Svartedauden

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Mannedauden»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Illustrasjon av byllepest i en bibel fra 1411

Svartedauden var en pestpandemi som ramma Europa i perioden 1346-1353 og er en av de verste epidemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Til Norge kom den først i 1348, men døde da raskt ut. I 1349 etter kom den tilbake og spredde seg til store deler av landet. Det er anslått at mellom 175 000 og 200 000 døde i Norge, av en befolkning på rundt 350 000. Både i antall og andel døde står dermed pesten helt i særklasse i norsk sykdomshistorie. Utover det enorme tapet av menneskeliv kommer kollapsen i viktige samfunnsfunksjoner og det enorme traumaet de overlevende var gjennom. Svartedauden er derfor ikke bare interessant som medisinsk fenomen, men også som en faktor i den videre historiske utviklinga i middelalderen.

Sykdommen

Nøyaktig hvor denne pestepidemien oppsto har vært et omdiskutert tema. Det første dokumenterte utbruddet under epidemien skjedde ved Dons utløp i Azovhavet[1]. Stedet lå nær Nye Sarai, der byen vi i dag kjenner som Volgagrad (tidligere kalt Tsaritsyn og Stalingrad) oppsto. En annen tidlig stedfestning nevner området hvor Den gylne horde herja, hvilket stemmer godt overens med Dons utløp. Dette området er fortsatt plaget av pestsmitte i naturen, som en gnagersykdom som kan overleve ute i naturen der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. Pestsykdommen finnes fortsatt en rekke steder i verden, både i det opprinnelige området i Sør-Russland, i store deler av Asia, Afrika (særlig sør for Sahara) og Amerika, spesielt den vestlige delen av USA. Den er forholdsvis enkel å behandle med antibiotika (dog penicillin virker ikke), men på grunn av dårlig tilgang på legehjelp og medisiner dør opp mot fem prosent av de som blir smitta av byllepest, og mellom fem og ti prosent av de som får lungevarianten.

Pesten opptrer i to hovedformer: Byllepest og primær lungepest. Byllepesten har navn etter byller som oppstår i lysken og armhulene tre til fem dager etter at man har blitt smitta. De er svært smertefulle, og er blåsvarte av farge. Denne sykdomsformen går så over i sekundær lungepest, med blodig hoste. Når lungene blir angrepet inntreffer døden normalt innen et døgn, og svakere pasienter kan dø betydelig raskere. Hele sykdomsforløpet tar omkring tre til fem dager. Omkring tjue prosent av de som ble ramma av denne pestvarianten overlevde uten medisinsk hjelp. Det er uklart hva som fører til at noen overlever en sykdom med så høy dødelighet, men det kan se ut til at enkelte har et immunsystem som er egna for å motstå sykdommen, samt at allmenhelsetilstanden må ha spilt en betydelig rolle. Bakteriens virulens kan også variere. Primær lungepest angriper lungene direkte, og fører gjerne til døden innen to døgn etter utbrudd. Inkubasjonstiden kan også være noe kortere. Dødeligheten for denne formen er langt høyere enn for byllepest, opp mot hundre prosent. Det finnes også en tredje type, som er mer sjelden, kalt primær septisk pest. De skjer gjerne når pestloppa har bitt direkte i ei blodåre, slik at smittestoffene spres raskt rundt i kroppen. Døden inntreffer da gjerne innen 14 timer, og kan komme nærmest uten noen forutgående symptomer.

Spredning av Svartedauden

To hovedteorier om hvordan Svartedauden spredde seg er lansert. Den ene er basert på antakelsen om at Svartedauden var samme sykdom som pestepidemiene i Kina og India ca. 1894-1910. Alexandre Yersin påviste at utbruddet i Hongkong 1894 kom av en bakterie som senere ble kalt Yersinia pestis, og han foreslo at det var den samme bakterien som sto bak Svartedauden (dette støttes av arkeologiske utgravninger av graver middelalderen og tidlig nytid, med påfølgende DNA-testing). Noen år etter Yersins oppdagelse foreslo Paul-Louis Simond en smittevei: at rotteloppene Xenopsylla chopsis bar bakteriesmitten og smittet de sorte rottene (Rattus rattus) de levde på. Idet rottene døde hoppet loppene videre til andre pattedyr, og kunne på den måten bringe smitten videre til mennesker. Disse rottene fantes i store mengder de fleste steder i Asia og Europa, og flere kilder fra pestutbruddene i Asia beskriver høy dødelighet blant rotter før mennesker begynte å dø av pest. Denne forklaringen har senere blitt brukt av de fleste historikere når de skal omtale europeiske pestepidemier - en sterk representant for denne teorien i Norge er historikeren Ole Jørgen Benedictow.

En annen teori (i Norge blant annet presentert av fysiologen Lars Walløe) er at det først og fremst var menneskelopper (Pulex irritans) (muligens menneskelus) som var ansvarlige for smitten over landområder i Europa; at Yersin hadde rett i å påstå at både Svartedauden i Europa og de moderne pestene i Asia var forårsaket av samme bakterie, men at smitteveiene var forskjellige. Som støtte til denne teorien ble det henvist til at 1) det mangler kilder fra middelalderen som forteller om stor rottedød slik situasjonen var i Asia på 1800-tallet, 2) menneskeloppene er bedre egnet enn rotteloppene til å spre pestbakterien i det raske tempoet Svartedauden ble spredt (men godt egnet til saktere spredning, som tilfellet var i Asia), 3) under Svartedauden kunne alle menneskene i et hus blir syke mens nabohuset slapp unna, noe som virker usannsynlig hvis rottene spredte pesten siden rotterevir dekker flere hus, og 4) det er ikke funnet store mengder skjeletter av sorte rotter under utgravninger i landdistriktene i Norge, bare i kystbyer som Bergen og Trondheim, noe som indikerer at rotter ikke har vært ansvarlige for spredningen over land i Norge. Undersøkelser fra andre land tyder også på at den sorte rotta ikke var særlig utbredt i Nord-Europa. Et mulig motargument kan være at den brune rotta (Rattus norvegicus) har overtatt noe av rollen til sin mørkere slektning.

Pesten spredte seg raskt gjennom handelsnettverket: Italia ble rammet i 1347, og sykdommen spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa og Skandinavia og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram.

Svartedauden i Norge

Mor der kommer en kjærring av Th. Kittelsen

Pesten kom til Oslo høsten 1348, men døde ut den påfølgende vinter. Vinteren 1348/49 skal ha vært svært kald, og dette førte til en minskning i gnagerbestanden. Epidemien må allikevel ha hatt et visst omfang. I et diplom datert 20. februar 1349 fortelles det om et nyoppretta alter til St. Sebastian i Hallvardskatedralen[2]. Sebastian var skytshelgen for pestofre, og dette er det eneste alteret vi kjenner til hvor borgerne i Oslo gikk sammen om å opprette et alter. Pesten må ha satt en real støkk i dem. Med tanke på den tid det tar å opprette et slikt alter er det grunn til å tro at dette skriver seg fra epidemien på høsten[3].

Den tradisjonelle fortellingen om svartedauens opphav i Norge er som følger: I september 1349 kom pesten via et skip med korn fra England til Bjørgvin. Hele mannskapet ombord på skipet hadde dødd av sykdommen. Sammen med kornet fra England kom også rotter som brakte pesten med seg. Forståelsen av den videre spredningen av pesten har endra seg en del. Det finnes en del samtidige kilder som gir informasjon om spredningsveiene, og de gir et annet bilde. Det ser ut til at Bergen ikke var den eneste innfallsporten sykdommen hadde, og heller ikke det første stedet som ble ramma. I Oslo hadde pesten antagelig overlevd vinteren, men dødstallene hadde vært nokså lave. Spredningen fra Oslo ser ut til å begynne før skipsfarten fra utlandet kom i gang forsommeren 1349, og lenge før det berømte skipet kom til Bergen.

Pest spredde seg i Vest- og Nord-Europa med en hastighet på omkring 0,66 til 1,5 kilometer om dagen. I Sveits, som hadde omtrent samme folketetthet som Norge, gikk det en del saktere. Men i Norge ser det ut til at man kom opp i omtrent samme hastighet som på kontinentet, for i løpet av 90 dager fra de første tilfellene i Oslo våren 1349 har pesten reist omkring 130 kilometer. Man skulle tro at spredningen i utgangspunktet gikk så fort som et menneske kunne forflytte seg i middelalderen. På landjorda var det nokså sakte, men selvsagt mer enn 1,5 kilometer. Det som begrenser hastigighet er ikke minst den store dødeligheten. Pestsyke blir raskt svekka, og ved byllepest inntreffer døden normalt etter omkring tre dager. For primær lungepest kan det gå enda raskere, hvilket betyr at spredningen av denne går saktere.

I april 1349 var det fullt utbrudd i Oslo. I løpet av sommeren nådde pesten Øvre Eiker, og på høsten, antagelig i august-september, kom den til Hamar. En teori er at den forholdsvis raske spredningen kan skyldes pilegrimmer på vei til Nidaros. Kunnskap om datidas rasjonale for valferder tilsier at blant pilegrimmene kunne man blant annet finne slektninger av ofre fra pesten i Oslo som ville til Nidaros for å be om Olav den helliges hjelp[4]. Etter utbruddet i Hamar sprer pesten seg raskt utover, og når snart Toten, Hadeland, Valdres og deretter Vestlandet. Til Nidaros kom den antagelig i september. De islandske annalene hadde høyst sannsynlig rett i fortellingen om skipet som kom til Bergen, og Vestlandet ble dermed ramma fra to kanter. Oslo og Bergen var de verste stedene pesten kunne komme til i Norge, fordi de var de to viktigste handelsbyene. Når så Nidaros som pilegrimsmål trekkes inn var katastrofen et faktum.

Enkelte steder oppfører pesten seg overraskende. Tønsberg ser ikke ut til å ha blitt ramma før i august-september, da de første testamentene dukker opp[5]. En skulle antatt at en by så nær Oslo ville blitt ramma noe tidligere, ikke omtrent samtidig som Hamar eller kanskje så sent som Nidaros. Dette illustrerer at man ikke kan tegne opp pestspredningen som sirkler på et kart med jevn spredning, det er også andre faktorer enn avstand som har spilt inn. Testamentene er forøvrig en viktig kilde til pestens spredning, ikke fordi de nevner sykdommen spesifikt, men gjennom statistisk analyse. Fra 1348 er det bevart fem testamenter fra hele Norge, og før dette enda færre, mens det i 1349 plutselig kommer en stor mengde testamenter[6]. Det er all grunn til å anta at bølger av testamentskriving kommer nokså tett på lokale utbrudd av pest.

Hordaland, Rogaland og Agder var blant områdene som ble hardest ramma. Sju sogn i Agder var folketomme i mange år etter pesten. I Sogndal, Time, Årdal på Jæren, Høgsfjord, Kålabygda, Ølen, Sandeid, Austvoll og Ullensvang skal det ikke ha vært overlevende. Av byene ser det ut til å være Bergen som ble hardest ramma.

En viktig faktor for muligheten til å overleve var bosetningsmønsteret. Isolerte gårder kunne klare seg gjennom epidemien såfremt smittede gnagere ikke tok seg frem dit eller vandringsmenn kom forbi. I Nord-Norge vet vi ikke noe om pestens framferd. Man ser en nedgang i folketall og landskyld etter pandemien, men dette skyldes ikke nødvendigvis pestdødsfall i nord. Det kan også være et resultat av fraflytting fordi bedre jord sørover i landet ble stående ubrukt, slik at man kunne få bedre levekår ved å flytte på seg.

Skal man trekke frem en gruppe som ble hardere rammet enn andre er det kirkens folk, både geistlighet og ordensbrødre og -søstre, som gjennom sitt virke kom i kontakt med mange pestofre. Bare en av biskopene, Salomon Toraldson av Oslo, overlevde pesten.

Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var biskop Guttorm Pålsson av Stavanger som døde 7. januar 1350[7]. Vi kjenner ikke andre ofre i 1350, og det ser heller ikke ut til at pesten herjer hardt noe sted sent på året 1349. Det kan derfor synes som om vinterkulda igjen hadde bidratt til å bremse pesten, kombinert med at befolkninga nå var så uttynna at et nytt utbrudd var mindre sannsynlig. Eventuelle sykdomstilfeller etter nyttår 1350 må være sporadiske.

Det er vanskelig å regne ut hvor mange som døde i Norge. Det finnes ingen gode kilder til hvor mange som døde hvert enkelt sted, det får man først ved senere pestepidemier. Det anslås, ut fra antall gårder i landet, kjent normalstørrelse for hushold og andre faktorer, at det var omkring 350 000 innbyggere i landet da pesten ramma. Dødeligheten ser ut til å ha ligget omtrent på det europeiske gjennomsnittet, det vil si rundt seksti prosent. Dette gir 210 000 til 220 000 døde. Et mer moderat anslag gir et smittetall tilsvarende seksti prosent, og ettersom omkring en av fem overlevde gir det et dødstall på 75 000. Ser vi på nyere tids største katastrofe, andre verdenskrig, døde omkring 10 000 av en befolkning på drøyt tre millioner. En annen nærliggende sammenligninger er spanskesyken, som tok livet av omkring 7300 nordmenn og som var verste pandemi i nyere tid. En av de sykdommene som er mest skremmende på befolkninga i dag er kreft, med drøyt 10 000 dødsfall i Norge hvert år. Svartedauen krevde altså femten til tyve ganger så mange liv som krigen, og ti til femten ganger så mange som kreften tar i dag i løpet av en tilsvarende periode.

Håndtering av sykdommen

Man hadde på 1300-tallet svært uklare forstillinger om smitte. Enkelte teorier stemte nokså godt overens med virkeligheten, selv om forklaringen var gal. Man trodde at uren luft kunne være en smittkilde, og det var derfor vanlig å beskytte munn og nese. Dette vil være en riktig måte å håndtere for eksempel en influensaepidemi, som overføres gjennom dråpesmitte, men mot en sykdom som overføres av lopper gir det ingen beskyttelse.

Hygienestandarden var etter moderne målestokk meget lav i alle lag av befolkningen, og gnagere og mennesker levde tett på hverandre. Det var ikke vanlig å bade eller vaske seg, og man skiftet svært sjelden klær. Det var også vanlig å sove i klærne man gikk i, gjerne på halmmadrasser som tiltrakk seg skadedyr. Det var liten forskjell på fattig og rik i forhold til hygiene; de som hadde midler til det kamuflerte kroppslukt med parfyme, men vasket seg ikke oftere enn andre. Personlig hygiene har dog begrensa innvirkning, det er hygienen i hjemmet som er det avgjørende.

Medisinsk hjelp var det egentlig ikke mulig å få, for de få medisinere man hadde forsto ikke sykdommen. En viss lindrende hjelp forekom, som bruk av salver som dempet smertene i byller og byller som ble skåret opp for å lette trykket. Den hjelp man kunne få kom stort sett fra kirkens hold, enten gjennom at man med Guds hjelp ble frisk, slik vi vet at omkring tjue prosent av de som fikk byllepest ble, eller ved at man fikk dø i Guds nåde. Med den rolle religionen spilte i middelalderens samfunn er det grunn til å legge vekt på dette, for troen på at man gikk videre til et bedre liv må ha dempet en del av angsten. Uten slike faktorer er det nesten uforståelig at et samfunn kan gjenreises etter et slikt kollektivt traume. Den store svakheten med den religiøse tilnærminga til sykdommen var at det ble oppfordra til å delta i gudstjenester og andre tilstelninger, på en tid hvor man burde ha begrensa sammenstimlinger av mennesker. Mange utførte botshandlinger, og det ble feira spesielle messer for å avverge pesten. Et typisk bilde på pesttidas Europa, flagellanter eller selvpinere som vandrer gjennom gatene og pisker seg selv, passer ikke på Norge. Vi kjenner ikke denne type adferd herfra, og også i Europa var det begrensa hvor ofte dette forekom ettersom kirken ikke tillot det.

Pestlik ble gjerne lagt i massegraver, simpelthen fordi det raskt ble så mange lik at man ikke kunne håndtere dem på annen måte. Det ble lagt vekt på å holde disse unna folk for å unngå smitte, og de som sto for begravelsene påtok seg det man anså for å være et selvmordsoppdrag. Faktisk er ikke pestlik smittekilder, for så fort liket kjølner av forsvinner loppene til en ny vert. Den største faren var å være der når og rett etter en person døde, mens loppene lette etter sin nye vert. Like fullt må det sies at man gjorde rett i å forsøke å holde massegravene noe unna folk, for en slik mengde lik vil uvegerlig føre til at andre smittestoffer kan forurense vann og jordsmonn.

Konsekvenser

Befolkningstallet i Norge gikk ned til mellom det halve og en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet. Etter epidemien ser det ut til at fruktbarheten økte, noe som har sammenheng med at det var enklere å finne jord for å brødfø en familie. Folk kunne derfor gifte seg tidligere, og hadde ingen bekymringer for hvor stor ungeflokk de kunne fø på. Allikevel skulle det gå lang tid før folketallet kom opp på samme nivå som før pesten. Hovedårsaken til dette er nye pestepidemier som herja landet.

Svært mange gårder lå øde. Mange av disse har satt spor etter seg, enten som trekk i landskapet eller gjennom de mange gårdsnavn med leddet ødegård. Det var ikke nok arbeidskraft til å ta dem i bruk, og god dyrkbar mark liggende brakk i mange tiår. For jordeiere betydde dette nedgang i leieinntekter, og for staten betydde det nedgang i skatteinntekter. Mange tok seg til rette og brukte jord som lå øde uten å betale leie til eieren, og statsmakta hadde ikke lenger et apparat som kunne ta hånd om dette. Så sent som i 1390-åra fortelles det om personer som blir tatt for å ha brukt gårder urettmessig, og da skal det ha skjedd over lengre tid[8]

All tjenesteytelse i samfunnet brøt sammen som følge av pesten. Den største tjenesteyteren var kirken, og der var det en enorm mangel på mennesker. Kirker ble stående tomme og helsetilbud. Kulturelt var pesten også en stor katastrofe, da de fleste skrivekyndige var borte. Erkebiskop Arne Einarsson måtte søke paven om å få ordinere tredve prestesønner og førti uektefødte for å fylle de mange tomme presteembetene[9]. Man hadde ikke lenger nok kandidater som oppfylte kravene til ektefødsel, og det ser også ut til at alderskrav måtte frafalles i en del tilfeller.

Politisk var Norge svært svekket. Den norske kongemakten klarte seg enda noen år, men mot slutten av 1300-tallet var det nødvendig å gå inn i en union. I denne hadde Norge en svak stilling, og man kan her se begynnelsen på prosessen som førte frem mot at Norge mistet sin selvstendighet i det 16. århundre. Svartedauen er ikke den eneste faktor her, og nabolandene ble også ramma av pesten, men den spiller en sentral rolle. Adelen ble sterkt svekka gjennom bortfallet av inntekter, og mange lavadelige gikk i realiteten over til å bli bønder. At Norge ble spesielt hardt ramma av dette henger sammen med det lave folketallet. Selv om andre land mista en like stor eller større andel av befolkninga, var det mange nok gjenlevende til å kunne opprettholde statsapparatet og høye leieinntekter, men i Norge var det for få mennesker spredd ut over et for stort område.

Se også

Svartedauden i litteraturen

  • Giovanni Boccaccios mesterverk Decameronen er skrevet av en som levde under svartedauden, og rammefortellingen er om en gruppe mennesker som flykter fra pesten.
  • Torill Thorstad Hauger har skrevet boka Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 (utgitt 1980). Romanen bygger på sagnet om Jostedalsrypa og skildrer unge menneskers møte med pesten.

Referanser

  1. Benedictow 2002, s. 45
  2. DN II, nr. 298
  3. Jf. Benedictow 2002, s. 53.
  4. Jf. Benedictow 2002, s. 62.
  5. DN XI, nr. 39 og DN XI, nr. 40, jf. Benedictow 2002, s. 65.
  6. Benedictow 2002, s. 65.
  7. Benedictow 2002, s. 81.
  8. Benedictow 2002, s. 91.
  9. DN XVII, nr. 66

Kilder

  • Aberth, John: From the brink of the Apocalypse, New York 2001
  • Benedictow, Ole Jørgen. Svartedauen og senere pestepidemier i Norge : pestepidemiens historie i Norge 1348-1654. Utg. Unipub. Oslo. 2002. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Hufthammer og Walløe: «Om utbredelsen av rotter i Norge i middelalderen og tidlig nytid» i Historisk tidsskrift bind 89, s. 29-43, 2010.
  • Ustvedt, Yngvar: Svartedauen, Oslo 1985
  • Walløe: «Var middelalderens pester og moderne pest samme sykdom?» i Historisk tidsskrift bind 89, s. 13-28, 2010.
  • Diplomatarium Norvegicum (DN, se referanser)