Marta Steinsvik

Marta Steinsvik omkring 1935.

Foto: Oslo Museum

Marta Steinsvik (født 23. mars 1877 i Bakke i dagens Flekkefjord kommune, død 27. juli 1950 i Oslo) var antroposof og skribent. Hun ble kjent for sine markante standpunkt i kontroversielle saker, ikke minst gjennom sine anti-katolske og antisemittiske skrifter i mellomkrigstida. Hun var også sentral i den antroposofiske bevegelsen i dens tidligste år i Norge. Steinsvik var en foregangsperson på flere områder, blant annet for kvinners rolle i Den norske kirke. Hun stod også sentralt i arbeidet for målsaka.

Bakgrunn og familie

Marta Steinsvik var datter av lærer Torkild Tonstad og Ingeborg Evertsdatter Haugann. Hun ble født i Bakke ved Flekkefjord, og vokste opp i Mandal. Etter middelskole i Mandal tok hun 17 år gammel artium som privatist ved Ragna Nielsens skole i Kristiania, i 1894. Året etter tok hun examen philosophicum og begynte på medisinstudiet. Dette avbrøt hun allerede i 1896, da hun var imot medisinske forsøk på dyr. Samme år ble hun gift med målmannen og den kulturradikale Rasmus Steinsvik. Han var redaktør for tidsskriftet Den 17de Mai, og sto dermed sentralt i striden som førte fram til unionsoppløsninga i 1905.

Marta og Rasmus Steinsvik kjøpte i 1897 Veslelia på Hvalstad i Asker, og deres hjem ble ofte besøkt av kulturpersonligheter som Arne og Hulda Garborg og Johan Bojer, også kalt Askerkretsen. Marta og Rasmus Steinsvik fikk fem barn, deriblant sønnen Kjell Steinsvik. Hun er farmor til industrilederen og museumsmannen Kjell Rasmus Steinsvik.

Egyptologi, antroposofi og målsak

I 1902 begynte Marta Steinsvik igjen å studere, men hun hadde nå gått over til humaniora. Særlig fokuserte hun på orientalske språk og religionshistorie. Blant annet studerte hun i flere år egyptologi (læren om oldtidens Egypt) i Kristiania under professorene Jens Lieblein og Johann F.W. Schencke og dessuten ved opphold i London (1912) og København (1913 og 1915). Hun ble opptatt av esoteriske religioner, og kom etter hvert i kontakt med østlig inspirert teosofi. Innen denne formen for teosofi var Annie Besant en ledende skikkelse, men Steinsvik gikk etter hvert over til Rudolf Steiners form for teosofi, senere kjent som antroposofi. Hun meldte seg inn i Teosofisk samfunn i 1908, og gikk til undervisning i esoterisme hos Steiner personlig.

I januar 1910 tok hun over ansvaret for tidsskriftet Kringsjaa. Det var grunnlagt av Hans Tambs Lyche i 1893 som et kulturtidsskrift. Sammen med Ingeborg Møller hadde Steinsvik satt seg fore å bruke Kringsjaa som et talerør for antroposofien. Tidsskriftet hadde en del på landsmål (senere nynorsk) og en på riksmål (senere bokmål), og Steinsvik var tilhenger av landsmålet fordi det lå nærmere det opprinnelige norske språket, mens riksmålet var mer danskprega. Tanken i Kringsjaa var å forlike de to målformene ved å bruke dem om hverandre i tidsskriftet slik at de mottok impulser fra hverandre. Steinsvik skrev mye om teosofi og mystikk, men tidsskriftet fortsatte også med kulturstoff og en del politiske artikler. Hennes tid som redaktør kom ikke til å vare lenge, for allerede i mai 1910 gikk bladet inn på grunn av økonomiske problemer.

Særlig etter at mannen døde i 1913 ble økonomien vanskelig med fem barn som måtte forsørges. Hun hadde en periode en stilling ved Etnografisk museum i Kristiania, men lønna der var utilstrekkelig. Hun søkte andre utveier, og forteller sjøl om dette: «Eg vart fast talar i folkeakademia og ungdomslaga og kom på den måten rundt om i heile landet vårt. Innimellom sette eg um bøker frå framande mål eller skreiv bøker sjølv.»

Psykiske problemer

I 1910 ble Marta Steinsvik tvangsinnlagt på Gaustad sykehus av Johan Scharffenberg. Hun mente selv at hun ikke hadde noen psykisk lidelse, og psykiatrien skulle senere bli et tema hun engasjerte seg sterkt i. Hvordan hennes mentale helse var på dette tidspunkt er uklart, men hennes nære betrodde Hulda Garborg etterlot i sine dagbøker ingen tvil om at Steinsvik hadde psykiske problemer. Overlege Ragnar Vogt ved Gaustad asyl utstedte imidlertid en attest av 12. september 1913 der han etter foretatte undersøkelser fastslo at han ikke regnet henne som sinnsyk.

Kvinnelige prester

Steinsvik ble en sterk stemme i samfunnsdebatten. Et av spørsmålene hun engasjerte seg i, var kontroverset om kvinnelige prester. Hun studerte teologi ved Menighetsfakultetet 1918 til 1922. I 1921 lot sokneprest i Grønland menighet Carl Johan Ecktell henne holde en preken i Grønland kirke under en gudstjeneste. Kirken var fullsatt. Dette vakte oppsikt, og professorene på Menighetsfakultetet gikk aktivt ut og kritiserte det som hadde skjedd og la ansvaret på soknepresten. Kvinner hadde på det tidspunkt adgang til å holde foredrag i kirken, men ikke prekener, og hun ble dermed den første kvinne vi vet om som holdt en preken i Den norske kirke. Overrasket, skuffet og sint over sitt eget studiesteds reaksjon, valgte hun å avslutte sitt studium i teologi.

Jøder og jesuitter

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

I 1925, i forbindelse med at Stortinget behandla et forslag om å oppheve Grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til Norge, ble Steinsvik intervjuet i Aftenposten. Overskriften var «Jøder og Jesuitter». Hennes skarpe angrep mot jesuittordenen og mot Den katolske kirke generelt førte til heftige debatter, og fra katolske side ble en av hennes hovedmotstandere soknepresten i St. Ansgar menighet i Kristiansand, Coelestin Riesterer. Han beskyldte henne for forfalskninger og løgn, og hun gikk til injuriesak. I retten ble flere av pater Riesterers utsagn mortifisert, men samtidig kom man til at hans ærekrenkelser var fremkalt av henne selv gjennom hennes utilbørlige opptreden, og soknepresten ble derfor frifunnet. Det som ble mortifisert, kjent dødt og maktesløst, var knytta til Riesterers påstand om at Steinsvik løy og visste om det. Han kunne føre bevis for at hun hadde skrevet usanne ting, men han kunne ikke bevise at hun ikke hadde gjort dette i god tro. Steinsvik ble idømt saksomkostninger. Hennes anke over saksbehandlingen til Høyesterett ble forkasta, men hun fikk gjennomslag for anken over saksomkostninger. Selv om Steinsvik ikke fikk fullt gjennomslag kom hun godt ut av saken, ettersom 11 av 15 utsagn ble mortifisert i Kristiansand tingrett. Straffepåstanden var en ren symbolsk påstand på 50 kroner i bot.

Antisemittisme

I ettertid har særlig Riesterersaken fått oppmerksomhet, men som tittelen «Jøder og jesuiter» viser var ikke dette bare et angrep mot katolikkene. I 1920-åra reiste hun rundt og holdt foredrag basert på Sions vises protokoller. Dette var et falsum som angivelig avslørte en jødisk konspirasjon for å vinne verdensherredømme. Hun ønsket å avsløre denne konspirasjonen, og ville ha gjeninnført forbud mot jøders adgang til riket i Grunnloven. Det forbudet hadde blitt oppheva i 1851. Hun ville også ta med kommunister i samme paragraf, og foreslo i Aftenposten en ny ordlyd: «Jøder (med undtagelse av dem som allerede er norske borgere), jesuiter og bolsjeviker maa ikke taales i riket». Hun argumenterte også for at det ville være et «nasjonalt selvmord» å slippe inn «den jødiske storkapital» i Norge, for at det var jødene som sto bak både den russiske revolusjon og første verdenskrig og for at også frimurerne var involvert i denne konspirasjonen. Steinsvik markerte seg gjennom ytringer som dette som en av de mest krasse antisemittiske debattantene i 1920-åras Norge. Likhetene til nazismens jødehat er åpenbare, men Marta Steinsvik gikk aldri inn for nazistenes «endelige løsning», folkemord. Hun ga ut sine bøker på forlag som også ga ut fascistisk litteratur, men kan ikke selv plasseres i den leiren selv om en del av tankegodset overlapper.

Debatt om Steinsviks holdninger

I ettertid er Steinsviks antisemittisme i betydelig grad vært nedtonet i oppslagsverk og biografier. I Norsk biografisk leksikon (1962) nevner artikkelforfatteren Einar Molland dette bare ved å ta med "jødespørsmålet" som ett av mange foredragsemner for Steinsvik. I det nye Norsk biografisk leksikon er også denne referansen sløyfet, mens derimot antikatolisismen er utførlig behandlet. Forfatteren av Steinsvik-biografien «Kors og kårde» Ingeborg Solbrekken behandler spørsmålet, men er blitt kritisert for å relativisere Steinsviks holdninger på dette punktet. Solbrekken hevder at Steinsvik var fange inn i en tidsmessig forestilling om at jødisk kapital kunne lede til verdensherredømme, og at hun gjorde det hun gjorde fordi hun trodde på Sions Vises protokoller. Mot dette er blitt at Steinsviks antisemittisme kommer til uttrykk så sent som i 1925, hele fire år etter at det hadde blitt avslørt at protokollene var et falsum. At noe slikt skulle ha gått henne hus forbi i så lang tid er vanskelig å tenke seg, ikke minst fordi hun drev aktiv foredragsvirksomhet. Steinsvik baserte foredrag på protokollene i flere år etter at de var avslørt som falske, noe som fikk betydelige oppslag også i Norge. Det man så ser er at protokollene overhodet ikke nevnes i 1925, et tydelig tegn på at de ikke lenger er aktuelle for henne i propagandaen mot jødene, uten at propagandaen opphører av den grunn.

Kritikerne av Solbrekkes framstilling legger vekt på at Steinsvik må ha hatt en betydelig innflytelse på opinionen i dette spørsmålet. Historikeren Kjetil B. Simonsen betegner det med et begrep fra en annen historiker og antisemittismeforsker Einer Lorenz som en «antisemittisk multiplikator». Simonsen nevner som et eksempel en foredragsturne hun hadde i Namdalen høsten 1922. I en annonse for turneen het det for eksempel i bondepartiavisa Namdalen 12. oktober 1922 at Steinsvik skulle «halde foredrag om Den nye verdskeisaren' - dette overlag forvitnelege foredraget om jødespørsmålet, som har vekt slik interesse utover Namdalsbygdene der fru Steinsvik no har fare.» Simonsen påviser at Namdalen satte i gang en langvarig antisemittisk pressekampanje i kjølvannet av Steinsviks opptredene.

Både hennes avdøde ektemann Rasmus Steinsvik og Marta Steinsvik sjøl hadde i likhet med for eksempel Arne og Hulda Garborg en overmåte høy status i store deler av norskdomsrørsla. Dette er det naturlig å tenke seg hadde en forsterkende virkning også når foredragene dreide seg om andre emner enn nynorsk og frilynt ungdomsvirksomhet. Intervjuet i Aftenposten 6. mai 1925 begynner med nettopp en en mer eller mindre begrunnet konstatering av Steinsviks innflytelse:

«Den kjendte taler og skribent, fru Martha Steinsvik har i den senere tid behandlet spøsmaalet om jøder og jesuiter i en række foredrag, hun har holdt utover landet. Alt ialt har hun paa denne maate naad noget slikt som et par hundre tusen mennesker.»

Steinsvik selv uttrykte at hennes holdninger til jødespørsmålet ikke dreide seg om hat, men om forsvar av Norges interesser. Hun hadde selv jødiske venner, og ville ikke tro at norske jøder stod i ledtog med den internasjonale jødiske sammensvergelsen. Dette er en parallell for eksempel den tyske nazisten Julius Streichers beskrivelse av antisemittisme: «antisemittisme er ikke hat mot jødene eller jødeforfølgelser. Antisemittisme er individets og folkenes selvforsvar.».

I sin masteroppgave i historie fra 2015 påpekte Morten Anker at Steinsvik må ha visst hva slags organisasjon hun tilhørte da hun gikk inn i Norsk Folkereisning i 1931/1932. Solbrekken nevner dette medlemskapet som en grunn til at Steinsvik har blitt nevnt som antisemitt, men som Anker påpeker blander hun i dette avsnittet sammen Norsk Folkereisning og Nordisk Folkereisning. Anker skriver at «Norsk Folkreisning var [...] en antisemittisk organisasjon og den hadde Ekstrabladet som organ, en dypt antisemittisk og nasjonalsosialistisk avis med Hakekorslogo. Det er liten tvil om at Steinsvik viste (sic) hva denne organisasjonen sto for».

Nye kontroverser om katolisismen

Hennes neste store angrep på Den katolske kirke kom i 1928, da hun ga ut boka Sankt Peters himmelnøkler. Hun ville her, etter eget utsagn, opplyse folk om Den katolske kirkes store og sentrale feil. Dette ble gjort ut fra en oppfatning om at Den katolske kirke drev en intens virksomhet for å underminere de evangeliske trossamfunn. I 1930 kom den ut i annen utgave med et tillegg om saken mot Riesterer, og i 1932 kom tredje opplag. Boka var svært populær i kretser som allerede var anti-katolsk innstilt, men med Riesterer-saken friskt i minne ble debattklimaet denne gang noe mildere.

En katolikk som gikk til angrep på Steinsvik var Sigrid Undset. Debatten mellom de to dreide seg særlig om Olav den hellige. Steinvik mente at han ikke kunne regnes som en katolsk helgen, fordi han var oppdratt i en irsk-keltisk tradisjon, og ikke i den romerske-katolske tradisjon. I og med at St. Olav ble kjent med kristendommen i Normandie er det lite irsk-keltiske impulser å finne, og Undset irriterte seg kraftig over dette. Det kom lite ut av debatten, fordi ingen av partene var villig til å vike en tomme.

Om landssvikoppgjøret

I 1946 ga hun ut boka Frimodige ytringer, der hun kritiserte rettsoppgjøret etter krigen i sterke ordelag, og skrev at det forekom overgrep mot landssvikfanger i fengslene og fangeleirene. Dette ble ikke godt mottatt i samtiden, og imøtegått i St. Meld. nr. 64 - 1950, men senere forskning har vist at hun hadde rett i at det ble begått overgrep mot landssvikfanger, og at det i noen anstalter ble begått omfattende mishandling av fangene. Flere fangevoktere ble dømt for forhold. Det viste seg også at enkelte av de påstandene hun hadde satt på trykk ikke medførte riktighet eller var sterkt overdrevet, men det er ingen tvil om at hun i denne saken bidro til en høyst nødvendig opprydning.

I flere omtaler av boka, særlig fra tidligere NS-medlemmer, nevnes det at det ble gjort forsøk på å erklære henne som sinnsyk. Dette var noe som egentlig kom opp i en annen sammenheng, men som nok var beleilig for de som ville svekke hennes påstander i boka. Det kom nemlig under rettsoppgjøret fram at hun ved flere anledningen skulle ha sendt anmeldelser til det tyske Sipo. Dette kom fram under behandling av saken mot Johan Teiler van Hulst, som var gift med Steinsviks datter Ildrid Teiler van Hulst. Hennes første henvendelse dreide seg primært om problemer i familien, mens den andre – som man ikke klarte å finne – også hadde politiske implikasjoner. Svigersønnen ble henta inn i Gestapo og forhørt, og han ble ekskludert fra Nasjonal Samling. Rapporten om hennes henvendelser hadde ikke vært med i sakspapirene, men hadde blitt funnet etter en henvendelse fra en journalist i Morgenposten. Overlege Johan Scharffenberg uttalte i denne forbindelse at han lenge hadde ment at Steinsvik var paranoid, og at datteren kanskje led av samme tilstand. Det ser ikke ut til at han hadde undersøkt Martha Steinsvik, så en slik uttalelse kan knapt tillegges noen vekt – og ville i dag vært helt uhørt. Martha Steinsvik var til stede i rettssaken, og henvendte seg etter rettsmøtet til rettens formann og spurte om en forsvarer kunne uttale seg slik van Hulsts forsvarer hadde gjort. Hun antyda også at hun kunne ha lyst til å anlegge injuriesak.

Noen dager etter rettssaken ble det meldt at det ble reist tiltale mot Steinsvik på grunn av anmeldelsene til Sipo. Politiets landssvikavdeling kunne meddele at de hadde satte i gang etterforskning. Ei kvinne som skal ha fungert som mellomledd mellom Steinsvik, tyskeren Seyler og Vidkun Quisling, hadde allerede fått sin sak henlagt da hun ble erklært delvis utilregnelig. Saken ble så henlagt i november 1946, fordi man kom til at det ikke dreide seg om angiveri; som nevnt var det familieproblemer som var temaet, og brevet der det angivelig skal ha vært et mer politisk innhold lot seg ikke finne.

Boka Frimodige ytringer kom ut i flere opplag i løpet av 1946. Spekulasjoner om hennes mentale helse og om en mulig ny etterforskning fortsatte, men det er viktig å presisere her at hun verken ble erklært utilregnelig eller stilt for retten, og at hun som nevnt hadde rett i mye av påstandene i boka.

Senere arbeider

Steinsvik engasjerte seg også i andre spørsmål. Man kan nevne psykiatrien, der hun selv hadde hatt negative erfaringer med legestanden, og dyreforsøk. Hun argumenterte sterkt mot viviseksjon, det vil si obduksjon av levende dyr, en praksis som det først lenge etter kom restriksjoner på.

Hun skrev også to skuespill, oversatte mange verker og hun skrev et stort antall artikler Steinsvik holdt også foredrag mange steder i Norge.

Ettermæle

Marta Steinsvik er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Foto: Stig Rune Pedersen (2021)

I 2005 ble Marta Steinsviks vei i Oslo oppkalt etter henne. Hun eide gården Stenbråten, som veien fører fram til, til 1940.

I 2019 var det forslag om å kalle opp en gate etter henne i Mandal, men forslaget ble trukket da hennes antisemittiske og antikatolske holdninger fikk offentlig oppmerksomhet. Også navnevalget i Oslo har blitt skarpt kritisert og det er foreslått at den skal få et annet navn.

Marta Steinsvik er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo sammen med blant andre ektemannen. Graven er prydet med et bronserelieff av henne.

Kilder

• Marta Steinsvik i Norsk biografisk leksikon
• Marta Steinsvik i Store norske leksikon
• «Marta Steinsvik - ei kvinne i kamp», intervju med Ingeborg Solbakken i Vårt Land, publ. 2012-01-06, henta 2013-09-12
• Anker, Morten: Nasjonal reisning : Carl Lie, Ekstrabladet, Norsk Folkereisning og Norges Nasjonal-socialistiske Arbeiderparti. 1930–1933. Masteroppgave i historie. UiO våren 2015. Digital versjon på Duo.
• Hem, P.E.: Marta Steinsviks fascinerende liv i Tidsskrift for den norske legeforening, henta 2013-09-13
• Mollestad, Einar: Artikkel om Marta Steinsvik i Norsk biografisk leksikon 1962.
• Simonsen, Kjetil B.: «Relativisert antisemittisme» på vepsen.no
• Solbrekken, Ingeborg: Kors og kårde : Marta Steinsviks liv og virke 1877-1950, Vidar forlag, Oslo 2012.
• Steinsvik, Marta: «Jøder og jesuiter», Aftenposten 6. mai 1925 (morgenutgaven) pdf
• Strømmen, Øyvind: Den sorte tråden, Cappelen Damm, Oslo 2013
• St. Meld. nr. 64 - 1950: Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne, med blant annet omtale og kommentarer til flere av de tilfeller som nevnes i Steinsviks Frimodige ytringer.
• Studenterne fra 1894. Biografiske opplysninger samlet til 25-aars-jubilæet 1919. Kristiania 1919.
• Studentene fra 1894. Biografiske opplysninger samlet til 50-års jubileet 1944. Oslo 1946.
• Marta Steinsvik i Historisk befolkningsregister.