| Om Høgtider og merkedager
|
 Utsnitt av sommersida på primstav fra Vågå, skåret av Paal Holla i 1689. Disse merkene har gitt opphav til ordet «merkedager». Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Høgtider og merkedager har i alle tider spilt en viktig rolle for hvordan vi inndeler året. Mange av dem har en religiøs betydning, mens andre er knytta til naturfenomener eller til primærnæringenes behov. I selve ordet «merkedager» ligger det noe tilbakeskuende, for det er en referanse til merkene på primstaven, evighetskalenderen som fantes i de aller fleste hjem.
Felles for svært mange høytider er at de har mange sider ved seg. En dag som har navn etter en katolsk helgenfest kan sammenfalle med en eldre, hedensk høytidsdag, og den kan ha utvikla seg til en verdslig fest. Et eksempel på nettopp dette er jonsok eller St. Hansaften: Her sammenfaller en helgenfest med sommersolverv, og i vår tid er den for de fleste en dag for å markere årets lengste dag med hyggelig lag og St. Hans-bål.
Svært mange merkedager har også en betydning i folketrua, for eksempel ved at det er værtegn knytta til dem. Dette er tradisjoner som har variert i forskjellige deler av landet, og som har hatt stor betydning blant annet for det væravhengige landbruket. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer …
 Illustrasjon fra "De gamle Kalkmalerier i vore Kirker" 1900 av Julius Magnus Petersen. Ballerup Kirke. Her veier Sankt Mikael sjelene. Andre steder avbildes han med sverd, tråkkende på en drage. Mikkelsmesse, også kjent som blant annet Mikeli eller Mekéli, ble feiret i Norge fra middelalderen av den 29. september som minnedag for erkeengelen Mikael. I følge Brynjulf Alver var primstavene denne dagen merket med helgenattributtene lur eller skålvekt.Mikkelsmesse ble avskaffet som kirkelig helligdag under helligdagsreduksjonen i 1770, men ble likevel feiret i mange bygder og områder helt opp til vår tid. I Sør-Norge var det mange steder man slaktet sau denne dagen. Mikkelsmess kom inn i norske kirkebøker igjen fra 1918, og ble i 1999 gjeninnført som valgfri helligdag i den norske kirke.Svært mange steder skulle avlingen være i hus til denne datoen. Fra Gloppen i Nordfjord gir Louise Storm Borchgrevinkfølgende opptegnelser:
Til Mikkelsmesse - 29. september - måtte dei vere ferdige med innhaustinga. Då kom frosten.
Vart det regn Mekjelsmøssdage ein hauste, so skulle dei få ein våtsame hauste hitt året.
Mikkelsmesse var en viktig merkedag for vær og avling, og Alver skriver for eksempel at de over hele Sør-Norge hadde regelen at så mange dager det er rim på marka før Mikkelsmesse, så mange dager skulle det være rim på marka etter Gauksmesse. Joh. Th. Storaker skriver om at man på Hedemarken trodde havfrua kom denne natta om vinden kom fra sør - og liknende tro hadde man også på Nordmøre og i Trøndelag. Havfruenes kyr beitet da folks vinterfôr, eller tilsvarende udyr kunne ta kveget om man lot dyrene gå ute denne natta. Les mer … |
|
|
| Kategorier for Høgtider og merkedager
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
