Jakob Eliassen
Jakob Eliassen (født 23. juni 1922 i Harstad, død 4. august 2010 i Enviken i Sverige) var.......
Han ble både døpt og konfirmert i Trondenes kirke. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far Reobert Eliassen var blant de heldige; han hadde fast arbeid på Harstad Mek. Verksted; seinere bedre kjent som KMV – Kaarbøs Mek. Verksted. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.
Helt fra den spede barndom hadde Jakob luftveisplager. Han ble så plaget at han måtte holdes heime fra skolen i lange perioder både titt og ofte, noe som igjen førte til at han ikke ble flyttet opp et klassetrinn hvert år. Dette kan nok ha vært en vanskelig erfaring å gjøre i unge år. Dette kompenserte han for gjennom å bli en djerv og utforskende «ensom ulv», uten frykt for hva som ventet rundt hjørnet.
På Forsa
Fra han var 7 til i 9-årsalderen tilbrakte han på Forsaa på Rolla i Ibestad. Gården het Forsaa, men ble benevnt Forsa, noe Jakob holdt på livet ut. Det var litt uklart hvorfor han var der – og i alle fall hvorfor han ble så lenge. Slik han mente å erindre tok han og far Reobert lokalbåten fra Harstad til Forsaa en fin forsommerdag. Der ble de rodd i land i lettbåten, og gikk opp til Indre Forsaa (Nord-Forsaa Gnr 82/br. nr. 1). Det kan ha vært fordi Reobert skulle gjøre avtaler i forbindelse med høstjakta, som han sammen med flere likesinnede pleide å ta fra Forsaa-grenda. Men mest sannsynlig er det at det var planlagt at Jakob skulle bli igjen der for en tid. Kan hende var det for å spare mor Trine for omsorgen av denne villbassen som dertil var like plaget av astma som hun selv var. Altså en slags omvendt avlastning, der barnet ble bortsatt i stedet for at mor reiste bort for å få pleie og hvile. Det var og på denne tiden at Trine og Reobert fikk overta ei byggetomt på Eineberget fra Trines far; Theodor Henriksen i «Harstad-gården». Det kan derfor også hatt sammenheng med foreldrenes husbygging, det at Jakob ble «bortsatt» på Forsaa. Slik lettet man jo familiens byrder betraktelig: Nå kunne Reobert gå i tomta etter arbeidstids slutt på verkstedet mens de to minste barna; Lillegutt (Robert) og Putte (Trine) sannsynligvis ble overlatt i eldstedatter Johannas varetekt. På den måten sparte man jo familien for store slitasjer. Hvorom allting er; Jakob ble på Forsaa i to år.
Det bodde en jamnaldrende gutt på denne Forsaa-gården. Sigurd het han, og var født 19.12. 1920. Dette ble kompisen Jakob kunne lite på i alle sammenhenger så lenge han var der. Første høsten begynte Jakob på Forsaa skole. Der fikk han vel flere kamerater, men det er særlig Sigurd han minnes. Ja, og så en gutt fra ei lita stue i nærheten som og ble en fin leikekamerat etter hvert.
Det han husket om denne gutten var at mora hans laga så gode kommager til Jakob. Ja, også det at gutten var så innmari rask til å springe: En gang sprang han i hjel en hare, påsto Jakob. Gutten het Einar Andersen (Olsen) – og var sønn av Ole og Ella Marie på Gnr 82. br. nr. 4. De kjøpte denne jorda etter at familien hadde bodd ved Sandvatnet i et par generasjoner. Men Jakob minnes og at da han kom heim fra Forsaa ble kommagene tatt fra ham og brent! Trasig det synes Jakob i dag, han minnes at fottøyet var særdeles mykt, varmt og så var det så innmari god gli med de – vinters tid – ned bakkene på Forsaa. Dagene på Forsaa skole har ikke satt de helt store spor i Jakobs erindring, men derimot folkene i Forsaa-grenda, og da særlig Sigurds foreldre, Hans og Joakime (Kima). De var nok særs dyktige og forstandige folk som visste hvordan man fikk dugende folk av balstyrige unger. Selv hadde de Henry, Emil, Hjørdis, Johann og Sigurd, men det var og plass til overs for Harstad-gutten Jakob, som altså i denne sammenheng ble den yngste på gården. Et godt bilde på at tiden på Forsaa har vært skjellsettende for Jakob er at da han kom tilbake til Harstad i 1947 etter 5 års eksil i Sverige, var Forsaa det første han ville besøke. Omstendighetene gjorde at han aldri traff igjen Sigurd, men minnet om ham og gården satt veldig sterkt. Leiken på Forsaa involverte ikke så veldig mange personer. Så når det kom folk forbi ble det i seg sjøl en kilde til leik og enkel morskap. Som for eksempel da den blinde mannen kom forbi – på tur til og fra Breivoll eller Hamnvik. Jakob husket mannen som «den blinde pianostemmeren». Guttene ville gjerne ha litt morskap med denne karen med det litt merkverdige ganglaget og utseendet – som hver gang han ble spurt om hvor mye klokka var – ganske enkelt befølte det spesielle uret han hadde på armen og fortalte guttepjokkene hva klokka var. Spenning og pur eksotisk og uskyldsren barnekåtskap som den praktisk talt helt blinde Håkon Forså ikke tok seg det minste nær av. Det kan ha vært en bevisst kar denne «pianostemmeren», som etter utdanningen ved musikk-konservatoriet ble en meget habil organist, først i Ibestad kirke og seinere i Namsos. Under et forrykende uvær ba han nemlig de to kameratene om båtskyss fra Nord-Forsaa til Sør-Forsaa. De satte av i kulingen, og nådde velberget fram. «At vi fikk lov, forstår jeg ikke den dag i dag», fortalte Jakob mer enn 75 år seinere. «Det var et slikt vær at folk skulle helst ha vært inne». Antagelig hadde pianostemmeren vært i kirka, og «så det ulikt» å gå hele veien heim.
Første sommeren han tilbrakte på Forsaa tok Jakob svømmeundervisning sammen med Sigurd. Det skjedde i fjæra nedenfor gården. Det var en heller enkel undervisning, som besto i å legge et par årer under armhulene og så legge ut på! Så stor svømmedyktighet ble det nok ikke av denne selvlærte metoden, men tryggheten overfor sjø og vann vokste seg rimelig stor, mintes Jakob. Så var det kan hende dette som gjorde at pianostemmeren turte bruke dem som roende skysskarer.
I bærtida ble det plukka både multer, blåbær og tyttebær. Avtager var handelsstedet Breivoll. Den gang som seinere var multebæra best betalt, mintes Jakob. Allerede første vinteren lærte Jakob å sette rypesnarer. Det var nok Hans Forsaa som lærte opp guttene i dette faget. De laga snarene av tynn messingtråd. Før de gikk på skolen om morgenen måtte snarene sees etter. Var det gått rype i ble det en pen inntektskilde. Handelsmannen på Breivoll betalte hele 50 øre pr. stykk.
De gikk fra Forsaa til Hamnvik for å gå i kirka, mintes Jakob. Særlig husket han da han traff tante Berhardine, søster av mamma Trine. Berhardine var gift med Kristian Parten. Det må ha vært ei nyttårsmesse han traff tante i kirka, mente Jakob. I alle fall var det nokså seint på kvelden. Vel inne i kirka ble Jakob nærmest overfalt av den velmenende tante som så gjerne ville at nevøen skulle være presentabel, hvorfor hun flidde av ham snøen og kjemmet håret hans. Det var en særegen opplevelse, husket Jakob, men minnet var varmt og slett ikke ubehagelig. Berhardine var en kjærlig kvinne som slik viste omsorg for søstersønnen sin.
En høst var det satt store sildesteng ut for Breivoll/Forsaa. En etter måten stor sildesnurper hadde lagt seg et stykke ut på reden. Det blåste friskt, men Jakob og Sigurd var fast bestemt på å kreve landslott. Jakob fortalte at de tok ei sinkbøtte, gikk i fjæra og henta årene til «den nye kjeksen» og rodde utpå. Nå var guttene små, været dårlig og båten relativt stor for guttene. De gikk på med friskt mot, og rodde så godt de formådde. Men været førte dem ut av kurs, ja de rak rett og slett utover. Heldigvis så mannskapet (nothundene) hva som var i ferd med å skje, og to mann satte ut og henta dem inn med lettbåten. Saken endte veldig godt for de to stridbare landlottskarene. De fikk med seg ei ekstra bøtte sild fra omtenksomme sildefiskere, som attpå til hjalp dem med å komme i land.
Jakobs siste år på Forsaa skjedde ei ulykke som fikk konsekvenser for ham. Han og Sigurd var med i høyberginga oppe i lia. De leika som unger gjør, og i denne leiken glapp taket for Jakob så han falt ganske stygt. Fallet resulterte i en skade i den ene foten. Skaden lot seg ikke reparere på Forsaa. Såret ville på noe vis ikke gro. Resultatet ble at han måtte inn til sykehuset i Harstad. Der ble han innlagt og «lagt under kniven». Sånn gikk det til at Jakob kom heim igjen, fortalte han.
Heime igjen
Da han ble utskrevet fra sykehuset kom han heim til nyhuset på Eineberget. Det var for alltid slutt på trangboddheten i leid leilighet i «Chicago» (bydel i Harstad). Nå skulle han ta igjen tapte år heime, blant familie og venner, men og rent kunnskapsmessig. Det hadde skjedd dramatiske ting her også, fikk han vite nå: Pappa og Lillegutt hadde vært i Harstadhamn for å følge lossinga av materialene til nyhuset. I et ubevoktet øyeblikk falt Lillegutt i sjøen. Heldigvis var Bob – Reobert sin beste jaktkamerat med på denne turen. Hunden jumpa uti og holdt den ikke svømmedyktige gutten oppe til han ble fiska opp på land igjen. – Merkelig det der. Dårlige svømmere var de, men i vannet skulle de; Reobert-guttene. Sånn var det. De to brødrene ble for øvrig gode venner, og etter som Jakob nå «kunne å svømme» skulle han lære Lillegutt kunsten. Det kurset ble holdt i fossen i «Bergselva». Lillegutt jumpa i fossen og Jakob fiska han opp igjen. Hvorvidt Robert lærte å svømme den sommeren, kunne ikke Jakob kavere for, men han var i alle fall ikke belemret med vannskrekk. Livet var litt annerledes her i byen enn på «Forsa». Men enda drifta de jorda i Kaarbøgården, og hestene; 4 – 5 i tallet ble sluppet på beite på toppen av Harstadåsen. Gutter, som Jakob og naboen Julius Fjellstad fikk da øve seg i ridekunsten. De fikk ri ned hestene fra beite – på bar rygg. Tøffe som de var hendte det selvsagt at de ramla av, men uten at det skremte. Utfordringer var til for å takles. Sommers dag kunne en dag med luking av løvetann i enga innbringe hele 25 øre. Selv i byen var det som en liten kapital å regne, ettersom man fikk en hel strut med karameller for 5 øre på butikken i Harstadgården. Av onkel Einar i Harstadgården lærte Jakob å slå med ljå. Det var en noe nifs skole husket: Drengen gikk foran, Jakob i midten og bak fulgte Einar Henriksen. Et minne som sitter spikret fast er de utropene onkel Einar tidvis kom med: «No må du se tell å gå fram gut – å få nu orva med dæ, heill så går hællan dine!»
Byskolen var annerledes enn landsskolen – og følgene av dette, astmaen og skaden i foten ble at han ble hengende etter. Slik gikk det til at Jakob kom til å gå i samme klasse som Lillegutt, Magne Steen og jamnaldrende som var fire år yngre enn ham selv. Siste skoleåret hadde han jobb som bud hos Hardanger Fruktutslag. Ett minne står i skarp relieff fra den tida: Det var påske – og hele familien var på hytta (Reobert-hytta) i Fjellveien. Jakob måtte arbeide han. «De fine» skulle ha frukten sin brakt heim til seg. For eksempel husker han å ha levert to appelsiner til en frue på Sama! Frukten; epler, bananer og appelsiner måtte ellers hentes på kaia – med ei diger dragkjerre. Den var ikke helt lett å kjøre, også fordi det var store runde brosteiner over torvet. For øvrig besto arbeidet i å sortere ut skjemt frukt i kjelleren under butikken. Fortjenesten var ikke den helt store som bud, men litt la han seg opp – etter filosofien om at den som sparer han har.
Å gå for presten krevde etter måten mange ressurser. Det var langt til Trondenes fra Eineberget, men bestefar Theodor i Harstad-gården hadde en sykkel Jakob fikk bruke. Den måtte riktignok repareres en del; nye slanger og dekk og bremsen var ødelagt, men Jakob fikk den i stand. Etter at konfirmasjonen var «avsegstyrt» krevde bestefar å få igjen sykkelen. Det var bittert syntes Jakob, han hadde jo kosta på den ganske betydelig. Men sånn er livet, det er en hard skole.
Hverdagen tok til for fullt, og han fikk seg arbeid hos en vulkanisør som holdt til ved siden av Schjøtner-kiosken på Torvet; vis a vis butikken Brødr. Henriksen. Vulanisøren hadde en sønn på omtrent samme alder som Jakob, av ham lærte Jakob seg å fotografere og fremkalle film. Gutten hadde tuberkoluse, mintes Jakob, men han var ikke i stand til å erindre navnet hans. Arbeidet i verkstedet gikk ellers ut på å vulkanisere kalosjer, støvler, sko og bildekk med mer. Unge menn skulle være standsmessig kledd, og Jakob fikk kjøpt seg full garderobe hos Sokolsky; byens spesialist på herreklær. For skjorte og slips, dress med vest og kappe måtte han ut med hele 60 kroner. Det var derfor helt nødvendig å ta klesbunaden på avbetaling. Avdragene ble betalt punktlig, for nå fikk han jo hele 15 kroner i uka. Riktignok gikk det en del penger til «røyk» og fornøyelser (les jenter), men selv om han betalte 5 kr uka heime, ble det penger nok – også til Sokolsky, så gjelda var betalt i løpet av året. Ungdommene søkte utfordringer i arbeid og fritid, og da var det godt å ha gode venner. Julius er nevnt, en annen var Leif Mathiassen. De to fikk et nært og godt forhold, som Jakob søkte å ta vare på – også etter han ble voksen. Sommeren 1939 var Jakob blitt 17 og turene til Seljestad kom stadig tettere, det var flere ungdommer enn Leif som bodde der, - og så var det kjærlighetsmuren da! Der traff man jenter som var ute i samme ærend; å treffe folk av det annet kjønn. En grei og liketil måte å møtes på, minnes Jakob. På direkte spørsmål om det «å gå i musikken» svarte han at han mintes det vagt, men at han nok var for ung og bare var tilskuer til hendingene. I 1940 kom jo krigen, og det ble en brå slutt på slike forhold.
Andre verdenskrig
Sovjetunionens angrep på Finland den 30. november 1939 vakte sterke reaksjoner, også blant ungdommen i Harstad. Tidligere rådmann i Harstad; Torød har fortalt at det ikke var noen fra Harstad-området som meldte seg til krigsinnsats på finsk side. Harstad-ungdommen tok likevel tak i problemet og satte blant annet i gang egne innsamlingsaksjoner til fordel for Finland.
Da Narvik ble angrepet fikk Jakob beskjed om det da han møtte på arbeidet, for ordren om mobilisering gikk ikke ut før tirsdags morgen den 9. april kl 0830. Den unge Jakob kunne likevel lite gjøre. Han passet sitt arbeide så lenge der var liv laga på verkstedet, men etter hvert som tida gikk ble det slutt på råvarer hos vulkanisøren på Torvet. Det ble vanskelig å få nye forsyninger. Varene ble betraktet som viktig krigsmateriell. Før det kom til stans hos vulkanisøren ble Harstad bombet gjentagende ganger, dog uten at det kom til panikklignende tilstander som lenger sør i landet. Men da Grand Hotell ble bomba var Jakob i byen. Han var aleine, og hadde tatt turen opp på taket på ekspedisjonskaia. I det sprengbomba traff hotellet fikk han seg skyss med en lastebil som da var på tur opp mot Sama - Kilhus, opp Strandgata. Jakob ble med på bilen til Sama, og fortsatte til fots opp på Harstadåsen hvor det var enda bedre utsikt. «Det var, ta mej tusan – spektakulært», sa Jakob sommeren 2006. Den neste store hendelsen Jakob minnes var da Gangsåsen ble bomba. Da var han og i byen, men nå sprang han opp «korketrekkeren». Han hadde ligget inntil en mur ved transformatoren der splintene slo i veggen. (Kan hende han blander hendelsesforløpet i de to bombetoktene). Under den siste bombinga tok folk i byen til å rømme opp i Skaret og innover myrene eller opp Fjellveien. Fra Harstadåsen sprang Jakob opp til Reobert-hytta, da det var tomt i huset på Eineberget. Hytta viste seg å være full av folk. Ikke bare familien, men også kjentfolk som ville søke ly for uhyggen i sentrum av byen. Mens strømmen av folk gikk opp Fjellveien tok Jakob til å gå heim til Eineberget. Der ble han alene i huset i noen dager, før huset ble tatt i bruk av engelske og franske soldater. Resten av familien kom ikke ned før ut på sommeren. Hvordan de skaffet seg næring kan han ikke erindre. Pappa Reobert var i alle fall ikke i arbeid hele sommeren. Harstad ble ikke overtatt av tyskerne før langt ut i juni 1940. Det han husket av hendingene i den forbindelse var at pappa måtte levere inn hagla og radioen. Å miste radioen ble et særlig savn syntes Jakob.
«Tyskerarbeid»
Jakob ble gående ledig noen tid etter at vulkanisøren gikk tom for råvarer. Ut på høsten 1940 fikk han seg arbeid på Trondenes. Tyskerne drev med mur og støypingsarbeide der. Sannsynligvis var det da fundamentene for de prefabrikkerte brakkene inne i leirområdet skulle settes ut – brakkemurene rundt Laugen kom jo ikke opp før etter Barbarossa; tyskernes angrep på Sovjetunionen sommeren 1941.
Arbeidet på Trondenes varte ikke så veldig lenge; bare til snøen kom, men det var mange mann i arbeide der ute. En av karene som var med i Jakobs arbeidslag, en stor og røslig snekker, hadde fallesyke. Når han fikk anfall ble kameratene nekta å bistå ham, husker han. Alle ble skyssa utover og heim igjen. Man møtte opp på Torvet i sentrum og ble kjørt i lastebil(er). Lønna ble utbetalt på Grand hotell ved arbeidstids slutt lørdagene, og tyskerne betalte bra.
Vinteren 1940/1941 hadde Jakob bare en og annen tilfeldig småjobb. Men sommeren 1941 fikk han arbeid på «Funkstelle» på Harstadåsen. Det var en jamnaldrende kompis som anbefalte ham. Imidlertid slutta denne karen, og da ble Jakob aleine på valen. Arbeidet besto i å bringe forsyningene fra byen som ble losset fra lastebilene på Eineberget. Bilene kom nemlig ikke opp den bratte lia til Funkstellet. Ved «Hansinastua» på Eineberget rant en bekk forbi; der ble varene omlasta. Noe av varene måtte bæres opp de bratte kneikene. Men det meste ble lagt på slede eller vogn, og så kjørt opp med hest. Hesten og kjørekaren kjente hverandre godt fra høyberginga i Harstadgården, der Jakob pleide hjelpe til. Det var nemlig onkel Einar sin hest. All fyringsveden ble transportert denne veien, likeså alle andre forsyninger som fisk, kjøtt, poteter og grønnsaker. Det var særlig mye kål som ble frakta på denne måten. Fisk ble henta på Fiskehallen i byen. Det var mange tyskere stasjonert på Funkstellet. Flere av personalet var skikkelig greie karer, og mange mislikte hele krigen. Ja, sjefen sjøl, som nok var teleteknisk utdannet ga meget sterkt uttrykk for sin holdning da han inviterte Jakob inn på kontoret en sommerdag i 1942. Han skålte med Jakob og ønsket han ikke var der men heime. Det ble kjørt kontinuerlige sambandskurs på Funkstellet. Soldatene satt i «klasserom» og fikk blant annet undervisning i morsealfabetet og lignende. Jakob syntes han hadde en fin jobb. Blant annet innebar arbeidet ansvaret for å fyre under den sentrale fyrkjelen som sørget for varmt vann til alle som var stasjonert på Harstadåsen. Det måtte være fyr hele døgnet, og derfor ble vel dette arbeidet ansett å være særs viktig. «Betalinga var god, men du vet, man var jo ung – og pengene fikk føtter å gå på. Dessuten, vi var jo vant med å kunne møtes hvor som helst og prate om hva som helst. Etter juli 1940 ble det slutt på slike tilstander.» Denne situasjonen forverret seg utover, fortalte Jakob. Etter hvert som tida gikk ble det forbud mot sammenstimlinger. Tyskerne definerte en sammenstimling til tre personer og mer, derfor ble det uholdbart i lengden.
Rømningsplaner
To av kompisene, som også arbeidet for tyskerne snakka tidvis om å finne på noe annet. Atle Anthonsen gikk på gymnaset, og hadde en deltidsjobb på lageret i BSIN, det som gikk under betegnelsen «Gymnastikken». Birger Steen arbeidet ved et anlegg tyskerne hadde på Gangsåsholmen. Flere av Harstad-ungdommene var opptatt av å komme seg til Sverige for å få sloss for Norge. Når dette med Sverige kom opp var nok det også betinget av at en eldre bror av Atle; Kåre Bergiton allerede var kommet seg til Canada ved å reise gjennom Sovjet og Japan via Sverige. Dessuten var det flere jamaldringer som og hadde tatt seg over til Sverige på vei til England for å gå inn i de norske styrkene der. Utpå seinhøsten 1942 hadde en av kameratene fått snusen i at en tidligere klassekamerat var gått inn i hirden. Dette avfødte et hjemmebesøk hos den frafalne. Alle tre trampa inn på kjøkkenet til karen som akkurat den kvelden satt og sydde på distinksjonene på den nyervervede uniformen sin. I et anfall av sinne tok Jakob tak i skjorta hans – reiv av epålettene og kasta de og plaggene i golvet mens han fortalte karen hva han mente om ham. Vel ute igjen kom de på at det kanskje ikke hadde vært så lurt dette. De kunne jo bli satt fast for mindre. Der og da ble beslutningen tatt. «Vi rømmer – til Sverige». Slik husket Jakob at beslutningen ble tatt. Det er i dag ganske vanskelig å vite noe eksakt, for både Atle og Birger er døde. Når vi søker å sjekke det mot andre kilder, sier disse at de to ikke har fortalt sin versjon med samme innhold. Dette kan ha å gjøre med at for Jakob ble akkurat denne hendelsen skjellsettende, for det var jo han som ribba hirduniformen. Mens det for de andre to kanskje har vært andre forhold som spilte en større rolle. For Atle var det kan hende blitt stadig viktigere å sammenligne seg med brorens innsats – som skulle bli flyver. Mens det kanskje var en blanding av eventyr og pliktfølelse som dro Birger til å bli med. Han skal i alle fall ikke ha angitt noen spesiell grunn for overfarten. En liten ledetråd har vi og i den brevvekslingen som fant sted mellom Atle og hans far Harald A. Antonsen – forvalteren ved Harstad sykehus – og eldstesønnen Kåre sine brev fra Canada til faren som ble overbrakt familien med en kurer fra Sverige. Kureren var for øvrig fra Saltvatn i Grovfjord. Mellom linjene kan man der skimte at noe hadde skjedd med Atle (og kamerater) som befordret utferden høsten 1942. Under alle omstendigheter; guttene forlot Harstad fredag 16. oktober 1942. Jakob fortalte heime at han skulle på fisketur til Salangen, og tok med seg fornødent utstyr til turen. Søster Edvarda (Varda) og mamma ga ham begge en del penger så han ikke skulle være helt blakk. Antagelig fikk han penger hos dem fordi han gikk glipp av lønnsutbetalingen den påfølgende lørdag. Dette indikerer samtidig at familien nok var klar over at det kunne bli en lang «fisketur». Birger hadde ikke gitt noen beskjed om sin utferd, slik hans bror Magne kan erindre. I følge kopi av brev adressert til politimesteren i Senja datert 10. november 1942 skal Atle ha sagt at han skulle til Salangsverket for å begynne i lære hos Einar Fjeldstad som drev bilverksted der. Forvalter H. Anthonsen meldte nå sin sønn Atle Johan som savnet. I detalj går det fram at Atle dro med lokalbåten til Sjøvegan fredag morgen den 16. oktober. Faren fikk melding om at Atle var reist til Bardu allerede dagen etter. Der bodde han hos Sigurd Rydningen, hvis kone var kusine med Atles avdøde mor. Onsdag 21. oktober skal han ha tatt turen til Finnsnes, angivelig for å reise heim. Sammen med politianmeldelsen ble det og utstedt «flytningsanmeldelse» på dertil fastsatt blankett trykt i A/S Harstad Tidendes trykkeri. Flyttinga ble meldt samme dag som brevet til politimesteren ble skrevet. Av dette får vi vite flere ting: 1) Familien Anthonsen kunne ikke røpe at Atle var reist sammen med to andre. Det ville virket kompromitterende for alle tre. 2) Enten løy sykehusforvalteren om sønnens angivelige arbeidsansøkning – eller også var dette Atles offisielle forklaring til faren. 3) Samtidig bekrefter disse dokumentene Jakob sin historie som i korthet går ut på at de tre tok «lokalen» til Salangen, tok inn hos en slektning av Atle på Sjøvegan, videre tok de bussen til Bardu - og ble innkvartert hos en familie der som var i slekt med Birger Steen. Her er det en liten divergens, som sannsynligvis har sammenheng med at Anthonsens ville beskytte Steen-familien. Planen var så at de skulle ta seg over til Sverige samme dag de ankom Bardu. Men de fikk vite at tyskerne hadde militærøvelse i området der de skulle passere grensa. Dessuten var det hund på en av gårdene som de eventuelt måtte passere om de tok ei litt anna rute.
Der denne gårdshunden sto var sjølfolket ikke helt til å stole på, derfor la de seg til å vente. Etter tre døgn på loftet – var så tyskerne endelig ferdig med å leke krig, og det var for så vidt klar bane. Da fikk Jakob et skikkelig hardt astmaanfall som ikke ville gi seg. Turen over til Sverige ble meget strabasiøs. Jakob sier det slik: «Visst var det hårdt». De kløv oppover i ei steinur, noe som tok veldig på kreftene. Oppe i høyden lå snøen, og det gjorde ikke saken lettere. Vel opp ved toppen var det ei gammelignende kåte som i situasjonen var fristende innbydende. Guttene ble likevel enige om at de ikke skulle legge seg inn der. Klokka var omtrent midnatt, og det var «rustigt kallt», i følge Jakob. Det kunne blitt skjebnesvangert å legge seg til og sove i den kulda.
Sverige
Etter å ha passert riksrøysa kom de fram til en ubemannet svensk kanonstilling(!). Nå var endelig første etappe ferdig. Jakobs fortelling samsvarer godt med den Birger Steen seinere fortalte sin lillebror Magne, bare med den forskjell at Birger i større grad vektla Jakobs helbred: «Han gikk med livet i hendene over fjellet den natta han Jakob». De svenske soldatene var forlagt litt lenger nede, i Pålnosviken. Guttene spøkte litt seg imellom med at de kunne ha bemannet kanonen og overtatt den svenske forlegningen. De svenske soldatene avhørte flyktningene på reglementert vis. Deretter fikk de seg et godt måltid – og noen timers søvn. De måtte i båt over Torneträsk, men båtmotoren hadde frosset sund! Kommet over, gikk de til stasjonen for å ta toget til Kiruna. «Det var jäklig kallt du.» Vel framme i Kiruna ble de forlagt i ei brakke sammen med flere norske flyktninger. Den hadde nok sett bedre tider. Brakka hadde store åpninger og sprekker i bordkledningen så de kunne se utover det «öppna landskapet». «Der behøvde man inga fönster der inte.» Renslighet er en dyd. Så også i Sverige. De ble beordret til å kle av seg – for å gå i saunaen. Nå var det et par problem som umiddelbart kom opp: Det var en kvinnelig inspisient i saunaen, og en del av nordmennene var litt sjenerte av seg, noe den svenske matrone overhodet ikke lot seg merke med. Så de kom da inn i saunaen alle sammen. Det var der inne at ting virkelig ble problematisk. Dama som passa saunaen lukket døra fra utsida, og døra lot seg ikke åpne innenfra. Det kunne ha blitt Jakobs død. Etter hvert som varmen og dampen økte, forsøkte Jakob å alarmere ved å skrike høyest mulig – der han hadde plassert seg strategisk nærmest utgangen. Det kjentes som det gikk veldig lang tid før damen reagerte og skulle se hva som sto på. Det at døra ble åpnet ble Jakobs redning. Det ble ett dårlig minne til å ta med seg fra Kiruna: På de få dagene de var der ble han frastjålet de kjæreste og mest verdifulle eiendelene sine; et sigarettetui og en ring, begge i sølv.
Til Sør-Sverige
Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk.
Atle Antonsen.
Birger, Atle og ukjent foran skogsstugan.
Birger Steen og ukjent kompis i svensk tømmerskog.
I koia på Undsättholmen. Birger og Atle til høyre.
.jpg)
De ble godt instruert av mannen fra skogsforvaltningen, og Atle, Birger og Jakob lærte fort at jo hurtigere man arbeidet, jo bedre ble fortjenesten. Men det var og en del nyttig kunnskap å hente fra instruktøren, om generell skogskjøtsel og handtering av redskapene for eksempel. De fikk 65 ør pr reis. Ett «reis» besto av granstokker med inntil 4 tommers diameter og 3 meters lengde stablet i kryss ved den tykkeste enden i en meters høyde. Da skulle stammene være kvistet. For bjørka var det en annen – og kanskje (?) bedre tariff. De fikk 2 kroner og 50 øre pr kubikkmeter kappet og kløyvd bjørkeved. Ca. 8mil lenger nord var Mora. Der feiret et 30-talls andre nordmenn i samme situasjon som ham selv julaften, på Mora folkehøgskole. I og for seg var innkvarteringen bra på holmen, maten var god og kompisene helt ok, men astmaen gjorde det tøft for Jakob å være der. I februar 1943 bød det seg en anledning, og han stakk i vei! Turen gikk til Sala, som ligger ca. 20 mil sørøst for Mora. Hva han forventet å finne der hadde han ingen formening om, ut over det å skulle finne seg annet arbeide. Nå viste det seg å ikke være så helt enkelt fra Sala heller det! Han besøkte arbeidsformidlingen hver eneste dag i håp om et gjennombrudd som skulle gi ham drømmejobben. Håpet svant smått om senn, arbeidsformidleren ville sende ham på gårdsarbeide, men det syntes ikke Jakob var så «snygt». Likevel ble det til at han tok med i gårdsarbeide. Årsaken var helt enkelt at han var blakk. Hele «kapitalen» besto da av en halv sigarett men ingen fyrstikker! Jobben befant seg i Hårsbäck i Heby kommune i Västmanland len. Dit måtte han ta seg med tog og buss. Det gikk bra det, for på jernbanestasjonen ble han kjent med en offiser fra den svenske hæren som fatta interesse for den unge norske flyktningen. Han spanderte både sigaretter og «fika» på Harstadgutten. I Hårsbäck ble han tatt særs vel vare på. Han ble tatt inn som en av familien minnes han. Det var som å være heime. Var det selskap på gården var Jakob med, og ble de invitert til andre i nabolaget, ble han og tatt med som en av dem. Nå kunne han og skrive brev heim. Familien behøvde ikke engste seg, han hadde det fint: Tjente hele 70 kr. pr måned og hadde fri kost og losji. Hos Johanssons i Hårsbäck ble han helt til 1947. Da hadde han truffet sin seinere kone Rut allerede i 1945. De møttes i bryllupet til Charles Parten fra Ibestad – ja, akkurat – Jakobs søskenbarn. Charles hadde gjort et lite «hyss» på Bardufoss, og tok seg over til Sverige samme året som Jakob. Rut var brudens kusine, så – det var selvsagt at det måtte bli et par av de(!). I 1943 dro Lillegutt (Robert) over. Han hadde og arbeidet for tyskerne på Funkstellet. Nå ville han imidlertid slåss. De to brødrene traff hverandre i et arrangert møte i Strängnäs ved Mälaren samme året Robert kom over. Så skulle det gå fire/fem år før de møttes igjen neste gang.
I 1947 flytta Jakob til Charles Parten som da bodde i Sävsjø i Dalarna. Der arbeidet han som graver i et par år, men så lyktes han å få jobb på verkstedet hos Grycksbo pappersbruk i Grycksbo. Nå ble han endelig bedre av astmaen sin og. Klimaet i Grycksbo har fått æren for det. I 36 år ble Jakob der, til han ble pensjonist.
Atle Anthonsen kom heim sammen med politistyrkene, Birger Steen var blitt marinejeger og kom heim fra Skottland via Bodø. Lillebror Robert kom sammen med oberst Dahl til Finnmark i oktober 1944. Men Jakob ble ingen kriger, han var vel ikke skjefta for det.
Atle Anthonsen har fortalt at han møtte Harstadværingene Harald Rugaas, Jens Eilertsen samt Harald og Solfrid Fjellstad etter at han og Birger dro fra Undsättholmen, nordover til Orsa der en ny skogteig skulle ryddes. Jakob forteller at han i tillegg til bror Robert møtte en Johansen fra Seljestad, som arbeidet ved den norske legasjonen på Kjesäter.
Sigurd Simensen, Harstad-kommunistenes ubestridte leder i mange år hevder bestemt at det var de heimkomne fra Sverige som sikra kommunistene den store valgseieren ved kommunevalget i 1945 og som ledet til at NKP fikk både ordfører og varaordføreren etter de første frie valg etter fem års ufrihet. –Men, nei da – Jakob kom ikke på sin første visitt til Harstad før i 1947 han!
Kilder
- Samtaler med Jakob Eliassen, Atle Antonsen og Magne Steen.