Knut Geelmuyden (1897–1958)

Jarle Knut Geelmuyden i SS-uniform.

Foto: Ukjent fotograf / Lokalhistorisk senter Horten

Knut Geelmuyden i prestekjortel og i Den norske legions uniform.

Foto: Ukjent / Agder Tidend (1941).

Jarle Knut Geelmuyden, f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet.

Slekt og familie

Han var sønn av bladutgiver Edvard Antoni Johannessen (1865–1913) og Henriette Frederikke Kühle Geelmuyden (1870–1956). Deler av oppveksten hadde han som fostersønn hos en bror av mora, sokneprest Hans Jacob Borse Geelmuyden (1855–1936) og hans kone Thora Malvina Prahl Geelmuyden f. Beyer (1862–1942).

I 1928 ble han gift i Nykirken i Bergen med Kari Petra Astrup (1911–1953), som var datter av kunstmaler Nikolai Astrup og Engel Astrup f. Sunde. Paret fikk fire barn.

Unge år og utdanning

Sine første år tilbrakte han i Bergen, der vi i folketellinga 1900 finner ham sammen med foreldrene og en eldre bror i Nedre Hamburgersmuget 1.

I folketellinga 1910 finner vi ham hos fosterforeldrene (se over) på Falnes prestegård i Skudenes herred. Årsaken til at han havna hos fosterforeldre var at foreldrene ble skilt. I den kommunale folketellinga for Bergen fra 1922 finner vi Jarle Knut Geelmuyden sammen med mora og tre søsken i Stølegaten 16.

Geelmuyden tok filologisk eksamen i 1923, med resultatet haud illaudabilis (2.85), og teologisk eksamen ved Menighetsfakultetet i 1927. Også den teologiske embetseksamenen endte med haud, mens han fikk laudabilis på den praktisk-teologiske eksamenen. Vi finner noen spor etter ham i studietida – riktignok kan det være utfordrende å følge ham, for han begynte å bruke navnet Knut Geelmuyden, og hadde dermed flere navnebrødre ettersom Knut/Knud er et navn med lange tradisjoner i slekta (se artikkel om slekta Geelmuyden for en oversikt over en del av dem). En artikkel med tittelen «Det franske imperium» i Stavanger Aftenblad i 1925 må være fra hans hånd.

Han ble i 1927, samme år som han tok teologisk eksamen, vikarierende residerende kapellan i Førde prestegjeld. Etter bare et par måneder der ble han utnevnt til sokneprest til Masfjorden prestegjeld, der han ble i nesten 14 år. I 1941 ble han så sokneprest til Førde.

Aktiv i Nasjonal Samling

Annonse i Stavanger Aftenblad for NS-møte i 1934, med Geelmuyden som en av talerne.

Knut Geelmuyden ble tidlig tilknytta Nasjonal Samling. Han møtte Vidkun Quisling hjemme hos onkelen der han vokste opp, og skal ha meldt seg inn i NS kort tid etter at partiet ble grunnlagt i 1933. Vi finner flere artikler av ham i avisa Nasjonal Samling; den første ser ut til å være en prekentekst over Matteusevangeliet 5:13, som sto på trykk i april 1934. Det ser ut til at han fikk en mer enn mindre fast andaktsspalte i avisa. Disse tekstene er ikke spesielt politiske – de passer inn i Nasjonal Samlings tankesett, men kunne også stått på trykk i de fleste andre aviser. Men Geelmuyden var allerede på dette tidspunkt også involvert i politisk arbeid i NS.

I 1934 ga Nasjonal Samling ut bok nr. 4 i serien «Nasjonal Samlings opplysningsskrifter», med tittelen «Med Gud for folk og fedreland» og med Knut Geelmuyden som forfatter.

I mai 1934 finner vi en annonse i Stavanger Aftenblad for et møte i Nasjonal Samling 8. mai 1934, der talerne var Johan Bernhard Hjort og Knut Geelmuyden. Geelmuydens bidrag hadde tittelen «Nyorientering i arbeiderbevegelsen». Rett under annonsen fra NS finner vi en kunngjøring om et «Antifascist-møte» samme dag, med Eyvin Dahl og ingeniør O. Jensen som talere. Kulturkampen var i gang i Norge, og Geelmuyden hadde valgt side. De samme foredragene ble holdt flere andre steder i Rogaland også.

Dagen etter møtet i Stavanger oppsummerte Stavanger Aftenblad det som var sagt. Geelmuyden fikk ikke noen god attest: «... sogneprest Knut Geelmuydens filosofiske betraktninger var altfor usammenhengende til at de kunde gi forsamlingen noen virkelig «nyorientering i arbeiderbevegelsen»». Dette var alt de hadde å si om hans bidrag; resten av artikkelen gikk med til å fortelle om Hjorts angrep på kommunalt selvstyre.

Vi kan få litt mer tak på Geelmuydens oppfatninger ved å lese andre ting han skrev i denne perioden. Det ble nemlig ikke bare prekentekster i Nasjonal Samling, men også mer politisk orienterte tekster. I august 1934 skrev han «En moralsk folkereisning», med betraktninger etter å ha lest Gulbrand Lundes Marxismens gift. Her skryter han av suksessen til NS-laget i Stavanger, og mener at den skyldes moralsk slagkraft, og at «det er moralsk fanatisme som må til». Han skriver også at man ikke skal beklage at både borgerskapet og venstresida gjorde det hett for Nasjonal Samling, for «vi har jo igrunnen selv provoceret dem til det».

Geelmuyden gikk også ut utafor NS' egne organ. I september 1934 angrep han i et innlegg i Firda regjeringa Mowinckel, en mindretallsregjering utgått fra Venstre, og krevde en «Nasjonal riksregjering». Innlegget er et krasst angrep på partisystemet og parlamentarismen. Noen dager senere angrep han Arbeiderpartiet i samme avis, og gjorde det klart at han mente at partiets egentlige program var Det kommunistiske manifest, men at Arbeiderpartiet gjemte bort dette i valgprogrammet sitt. På samme tid ser vi at de kristne tekstene hans i Nasjonal Samling endrer karakter; de blir mer politiske. I teksten «Riket» skriver han at dersom det kristne Norge skal eksistere i tusen år til «kan det alene skje, dersom vårt folk reiser sig og forbyr de «verdensforbedrere» å fortsette sitt verk». Det er altså den nasjonalsosialistiske folkereisninga som skal til for å bevare kristendommen, ifølge Geelmuyden. I artikkelen «Politikk og kristendom» i Tidens Tegn i november 1934 får vi høre hans tanker om diktatur: «Diktatur er i og for sig hverken ondt eller godt, hverken positivt eller negativt. Det er et middel, som bør brukes når det er bruk for det i det godes tjeneste».

Hans politiske virke i årene som fulgte er etter samme mønster. Vi ser også at han tar fram historikerkunnskapene, også det i ideologisk øyemed. I 1935 skrev han artikkelen «Var Ernst Sars NS-mann?» i Nasjonal Samling, og her argumenterer han for at Sars' tanker falt sammen med NS' ideologi, til tross for at Sars hadde liberalistiske sympatier. Artikkelen framstår som et nokså usammenhengende og noe hjelpeløst forsøk på å ta en anerkjent historiker til inntekt for en ideologi som ennå ikke var formulert da Sars døde i 1917.

Geelmuyden oversatte i 1936 boka Den kalkede grav : oplevelser av en evangelisk prest i Sovjet-Unionen. Dette ble en bestselger, og Geelmuyden fikk ros for sin oversettelse.

I 1939 ser vi at han forsøkte å få et annet tjenestested. Han søkte på stillinga som prest ved Bergens kommunale sykehus og på både sokneprest- og kapellanstillinga i Eidsvoll prestegjeld. Han fikk ikke noen av disse jobbene, og ble værende i Masfjorden inntil videre.

Det første vi så langt har funnet fra ham etter krigsutbruddet er en artikkel i Fritt Folk, utgitt av Nasjonal Samling, fra november 1940. Det er en prekentekst over Lukasevangeliet 6:20–26, men det politiske budskapet kommer tydelig fram: «Den faste grunn hvorpå det nye Norge efter programmet vil bygge, er ikke det relative, mammon, men det absolutte åndslivs virkelighet». «Programmet», det er Nasjonal Samlings verdensanskuelse.

Våren 1941 fikk han som nevnt tidligere stillinga som sokneprest i Førde. Nazifiseringa av Den norske kirke hadde begynt i februar samme år, og det er grunn til å tro at utnevnelsen henger sammen med dette. I Morgenbladet den 21. mai altså mindre enn en måned senere, kommer så meldinga: «Den nyutnevnte sogneprest i Førde prestegjeld, Jarle Knut Geelmuyden, blir å betrakte som ikke utnevnt. Sogneprest i Sunnylden prestegjeld, Gunnvald Kvarstein er den 14. mai 1941 utnevnt til sogneprest i Førde prestegjeld i Bjørgvin bispedømme». Samme melding finnes også i andre aviser. En måned senere finner vi ham blant søkere til sokneprestembetet i Sandefjord prestegjeld. Hva som har skjedd, er det ikke greit å få klarhet i, men han ble altså først utnevnt, og fikk så trukket tilbake utnevnelsen. Trolig er dette et resultat av den gryende kirkestriden, som førte til kaotiske forhold.

Kort tid etter at kirkestriden tok til, i juli 1941, skrev 27 prester i Den norske kirke under på et opprop mot bolsjevismen. Knut Geelmuyden var en av dem. I fredstid ville ikke det at prester skrev under på et slikt opprop vært noe dramatisk, men i den situasjonen man hadde i 1941 var det en klar støtte til NS og Tyskland, og et stikk mot flertallet av de geistlige.

«Frontkjemperpresten»

I august 1941 løser han problemet med å få ny stilling ved å gå inn i Den norske legion, en norsk avdeling av Waffen-SS. I Nationen er han en av flere som forklarer sitt valg, og han sa: «Jeg er gått inn i Den Norske Legion for å gjøre det som jeg kjenner som min absolutte plikt for Gud og fedreland». Et par dager senere ble det annonsert at han var tilsatt som feltprest, og at han også hadde fullmakt til å ordinere cand.theol. Konrad Rudberg som assisterende feltprest. Slike ureglementerte ordinasjoner av teologistudenter var et av virkemidlene for å løse problemene som oppsto da de fleste prester la ned sine embeter under kirkestriden. Geelmuyden fikk raskt graden SS-Hauptsturmführer, som tilsvarer kapteins grad i regulære militære styrker.

Det er også i 1941 at vi finner det første tydelige elementet av rasetenkning fra Geelmuyden. I artikkelen «Jøde og greker» i Fritt Folk forsøker han å tone ned Jesus' jødiske herkomst, og han forsvarer «rasehygienisk lovgivning» med at det er selvforsvar, og uansett ikke noe annet enn det jødene selv gjorde i gammeltestamentlig tid.

Den 10. januar 1942 ble Geelmuyden utnevnt til sokneprest til Horten. Han var på det tidspunkt fortsatt i tjeneste i Legionen, som var satt inn i Sovjetunionen. I mai 1942 skrev han et «reisebrev», en krigsforherligende beretning om livet ved fronten. Under oppholdet skal han ha kritisert tyskernes behandling av russere, og også ha snakka med russere til tross for at dette ikke var tillatt. Tyskerne skal ha bedt Quisling om å kalle ham hjem; ellers ville han bli stilt for krigsrett. Dette virker noe underlig; Den norske legion ble underlagt tysk kontroll, under 2. SS-Infanteri-Brigade, og de kunne selv ha sendt ham hjem uten å spørre Quisling. I Legionærene av Sven T. Arneberg er historien noe annerledes. Geelmuyden skal ha vært en av de som var mest negative til tyskerne. I tillegg var det problemer rundt hans stilling som feltprest. Den norske legion var opprinnelig ment å være en norsk avdeling under egen kommando, og skulle settes inn i Finland. Da den ble direkte underlagt tyskerne og satt inn på Leningrad-fronten, ble det også bestemt at den ikke skulle ha feltprest. Dette var en avgjørelse fra Heinrich Himmler, som mente at feltprester ikke hadde noe i SS å gjøre, da SS bygget på en mer nyhedensk ættetenknning. Dersom noen absolutt måtte snakke med en fikk de finne en fra Wehrmacht når de var i nærheten. Fra norsk side ba man innstendig om at han måtte få være feltprest, og han ble omtalt som «en av våre eldste nasjonalsosialister». Tidlig i 1942 søkte han om dimittering, men dette ble ikke innvilga. Da han hadde blitt satt opp som SS-Hauptsturmführer med tjenestested i Legionens stab, mente tyskerne at der måtte han bli. Et problem var at han var helt uegna til dette, og han ble sendt til en velferdsoffiser for å få opplæring slik at han kunne brukes som forsynings- og velferdsoffiser. Etter fire ukers kursing kom han tilbake, uten å ha lært seg det som skulle gjøres. Da han ble spurt om hvorfor han hadde meldt seg, sa han at det var dels fordi han ville se fronten, og dels at det var etter oppfordring fra Quisling. Da Quisling så besøkte Legionen ved fronten viste det seg at han ikke egentlig kjente Geelmuyden, og at han slett ikke hadde gitt ham noen oppfordring. Quisling mente videre at det ikke var noe problem om han ble dimittert.

Det skulle allikevel ta tid før han ble sendt hjem, til tross for at han altså var utnevnt til sokneprest i Horten. Tyskerne mente han måtte settes under overvåking, men Legionens nye kommandant, major Arthur Quist, tok uansett Geelmuyden med til fronten. Den 25. februar 1942 bestemte så ledelsen i SS at han skulle løses fra tjenesteforholdet.

Han skal etter hjemkomsten ha hatt et ønske om å melde seg ut av NS, men fikk stillingen som sokneprest i Horten og etter hvert også prostestilling, og ble derfor i partiet. En stadig kamp for ham i NS var å sikre kristendommens stilling; nazismen hadde sterk dragning mot nyhedenskap – slik vi har sett med Himmlers forbud mot feltprester i SS.

I Horten opplevde barna til Knut og Kari Geelmuyden å bli mobba på skolen og i nærområdet fordi faren var i NS. De ble meldt inn i Guttehirden, og senere i Hirdmarinen.

Geelmuyden skrev på et tidspunkt «Sang til korsbanneret» som ble tatt inn i NS Sangbok.

I februar 1943 var han tilbake i Norge og i tjeneste som sokneprest til Horten. Kort tid etter har han blitt konstituert som prost, etter at Aksel Brun ble tvunget til å gå av. I 1943, 1944 og 1945 er det mindre skriverier fra ham, men han går igjen som fast andaktsholder på radio, og det som kom på trykk var særlig tekstene til disse andaktene. Han sto i Nasjonal Samlings tjeneste til krigens slutt.

Etter krigen

Den 9. mai 1945 sendte biskop Eivind Berggrav et brev til Geelmuyden med melding om at han var suspendert med umiddelbar virkning, og det samme ble også meddelt i telegrams form.

I august 1946 kom en kort notis i Sandefjords Blad: «Legionærpresten Knut Geelmuyden, Horten, skal for Horten byrett 27. august.» Tre dager etter at rettssaken ble ført, ble det annonsert at «Den kjente nazistørrelse, sokneprest til Horten og prost til Nord-Jarlsberg, Knut Geelmuyden, som forøvrig er Norges eneste prest med krigsinnsats, er dømt til 7 års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet». Dette var i tråd med aktors påstand. I Nordisk Tidende er det referert litt mer fra rettssaken. Det kom fram at han som SS-Hauptsturmführer deltok på Leningrad-fronten i 1942, og at han etter å ha kommet tilbake til Norge hadde kjøpt konfiskert bo etter folk som hadde måttet forlate landet. Det ble også lagt fram dokumentasjon på at han hadde «fastslått at konsentrasjonsleiren var det eneste middel til å oppnå positive resultater under de daværende forhold».

Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld. Dette førte til at ekteskapet fikk en alvorlig knekk, og det endte med brudd og til slutt skilsmisse.

Etter soning levde han blant annet av sesongarbeid som fruktplukker ved Sognefjorden, og han skrev bøker som han solgte selv.

I 1953 ga han på eget forlag ut boka Forlat oss vår skyld, som er en samling av foredrag han holdt under oppholdet på Ilebu – det som under krigen var Grini fangeleir, som da freden kom ble landssvikfengsel. Mye av innholdet er først og fremst kirkehistorie, rett nok med et visst fokus på å forsvare autoritære holdninger. Andre er mer politiske: Foredraget «Samvittighetens røst», som inneholder brevet fra biskop Berggrav fra mai 1945 (se over), er et forsvar for Geelmuydens valg, der han går langt i å sammenlikne seg med Martin Luther som sto overfor de kirkelige autoriteter.

Kari Geelmuyden tok i 1953 sitt eget liv etter å ha slitt med psykiske problemer i lengre tid. Etter dette reiste Knut Geelmuyden sammen med en av sønnene rundt i Frankrike og Spania en tid. Tilbake i Norge kjøpte han seg et småbruk på Sørlandet, der han drev med griser, og senere med jordbærdyrking.

Geelmuyden døde i mars 1959 i Mandal. Bisettelsen fant sted i Kristiansand.

Litteratur og kilder

• Jarle Knut Geelmuyden i Historisk befolkningsregister.
• Arneberg, Sven T.: Legionærene : nordmenn i skyttergravskrig ved Leningrad 1942-43. Lillehammer. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Geelmuyden, Inger F.: Skjebnens vev. Utg. Navi. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Geelmuyden, Knut: Forlat oss vår skyld. Kristiansand. 1953. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Skeie, Geir og Ravn Karsrud: Den Norske kirke i møte med sosialismen og fascismen : to stikkprøver. Oslo. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.