Nils Skandfer

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Nils Skandfer.

Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 27. juni 1954 i Harstad) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune, seinere Skånland i Troms. Skandfer gikk ett år i lære hos båtbyggerlegenden Colin Archer i Larvik som 28-åring, og startet opp båtbyggeri på det nedlagte handelstedet Kulstadsjøen i Vefsnfjorden i 1903. På båtbyggeriet i Kulstadsjøen bygget han skøyter, kuttere og klippere, som fikk omdømme som meget gode båter.

Bakgrunn

Renså i Skånland, der Nils Skandfer vokste opp og bygget sin første båter.
Foto: Ole Magnus Ellefsen
Sneseilbåter under regattaen i Harstad i 1891. Vinnerbåten Skandfer var med hadde imidlertid råseil.
Foto: Harald O. Hanssen

Skandfer ble født på gården Renså, som lå i det som den gang var Ibestad (tidligere stavet «Ibbestad») herred, senere Astafjord kommune og i dag Skånland kommune. Skandfer var sønn av Hans Zakarias Nilsen (f. 08.04.1824, d. 09.05.1907) og Margrete Maria Blom Jensdatter Ursin (f. 1836, d. 1900). Skandfers far eide Renså, og drev ellers som smed og snekker, og var kommunepolitiker.[1] I tillegg drev han, som nordlendinger flest på den tida, med fiske.

Sønnen Nils fikk derfor tidlig erfaring med den tradisjonelle nordlandsbåten. Fra konfirmasjonsalderen rodde han fiske i Lofoten, Senja og Finnmark i en ti års tid, og han var også mannskap ombord i sambygdingen Johan E. Olsens fembøring «Anna Marie», som vant Harstadregattaen i 1891. Denne regattaen var i alle fall delvis ment å skulle demonstrere de «nymotens» sneseilernes overlegenhet i forhold til de tradisjonelle båtene med råseil – ironisk nok ble vinnerbåten i dette tilfellet en gammeldags råseiler. Men værforholdene under regattaen var fordelaktige for nettopp råseil, og trenden i årene som fulgte gikk i retning av båter med dekk og sneseil – en utvikling som Skandfer selv skulle få en nøkkelrolle i.[2]

Skandfer begynte med båtreparasjoner i 20-årsalderen, i fjæresteinene hjemme på Renså. Han tok fra hverandre og bygget opp igjen en 24 fots klinkbygget åpen sneseiler (muligens «Alfa»). Deretter nybygget han den 45 fot store kutteren «Terje Vigen», den hadde dekk og sneseil, men var trolig også klinket på tradisjonelt vis snarere enn bygget i moderne kravellteknikk. Denne båten prøvde han også selv på fiske, før han solgte den videre. Det er sagt at han allerede på dette tidspunktet skal ha hatt ambisjonen om å utvikle forbedrede bruks- og fiskebåter for nordnorske forhold. Han innså uansett at han måtte skaffe seg mer erfaring og kunnskaper om han skulle kunne gjøre det til noe som båtbygger.[3]

I 1898 dro derfor Skandfer til Larvik, hvor han gikk i lære hos Colin Archer i vel ett års tid. Samtidig tok han et kurs ved Den teknisk aftenskole. Hos Archer hadde Skandfer forskjellige arbeidsoppgaver, alt fra arbeide på tegnekontoret til både tømrer- og snekkeroppgaver. Archer ga han både praktisk og teoretisk opplæring, og tilgang til sitt store bibliotek. Da Skandfer forlot Archer fikk han en sølvpokal hos læremesteren med inskripsjonen «Til min dyktigste elev», og tilbud om en stilling ved et yachtverft i England. Dette avslo han – han ville reise “hjem” for å utvikle fiskefartøyer for Nord-Norge.[4]

Etter læretiden hos Archer arbeidet han på Brunchhorst & Dekkes Skibsverft i Bergen i et halvt år. Ananias Dekke, som riktignok var død noen år før Skandfer kom til verftet, hadde i sin tid vært Norges kanskje mest betydelige treskipsbygger, og var blant annet den som innførte klipperideene til Norge. Også i Bergen tok han teknisk aftenskole ved siden av arbeidet på verftet. I læretiden sørpå fikk Skandfer erfaring med både lystbåter, losbåter og marinebarkasser, skøyteskrog, kutterskrog og klipperskrog. Like viktig var det kanskje at Skandfer fikk seg en teoretisk skolering og innblikk i moderne arbeidsmetoder. [5]

Skandfer returnerte til Renså tidlig i 1900. I folketellingen fra dette året var det to arbeidsføre unge menn i bygda som IKKE var oppført som fiskere – det var folkeskolelæreren og «skipsbygmester» Nils Skandfer.[6] Skandfer bygget to eller tre fartøyer på Renså etter hjemkomsten. Den ene var "Svanen", en 48 fots kravellbygget seilkutter med jernkjøl og «utfallende stavn» (klipperbaug), som han deretter prøvde selv med dorryer på Lofoten og finnmarksfisket. Fartøyet vakte oppsikt og fant snart en kjøper, og flere bestillinger løp inn.[7]

Skandfers Båtbyggeri i Kulstadsjøen

Kulstadsjøen i 1908.
Foto: Joh. J. Svendsen

På hjemstedet var det relativt dårlig tilgang til tømmer for båtbygging i stor skala. Skandfer kjøpte derfor det nedlagte handelsstedet Kulstadsjøen i Vefsn kommune, i 1903. I Vefsn var det tradisjon og kompetanse innen båtbygging, og Nesbruket på Halsøya like ved Kulstadsjøen drev omfattende virksomhet med uttak av tømmer og trelastproduksjon[8] (mye materiale ble imidlertid også importert fra Trøndelag etter hvert[9]). I 1903 ble annonser rykket inn i Helgelands Tidende hvor det sto: “Paa Kulstadsjøen pr. Mosjøen bygges paa bestilling: Mindre dampbaade af træ, listerskøiter og kuttere, mindre dækkede fiskerbaade, notbaade, dorier, lystbaade og andre baade, saavel Klinket som Kavelbygget. [...]”[10]

Det første året hadde han 25 mann ansatt, og to fartøyer under bygging samtidig. Høsten 1905 hadde han 50 mann i arbeid.[11] Etterspørselen etter båter kunne imidlertid være ujevn, og omfanget av virksomheten i Kulstadsjøen gikk litt opp og ned. I 1910 var det bare 18 mann ved båtbyggeriet, mens det i 1912 var 75 mann ansatt.[12] I 1914 skal 75-80 mann ha arbeidet hos Skandfer, året etter ca 40, og i 1917 55 mann.[13] Det er sagt at Skandfer kunne ha 6-8 båter i byggerihallen samtidig, i tillegg til at det kanskje lå like mange på sjøen utenfor verftet, under opprigging og utrusting.[14]

Båtbyggeriet i Kulstadsjøen fikk aldri installert elektrisitet – saging og lignende arbeid ble gjort for hånd.[15] Bedriften var likevel en stor og forholdsvis moderne industribedrift, og verftet skal en tid ha vært landets største trebåtbyggeri.[16] I tiden fra 1903 til 1920 ble rundt 300 dekksbåter i forskjellige varianter og størrelser produsert i Kulstadsjøen. De var fra 6 til 150 tonn store[17], og de fleste utstyrt med motor. I tillegg ble det levert en god del småbåter, dorryer o.l. - men mye av denne produksjonen kan ha blitt satt ut til lokale båtbyggere som drev med mer småskala (i dobbelt forstand) båtbygging. Båtbyggeriet var åpenbart av stor betydning for lokalsamfunnet, både som arbeidsgiver og i kraft av de økonomiske ringvirkningene virksomheten hadde for ymse underleverandører i Vefsn.[18]

Som verftseier i Kulstadsjøen var Skandfer dermed en betydningsfull mann i Vefsn. Han var dessuten medlem i herredstyret og formannskapet fra 1914 av, og satt som ordfører i perioden 1917-1918.[19] I 1918-1920 drev Skandfer også en slip i Sandnessjøen.[20]

Utdypende artikkel: Skandfers Båtbyggeri

Båtene

Seilkutteren «Svanen», muligens den første “snutskandferen”, fotografert i 1901 på Finnmarka.
Foto: Ukjent/Sør-Troms Museum
M/K "Folkvang", en av Skandfers seil- og motorkuttere, bygget i 1911. Båten er i dag eid og restaurert tilbake til original stand av Astafjord Kystlag.
Foto: Ole Magnus Ellefsen.
M/K "Faxsen", en av Skandfers motorkuttere, bygget i 1916. Dette er en av ytterst få overlevende Skandferbåter, og er i dag eid av Stiftelsen Faxsen.
Foto: Kystlaget Salta

Fartøyene som ble bygget av Skandfer i Kulstadsjøen var konstruert ut fra ideer og prinsipper som var i ferd med å vinne innpass i tiden rundt forrige århundreskifte, og som Skandfer hadde tilegnet seg i læretiden sørpå. Han videreutviklet ideer fra Archer og andre, og tilpasset dem behovene til nordnorske fiskere: “Paa Skandfers baater, slupper, skøiter og kuttere, ser vi mange av mesteren, Colin Archers, linjer, men Skandfers fortjeneste er at ha avpasset disse efter de stedlige forhold der nord.”[21]

Skandfer bygde fartøyer av forskjellige størrelser. De tidligste var seilfartøyer, men etter hvert ble de i større og større grad konstruert med henblikk på fremdrift med motor. Grovt sett kan man dele båtene inn i tre forskjellige skrogtyper: 1) skøyter, 2) klippere og 3) kuttere.[22]

Skøyter

Skøytene var av den vanlige spissgattede, sørøstnorske typen, og nær beslektet med Colin Archers los- og redningsskøyter. Med sin korte kjøl var de lette å manøvrere. Skøytene gjorde god fart og med sin runde baug vaket de bedre enn kutterne, men de rullet og stampet mer. Spisskøytene ble bygget frem til 1917.[23]

Klippere

Klipperen kalte Skandfer selv for ”kutter med foroverliggende baug”, mens den på folkemunne like gjerne ble betegnet som «sausenebb» eller «snutskandfer».[24] Disse var Skandfers tilpasning av ideer fra de engelske seilkutterne og de amerikanske klipperskipene, og var blant annet beregnet til bruk på bankfiske. Der de engelske båtene hadde en loddrett baug, fikk Skandfers fartøyer en foroverliggende klipperbaug med lang klyverbom. Dette var en av endringene Skandfer gjorde med sine kuttere for å tilpasse de best mulig til forholdene en fiskebåt i norske farvann ble utsatt for. En tradisjonell kutter med rett baug tok ofte inn mye mer "grønn sjø" enn Skandferkutterne. Skandfers båter var også bredere og kraftigere bygget, skansekledningen var høyere, og båtene hadde en karakteristisk utoverhengende hekk som ga større plass på dekk. Båtene var kravellbygget, utstyrt med helt dekk, malmkjøl og fast ballast, og rigget med sneseil. Dette var fremragende seilere, men mindre egnet for motor. Mange «snutskandfere» ble likevel også utstyrt med motor, ofte ettermontert.[25]

De karakteristisk utseende seilklipperne må sies å ha vært et svært elegant og vellykket design, og er kanskje de fartøyene Skandfer er mest kjent for. Men seilfartøyenes tid var likevel på hell, og med overgangen til motor ble klippernes gode egenskaper som seilere mindre viktige. Den første klipperen Skandfer bygget var ”Svanen” i 1903, og den siste var ”Tordenskjold” i 1912.[26]

Motorkuttere

Skandfer hadde allerede i 1905 bygget den første motorbåten i Mosjøen, ekspedisjonsbåten «Fridtjof Nansen».[27] Etter hvert ble nesten alle fartøyene Skandfer produserte utstyrt med motor. Først var motorene et supplement til seilene, og flere av «snutskandferne» hadde montert (eller fikk ettermontert) motor. Men etter hvert ble motoren hovedfremdriftsmiddel og seilene supplement, og Skandfer gikk da over til utelukkende å bygge båter av kuttertypen, med rett baug.[28]

Skandfers båter ble ikke bare brukt som fiskebåter i Nord-Norge. Han produserte blant annet en rekke ishavsskuter av motorkuttertypen. M/k “Skandfer”, bygget i 1912, fikk karriere som både ishavsskute, erstatningshurtigrute, sysselmannsbåt på Svalbard og fraktskute før den ble kondemnert og senket i 1962 eller 1963.[29] Den mest kjente historien knyttet til Skandfers ishavsskuter er antagelig havariet til fangstskuta “Nyken” i 1939. Denne 80 fot lange skuta, bygget på Kulstadsjøen i 1918, gikk ned i 1939 under svært dramatiske omstendigheter, på en fangsttur til New Foundland. Hele mannskapet på 18 forsvant.[30] Flere av Skandfers fartøyer endte også opp i utlandet, i Sovjetunionen, på Island og Færøyene.[31]

I dag er bare fire eller fem av de rundt 300 fartøyene konstruert av Skandfer som fortsatt flyter, alle av dem er kuttere. Den siste skandferklipperen ble senket i Ibestad, i 1970.[32]

Betydning som båtbygger

Skandfers betydning som båtbygger knytter seg til både det båt- og fiskerihistoriske, og det industrihistoriske. Han hadde også stor betydning på det lokalhistoriske plan, særlig i Vefsn og Sandnessjøen.

Med bortimot 300 produserte fartøyer i perioden 1900-1920 er det klart at selve båtproduksjonen hadde en direkte betydning for sammensetningen av fiskeflåten. Det var med Skandfers båter at de kravellbygde dekksbåtene begynte å få noen utbredelse i landsdelen, på bekostning av de gamle åpne nordlandsbåtene.[33] Båtteknologisk sett kan man si at det var Skandfers fortjeneste lå i tilpasningen av disse nye ideene til nordnorske forhold og behov. Skandfer hadde som uttalt målsetning å bygge moderne, sikre og hensiktsmessige båter til en overkommelig pris. Det med «overkommelig pris» kan muligens diskuteres – båtene var ikke billige, og det er sagt at bare de beste fiskerne hadde råd til en «Skandfer-båt». Men båtene var velseilende, lette å manøvrere og utmerkede sjøbåter. Skandfer mottok flere priser for båtene sine: »Brand» fikk bronsemedalje på Harstadutstillingen 1911. Den 58 fot store kutteren ”Nord-Norge” fikk sølvmedalje under jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914.[34]

Også i selve produksjonsprosessen innvarslet Skandfer en ny tid. Trebåtbygging i Nord-Norge hadde historisk (med noen få unntak) vært en slags «gårdsproduksjon», mens Skandfers produksjon foregikk på industriell skala. Han var også en av de første nordpå som konstruerte sin båter etter gjennomført moderne prinsipper, der hver detalj var beregnet og tegnet på forhånd.[35] Båtbyggere i Nord-Norge hadde jo tradisjonelt ikke forholdt seg til byggetegninger, men basert seg mer på modeller, formler og “håndbåren kunnskap”.

Nedgangstider og konkurs

Harstadhamn i 1910. Tangens Mek. Værksted & Træskibsbyggeri førte Nord-Norges største lager av reservedeler for motorer og hadde patentslipp for 100 fots kjøllengde. I 1925 ble verkstedet overtatt av Nils Skandfer, og i 1928 av Sigvart Bach.
Foto: Ukjent/Sør-Troms Museum

Etter høykonjunktur under krigen, satte depresjonen inn med streiker, prisfall og sviktende etterspørsel i perioden 1918-1921. Båtbyggeriet fikk store økonomiske problemer, og det toppet seg med at verftet ikke fikk levert den 77 fot store "Vesthavet". Fartøyet kostet 200.000,- å bygge, og ble til slutt solgt for bare 30.000,- Dette sendte båtbyggeriet i Kulstadsjøen til skifteretten i 1921.[36] Skandfer hadde da allerede fratrådt som disponent ved Sandnessjøen Patentslipp i 1920, visstnok grunnet «tidernes pinaktighet». I tiden han var der, 1918-1920, var han også direkte involvert i den svært selsomme «Esther Olinda»-saken.[37]

Selv om båtbyggeriet ble solgt på tvangsauksjon i 1921 – i likhet med disponentboligen i Sandnessjøen – forlot ikke Skandfer Kulstadsjøen før i 1923. Trolig leide han bolig her i påvente av å komme til enighet med Vefsn kommune om en videreføring av båtbyggervirksomheten på stedet. Vefsn kommunen hadde riktignok kjøpt opp Kulstadsjøen, muligens med henblikk på å videreføre Skandfers virksomhet – men dette ble det aldri noe av. Delvis kan dette ha skyldtes at kommunen så for seg å tjene mer penger på å overlate stedet til Nordlandsbanen, delvis kan kanskje gamle konflikter med den lokale makteliten ha blusset opp igjen og vært med på å hindre Skandfer i å starte opp på nytt. I 1923, like etter at kona var død av sykdom, ble han og barna kastet ut av boligen i Kulstadsjøen.[38]

I 1923 flyttet han nordover til Harstad og ble sjef ved Tangens Mek. Værksted & Træskibsbyggeri i Harstadhamn i 1925. Verkstedet var etablert i 1910[39], og bygget blant annet trebåter. Skandfers virksomhet i Harstad er dårlig belyst, men han fortsatte i alle fall å konstruere båter, blant annet kyst- og lokalbåter.[40] Det var imidlertid fortsatt vanskelige tider, og virksomheten gikk konkurs i 1927. Verkstedet ble senere overtatt og drevet videre av Sigvart Bach.[41]

Nils Skandfer døde 27. juni 1954, nesten 84 år gammel.[42] Han er begravet på Renså kirkegård.

Referanser

  1. ↑ Hjemmesiden til M/K Hermes II; Isachsen 1919, side 185; Klausen 2009, sidene 6-8.
  2. ↑ HT 3/1 1981; Isachsen 1919, sidene 185-186; Klausen 2009: sidene 8-12.
  3. ↑ HT 1927?; Isachsen 1919, side 186; Klausen 2009:13; N.N u.å., side 9.
  4. ↑ HT 3/1 1981; Hjemmesiden til M/K Hermes II; Klausen 2009, side 14; Nordlandsposten 18/4 1935.
  5. ↑ Isachsen 1919, side 186; Klausen 2009, side 14; Norsk Maritimt Museums hjemmesider.
  6. ↑ Klausen 2009, side 14
  7. ↑ HT 3/1 1981 og 2/5 1997; Isachsen 1919, side 186; Klausen 2009, sidene 14-15; N.N u.å., side 9.
  8. ↑ Klausen 2009, side 15; HT 2/5 1997; Isachsen 1919, side 186; N.N u.å., side 9.
  9. ↑ Klausen 2009, side 27.
  10. ↑ Klausen 2009, side18.
  11. ↑ Isachsen 1919, sidene 186-187; Klausen 2009, side 18.
  12. ↑ Klausen 2009, side 24.
  13. ↑ Klausen 2009, side 25.
  14. ↑ HT 1927(?); HT 3/1 1981; N.N u.å., side 9.
  15. ↑ Hjemmesiden til M/K Hermes II.
  16. ↑ HT 3/1-1981
  17. ↑ HT 1927(?); HT 2/5 1997.
  18. ↑ Klausen 2009:27.
  19. ↑ Klausen 2009, sidene 28-29.
  20. ↑ Hansen 2004, sidene 194-196; Klausen 2009, sidene 29-30.
  21. ↑ Isachsen 1919, side 189.
  22. ↑ Terminologien som brukes i omtalen av fartøyene hans kan imidlertid lett forvirre, da klipperne hans f.eks. kan omtales som «seilkutter» eller «kutter med foroverliggende baug», mens motorkutterne kan betegnes som «motorslupp» osv.
  23. ↑ Klausen 2009, side 21.
  24. ↑ Hjemmesiden til Norsk Maritimt Museums; Klausen 2009, side 15.
  25. ↑ Hjemmesiden til M/K Hermes II; Klausen 2009, sidene 21-24; Thorsvik 1982, sidene 152-153.
  26. ↑ Klausen 2009, side 22.
  27. ↑ Klausen 2009, side 18.
  28. ↑ Klausen 2009, sidene 22-24; Thorsvik 1982, side 153.
  29. ↑ Utnes 2009, side 40-67.
  30. ↑ Sefland 2009, sidene 7-8.
  31. ↑ Klausen 2009, side 6.
  32. ↑ Klausen 2009, side 37.
  33. ↑ HT 3/1 1981; Isachsen 1919, side 185.
  34. ↑ Isachsen 1919, side 188; Klausen 2009, side 20-22.
  35. ↑ HT 3/1 1981; N.N u.å., side 9.
  36. ↑ Hansen 2004, side 195; Jacobsen 1977, side 195; Klausen 2009, sidene 30-32.
  37. ↑ Der verftet i Sandnessjøen kan synes å ha regelrett svindlet fartøyet «Esther Olinda» fra eieren, jfr. Hansen 2004, sidene 194-201.
  38. ↑ Jacobsen 1977, side 195; Klausen 2009, sidene 32-37.
  39. ↑ Steinnes 2003, side 42.
  40. ↑ Klausen 2009, side 37.
  41. ↑ Gulowsen 1995, side 50.
  42. ↑ Harstad Tidende, 28. juni 1954. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder

  • Gulowsen, Jon: Nordnorsk – og for egen maskin. Kaarbøverkstedet, Harstad, 1995.
  • Hansen, Kåre: Dæ sto' i avisa. Helgelands Blad, Sandnessjøen, 2004.
  • Isachsen, Gunnar: "Fra Ishavet". Særtrykk av Det Norske Geografiske Selskabs aarbok, 1916-1919.
  • Jacobsen, Kjell: Vefsn bygdebok, bind III, 1977.
  • Klausen, Ann Kristin: “Nils Skandfer – Nordnorsk båtbygger og konstruktør”. I Skandfer, red. Klausen, Utnes og Øksendal, side 6-39. Vefsn Museumslag, Mosjøen, 2009.
  • Sefland, Magnus: «Båtbyggjaren Nils Skandfer og nokre av båtane han bygde.» Isflaket - Organ for Ishavsmuseets venner, nr. 4/2009.
  • Steinnes, Kristian: Ved egne krefter. Harstads historie 1904-2004. Harstad kommune, 2003.
  • N.N.: Fiskebåtenes utvikling i Nord-Norge og de tryggere og bedre arbeidsforhold fiskerne derved fikk. Artikkel, ukjent hvorvidt publisert, og evt. hvor og når.
  • Thorsvik, Eivind: Ut mot hav. Fiskerihistorie for Nordland. Nordland fylkes fiskarlag, Bodø, 1977.
  • Utnes, Dag: "En skute ved navn Skandfer". I Skandfer, red. Klausen, Utnes og Øksendal, side 40-67. Vefsn Museumslag, Mosjøen, 2009.

Dessuten flere avisutklipp fra Harstad Tidende (HT) og Nordlandsposten, dessverre ofte udaterte, samt kilder på nett (se "Lenker" under).

Lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Nils_Skandfer&oldid=2353085»