lokalhistoriewiki.no

Utvandring til Argentina

Utvandring til Argentina fra Norge var ikke stor i antall individer, men har strukket seg over en viss tid og kommet til en viss grad i bølger. Samtidig er Argentina det landet i Sør-Amerika som av ulike grunner har tatt i mot flest norske innvardrere, og enkelte av disse har gjort seg bemerket i sitt nye hjemland og hatt stor påvirkning på utviklingen i landet i forhold til antallet. Blant nordmenn som oppholdt seg kortere eller lengre tid i Argentina er forretningsmannen Ole Johannes Storm (1858-1934), bankmannen Finn Knagenhjelm Poppe (f. 1895), skogvokteren Yngvar Martens (1868–1942) og forretningsmannen Tor Staver (1904–1935).

Norsk tilstedeværelse i Argentina, den nye sjømannskirken i Buenos Aires fra 1920, senere revet.
Foto: Norsk Maritimt Museum (ant. 1920).
Lokalene til Sjømannskirken i Buenos Aires, i det krevende havneområdet Boca, erstattet av ny kyrke i 1920.

Helhetsbildet

Utdypende artikkel: Utvandring til Sør-Amerika

Fra midten av 1800-tallet opplevde Argentina en enorm innvandring fra mange land, hvor den norske andelen var svært liten. Landet hadde få begrensninger på innvandring, og de nyankomne fikk samme rettigheter som landets øvrige befolkning. Grunnloven fra 1853 slo fast at landet var åpent for alle som «hadde gode hensikter». De argentinske myndighetene hadde ekspansjon som politikk, og to sentrale elementer i dette var utbyggingen av jernbanenettet og immigrasjon.

Imidlertid var dette i praksis rettet mot europeere, særlig de som hadde til hensikt å kolonisere og dyrke opp øde områder og komme med kompetanse og gode arbeidsrutiner og arbeidsmoral. Dette ble tydeliggjort i en nye innvandringslov fra 1876.

Selvom den internasjonale immigrasjonen til Nord-Amerika i denne perioden var større i absolutte tall, utgjorde immigrantene i Argentina en større andel av den argentinske befolkningen.

Særlig perioden fra 1880 og fram til første verdenskrig var innvandringen så stor at perioden kalles masseinnvandringstiden hvor den årlige innvandringen var den høyeste i landets historie. I denne tiden kom det totalt litt over 4,2 millioner innvandrere til Argentina, av disse var det to millioner var italienere, 1,4 millioner spaniere, 170 000 franskmenn og 160 000 russere.

Den massive innvandringen fram til første verdenskrig omdannet det forholdsvis homogene argentinske samfunnet til et mer komplekst både sosialt, kulturelt og religiøst siden innvandrerne kom fra mange ulike steder i Europa. Den økonomiske nedgangstidene etter krigen rammet også Argentina hardt og skape sosial uro de første årene. Frykten for at dette skulle eskalere førte til visse innstramminger i innvandringen.

Sjøfolk

Buenos Aires er Arentinas viktigste havneby, som også mange norske sjøfolk har trafikkert på. Den ble imidlertid kalt den verste byen i verden i dsse miljøene på slutten av 1800-tallet, da særlige havneområdet Boca var farlig, og kunne lure den mest gravede sjømann som kunne bli utsatt for plyndring og bli sjanghaiet til fremmede skuter.

Sjømannsprest Hans Jacob Borse Geelmuyden (1855–1936) kom i 1888 til Buenos Aires for å etablere en norsk sjømannskirke i byen, med ansvaret også for å besøke sjøfolk i havnene Montevideo og Rosario. På denne tiden var det en stadig økning av norske skipsanløp til Buenos Aires, i toppåret 1887 skal det ha vært hele 472 norske skipsanløp som hovedsakelig fraktet varer til og fra Storbritannia.

I tillegg må det ha vært en rekke norske sjømenn med hyre på andre nasjoners skip.

Det var også en del norske sjøfolk som rømte fra hyrekontraktene sine så snart de hadde ankommet Argentina. Det er derfor anslått at det i 1880-årene var en stadig skiftende gruppe på rundt 4–500 norske sjømenn i Buenos Aires. Fra 1880-åra har det bodd en liten koloni nordmenn i Buenos Aires, hovedsakelig engasjert i skipsfartsrelatert arbeid, senere også handelvirksomhet.

Slutten av 1800-tallet

 
Nordmann som gjorde seg bemerket i Argentina, forretningsmann, godseier og norsk generalkonsul i Buenos Aires, «Don Pedro» Christophersen.
Foto: Follo museum (1911).

Utdypende artikkel: Peder Christophersen (1845–1930)

En av de aller viktigste nordmennene for Argentinas historie var forretningsmannen og godseieren Peder Christophersen (1845–1930) fra Tønsberg, i Argentina kjent som «Don Pedro Christophersen». Mange nyankomne nordmenn til Argentina fikk i årenes løp hjelp av «Don Pedro» med arbeid og penger.

Han hadde mye å si blant annet for utviklinga av sjøfart og landbruk i Argentina, innen landbruket var han en foregangsmann som introduserte nye produkter og moderne vanningsanlegg. Han sto også for en videreutvikling skipsfartsforbindelsene med Europa, medvirket til at det ble mulig med båttrafikk på elvene og stod i spissen for utbygging av havnen i Buenos Aires. Han var president i handelskammeret og på børsen, og satt som formann i flere nasjonale komiteer som arbeidet med havne-, toll- og jernbanespørsmål, og han en framtredende rådgiver for vekslende regjeringer i maritime saker.

I rundt 20 år var han generalkonsul for både Russland (1881–1902) og Danmark (1884–1902). Gjennom sitt siste ekteskap ble han en betydelig landeier med et gods som utgjorde til sammen flere hundre dekar som han bestyrte. Etter å ha fått opprettet den første dampskipsruten mellom Skandinavia og Argentina, trakk han seg ut av shipping. Men han medfinansierte den nye Sjømannskirken i Buenos Aires som åpnet i 1920, lagt ned i 1978.

Den norske landstasjonen i Grytviken for hvalfangst i Sørishavet ble etablert av det argentinske selskapet Compañía Argentina de Pesca, etablert av den norske havforskeren og hvalfangstpioneren Carl Anton Larsen (1860–1924) sammen med den norske konsulen Don Pedro Christophersen, en svensk bankmann og en amerikansk forretningsmann 29. februar 1904 i Buenos Aires.

Selskapet startet 16. november samme år byggingen av en landstasjonen og fikk lisens for hvalfangst i området med virkning fra 1. januar 1906 fra guvernøren på Falklandsøyene. Compañía Argentina de Pesca hadde stasjonen helt fram til 1960 da den ble solgt til Albion Star (South Georgia) Ltd. fra Falklandsøyene.

Første halvdel 1900-tallet

Den norske innvandringen til Argentina, og særlig Buenoa Aires som hadde en visst norsk miljø, økte betydelig utover på 1920-tallet. Dette skyldes hovedsakelig de økonomiske nedgangstider i Norge og strengere restriksjoner på innvandring til USA. I 1930 bodde det trolig rundt 1000 nordmenn i Buenos Aires. Hovedgruppen av de nye innvandrerne var ressurssterke forretningsfolk og ingeniører.

Tidlig i 1908 ankom Elling Ljosaa (1881–1956) Buenos Aires med fartøyet «Montebello» som hadde seilt fra Kristiania 13. desember 1907. Han var opprinnelig fra Rovde på Sunnmøre, og arbeidet med eksport/import, etter hvert også med klippfisk. Han opparbeidet seg et stort nettverk i landet, noe som skulle bli viktig for de nordrmenn som flyktet til Argentina etter andre verdenskrig for å unngå rettsoppgjøret/straffesoning.

Trygve Foosnes fra Beitstad var ferdig bygningsingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1910. Han dro da til Argentina, hvor han var kanalingeniør og senere ansatt ved Standard Oils Servicio de Mensajeros de la Capital. Etter å ha gått av med pensjon i 1952 ble han boende i landet, i Belgrano til han døde i 1965.

Etter andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig var det en del nordmenn som flyttet/flyktet til Argentina hvor de fikk status av Perón-myndighetene som politiske flyktninger og ble derfor ikke utlevert. Landet hadde en god og voksende økonnomi som hadde kommet godt ut av krigsårene. Her var det ingen rasjonering eller annen vareknapphet og stor framtidsoptimisme og landet tok imot disse innvanderne med åpne armer. Tidligere politisk virke spilte ingen rolle, så lenge de hadde kompetanse og ville være med på å bygge landet.

 
Elling Ljosaa hadde bodd i Argentina siden 1908. Som ivrig nynorskmann hadde han endret navnets skriveform fra Lysaa eller Lysaae til Ljosaa. Også Ljoså er brukt i litteraturen.
Foto: Studentene fra 1904 (før 1929.).

33 personer av dem for å komme unna rettsoppgjøret eller soning. Men det var også folk som hadde sont straffen, men som ikke klarte å etablere seg i Norge etterpå. Det skal ha vært 180 landssvikere som reiste til Argentina, i tillegg kom deres familiemedlemmer. Totalt skal det være snakk om rundt 360 personer.

Av de som rømte deltok 60-70 på de 11 eller 12 overfartene på mer eller mindre seildyktige fartøyer på åpent hav, blant dem den såkalte «Solbris»-flukten, med Christian Michelsens tidligere lystyacht «Solbris» på 72 fot og flatbunnet med 11 flyktninger, herunder Sophus Kahrs og som kom fram til Buenos Aires 23. juli 1948, «Mi Casa» som forliste utenfor Portugal, motorskøyta «Rex» som sank i havna i Tanger i Marokko, «Ida II» som kom til Buenos Aires 29. januar 1950 og redningskøyta «Nordland» som underveis skiftet navn til «Nord» og kom til Buenos Aires 1. februar 1949.

For noen av disse endte seilasen i Spania hvor noen reiste videre til Argentina som passasjerer på fly eller dampbåter. Noen fikk også hyre for overfarten. Disse flyktningene ble hjulpet av diverse organiserte eller improviserte nettverk av sympatisører og tidligere Waffen-SS-soldater i Sverige, Danmark og Norge, samt et voksende nettverk av norske NS-flyktninger i Argentina.

Sentralt i dette arbeidet i Argentina sto Elling Ljosaa og hans store stort kontaktnett i landet. Ljosaa var slik egentlig en del av «den gamle kolonien» med nordmenn der, men var frosset ut på grunn av sine NS-sympatier og ble dermed sentral i «den nye kolonien» med nordmenn med NS-bakgrunn.

Ljosaa ledet mottaksnettverket i Buenos Aires sammen med Ottar Ubøe, Roald Astrup Nielsen og Nico Solberg, og disse møttes nesten daglig på Ljosaas kontor for å koordineres alt som måtte gjøres, skaffet nødvendige papirer bolig og jobb til de som kom, i et land med god økonomisk vekst fram til 1950.

Rømlingene fra Norge, kunne oppgi Ljosaa eller en av andre som referanse for å få oppholdstillatelse, og slik garanterte de blant annet økonomisk for de nyankomne. Rømlingene ble møtt ved ankomst, fikk et midlertidig sted å bo, gjerne hjemme hos Nico Solberg som fungerte som en guide og veileder for de nyankomne.

De som manglet lokale referanser fikkk problemer og måtte eventuelt gå arbeidsledig i en lang periode, og eventuelt dra hjem. Uansett utdannelse eller yrkesbakgrunn måtte man ta det man fikk og ikke være kresen, og starte som kontormedarbeider, fabrikkarbeider, tekniker eller installatør. Med økende språk- og kulturforståelse kunne en gjøre karriere og få gode stillinger, som eksempelvis Kahrs og Astrup Nielsen.

Mange av de såkalte NS-flyktningene klarte seg relativt bra i sitt nye hjemland, men noen slet med krigstraumer og psykiske problemer, som kunne føre til alkoholisme og forfølgelsesfantasier. Mange reiste tilbake til Norge eller til andre land, enten i regionen eller til USA ellere Spania utover og mot slutten av 1950-åra, blant annet på grunn av de økonomiske nedgangstidene i Argentina, eller at sakene deres fra krigen var blitt foreldet. På 1980-tallet var det bare et tjuetalls familier igjen av «den nye kolonien».

Splittelse

Som følge av NS-flyktningene ble det en dyp splittelse i det norske miljøet. Den «gamle kolonien» som hadde vokst sterkt fra 1920-tallet og framover var sentrale, var markert antinazistisk og støttet motstandskampen i Norge da krigen kom dit, også med penger gjennom den såkalte Norgeshjelpen. De skaffet penger gjennom salg av håndarbeidsprodukter og arrangerte selskaper. I august 1942 hadde de reist hele 270 633 dollar som gjorde at flyskolen på basen Little Norway kunne kjøpe fire treningsfly, kalt El Gaucho 1–4. Minst ni av den norske kolonien i Argentina meldte seg til tjeneste i de norske styrkene i utlandet.

Den eneste i den «gamle kolonien» som støttet NS under krigen var Elling Ljosaa som også rapporterte til NS' utenriksavdeling om forholdene i Argentina, hvordan den norske kolonien og den norske legasjonen forholdt seg og arbeidet. Han ble derfor «fryst ut» av den «gamle kolonien».

Denne holdt en meget lang avstand og en isfront til de nyankomne, og dette gjaldt også den norske diplomatiske representasjonen i Buenos Aires. Det var et problem for «den gamle kolonien» at folk hjemme i Norge begynte å assosiere nordmenn i Arentina med tidligere NS-folk og kollaboratører, og innsatsen de hadde gjort under krigen ble overskygget av handlingene til de nyankomne. Bare Sjømannskirken prøvde å samle de to gruppene, som til nød kunne sitte i samme kirkerom, selv om dette også satt langt inne da det var mye gjensidig bitterhet mellom partene. Det førte til at begge parter mente at sjømannskirken tok for mye hensyn til den andre parten.

Det ble aldri noen forsoning mellom de to koloniene, til tross for sjømannskirken bestrebelser. Avstanden ble bare mindre ved at den yngre generasjonen ble mer dominerende og ved at aktørene fra krigens dager døde ut. Først i 2002 ble barn fra «den nye kolonien» invitert til ambassadens 17. mai-feiring.

Nyere tid

Den norske presten p. Arne Marco Kirsebom tjenestegjorde som kapellan i menigheten La Sagrada Familia i Morón i Gran Buenos Aires fra 18. september 1998, fra 22. mars 1999 var han valgt og utnevnt til superior og økonom for menigheten. Han var i Argentina ut året 2001.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Utvandring_til_Argentina&oldid=2652653»