5. SS-Panzer-Division «Wiking»

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra 5. SS-Division Wiking)
Hopp til navigering Hopp til søk

5. SS-Panzer-Division «Wiking», også omtalt som 5. SS-Panzergrenadier-Division «Wiking», ble dannet allerede 20. november 1940 under navnet SS-Division «Wiking» under ledelse av SS-Brigadeführer (generalmajor) Felix Steiner som en avdeling innen Waffen-SS. Blant de anslagsvis 800 nordmenn som tjenestegjorde her var Kristoffer Dahl, Felix Hartmann, Arne Røken Ødegaard, Per Imerslund, Egil Reichborn-Kjennerud, Per Pedersen Tjøstland, Felix Thoresen, Stian Bech, Olaf T. Lindvig og Fredrik Jensen.

Opprinnelig besto divisjonen hovedsakelig av frivillige fra Nederland, Norge og Danmark, men også av soldater fra flamsk Belgia og Sverige.

Divisjonen vervet mannskaper også i i Norge, Danmark, Nederland og Flandern i Belgia. De første norske soldatene meldte seg til tjeneste allerede i januar 1941. Våren og sommeren 1941 reiste i alt seks puljer med norske frivillige til Sennheim i i det vestlige Tyskland og Graz, sør i Østerrike.

Fra starten hadde divisjonen de tre regimentene (Standarten) «Nordland», «Westland» og «Germania», med navn hentet fra hvor mannskapene i regimentene kom fra. Slik skulle de norske deltakerne være samlet i «Nordland», noe som også ble lovet av Quisling under vervingen i januar 1941. I praksis ble det imidlertid ikke helt slik. De fleste nordmennene som i Nordland, men andre nordmenn ble spredt rundt i hele divisjonen. Eksempelvis havnet Imerslund og Bech i «Westland» som skulle ha bestått av nederlendere og flamlendere, mens Jensen havnet i «Germania» som skulle bestå av folketyskere. Gjennomgående mente man altså at navnet «Wiking» var en fellesnevner for mannskapssammensetningen fra disse områdene.

De som kom i de fire første puljene var ferdig utdannet til sommeren 1941 og deltok i det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941. Totalt deltok 300 norske frivillige i dette felttoget og Wiking ble satt inn 29. juni i Armégruppe Sør under ledelse av generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt og som hadde ansvaret det sørlige feltområdet som rykket gjennom Ukraina og kom i sin første trefning med sovjetiske styrker 1. juli. En av de første som falt var sjefen for regiment «Westland», SS-Standartenführer Hilmar Wäckerle, noe som utløste pogromer mot den jødiske befolkningen. Divisjonen deltok i erobringen av Kiev 23. august til 26. september 1941, kom i harde kamper om Dnipropetrovsk i september og videre mot Svartehavet og byen Rostov ved elva Don som ble inntatt 17. november 1941 til 2 desember 1941. Etter harde kamper ble de trukket tilbake fra Rostov, og gikk tilbake til vinterstillingene ved elven Mius, og gjenerobret Rostov i juni 1942, og rykket deretter videre østover mot Kaukasus, en offensiv som begynte 28. juni 1942 og varte fram til den stoppet opp 24. november.

Divisjonen, med også norske frivillige, deltok under tilbaketrekningen etter vinteren 1942/1943 helt tilbake til Ungarn hvor de førsøkte å heve den sovjetiske beleiringen av Budapest. Etter at motangrepene mot de russiske styrkene i Budapest hadde mislyktes, deltok divisjonen i tilsvarende motangrep i Tsjekkoslovakia, men etter at russerne startet angrepet mot Wien 15. mars 1945, ble situasjonen stadig mer håpløs. De tyske styrkene trakk seg ut av Wien 24. mars, og divisjonen trakk seg da helt ut av Tsjekkoslovakia og kjempet seg sørover mot de amerikanske styrkene. 9. mai fikk de kontakt med amerikanerne nær Fürstenfeld i det sørlige Østerrike hvor de kapitulerte og gikk i amerikansk krigsfangenskap. Det var blant disse også noen få nordmenn, men ingen fra de første puljene fra sommeren 1941.

Den siste nordmannen som falt i divisjonen var SS-Unterscharführer Paul Sæther som hadde tjenestegjort i divisjonen siden juni 1941, og falt i mars 1945.

Litteratur

  • Brenden, Geir og Natedal, Tommy: Norske frivillige i Waffen-SS, side 16-17, Vega forlag, Oslo 2017, ISBN 978-82-8211-515-5