Johan Søhr (1867–1949)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan Søhr
Foto: Studenterne fra 1885, s. 130. (Nasjonalbiblioteket).

Johan Olaus Søhr, opprinnelig Sørensen (født 6. september 1867 på Oterøy i Sannidal, senere Skåtøy, død 1. januar 1949 i Bærum) var en politiembetsmann som avsluttet sin karriere som politimester i Aker. Han endret navn fra Sørensen til Søhr i 1914.

Bakgrunn og familie

En ung Johan Sørensen fra Oterøy.
Foto: Studenterne fra 1885, s. 280. (Nasjonalbiblioteket).

Søhr vokste opp på Oterøy gård som var eid og drevet av faren, gårdbruker og skipsfører Johan Christian Sørensen (1837–1898), født på Langøy, og Ellen Kathrine Sørensen (1841–1929), født på Jomfruland. Han hadde åtte søsken.

Han ble gift 28. juni 1909 i Kristiania med Margit Mosgaard (1887–1946). De fikk barna Finn Mosgaard Søhr (1912–2001), Else Margrethe Søhr (1915–1986) og Arvid Søhr (1916–1992).

Virke

Virke før politiet

Han tok examen artium som privatist i Kristiania i 1885 etter to år ved nyopprettede Holans og Gundersens latin- og realskole. Han tok deretter nederste avdeling ved Krigsskolen og ble vernepliktig offiser i 1887. Han studerte da rettsvitenskap ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania hvor han ble cand.jur. i 1890.

Han var aktiv i Studentersamfundet og i Studentersangforeningen, sistnevnte også mens han arbeidet som politifullmektig.

Han arbeidet deretter som fullmektig hos amtmannen i Søndre Bergenhus amt i åra 1891 til 1893 og deretter hos sorenskriveren i Nord-Østerdalen i åra 1893 til 1894, hvor han også en kortere periode der var konstituert sorenskriver. Han fikk i 1894 bevilling som overrettssakfører.

Politiet

Søhr som «Opdagelseschef», dvs kriminalsjef i Kristiania.
Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket (1914–1925).
Johan Olaus Søhr som politimester i Aker.
Foto: Justismuseet (1937).

I 1896 ble han konstituert som politifullmektig ved Kristiania politi. Han er i løpet av denne perioden registrert i Keysers gate 9, leilighet 6 i Folketellingen 1900. I 1906 var han en kort tid konstituert som sjef for Oppdagelsespolitiet (Kriminalpolitiet) i hovedstaden.

Senere i 1906 fikk han stillingen som politiinspektør, og dette var den nest høyeste stillingen ved Kristiania politi. I 1907 var han på et kommunalt stipend i London for å studere engelsk politiarbeid.

Etter at han ble gift i 1909, er familien registert i Niels Juels gate 45 i folketellingen 1910 og ved barnas dåp den kommende årene.

Fra 1913 var han på ny kriminalsjef inntil han 9. oktober 1925 ble utnevnt til politimester i Aker. Han tiltrådte allerede 14. oktober og satt i embetet til han gikk av med pensjon 31. desember 1937. Han bodde sine siste år ved Høvik stasjon i Bærum.

Spionasje

Som sjef for Oppdagelsespolitiet hadde han et bredt arbeidsområde, herunder fremmedkontroll og etterretning samt arbeidet med spionasjesaker. Dette siste engasjerte ham sterkt, og særlig under første verdenskrig var det en del aktivitet på dette området, både fra tysk og britisk side. Før første verdenskrig eksisterte det ikke noe sentralt overvåkningspoliti eller sikkerhetstjeneste i Norge. Det var heller ingen lovbestemmelse om straff for medvirkning til spionasje til fordel for fremmed makt. Dette kom først etter krigsutbruddet.

Søhr høstet anerkjennelse for håndteringen av blant annet Rautenfelsaffæren og sakene mot Otto von Rosen og Alfred Hagn. Både Stortingets presidentskap og Kristiania formannskap uttrykte varm anerkjennelse for Søhrs arbeid med ulike typer spionasjesaker, og dette var en foranledning til at han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1917.

Da han ble pensjonist ga han ut boken Spioner og bomber : Fra Opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen, hvor han forteller inngående om en del av de mest kjente sakene.

Innvandring og antisemittisme

Søhr var opptatt av innvandringen som kom til Norge, særlig under første verdenskrig. Han mente at både Storbritannia, Russland og Polen «dumpet» folk i Skandinavia, særlig fordrevne fra Øst-Europa, i noe han kalte i boka Spioner og bomber kalte «invasjon av utlendinger». Disse kunne ha all verdens tvilsomme hensikter, herunder spionasje, for å oppholde seg i Norge og førte ifølge Søhr til en oppblomstrende krimiinalitet og var til stor skade.

Dette var også i en periode hvor det kom mange jødiske innvandrere fra Russland, særlig områdene som i dag er Latvia og Litauen. Søhr kom med flere uttalelser som i våre dager må karakteriseres som klart antisemittiske. I en artikkel i Aftenposten i 1915 brukte han uttrykket «lazzaronjøder», som han karakteriserte som «utvilsome individer af den internationale jødetype». Nå var imidlertid jødehets ganske utbredt i hele perioden fram til andre verdenskrig, både i populærlitteraturen, dagspressen og i den offentlige debatt. I mellomkrigstiden gjennomgikk agitasjonen mot jødene en radikalisering.

Han klaget i et brev til Justisdepartementet av 14. mai 1917 over at andre og mindre politikamre var arbeidet med fremmedkontrollen forsømt. Og i et intervju i Aftenposten 17. desember samme år er det ikke «lazzaronjøder» som erproblemet, men «jøder av gentlemannstypen, dog naturligvis med noget vist forlorent over sig ...»

Dyrebeskyttelsen

Søhr var styremedlem i Foreningen til Dyrenes Beskyttelse (i dag Dyrebeskyttelsen Norge) fra 1920 og formann i foreningen fra 1929 til 1933. Han var også æresmedlem av den norske foreningen og ble tildelt hederstegnet fra de tilsvarende foreninger i Sverige og Danmark.

På denne tiden var det offentlig debatt om slakt av dyr uten bedøvelse og hvorvidt religion var et argument for å tillate dette. Dyrebeskyttelsen hadde arbeidet siden 192 gjennom en henvendelse til de kommunale myndighetene for at bedøvelse alltid skulle foretas før blodtapping og ønsket et forbud mot kosherslakt («Schächtingen»), hvor dyret ble slaktet ved at blodet ble tappet ved et snitt i hovedpusåren. Med Søhr som leder var dyrebeskyttelsen sentral i denne debatten, som engsasjerte seg særlig da et lovforslag kom opp i Stortinget i 1926. Han hadde en rekke innlegg i Aftenposten med angrep på Det mosaiske trossamfunn hvor han satte interessene til et lite antall jøde opp mot mot denorske interessene, og advarte mot «økonomisk pres fra jødehold».

Dyrevernet fikk gjennomslag for et forbud mot «Schächtingen» i 1929 da Stortinget vedtok en lov mot denne slaktemetoden.

Ettermæle

Søhr var glad i sport og friluftsliv, noe han selv poengterer i Studentene fra 1885, i anledning av 25 års jubileet. Han skal ha vært farget av sin bakgrunn som en bondegutt oppvokst ved havet. Han ble beskrevet av sine nærmeste som en stram mann, litt autoritær og nesten asketisk i sin livsførsel.

I 1917 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. Han ble også utnevnt til ridder av den svenske Nordstjerneordenen, den engelske Victoriaordenen (fra 1908) og den franske Æreslegionen (fra 1908).

Han er gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johan_Søhr_(1867–1949)&oldid=2398854»