Christian Krohg (1852–1925)
_portrettert_ca_1910_T_J_Thorkelsen_OB.FS0885.jpg)
Christian Krohg (født 13. august 1852 i Aker herred, død 16. oktober 1925 i Oslo) var maler og forfatter. Han var også en samfunnsengasjert debattant og organisator. Produksjonen er anslått til mellom 4000 og 5000 malerier. Rett nok er mange av disse laget av studenter og assistenter, og signert av Krohg selv, men hans produksjon og kvaliteten på hans beste arbeider plasserer ham i toppskiktet blant norske kunstnere.
Slekt
Christian Krohg var sønn av kgl. fullmektig Georg Anton Krohg og Sophie Amalia Holst. Farfaren var Christian Krohg, som var jurist og politiker. Christian Krohg den yngre var sterkt knytta til embetsmannsslekta han var født inn i. Det var en fordomsfri og kulturinteressert slekt, noe som preget hans senere verker.
Han gifta seg i 1888 i Kristiania med Oda Krohg, født Othilia Lasson. Hun var datter av Christian Lasson, og søster av Caroline «Bokken» Lasson. Hun hadde tidligere vært gift med Jørgen Marianus Flood Engelhart (1852–1921), og hadde to barn med ham. De fikk datteren Nana Krohg, gift med Anton Martin Schweigaard d.y., og sønnen Per Krohg som ble far til Guy Krohg. Christian Krohg var også svoger til Frits Thaulow, Per Lasson og som nevnt Bokken Lasson.
Unge år
Da Christian var åtte år gammel døde moren. Farens søster Marie kom inn i hjemmet og tok ansvar for husholdningen og for de fem barna; han hadde fire søstre.
I 1869 tok han examen artium, og etter farens ønske studerte han jus ved Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. I 1873 ble han cand.jur., men han skulle ikke komme til å bli jurist. Allerede i 1869 hadde han begynt på J.F. Eckersbergs malerskole, og året etter ble han hospitant ved Den kgl. Tegneskole. Det ser ut til at han i dette ble påvirket av sin gode venn og klassekamerat Eilif Peterssen, senere kjent blant annet for illustrasjoner til 1899-utgaven av Heimskringla.
Faren døde i 1873, samme år som jusstudiet var ferdig. Dette frigjorde ham til å søke sin egen vei uten å måtte trosse faren, og han fikk en mindre arv som lot ham reise til Karlsruhe for å studere under Hans Gude. Dette varte ikke lenge, for Krohg var mer interessert i å male portretter enn landskap. Han gikk derfor over til å studere under Karl Gussow. Da Gussow i 1875 ble professor ved kunstakademiet i Berlin fulgte Krohg ham dit. Her skilte han seg fra det store flertall av norske kunstnere som studerte i Tyskland i denne perioden, for med unntak av Frits Thaulow studerte de i München. Der var blant annet Eilif Peterssen. Krohg og Petersson brevveklset hyppig, og i de bevarte brevene går det fram at Krohg nærmest tilba Gussow som kunstner og lærer, og at det var dette som førte ham til Berlin. Krohgs tidlige bilder har stort sett gått tapt, men man kan fra de få bevarte eksemplene se at han hadde en rask utvikling.
Krohg hadde også en sosial oppvåkning i Berlin, og ble politisk radikal. Særlig gjennom vennen Max Klinger ble han oppmerksom på den sosiale urettferdighet som fantes i byen. Dette tok han med seg inn i sine verker.
Tilbake til Norge
I 1879 vendte Christian Krohg tilbake til Norge, og bosatte seg i Christiania. Han fikk på sommeren dette året også et langt opphold på Skagen i Danmark sammen med Frits Thaulow. Hans kunstneriske gjennombrudd settes gjerne til denne sommeren og høsten, for gjennom møtet med fiskerbefolkningen fikk han en menneskelig kontakt som skinte igjennom i hans malerier.
I årene 1880 til 1886 hadde Krohg atelier og malerskole i øverste etasje i Centralgården på Stortingsplass i Kristiania. Blant elevene var Edvard Munch, Theodor Kittelsen, Jens Wang, Signe Scheel, Marie Tannæs m.fl.
Høsten 1881 reiste Krohg til Paris på et statsstipend. Han hadde bare råd til å være der et halvt års tid, men fikk mange viktige impulser på denne korte tiden. Inspirasjonen fra franske kunstere er synlig i en stor andel av hans senere verker.
Da han kom tilbake til Norge begynte han raskt å engasjere seg i politiske saker. 1880-åra var en brytningstid i Norge, også innen kunsten. I 1884 ble statens årlige kunstutstilling, senere Høstutstillingen, etablert. Krohg hadde vært en av de argeste forkjemperne for at kunstnerne selv skulle ha medbestemmelsesrett i spørsmål om kunst, og etableringen av utstillnga og i 1887 av Bildende Kunstneres Styre var resultater av denne kampen. Krogh mente også at kunsten skulle brukes i en kulturkamp, og at kunsten hadde en samfunnsmessig funksjon. Blant hans mest kjente sosialpolitiske verker er maleriet «Albertine i politilegens venteværelse» og romanen Albertine. Boka ble beslaglagt allerede på utgivelsesdagen 20. desember 1886 på grunn av dens omtale av seksuallivet, og Krohg fikk i 1888 en bot på 100 kroner av Høyesterett. Krogh kom i denne perioden også i kontakt med Kristiania-bohemen, og ble venn og forsvarer av Hans Jæger. De ga sammen ut tidsskriftet Impressionisten fra 1886. Krohg malte ikke bare sosialpolitiske motiver, han begynte i 1880-åra også med sine sjøbilder, og han var en produktiv portrettmaler.
Vanskelige tider
Det var også i denne perioden han møtte Othilia Lasson, senere kjent som Oda Krohg. Hun var fraseparert da de traff hverandre. De fikk barn i 1885 og gifta seg i 1888. Både dette forbudne forholdet og det at Krohgs radikale idéer fikk ham på kant med mange førte til at paret i 1889 flytta til København.
Krohg var gjennom 1890-åra stadig på reise, og hadde ingen fast bolig. Maleriene fra denne perioden holder oftest ikke samme kvalitet som hans tidligere arbeider, selv om det kommer en del svært gode bilder. Ikke minst var hans portrett av August Strindberg et mesterverk hvor han virkelig fanget dramatikerens personlighet.
Ekteskapet med Oda falt sammen etter få år. Hun forlot ham til fordel for forfatteren Gunnar Heiberg. For å bøte på sine økonomiske problemer måtte Krohg i større grad vie seg til journalistikk, og fra 1893 ble han fast medarbeider i Verdens Gang, senere Tidens Tegn. Der jobbet han til 1914.
Han var også produktiv som forfatter i denne perioden. Et utvalg av hans skrifter som forfatter og journalist ble utgitt under tittelen Kampen for tilværelsen i fire bind i årene 1920–1921. En fullstendig bibliografi ble utgitt av Oscar Thue i 1968.
Bedre tider igjen
I 1901 var han igjen sammen med Oda. De bosatte seg i Paris, hvor de bodde fram til 1909. Som nevnt jobbet han i denne perioden for Verdens Gang / Tidens Tegn, og paret reiste til Kristiania hvert år. De tilbrakte også sommerne i Drøbak. I 1907 ble han formann i Bildende Kunstneres Styre, og satt i dette vervet til sin død.
Krohg starta en privat malerskole i Paris, men allerede i 1902 begynte han i stedet å jobbe som lærer ved Académie Colarossi. Han hadde der mange norske elever, blant annet Nicolai Astrup. Både gjennom sitt virke i Bildende Kunstneres Styre og gjennom sine mange elever fikk han en varig innflytelse på norsk kunst utover på 1900-tallet. Maleriene og undervisningen ga ikke nok inntekter, hvilket er grunnen til at han fortsatte som journalist.
Da Statens Kunstakademi åpna i 1909 var Krohg nærmest selvskreven som en av de tre professorene ved akademiet. Han ble også direktør der, og hadde begge disse stillinger fram til sin død. Dette sikret ham en fast, god inntekt. Journalistikken var ikke lenger nødvendig, og fram til 1914 skrev han mest som debattant. Det året kunne han endelig få seg et eget hjem. Datteren Nana tegnet et hus som ble oppført for ham ved Frognerbekken i Halvdan Svartes gate. Han kjøpte også et sommerhus i Bjelkeviken ved Kragerø, som overtok etter huset han hadde leid i Brekkestø noen somre.
Kroghs temperament førte ham inn i flere kunstneriske feider. Men han var samtidig den ubestridte leder i det norske kunstliv, og som organisator bidro han sterkt til utviklinga av kunstnerorganisasjonene. I Kristiania ble han en av byens største lokalpatrioter, og han ga gjerne uttrykk for sin mening om prosjekter i byen. Kunstnerisk hadde han en ny vår i disse årene, noe som må kobles til de gode forholdene han nå kunne leve under. I hans senere år begynte han også å male landskaper i Bjelkeviken. Han lagde også mellom 1910 og sin død i 1925 et betydelig antall selvportretter. Det finnes også noen tidligere, det første fra Skagen i 1883, og antallet selvportretter kom opp i nærmere femti.
Ettermæle, minnesmerker og æresbevisninger
Christian Krohg ble bisatt fra Nasjonalgalleriets nye foredragssal 20. oktober 1925. Aftenposten hadde fyldig omtale i sin morgenutgave dagen etter (utdrag):
| Nationalgalleriets nye vakre foredragssal, som er smykket med gjengivelser av Partenonfrisen og billedhuggerverker fra det gamle Rom, fik en høitidelig indvielse igaar. Mellem de to mægtige søiler var Christian Krohgs baare anbragt paa en katafalk, helt dækket av blomster. Paa væggene hang mørkeblaa draperier, og laurbærtrær dannet en krans rundt katafalken. Nær kisten stod to syvarmede lysestaker, og i det flakkende skin fra lysene læste man disse ord i guld paa brede, hvite baand: Fra Kongen og Dronningen. Og indskripsjoner paa andre silkebaand fortalte, at der bl.a. var kranser fra Nationaltheatret, Norske Selskap, Gyldendal Norsk Forlag, Centralteatret, Aftenposten og elevene fra 1920. …
Statsraad Tveiten: Fra den norske regjering bringer jeg denne krans med tak for alt, Christian Krohg har utført med den pen og den pensel, som nu er lagt ned. Ordfører With: Med denne krans følger en særlig tak til Christian Krohg fra hans by. Hadde der været anledning, vilde hele byens befolkning møtt frem her nu for at ta det siste farvel. Alle kjendte vi ham. … Utenfor Nationalgalleriet ventet tusener. Ordførerens uttalelse, idet han la byens krans paa baaren, kunde ikke ha været sandere og smukkere, viste det sig her. | ||
Hovedminnetalen ble holdt av Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis. Etter bisettelsen ble Krohgs båre ført til krematoriet ved Vestre gravlund, der høytideligheten ble avsluttet. Han ble senere gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Oda Krogh døde i 1935, og ble også gravlagt der.
Krohg ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1900 og kommandør av 2. klasse i 1910.
En bronsestatue av Christian Krohg ble i 1960 satt opp på Stortings plass («Dasslokket») ved Karl Johans gate.
For ordens skyld kan det nevnes at Christian Krohgs gate i Oslo ikke er oppkalt etter maleren, men etter hans farfar juristen og politikeren Christian Krohg.
Galleri
Statuen på Stortings plass, «Dasslokket», ble satt opp i 1960.Foto: Ukjent
Statuen av Christian Krohg på Stortings plass fotografert i 2005. Den ble flyttet litt på i forbindelse med oppgradering av plassen til 1905-jubileet.Foto: Stig Rune Pedersen
Halvdan Svartes gate 48 i Oslo, Krohgs hjem. Utenfor står en mindre modell av Krohg-statuen.Foto: Stig Rune Pedersen
Faksimile fra Aftenpostens forside 21. oktober 1925: Omtale av Krohgs bisettelse fra Nasjonalgalleriets foredragssal dagen før.
Kone som skjærer brød, 1879.Foto: Nasjonalbiblioteket
Kilder
- Christian Krohg i Norsk biografisk leksikon
- Aftenposten 21. oktober 1925.