Oda Krohg
Oda Krohg, egentlig Othilia Pauline Christine Lasson (født 11. juni 1860 i Christiania, død 19. oktober 1935 i Oslo) var kunstmaler, og en av de sentrale kvinnene i bohemmiljøet i Kristiania på slutten av 1800-tallet.
Barndom og oppvekst
Hun var datter av regjeringsadvokat Christian Otto Carl Lasson (1830–1893) og Alexandra von Munthe af Morgenstierne (1838–1881). Mormoren var prinsesse Anastasia Soltikoff (Saltykov) og tilhørte en russisk bojar- og fyrsteslekt og var tidligere hoffdame hos tsarinaen, farens slekt var norsk embetsstand. Hjemmet var borgerlig, velstående og intellektuelt. Foreldrene var interesserte i kunst, musikk og teater. Husholdninga var stor, og familien sto hverandre nære.[1]
Oda var den tredje av ti søsken: Anastasia (Nastinka), Peder Carl (Per), Oda, Alexandra, Marie, Christian, Emilie (Mimi), Caroline (Bokken), Sofie (Soffi) og Betzy. I samme hus i Grønnegata 19, det tidligere hovedhuset på Soenerløkken, som faren hadde kjøpt i 1869. Familien hadde tre tjenestefolk. I huset bodde også farmora Ottilia, som Oda var oppkalt etter. Farmora hadde to tjenestejenter og dattera Emilie Nicoline boende hos seg.
Sjukdom, død og første ekteskap (1881-1883)
I 1881 ble familien ramma av sjukdom. Mora døde i 1881, og omtrent samtidig fikk eldstebroren, Per, kreft.
På dette tidspunktet var fortsatt ingen av døtrene gifte. Oda ble den første til å gifte seg, den 18. juni 1881. Ektemannen var den åtte år eldre grosserer Jørgen Marianus Flood Engelhart (1852–1921), sønn av kaptein Frederik Nicolai Wilhelm Engelhart og Inger Jørgine Simonine Marie Flood. Ekteskapet førte til to barn, men var ellers ikke lykkelig. Trolig var ekteskapet et borgerlig fornuftsekteskap, en kontrakt om forsørgelse og en medhørende samfunnsposisjon, og da Engelhardt gikk konkurs i 1882 reagerte både Oda og faren hennes svært negativt på det. Oda selv reagerte særlig på at hun var holdt utafor familiens økonomiske anliggender. Faren støtta henne da hun ville flytte fra ektemannen, men ikke da hun ville ta ut skilsmisse.[2]
De flytta fra hverandre i 1883, etter bare to års samliv. Ekteskapet ble oppløst i 1888. Samme år døde eldstebroren hennes.
Kunstutdanning og nytt ekteskap (1883-1889)
Etter bruddet med Jørgen Engelhardt, flytta hun for seg selv i Sporveisgata i Kristiania, og begynte i 1884 som elev ved Christian Kroghs private malerskole for damer, mens familien og farens tjenestefolk bidro med barnepass.[3]
Ganske snart innleda hun også et forhold med sin åtte år eldre malelærer. I 1885 ble deres første barn, Nana Krohg, født og raskt satt bort til familiemedlemmer i Brussel. Odas far reagerte svært negativt forholdet hennes med Christian Krogh, og ville at hun skulle bryte med ham. Dette skjedde ikke. Ifølge Bokken Lasson førte dette til et brudd mellom datter og far. Fram til dette hadde de to hatt et nært forhold, noe de aldri igjen skulle ha.
I 1886 deburterte hun som kunstner ved Høstutstillingen. Debutbildene var "Ved Christianiafjorden (Japansk lykt)" og "Gutten min".[4]
I 1887-88 hadde hun et kortvarig, men mye omtalt, forhold med Hans Jæger. Forholdet er beskrevet i trilogien Syk Kjærlihet, og skapte skandale i samtida.
Skilsmissen fra Jørgen Engelhardt ble fyllbyrda i 1888. 4. oktober samme år gifta hun seg med Christian Krohg. Da de gifta seg sto striden rundt Christian Krogs Albertine på for fullt, og for å komme seg bort fra Kristiania flytta ekteparet til København i 1889.
Det andre barnet deres, Per Lasson Krohg, ble født året etter at de gifta seg.
I 1888 var hun del av en kollektivutstilling i Munchen, og hun stilte også ut på høstutstillingen i 1889.
København, Berlin og Paris (1890-1910)
I 1890-åra hadde familien Krohg et omflakkende liv. De bodde blant annet i København, Berlin og Paris. Fra 1895 til 1911 bodde Oda Krohg mer eller mindre permanent i Paris, men hun hadde også lengre opphold i Norge. Denne perioden var kunstnerisk produktiv. Hun var del av høstutstillingen i de fleste åra av 1890-tallet, var med både ved verdensutstillinga i Chicago i 1893 og en internasjonal kunstutstilling i Berlin, og hadde også en rekke separatutstllinger i Norge.
Men ekteskapet med Christian Krogh var ikke av de mest stabile. Fra 1897-1901 var flyttet hun fra ektemannen og innleda i stedet et fireårig samboerskap med forfatteren Gunnar Heiberg i Paris. Hun var inspirasjon for rollefigurer i Heibergs stykker, Balkonen og Kjærlighetens tragedie.
I 1901 flytta hun og Christian Krogh igjen sammen, denne gangen i Paris.
Tilbake i Kristiania (1911-1935)
I 1911 flytta hun tilbake til Kristiania, hvor hun ble boende resten av livet. Etter dette malte hun betydelig mindre enn tidligere, men hun utførte blant annet bestillingsportretter, blant annet av Johanne Dybwad. Hun malte sammen med sin mann inntil hans død, ofte side om side. De hadde flere vanskelige perioder i ekteskapet, men fant sammen og var til støtte for hverandre som kunstnere. De hadde også flere utstillinger sammen, som i Fritzners paviljong i 1892 og i Kristiania Kunstforening i 1906. Oda Krogh var eller jevnlig representert på Høstutstillingen fram til 1915. Hun var også med på en rekke andre utstillinger, blant annet flere ganger på Salon des Indépendants i Paris. Hennes kunst er kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet, Bergen kunstmuseum, Oslo bymuseum, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sørlandets kunstmuseum, Rogaland kunstmuseum og Nationalmuseum i Stockholm.
Hun forsøkte seg også som forfatter, men bare en av hennes tekster er bevart: Maaneskin. Et fragment.
Oda og Christian Krohg er gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund.
Utdanning og kunstnerisk produksjon
Selv om hennes formelle utdanning som maler begrensa seg til kortere kurs, veide hennes sentrale rolle i kunstermiljøet og hennes evne til å tilegne seg kunnskap opp for dette.
I hennes første kunstneriske fasen, fra 1885 til omkring århundreskiftet, drev hun flere teknikker og uttrykk. Særlig hennes kvelds- og nattstemninger fra peroden 1886–1890 er kjent. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1886 med Ved Christianiafjorden (Japansk lykt), og denne pastellen regnes som et av verkene som innleda nyromantikken i Norge. I dette, og andre bilder som Ved engen (Kinesisk lykt), Sommeraften, Crescendo og Fra festen, er det påvist berøringspunkter med kunsten til blant annet Edvard Munch og Harald Sohlberg.
Oda Krohg malte også impresjonistiske øyeblikksbilder, der hun hadde en avansert teknikk. Et kjent eksempel er En abonnent på Aftenposten fra 1887. I andre bilder var det et mer realistisk formspråk. I alle hennes bilder før århundreskiftet brukte hun familiemedlemmer som modeller. Gjennom kunsten hennes får man ofte et annet bilde av henne enn det som finnes i den biografiske litteraturen; bildene er fulle av følelser, mens hun i litteraturen ofte framstår som en mer følelsesløs femme fatale.
Etter århundreskiftet malte hun mange portretter, selv om hun også fortsatte noe med bilder av barn i en stil som minner om det man ser i hennes første fase. De fleste av portrettene var av personer i hennes omgangskrets, som Gunnar Heiberg, Bjarne Eide, Tulla Larsen, et dobbeltportrett av søstera Bokken Lasson og Sten Drewsen, Aasta Hansteen, Edvard Diriks, Ivar Arosenius, Margrethe Vullum og Thomas Krag. Hun malte også to selvportretter. I portrettene fikk hun fram personens psyke, og brukte ofte et sterkt kroppsspråk og dramatiske lys og skygge-effekter.
Referanser
- ↑ Halvor Fosli, Kristianiabohemen: Byen, miljøet, menneska. Samlaget 1994. Side 392-395. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Halvor Fosli, Kristianiabohemen: Byen, miljøet, menneska. Samlaget 1994. Side 403-404. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Denne er omtalt flere steder, men det er usikkert om dette er et navn som er blitt standard i sekundærlitteraturen, eller om det var det den ble kalt i samtida.
- ↑ Katalog over høstutstillingen 1886. Digital versjon på Nettbiblioteket
Litteratur og kilder
- Wichstrøm, Anne: Oda Krohg i Norsk biografisk leksikon.
- Berg, Knut: Christian Krogh i Norsk biografisk leksikon
- Wichstrøm, Anne: Oda Krohg i Norsk kunstnerleksikon
- Oda Krohg på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Oda Krohg i Historisk befolkningsregister.