Leksikon:Lagdømme

Lagdømme er et relativt nytt ord og betegner det distriktet hvor en lagmannsrett har domsmyndighet. Imidlertid er det blant historikere også blitt vanlig å bruke lagdømme om de gamle lov- og lagtingsområdene Gulatingslag, Frostatingslag, Eidsivatingslag og Borgartingslag, som igjen har navn etter tingstedene, Gulen i Sogn, Frosta i Trøndelag, Eidsvoll på øvre Romerike og Borg ved Sarpsfossen. Disse tingene ble trolig organisert som lagting, det vil si representasjonsting, for sine respektive landsdeler (Vestlandet, Trøndelag, Opplandene og Viken) ved utgangen av viking­tiden. Ifølge tradisjonen knyttes organiseringen av Gulatingslagen og Frostatings­lagen til Håkon den godes tid (ca. 960), mens de to østnorske lagdømmene knyttes til Olav Haraldssons rikssamlingsverk (1015–30).

Om ikke dateringen er sikker er det i alle fall rimelig å anta at opprettelsen av slike representasjonsting har sammenheng med rikssamlingsprosessen, og kan ses som et uttrykk for samarbeid rikskongedømme-bondesamfunn. Når det gjelder Gulatinget og Frostatinget som felles allting for bygdene i det midtre vestlandsområdet respektive de gamle trønderfylkene, er de nok enda eldre enn rikskongedømmet også, slik at den lagtingsordningen som ble opprettet nordafjells hadde dype røtter i det gamle bondesamfunnets rettsorganisasjon. Tilsvarende historisk rotfeste kan knapt de to sønnafjelske lagtingene sies å ha hatt, selv om det kan påvises sammenheng mellom det nye eidsvollstinget og det gamle hedmarkstinget i Åkersvika utenfor Hamar.

På Landslovens tid (1270-årene) omfattet Eidsiva­tingslagen Opplandene med Gudbrands­dalen og Østerdalen. (Valdres og Hallingdal derimot hørte under Gulatingslagen fram til 1400-tallet.) Borgartingslagen omfattet bygdene rundt Oslofjorden, fra Göta elv og til Agder. Også innlandsbygdene Telemark og Numedal hørte til Borgartingslagen, mens Råbyggelaget og Agder sognet til Gulatinget. Gulatingslagen omfattet med andre ord hele Sør- og Vestlandet opp til Nordmøre, samt dalfører som vi i dag regner som østnorske. Nordmøre, Romsdal, Fosen og Namdalen hørte sammen med det historiske Trøndelag til Frostatingslagen (Lands­loven I,2). Hvilket lagting folk nord og øst for Trøndelag sognet til, sies det ingenting om i Landsloven.

Skattlandene utgjorde egne lagtingsområder, delvis også egne lovområder, eksempelvis Island. Shetland ble imidlertid lovmessig sett regnet til Gulatingslagen, selv om øyene hadde eget lagting og egen lagmann. Ennå så sent som i slutten av 1530-årene er shetlandske saker blitt stevnet for Gulatinget i Bergen. Også på Orkn­øyene og Færøyene gjaldt trolig Gula­tingsloven inntil Lands­loven ble innført som felleslov etter 1274, dog med visse særtillegg som f.eks. det såkalte Sauebrevet på Færøyene. Jemtene kan også ha hatt egen lov, selv om de etter hvert i hovedsak kom til å følge Frosta­tingsloven, men også de med ­viktige særlover, f.eks. om elgjakt. Verken Fær­øyene eller Jemtland hadde egne lagting i høymiddelalderen, men fikk representasjonsting i henholdsvis begynnelsen og slutten av 1400-­tallet. Gjennom hele senmiddelalderen ser det imidlertid ut til at jemtene også har søkt Frostatinget, noe de fortsatte med utover 1500-tallet. Fra 1597 til begynnelsen av 1630-årene hadde Jemtland og Trøndelag felles lagmann.

Denne gamle lagdømmeordningen ble i tiden etter Magnus Lagabøte supplert med nye lagtingskretser knyttet til lagmannsembetene, og det er vanlig antatt at disse har sitt opphav i en lagtingreform fra Håkon V’s tid som siktet mot å gi hver lagmann et eget lagting. Foruten Gula­tinget, Frostatinget, Eidsivatinget og Borgartinget dreier det seg om lagtingene på Båholm (Konghelle), i Oslo og på Hamar, i Tønsberg (som i perioder kom til å true Sarpsborgs posisjon), på Avaldsnes, som dekket hele Sør- og Sørvestlandet, og endelig lagtinget på Steigen, som nordlendingene sognet til. Dessuten var det i perioder egne bylagmenn i Bergen og Trond­heim. Etter 1300 ble også Gulatinget flyttet til Bergen, mens Frosta som tingsted synes å ha holdt noe bedre stand vis-à-vis Trondheim.

Denne nye tingordningen bidro til å bryte opp de gamle lagdømmene i mindre enheter, kalt lagsogn (norrønt logsogn f.), det vil si lagmannens embetsdistrikt. Eksempelvis ble lagmannsdomstolene i Oslo og Hamar viktigere enn det gamle tinget på Eidsvoll. Ikke desto mindre ble det ennå i 1600-årene avholdt rettsmøter på Eidsvoll, kalt lagting, under ledelse av lagmannen i Oslo. Også Borgartingslagen ble som vi har sett spaltet i lagsogn, 4 stk., hvert med sentrum i de viktigste byene rundt Viken: Tønsberg, Sarpsborg, Skien og Konghelle (lagsognene i den gamle Borgartingslagen varierte en del før ca. 1550). Men fortsatt ble det ca. 1550 også avholdt større fellessesjoner for bygdene rundt Oslofjorden i Sarpsborg, om ikke for hele det gamle lovområdet. Tilsvarende utskilling av lagsogn fant som vist også sted i Gulatingslagen og Frosta­tingslagen (Avaldsnes, Steigen), men de gamle lagdømmene og de gamle lagtingene vesta- og nordafjells synes å ha holdt seg bedre enn lagtingene på Østlandet. Eksempelvis ble det avholdt store representasjonsting med navn av Frostating og Gulating gjennom det meste av 1500-tallet, hvor frostatingsmenn og gulatingsmenn har hatt samtaler med øvrigheten. Faktisk framtrer disse tingene som en slags landsdelsstendermøter etter reformasjonen.

Domstolsreformene mellom 1590 og 1607 skulle imidlertid besegle den gamle tingordningens skjebne. Som rettskrets for overretten i det nye domstolsapparatet overtok lagmannens embetsdistrikt definitivt de gamle lagdømmenes plass. For tiden etter 1607 bruker vi begrepet lagdømme entydig i betydningen lagmannsdømme eller lagsogn. Med små justeringer ble lagsogninndelingen fra 1500-tallet fast etter århundreskiftet.

Vi regner med følgende lagdømmer/lagstoler (s.d.) i 1600–1700-årene: Viken, Fredrikstad (tidligere i Sarpsborg), Oslo (Kristiania), Opplandene, Tønsberg, Skien, Agdesiden, Stavanger, Bergen, Trondheim, Jemtland og Steigen. (Viken og Jemtland falt vekk med svenskenes erobringer ved midten av 1600-tallet.) Ved opprettelsen av grevskapene Larvik (1671) og Griffenfeldt/ Tønsberg (1673) falt det meste av Tønsberg lagdømme inn under grevskapenes birkejurisdiksjon. Ved nyopprettelsen av Jarlsberg grevskap i 1684 ble byene i det gamle Tønsberg amt pluss Sandsvær, Eiker, Modum og Sigdal holdt utenfor grevenes jurisdiksjon og opprettholdt som eget lagdømme. Dette reduserte Tønsberg lagdømme ble i 1696 slått sammen med Fredrikstad lagdømme. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.