Gunnar Sønsteby (1918–2012)
Gunnar Sønsteby, kjent som «Kjakan» og «Nr. 24» (født 11. januar 1918 på Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd.
Bakgrunn, oppvekst og utdannelse
Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster.
I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan. Den framvoksende fascismen og nazismen var en gjenganger i debattene i det lokale gymnassamfunnet. Det kan være noe av bakgrunnen for den usedvanlige konsentrasjonen av kjente navn fra motstandsbevegelsen blant denne ungdommen. I Sønstebys klasse på middelskolen gikk for eksempel Knut Haugland og Einar Skinnarland, begge i likhet med Sønsteby tildelt Krigskorset for sin innsats. I samme kull gikk Halvor Rivrud, Olav Skogen, Leif Nielsen, Rolf Solem, Torjus Aarnes, Knut Berge og Einar Nordgaard. I kullet etter finner vi tungtvannssabotørene Claus Helberg og Jens-Anton Poulsson.
En antinazistisk vekker for Gunnar Sønsteby var Wolfgang Langhofs bok Myrsoldatene fra 1935. Den handlet om Hitlers konsentrasjonsleire helt i begynnelsen av hans regime. Det var Gunnars far som hadde bedt sønnen lese boka. Sønsteby forteller at foreldrene ikke var spesielt politisk aktive, men at de begge hadde en klar antifascistisk innstilling. De sympatiserte med den spanske lovlige republikkens kamp mot Franco. Da det ble spørsmål om støtte til Finland under Vinterkrigen, var Sønstebys foreldre i begynnelsen redde for at dette kunne oppfattes som indirekte støtte til Tyskland.
Etter endt gymnas flyttet Sønsteby i 1937 til Oslo. Han gjennomførte førstegangstjeneste i Garden, og hadde deretter flere småjobber og begynte å studere sosialøkonomi. Han hadde fra barndommen av vært en aktiv friluftsmann, først i fjellet ved Rjukan, og senere i Nordmarka.
Motstandsmannen
Da Norge ble invadert den 9. april 1940, jobbet han som revisorassistent. Han meldte seg til tjeneste, og fulgte de norske styrkene opp i Østre Gausdal. Han ble syk, og måtte legges inn på sykehus med lungebetennelse. Innen han var frisk igjen hadde de norske styrkene kapitulert. Han involverte seg raskt, allerede i løpet av 1940, i motstandsarbeid. I 1941 kom han seg over til Sverige, og tok kontakt med SOE. De ville sende ham til Storbritannia for å trene ham i sabotasjearbeid, men det var vanskelig å komme seg fram dit. Sønsteby forsøkte å komme seg til Ålesund for å få transport derfra, men forfrøs begge bena. Han kom seg tilbake til Sverige, og var gjennom 1941 flere ganger kurer og etterretningsagent for Den britiske legasjonen i Stockholm. Svensk politi pågrep ham i 1942 og internerte ham, men Sønsteby klarte å overbevise dem om at det var en navnebror som var ettersøkt og ble sluppet fri.
Etter å ha blitt satt på frifot igjen ble han sendt til Oslo som etterretningsagent av SOE. Han fikk kodenavnet «No. 24». I Oslo samarbeidet han med blant annet 2A og Osvald-gruppen, og i løpet av høsten 1942 var han involvert i utsmuglingen av Norges Banks stanser for trykking av pengesedler. Disse ble sendt til Storbritannia slik at eksilregjeringen hadde kontroll over dem. Gestapo kom etter hvert på sporet av ham, og i april 1943 unnslapp han med nød og neppe. Han flyktet igjen til Sverige, og nå lyktes man i få ham over til Storbritannia. I juni 1943 ble han innrullert i Noric I, det senere Kompani Linge, og i oktober samme år ble han sluppet i fallskjerm over Norge. Sønsteby ble aksjonssjef for Milorgs sentralledelse.
Våren 1944 ble han leder for Oslogjengen, en av de mest aktive sabotasjegruppene. Der utførte han sammen med blant annet Max Manus og Gregers Gram en rekke aksjoner i 1944 og 1945.
Sønsteby har skrevet boken Rapport fra Nr. 24 [1] om sine opplevelser under krigen. Den har blitt utgitt på flere språk, og det har blitt laget en dokumentarserie basert på den.
Forretningsmann og samfunnsengasjert
Etter krigen dro Sønsteby til Amerika, der han ble værende en femårsperiode (1945-1949). Han tok eksamen fra Harvard Business School, og arbeidet blant annet for Standard Oil i Panama og i New York. I perioden 1950-1968 var han ansatt som salgsdirektør m.m. ved Saugbrugsforeningen i Halden. Fra 1968 var han bosatt i Oslo, og arbeidet det meste av tiden med egen konsulentvirksomhet innen oljebransjen.
Alt fra tidlig i 1950-åra og helt til det siste drev Sønsteby en utstrakt foredrags- og annen opplysningsvirksomhet, spesielt om motstandskampen og forsvarssaken. Han var sterkt engasjert i arbeidet for å bedre pensjonsvilkårene for krigsveteranene.
Gunnar Sønsteby giftet seg i 1953 med Anne-Karin Jarlsby (1931-2020), datter av direktør Olav Trygve Jarlsby og Ragnhild Charlotte Lund. De fikk tre døtre.
Ettermæle
Daværende statsminister Jens Stoltenberg holdt minnetale i Gunnar Sønstebys bisettelse i Oslo domkirke 25. mai 2012. Han ga denne beskrivelsen av Sønsteby og hans virke (utdrag):
| I fem mørke år kjempet Sønsteby for fred med våpen i hånd. Han vant den kampen. Ikke alene, men som en av de fremste blant krigens mange norske helter. Etter krigen fulgte offiseren Sønsteby lojalt parolen "Aldri mer 9.april". I seks tiår stilte han opp for demokratiet. Målbevisst, lavmælt, og uten store fakter gjorde han ordet - fortellingen - til sitt nye våpen. I krig og fred var Gunnar Sønstebys budskap det samme. Bare demokrati gir ekte frihet. Bare ekte frihet kan gi fred. Sønsteby viet sitt liv til strid og opplysning om dette budskapet. Slik ble han en krigshelt i fem år. Og en fredshelt i mer enn 60 år. ... I alle sine foredrag om okkupasjonstiden så Sønsteby fremover. Med de enkleste av opplysningens virkemidler, én mann, én tale, trollbandt han skoleklasser så vel som pensjonistforeninger. ... Gunnar Sønsteby kunne ha levd et liv i glansen av egne bragder. I stedet forble han den ujålete Rjukan-gutten. Som så på seg selv som en helt alminnelig mann. Som var beskjeden, nærmest brydd, på egne vegne. Det gjør storheten enda større. ... Vår felles arv etter Gunnar Sønsteby er troen på menneskets grenseløse vilje til fred. Troen på at et menneskes frie ideal kan sprenge diktaturets lenker. Og troen på demokratiets overlegenhet. La det være vår fortelling om den ualminnelige mannen som nå har forlatt oss. | ||
Gunnar Sønsteby er gravlagt sammen med sin kone på Vestre gravlund i Oslo. Gravminnet har påskriften "Nr. 24".
Utmerkelser
Sønsteby var ved sin bortgang Norges høyest dekorerte borger. Blant de mange utmerkelser han har mottatt er:
- Krigskorset med tre sverd (16. august 1946)
- H.M. Kongens Erindringsmedalje i sølv (1946)
- Forsvarsmedaljen med laurbærgren (2004)
- Kommandør av St. Olavs Orden (27. januar 2006
- Distinguished Service Order (Storbritania, 1946)
- Presidential Medal of Freedom with Silver Palm (USA, 1945)
Han har også mottatt et stort antall andre æresbevisninger, som blant annet:
- Association of Former Intelligence Officers Freedom Award (2002)
- Æresborger av Tinn kommune (2002)
- Æreselev ved Rjukan videregående skole (2005)
- Statue i Oslo (2007)
- Årets Osloborger (2007, kåret av Aftenpostens lesere)
- Æresmedlem i Studentersamfundet i Trondhjem (2008)
En statue av ham, kalt «Mannen på sykkelen» av kunstneren Per Ung
I forbindelse med hans 90-årsdag i 2008 ønska Tinn kommune å hedre ham ved å omdøpe Adminiparken i Rjukan sentrum til "Gunnar Sønstebys park".[2]
I 2018, 100 år etter at han ble født, ble Gunnar Sønsteby hedra med et eget frimerke. Frimerket er et motiv av Sønsteby under krigen.
Referanser
- ↑ Sønsteby, Gunnar: Rapport fra "Nr. 24". Mortensen, 1960. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Tveito, Ole Jon: 100 år siden "Kjakan" ble født. Norges mest dekorerte krigshelt. Rjukan Arbeiderblad, torsdag 11. januar 2018, s. 11. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Kilder og litteratur
- Moland, Arnfinn: Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv. Orion forlag, 2004.
- Moland, Arnfinn: Artikkel om Gunnar Sønsteby i Norsk biografisk leksikon, Oslo 2005.
- Lokalhistorisk magasin nr. 3 2010: Intervju med Gunnar Sønsteby.
- «Sønsteby, Gunnar» i Norsk Krigsleksikon
- Gunnar Sønsteby på no.wikipedia.org
- Gunnar Sønsteby i Historisk befolkningsregister.
- NRK.no: «Sønsteby hedret med eget frimerke», publisert 15. juni 2018.
- Statsminister Stoltenbergs tale ved Sønstebys bisettelsen 25. mai 2012, gjengitt hos virksommeord.no, med regjeringen.no som kilde