Vidkun Quisling
Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (født 18. juli 1887 i Fyresdal, død 24. oktober 1945) var en politiker og offiser som under okkupasjonen 1940–1945 ledet regjeringen utgått fra Nasjonal Samling og som samarbeidet med okkupasjonsmakten.
Bakgrunn
Han var sønn av presten Jon Laurits Qvisling og Anna Karoline f. Bang.
Virke før krigen
Quisling startet sin karriere ved den norske legasjonen i Moskva, og arbeidet så på nødhjelpsprosjekter sammen med Fridtjof Nansen. I 1931 ble han forsvarsminister for Bondepartiet, og satt fra 12. mai 1931 gjennom regjeringene Kolstad og Hundseid fram til 3. mars 1933. Den 13. mai det året stiftet han partiet det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling sammen med Johan Bernhard Hjort.
Krigen
Under den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp ved å proklamere en regjering som ikke hadde støtte verken hos de tyske okkupasjonsmakten eller i noen av de gjenværende sivile norske myndighetene. Samtidig var ikke enkelte av medlemmene ikke var spurt eller orientert om en slik «utnevnelse». Allerede 15. april måtte han derfor trekke seg til fordel for Administrasjonsrådet. Denne ble 25. september samme år erstattet av de kommissariske statsråder, og selv om Quisling ikke hadde noen formell posisjon blant disse, var det koordinerende formøter mellom de kommissariske statsråder og Quisling for de formelle vedtaksmøtene ble avholdt.
1. februar 1942 ble han med tysk samtykke ved statsakten på Akershus ministerpresident for en regjering der de fleste statsråder tilhørte Nasjonal Samling. Han ble etter krigens slutt dømt til døden for landssvik og en rekke lovbrudd, blant annet henrettelsen av Gunnar Eilifsen og henrettet ved skyting 24. oktober samme år.
Personlighet
I Hans Fredrik Dahls store, internasjonalt anerkjente Quislingsbiografi i to-bind beskrives hovedpersonen som sammensatt og Dahl trenger inn i hans tankeverden og filosofi, som Quisling selv kalte universismen. Dahl karakteriserer Quisling som en usedvanlig, men også en ensidig begavelse. Selvom Quisling fordypet seg i svært omfattende spekulasjoner, var dette på et amatørmessig filosofisk plan, og Quisling rettferdiggjorde sine handlinger på en virkelighetsfjern måte.
Slekt og familie
Han var sønn av prost Jon Lauritz Quisling og Anna Caroline Bang. Han var eldst av fire søsken.
I 1922 ble han gift med Alexandra Andrejevna Voronin. Dette ekteskapet ble oppløst allerede omkring 1924.
Han ble gift for andre gang den 10. september 1923 i Kharkov med Maria Vasiljevna Pasek (1900–1980).
Unge år
Vidkun Quisling hadde sine første år i Fyredal, der faren hadde vært sokneprest siden 1879, og også prost i Øvre Telemark prosti. Broren Jørgen ble født der i 1889. Da Vidkun var fire år gammel ble faren residerende kapellan i Strømsø prestegjeld i Drammen. Der bodde de i omkring ni år, og søstera Ester ble født der i 1893, og minstemann Arne i 1898. I 1900 flytta familien til Gjerpen, der faren ble sokneprest. Han ble også prost i Skien prosti.
Både Vidkun og broren Jørgen var glade i å lese og å lære. De beskrives som uadskikkelige, men samtidig hadde de svært ulik personlighet. Mens Jørgen Quisling var utadvendt og livlig, skildres den unge Vidkun som taus og alvorlig. Alle de fire søsknene tok examen artium i Skien, og alle var preseterister. I en søskenflokk med slike resultater omtales Vidkun som den mest begavede. Han tok artium i 1905, og begynte deretter på en militær karriere.
Det hadde stått mellom å følge i farens fotspor med teologistudier, å følge en av farens brødre inn i medisinstudiet, eller å følge en annen farbror i militæret. Det ble altså det siste, og i 1907 ble han uteksaminert fra Krigsskolen. I 1911 gikk han ut av Den militære høyskole, og begge steder var han den beste i sitt kull. På høyskolen fikk han den høyeste karakteren som noen gang er gitt der.
Han ble som løytnant utplassert forskjellige steder, og var særlig mye på Gardermoen. Deler av tida var han i generalstaben, og i 1917 ble han forfremma til kaptein.
Russland
I 1913 begynte han å lære seg russisk, noe som var vanlig blant aspiranter til generalstaben. Året etter døde søstera Ester, bare 21 år gammel. Dette ramma ham så hardt at han uttalte at han aldri ville gifte seg, men i stedet vie seg til å kjempe for svake og undertrykte i hennes ånd. Under første verdenskrig var det vanskelig å reise, men i 1918 fikk han stillingen som militærattache ved legasjonen i Petrograd, i dag St. Petersburg. I og med at revolusjonen gikk inn i sin første store terrorbølge kort tid senere, måtte han nokså raskt vende tilbake til Norge. Et resultat av reisa som skulle få betydning var møtet med kaptein Frederik Prytz (1878–1945). Selv om det ikke ble så mye ut av oppholdet, fikk Quisling også ros for sine gode rapporter til generalstaben. Han holdt foredrag om Russland under revolusjonen i Det militære Samfund.
I september 1919 ble Quisling utnevnt til militærattache ved legasjonen i Helsingfors. Dermed kom han tettere på Russland, ikke minst fordi jobben dels besto i etterretningsarbeid. Minister Andreas Urbye ved legasjonen introduserte ham for Fridtjof Nansen da han besøkte Helsingfors i juli 1920, og de to fant tonen. Da Nansen året etter skulle organisere en hjelpeaksjon i Russland for det internasjonale Røde Kors tok han med seg Quisling til Krim. Det var på denne tida Quisling inngikk sitt første ekteskap, trolig i Riga. Nansen og Quisling hadde sitt hovedkvarter i Kharkov. Det ble sagt at de redda millioner fra sultedøden, men dette er nok overdrevet, og mye av det de fikk æra for var det den amerikanske hjelporganisasjonen ARA som sto bak. Uansett tyder alt på at de var effektive i sitt virke der.
På nyåret i 1923 reiste Quisling igjen til Kharkov, og hadde med seg sin unge kone Alexandra. Det gikk ikke bedre enn at han forelska seg i Maria Pasetsjnikova, som var sentralborddame på kontoret deres. De gifta seg i september, og Alexandra ble plassert på et pensjonat i Paris. Ekteskapet med henne ser ut til å ha blitt formelt oppløst først året etter at Quisling gifta seg på nytt. Da han kom tilbake til familien i Norge forklarte han at Alexandra heretter var å anse som hans pleiedatter. De holdt faktisk sammen, og i perioder bodde Alexandra og Maria Quisling sammen i Oslo og Paris. I sin selvbiografi hevda Alexandra at Maria var sovjetrussisk agent i GRU, og arbeida med å kartlegge russiske kontrarevolusjonære. Det har også vært mistanker om at Alexandra var etterretningsagent. Infiltrering av utenlandske miljøer var vanlig, så det kan godt hende at det stemte. Uansett må trekantforholdet ha vært komplisert. Det varte til 1929, da Alexandra forlot Europa for godt.
Hjelpearbeidet sammen med Nansen fortsatte, blant annet på Balkan og i Armenia. Quisling søkte avskjed fra generalstaben for ett år. Han gjorde nok rett i det, for i 1928 ble han på grunn av nedskjæringer satt på halv lønn.
Politisk gikk Quisling i denne perioden overraskende nok mot venstresida. Vinteren 1925 snakka han med ledelsen i både Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti om å opprette røde garder. Begge steder ble han møtt med mistro; en offiser som i sine foredrag hadde fortalt så mye om de revolusjonæres grusomheter. Dette forsøket ble senere brukt mot Quisling. Sommeren 1926 reiste han igjen østover, som kontaktperson i Moskva for Prytz i hans forretningsdrift. Han flytta i august 1927 inn i den britiske legasjonen i Moskva, og høsten 1928 henta han Maria dit fra Paris.
Mens han var i Moskva arbeida Quisling på fritida med sine filosofiske manuskripter. Han ville forene kristendommen med naturvitenskap til en høyere enhet, og gi en «universistisk» forklaring av tilværelsen. Det ble aldri mer enn nokså amatørmessige skisser ut av dette, og Quisling fikk aldri markert seg som filosof.
Utviklinga i Sovjetunionen under Stalin førte til at Quising begynte å få en høyredreining i politikken. Med tvangsindustrialisering og kollektivisering måtte Prytz avvikle sitt skogselskap, og dermed forsvant også den jobben. Et repratrieringsprosjekt i Armenia gikk i stå da flere involverte ble drept. Mot slutten av 1920-åra begynte han å lese om nye politiske teorier, og ikke minst raseteorier. Han hadde tidligere hintet til at han mente at slaverne var tilbakestående, at jødene hadde en stor rolle i revolusjonen og at germanerne var rasemessig overlegne. I 1929 skrev han en selvbiografi til boka om studentene fra 1905, og presenterte seg med formuleringa «Jeg er av nordisk rase». Han la også vekt på at Maria Quisling var av «dinarisk-nordisk avstamning». I boka Russland og vi fra 1930 er raseteoriene tydelige, og hadde blitt en del av hans faste repertoar.
Veien mot NS
Da Quisling kom tilbake til Norge i desember 1929 introduserte Prytz ham for en rekke ledende personer i Oslo. De to hadde snakka om å danne en nasjonal bevegelse, og å erstatte parti- og stortingspolitikk i Norge med en annen modell. Da Nansen døde i mai 1930, skrev Quisling artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død». Prytz kjente redaktøren i Tidens Tegn, og sørga for at den ble trykt der som hovedoppslag den 24. mai 1930. Teksten var et varsel om det som skulle komme: Kamp mot marxismen, ny forfatning, økonomiske reformer og en bevisst rasepolitikk var kravene fra Quisling. Tidens Tegn omfavna Quisling, og trykte boka Russland og vi i tretten deler utover høsten 1930.
I mars 1931 sto Quisling og Prytz bak etableringa av Nordisk folkereisning i Norge. Dette skulle være en eliteorganisasjon, og gjennom et system av lukka klubber i næringsliv, administrasjon og militæret skulle de forberede en ny forfatning. Det ble omkring 100 medlemmer, men allerede i mai 1931 ble arbeidet avslutta. Foranledningen til det var at Quisling, med hjelp fra Prytz, ble utnevnt til forsvarsminister i Bondepartiets regjering.
Det at Quisling hadde markert seg gjennom Nordisk folkereisning førte til at det var lagt opp til konflikt fra første stund som statsråd. Innad i regjeringa var han et uromoment, og fra opposisjonen ble han angrepet som fascist. I februar 1932 ble han overfalt på sitt kontor. Det såkalte pepperoverfallet ble av venstresida sett på som en oppdikta hendelse som skulle skape sympati for en omstridt politiker. Quisling ble rasende over dette, og brukte blant annet etterretningsmateriale fra generalstaben til å slå tilbake mot arbeiderbevegelsen og dens russiske kontakter. Dette førte til at han i enda større grad ble populær blant høyreradikale.
Sammen med en kjerne av følgesvenner fra Nordisk folkereisning og andre grupper grunnla Quisling i 1933 – offisielt den 17. mai 1933 – partiet Nasjonal Samling. Målet var i første omgang å stille til valg samme høst.
Verdenskjent eponym
Ordet quisling har etter 1940 fått betydningen landssviker, etter Vidkun Quisling.[1]
Referanser
Kjelder og litteratur
- Ormtveit, Astrid S. Quisling-saga. Ættesaga frå det 16. århundre til 1945. Eige forlag 1993.
- Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til (1991) og Quisling – En fører for fall (1992)
Lenker
- Vidkunn Abraham Lauritz Qvisling i folketelling 1900 for Gjerpen herred fra Digitalarkivet.
- Vidkunn Abraham Laurits Qvisling i folketelling 1910 for Gjerpen herred fra Digitalarkivet.
- Vidkunn Abraham Laurits Qvisling i Historisk befolkningsregister.