erstattet en enda eldre hovedbygning fra ca. 1720.»

Kilder

• Hammer i folketellinga av 1801.
• Storhamar i folketellinga av 1865.
• Storhamar i folketellinga av 1900.
• Storhamar i folketellinga av 1910.
• «Storhamar» på Wikipedia (bokmål).
• «Storhamar» i Store Norske Leksikon.
• «Anker» i Store Norske Leksikon.
• «Storhamar» i Oluf Rygh. Norske Gaardnavne, transkribert versjon.
• Brynjulv Gjerdåker. Stiftstad og bygdeby. Hamars historie 1935-1991. Hamar, 1998.
• Hans Chr. Johansen. «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», Historisk Tidsskrift nr. 1/2008, s. 87-100.
• Eyvind Lillevold (hovedred.). Hamars historie. Hamar Stifstidendes Trykkeri A.s, Hamar, 1948.
• Ragnar Pedersen. «Den frie adelige sedegård Storhamar» i Fra kaupang og bygd 1990.
• Øystein Rian. «Hannibal Sehested», artikkel i Norsk biografisk leksikon.
• Kristin M. Røgeberg (utgiver). Norge i 1743, bind 2. Solum forlag, Oslo, 2004.
• Per-Øivind Sandberg. «Gatenavn i Hamar».