Ole Isaksen Watnås

Ole Isaksen Watnås (født 18. august 1917 i Sigdal, død 17. mars 1945 samme sted) var småbruker og urmaker. I mars 1945 ble han likvidert av Milorg på grunn av frykt for at han skulle angi cellene i området til tyskerne. Dette er en av de mest omstridte likvideringene under krigen, og mye tyder på at Watnås ble offer for en serie uheldige omstendigheter, og at det ikke egentlig var fare for at han skulle angi noen. Dette er en av svært få likvideringer som ble gjenstand for rettslig behandling etter krigen, med det resultat at retten kom til at den var utført etter gjeldende rett. Like fullt er det, i ettertid, vanskelig å se at Watnås reelt sett utgjorde en fare for Milorg, eller at han på noen måte gikk tyskernes ærend.

Først i september 1996 ble dokumentene fra saken kjent, og i 1997 ga Odd Myklebust ut boka Historien om et lovlig mord, der historien om Ole Watnås blir fortalt. Han konkluderer med at Watnås var uskyldig, og at han ikke utgjorde noen fare for Milorg. Når han allikevel ble likvidert skyldtes det en serie omstendigheter som vakte mistanke, og som under kaotiske krigsforhold førte til at Watnås måtte bøte med livet. Boka er basert på dokumentene og intervjuer med en rekke personer som var involvert i saken, og er hovedkilden til denne artikkelen.

Slekt og familie

Han var sønn av gårdbruker Isak Olsen Watnås og Marie Lauritsdatter Watnås (1899–1973).

Han ble i 1940 gift med Mary Elisabeth Nilsen, og de fikk to sønner: Svein (f. 1940) og Ivar (f. 1945).

Barndom

Ole Watnås ble født på gården Kirke-Vatnås i Sigdal, med Vatnås kirke og kirkegård som nærmeste nabo. Han var odelsgutt til gården som faren eide og drev. Isak Watnås skal ha vært en dyktig håndverker og felemaker. Han brukte mye av sin tid på å reparere alle slags ting for folk i bygda, eller på å lage ting i snekkerverkstedet på gården. Som gårdbruker var han ikke fullt så arbeidsom, og både skog og åker var det så som så med. Da Ole ble født var det farfaren Ole Watnås som eide gården; Isak tok over da han døde i 1920. Det var gjerne Marie Watnås som måtte sørge for at ting gikk som det skulle på gården. Allerede samme år som Isak tok over måtte de selge skogteigen Sølvjordstykket, med en klausul om at de kunne drive deler av teigen videre.

Det ble to barn til i familien, søstrene Magna og Paula. Ole lærte seg mange slags håndverk av faren, og planen var at han med tid og stunder skulle ta over gården. Slik skulle det ikke bli. Isaks far hadde i 1907 tatt opp et lån på 4000 kroner, og da Ole tok over i 1920 sto det igjen 3000 på dette lånet. I 1927 tok Isak så opp et nytt lån på hele 6000 kroner, og allerede i 1928 begynte han å få problemer med avdragene. Begge lån forfalt samtidig den 30. juni 1928, og Isak klarte ikke å betale de 270 kronene banken krevde. Ved neste forfall, 30. desember 1928, krevde banken tvangssalg, men Isak klarte å skrape sammen pengene og løste problemet inntil videre. I 1930 var det verre. Da var det fjerde gang banken krevde tvangssalg, og den 30. september 1930 kjøpte banken gården for 100 kroner. Det var en latterlig lav sum, men sletting av gjelda var inkludert i den, så Isak ble gjeldfri i og med salget - bortsett fra at advokaten skulle ha 113 kroner og at auksjonsomkostningene var på 189 kroner.

Det var tak i Marie Watnås, som klarte å forhandle fram en avtale med banken om at de kunne fortsette å bo der mot at de fortsatte å betale. Hun lånte penger fra venner og familie, og slakta dyr for å få inn penger raskt. Dermed klarte hun å betale avdrag.

Gårdsgutt

Som følge av de økonomiske problemene måtte den fjorten år gamle Ole gå i tjeneste; foreldrene hadde ikke råd til å fø på ham. Han fikk jobb som gårdsgutt på Overn i Modum, der han var fra april til oktober 1932. Senere jobba han blant annet på Bergan i Sigdal. I løpet av 1933 fikk Isak og Marie en mer varig avtale med banken, forutsatt at Marie sto som innehaver. Hun pressa blant annet gjennom at Isak måtte begynne å ta seg betalt for arbeidet han gjorde for andre i snekkerverkstedet. Noe av redninga for paret var nok at det ikke hadde vært andre enn banken som bød på gården under tvangssalget; det var harde tider, og det var mer lønnsomt å la Isak og Marie drive gården enn la den ligge brakk.

Da vinteren kom begynte Ole med vedhogst i Sølvjordstykket. Da satte han som hadde kjøpt teigen i 1920 foten ned; etter tvangssalget gjaldt ikke lenger den gamle avtalen om at de kunne drive deler av skogen. Marie Watnås gikk til retten; hun mente at banken hadde lovet at de kunne drive skogen videre. I herredsretten tapte hun, og saksomkostningene gjorde vondt verre. Det gikk mot nytt tvangssalg, og Maries protester ble ikke hørt. Regningene det sto om var på til sammen 355 kroner og 18 øre, nok til at de ikke klarte å betalte og mista gården i 1934.

Familien måtte flytte ut, og fikk i første omgang husrom på en plass på Løvnes. Etter noen måneder bar det videre til en annen plass i Sigdal. Familien måtte få hjelp fra fattigforsorgen for å klare seg. Etter en tid fikk de et hjem på Løkvoll, som kommunen eide.

Løsarbeider

Ole begynte å livnære seg som løsarbeider i Sigdal og nabokommunene. Han hadde lært seg å reparere klokker, og drev også med kjøp og salg av klokker. Ved hjelp av en sykkel kom han seg rundt i bygdene, og klarte å skape seg et slags levebrød. I 1939 møtte han Mary Elisabeth Nilsen på en sykkeltur til Krokstadelva, og det var kjærlighet ved første blikk. Ole var en kjekk ung mann, i god form og med et likandes vesen. Han var kjent som en sjarmør og danseløve. I motsetning til mange av sine jevnaldrende var han totalavholdsmann; han hadde opplevd at omstreifere festa og drakk i dagevis på Vatnås, og hadde tidlig lovet seg selv at han ikke skulle røre en dråpe.

Mary kom fra en politisk bevisst familie. Faren Sigurd Nilsen var den eneste kommunisten i herredsstyret i Nedre Eiker, og hun hadde vokst opp med diskusjoner om politikk, klassekamp og arbeiderorganisering. For Ole var dette et fremmed landskap, men med sin bakgrunn forsto han konsekvensene av sosial urettferdighet og satte pris på de politiske samtalene han hadde med Mary.

Krigsårene

Sønnen Svein ble født i juni 1940, og i august samme år ble Mary og Ole gift i Nedre Eiker kirke. De bosatte seg hos hans foreldre Løkvoll, der det var plass til to familier. De hadde det smått, og krigen gjorde ikke ting enklere. Isak og Marie måtte fortsatt ha hjelp fra fattigforsorgen, mens Ole klarte å holde hodet over vann med klokkeforretningene sine og strøarbeid. På grunn av at de hadde småbruket klarte de seg med mat; Ole pleide til og med å sykle sju–åtte mil ned til Drammen for å gi litt poteter og smør til Marys søster Edith og hennes mann; svogeren var arbeidsløs, så de hadde det enda verre.

I og med at Ole ikke hadde fast jobb fikk han i februar 1943 innkalling til arbeidstjeneste i Organisation Todt (OT). Omkring 39 000 nordmenn ble utkalt for å arbeide på tyske militære anlegg rundt om i landet i løpet av det første halvåret i 1943. Arkivet etter OT er stort sett i uorden, og vi vet derfor lite om Oles arbeid der. Det vi vet er at han ble sendt nordover, og at han ut fra hva han selv fortalte familie og venner jobba i Abteilung Strassenbau, altså veibyggingsavdelinga i OT. Han var på Bardufoss, og så på anlegget til riksvei 50. Lønna var 20–30 kroner timen, langt mer enn han hadde tjent hjemme. Han fikk også overtidsbetalt. I løpet av én lang arbeidsdag kunne han rett og slett tjene mer enn det familien hadde trengt for å redde gården i 1934. Ole skal ha vurdert å legge seg opp nok penger til å kjøpe tilbake Vatnås. Med opplæringa han fikk i OT kunne ha spe på inntektene fra gården med transportarbeid i området.

I desember 1943 ble han sendt sørover igjen, til OTs sjåførskole i Svelvik. NSKK-Transportgruppe Todt var i motsetning til tvangsarbeidet han hadde vært med på basert på frivillighet. Dette skulle komme til å bli et problem senere. Ole møtte aldri opp på sjåførskolen; han reiste i stedet hjem til Løkvoll. Han hadde flere tusen kroner i lommeboka, men ikke nok til å kjøpe Vatnås om den skulle bli til salgs.

Da han var hjemme igjen fortalte han tre forskjellige historier. Til foreldrene og familien sa han at han hata tyskerne etter å ha sett hvordan de behandla krigsfangene nordpå. Til venner sa han minst mulig, og i hvert fall ikke noe om hva han mente om tyskerne. På bygda hendte det at han skrøt av alle pengene han hadde tjent, og han påsto at han hadde lært seg tysk. Det hadde han nok ikke, men han kunne nok ord og fraser til å overbevise – og til å provosere folk ved å snakke okkupantenes språk. Dette var en svært uheldig atferd, men det kan se ut til at Ole følte et behov for å provosere sambygdingene. Kanskje var det hans utenforskap, odelsgutten som hadde mista gården og havna på forsorgen, som førte til dette.

Etter en tid flytta Ole, Mary og sønnen Svein til Storøya i Tyrifjorden, der han fikk leie et hus og jobba som gårdsgutt på Storøen. Han var dyktig i jobben, og ble raskt en slags gårdsbestyrer. Nordpå hadde han lært seg noen samiske fraser, og det var populært å få samiskundervisning fra Ole. Lenge var han godt likt for sine historier og språkopplæringa, selv om noen nok ble skuffa da de fant ut at det slett ikke var samisk, men noen samiskklingende lyder Ole hadde funnet på.

Så klarte Ole å spenne bein på seg sjøl. Han likte å dra inn til Tyrifjord Hotell for å slå av en prat med tyske soldater som var der på perm. Han reparerte klokker for tyskerne, og prata med dem etter beste evne med de tyske ordene han kunne. Ved et par anledninger ba han tyskere hjem til seg, noe som sjokkerte gårdseieren Nærgaard. Han var involvert i hjemmefronten, og på et tidspunkt hvor han skjulte tre hjemmefrontsmenn på gården dro brått Ole Watnås tyske soldater dit. Han lot til og med en soldat i uniform trekke flåten over sundet. Nørgaard gjorde det klart at det ikke måtte skje igjen. Ole påsto også overfor Nørgaard at han var med i hjemmestyrkene. Problemet var at Nørgaard var såpass inne i ting at han visste at det ikke stemte. Dette gjorde ham enda mer utrygg. Noen dager sommeren 1944 skulka Ole jobben, og han kom med forklaringer som ikke stemte. Den 2. august 1944 kom det igjen tyskere til gården. Det kom også en NS-mann til paret Watnås, en som hadde et forhold til en nær slektning av Mary. Den 3. august kokte det over. Ole ba om å få 350 kroner han hadde utestående, og familien reiste fra Storøya. Etter at de hadde dratt svirret ryktene om at Ole kanskje var agent for tyskerne. Det var en kjensgjerning at han ikke hadde angitt motstandsmennene på gården, men like fullt var det mange som mistenkte noe.

De siste månedene

Høsten 1944 reiste de altså fra Storøya, og dro tilbake til Løkvoll i Sigdal. Mary var gravid, og venta barn nummer to i januar. Økonomisk kom ikke det til å gjøre ting lettere. Ole hadde omkring 3000 kroner igjen av det han hadde tjent i OT. Han vurderte å kjøpe Løkvoll fra kommunen for disse pengene. Sønnen Ivar ble født den 8. januar 1945.

Ole vurderte å melde seg på sjåførkurset i Svelvik, det han hadde blitt sendt til da han stakk av fra OT. En tid hadde han faktisk vært etterlyst, men tyskerne kom aldri hjem til ham – de spurte bare etter ham andre steder. Sjåførskolen lå under tysk militærledelse, og Isak Watnås ble rasende over at sønnen vurderte å melde seg der. For Ole ser det ut til at det ikke var sympati med tyskerne som lå bak, men et ønske om å lære seg å kjøre lastebil slik at han kunne få seg et levebrød etter krigen. I januar 1945 var alle klar over at krigen nok ikke kom til å vare så mye lenger, og at det gikk mot tysk nederlag.

Den 6. mars dro Ole Watnås fra Løkvoll til Åmot, der han tok toget til Drammen. Det er usikkert om han reiste videre til Svelvik, eller om han snudde allerede i Drammen. Det vi vet er at han ikke meldte seg på sjåførskolen, og at han neste dag var tilbake i Modum. Der slet han med å finne transport hjem til Sigdal. Etter en stund fikk han skyss med en lastebil. Der satte det noen hjemmefrontkarer som holdt til på Greenskogen, rett ved Løkvoll. Han begynte å stille spørsmål om noen lemmer de hadde med seg på lasteplanet, men fikk ikke svar. Disse spørsmålene skulle bli skjebnessvangre for ham. Milorg-leiren på Greenskogen lå bare rundt 500 meter fra veien, og alle som bodde i området kjente til den. Naboene hadde blitt advart som at de ikke måtte røpe beliggenheten til tyskerne. Oles problem var at det gikk rykter om at han var tyskervennlig, og når han så begynte å spørre om ting ble de redde for at han skulle angi dem.

Allerede samme kveld ble det gitt ordre om at Ole skulle arresteres av Milorg. Det var flere ting som talte mot ham:

• Han var kjent for å ha omgang med tyskere.
• Han skulle ha vært på sjåførskolen i Svelvik, og altså frivillig i tysk tjeneste.
• Han var anmeldt for underslag av noen klokker, og det gikk rykter om tyverier – uten at politiet grep inn.
• Han ble omtalt som grisk.
• Han hadde taterblod i årene.

Dette er de fem viktigste punktene i «anklagen» mot Ole Watnås. Hvis vi plukker dem fra hverandre, kan de besvares slik:

• Det stemmer at han hadde omgang med tyskere, på en måte som var i strid med parolen om «isfront». Han sa også at det var klokt å ha venner på begge sider.
• Han var tvangsarbeider i OT, og hadde ikke gjennomført frivillig tjeneste der.
• Anmeldelsen for underslag var reell, men var ennå ikke etterforska. Ole hevda at det dreide seg om noen klokker han hadde mista, eller som var stjålet fra ham. Tyveriene ser ut til å være et løst rykte uten hold.
• Griskheten det ble snakka om var rett og slett hans behov for å tjene ei krone her og ei krone der for å holde hodet over vannet.
• Hans mor Marie skal ha vært av romani-slekt, og de hadde jevnlig hatt besøk av hennes slektninger på Kirke-Vatnås og på Løkvoll. Maries foreldre hadde vært bofaste, men taterstempelet ble man ikke kvitt.

En ting som virkelig utløste problemer var at Isak delte sin bekymring over at sønnen ville reise til Svelvik med andre i bygda. Når han, som var kjent som en god nordmann, sa slikt om sin sønn fikk ryktene virkelig bein å gå på.

Da Milorg-jegerne kom for å arrestere Ole Watnås hadde de fått beskjed om at han skulle sendes til Sverige. Dette var en mulig løsning når man var redd for at noen skulle bli angiver. Fire mann ble sendt ut fra Greenskogen, og ba han bli med. Så gikk det galt da en av jegerne fyrte av et varselsskudd for at Watnås skulle skjønne at det var alvor. Tre av de fire jegerne sto samla, men fjerdemann hang litt etter, og han fikk panikk da han hørte skuddet og fyrte av sitt eget våpen. Dermed snudde han som hadde skutt først seg og brente av et skudd rett i hofta på fjerdemann. Watnås måtte de bare glemme, og han som var skutt ble frakta til sykehus der en lege som var tilknytta hjemmestyrkene sørga for behandling uten at tyskerne fikk vite noe. Ole løp hjem til Løkvoll, og tilbrakte natta sammen med kona og familien.

Den 8. mars 1945 kom Milorg igjen for å arrestere Ole. Han var på vei til butikken på ski da han ble stoppa av flere jegere. De tok ham med til en leir på Reistadsetra, der han ble holdt under arrest de neste dagene. I disse dagene var det mye tysk aktivitet i området. Nå kunne ikke Watnås røpe noe lenger, men det var et problem å ha ham i arrest. Ingen visste hvor lenge krigen ville vare. Mary stilte spørsmål om hvor han var; hun trodde kanskje han hadde falt på vei til butikken, og ropte etter ham langs veien. Ole fikk skrive et kort brev hjem, en noe kryptisk beskjed om at han hadde måtte reise bort. Det sto ikke noe konkret, men Mary tolka det som at han hadde reist til Sverige.

De lokale hjemmefrontskarene i Sigdal ville ikke likvidere Ole Watnås. Oppover i systemet ble det diskutert hva man skulle gjøre. Dette er en av svært få likvideringer hvor det finnes dokumenter. I utgangspunktet skulle alle slike dokumenter destrueres, men områdesjefen tok vare på det meste. Det går fram av papirene at man mente at siden han var halvt tater, var påliteligheten lik null. Det ble også framheva at han hadde vært i tjeneste i Svelvik, og så nordpå. Dette var jo omvendt av virkeligheten, han hadde vært i tvangstjeneste nordpå, og deserterte da han skulle til Svelvik. De som tok avgjørelsen kjente ham ikke, og måtte forholde seg til de opplysninger som hadde kommet fra lokalt hold. Helt til det siste var transport til Sverige et alternativ. Problemet med det var at personen man frakta når som helst kunne gjøre anskrik, og dermed sette jegerne som fulgte ham i fare. Å slippe ham løs var ikke et alternativ. Å beholde ham i leiren var heller ikke greit; han bandt opp to mann som vakter, og trengte mat og andre fornødenheter. En razzia i området, der to Milorg-jegere ble skutt, førte også til at situasjonen ble enda mer anstrengt.

På morgenen den 17. mars ble det bestemt at han skulle likvideres. Ingen i Sigdal ville utføre jobben, så to mann fra en nabokommune ble sendt opp. På ettermiddagen ble Ole sendt ut av hytta. Han var fornøyd med det, da han trodde at dette betød at han endelig skulle til Sverige. Derfra kunne han kontakte familien, og når krigen var over kunne han komme hjem. Rett utafor hytta skjøt en av jegerne mot ham bakfra. Skuddet streifa ham, og Ole skal ha snudd seg og sa: «Hvis dere skal gjøre dette mot meg, så gjør det ordentlig». Jegerne fyrte løs, og Ole falt død i snøen. Han ble gravd ned i ei myr rett ved hytta.

Etterspill

Mary Watnås fikk ikke beskjed om hva som hadde skjedd. Sommeren 1945 kom en mann, som aldri identifiserte seg, innom Løkvoll og ga hundre kroner til fem år gamle Svein Watnås. Mary skjønte ikke hva det kunne bety, men det fikk henne til å komme i gang med undersøkelser. Hun reiste i 1946 til konstituert lensmann i Sigdal Otto Pahle. Han hadde egentlig ikke noen sak – verken han eller Mary Watnås ante hva som hadde skjedd – men han satte i gang undersøkelser. Pahle hadde vært i Milorg, og brukte sine kontakter. I løpet av få dager fikk han vite hva som hadde skjedd. Som distriktssjef i Hallingdal hadde han vært involvert i likvideringer, og han la merke til at denne saken ikke fulgt det vanlige mønsteret. Høsten 1946 hadde han nok informasjon til å kunne reise til Løkvoll og informere Mary Watnås om at mannen hadde blitt arrestert av Milorg, og at han var likvidert.

Pahle mente at noe skurra, og ville ha full etterforskning. Det ville Mary også. Men Pahle ble nokså raskt stoppa av sine overordnede. Prinsippet var at likvideringer ikke skulle etterforskes, for å beskytte de involverte. 6. desember 1946 ble Mary Watnås informert om at etterforskninga stoppa. Pahle var jurist, og anbefalte henne å be om rettslige avhør, noe hun som pårørende kunne kreve. Den 10. februar ble saken behandla av Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett, som avslo kravet om rettslige avhør. Mary Watnås orka ikke å føre saken videre, men Oles foreldre ville til bunns i dette. Mary tok med seg de to sønnene og flytta ned til familien i Krokstadelva.

Isak og Marie Watnås påkjærte avgjørelsen fra forhørsretten. 6. mai 1947 ble den behandla i lagmannsretten, som kom til motsatt konklusjon. Det var så mye usikkerhet i saken at de ville ha rettslige avhør. Tidligere Milorg-sjef Jens Christian Hauge, som da var forsvarsminister, ble samme måned kjent med avgjørelsen. Han skrev to redegjørelser. Der sto det at dokumentene var destruert, noe vi vet ikke stemte. Om Hauge visste at de fantes eller ikke er uklart; det var en konflikt omkring områdesjefens arkiv, som det er mulig at han var kjent med. Det er ikke usannsynlig at han visste at dokumenter omkring Ole Watnås kunne være blant de bevarte papirene. Høyesterett behandla saken den 29. juni 1947, og kom til samme konklusjon som forhørsretten. Riksadvokaten ba om ny behandling i lagmannsretten, ettersom dette var en sak av prinsipiell betydning. Johs. Andenæs skrev en betenkning til retten; han hadde tidligere skrev en liknende betenkning rundt hvordan man skulle håndtere likvideringene.

Ekteparet Watnås' advokat, Einar Fuglesang, prosederte i lagmannsretten den 3. mai 1948, og krevde igjen rettslige avhør. Lagmannsretten ga ham ikke medhold. Deres mening var at Ole Watnås hadde blitt likvidert etter ordre fra kompetent hold, og at dette skjedde i tråd med gjeldende regler i krigstid. Retten brukte tre argumenter for å begrunne dette. For det første sjåførkurset i Svelvik. At han meldte seg var i strid med norsk lov, og han kunne ha fått straff under rettsoppgjøret dersom han hadde levd. Tilsvarende saker endte gjerne med en betinga dom. Men det viktige i det spørsmålet er jo at Ole Watnås ikke deltok på kurset; han vurderte det, men møtte aldri opp. For det andre var det anmeldelsene for underslag. Disse hadde ført til rykter om at han ble beskytta av politiet og tyskerne. Men realiteten var nok heller at politiet ikke prioriterte det; ingenting tyder på at de gjorde noe med saken, eller at noen stoppa den. Det tredje argumentet var at hans familie ble forsørga av fattigvesenet, underforstått at han kunne ha funnet på å angi noen mot belønning. Her ligger nok også taterstempelet i bakgrunnen, selv om dette ikke er eksplisitt nevnt i lagmannsrettens kjennelse. For Isak ble dette siste spesielt tungt; hans økonomiske problemer ble brukt som begrunnelse for å ta livet av sønnen. Han ble syk, og døde som et knust menneske fem år senere.

Isak orka ikke mer, men Marie Watnås fortsatte. Hun anka til Høyesterett, og skrev selv et brev datert 18. mai 1948 der hun krevde at levningene måtte utleveres slik at han kunne legges i familiegrava ved Sigdal kirke, og at barna måtte få erstatning for tap av forsørger. Kjæremålet ble forkasta av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dermed ble lagmannsrettens dom stående, og skapte presedens for slike saker. Etter at alle rettslige skritt var prøvd forsøkte hun med hjelp fra Marcello Haugen å finne levningene etter sønnen, og hun kontakta også Frelsesarmeen for å få deres hjelp. Men Haugens evner som synsk hjalp ikke, og ingen ville snakke.

Mary Elisabeth Watnås ble i 1949 gift på ny, og bosatte seg i Hallingdal. Ekteskapet var ikke godt, og hennes mann nevnte bare Ole Watnås – guttenes far – når han ville rakke ned på ham som landssviker. Svein og Ivar vokste derfor opp med ryktet om at faren var nazist og angiver. Sønnene ble mobba som «nazi-unger» og som tatere. De hadde et dårlig forhold til stefaren, som demoniserte Ole fordi han forsto at han aldri helt kunne ta hans plass – og som slet med alkoholproblemer.

Isak Watnås døde i 1953, og Marie i 1973. Begge ble gravlagt på Sande kirkegård i Vestfold; de ville ikke ligge i Sigdal uten sønnen.

Drøftinger av saken

Som nevnt skrev Odd Myklebust ei bok om saken i 1997, og den er omtalt lenger opp. Også Arnfinn Moland tok for seg saken i boka Over grensen?, der han går gjennom alle kjente likvideringer. Saken blir spesielt behandla i denne boka på grunn av de uvanlige omstendighetene. Han mener at objektivt sett måte Hjemmefronten gjøre noe i saken, fordi mistanken om at Watnås utgjorde en sikkerhetsrisiko var stor nok til at de måtte forholde seg til det. Moland konkluderer med at «Watnås tilhører den lille kategori likviderte som mer ble et offer for omstendighetene enn for egen aktiv innsats mot Hemmefronten». Han skriver samtidig at selv om man i ettertid kan konkludere med at det sannsynligvis var en unødvendig likvidering, hadde Milorg erfaring med at det kunne gå fryktelig galt dersom man lot tvilen komme en mulig angiver til gode. Det Moland peker på som spesielt problematisk i denne saken er behandlinga etter krigen. Han viser til at man i liknende saker i Danmark kom med erklæringer om at det ikke fantes bevis for angiveri, men at det var den likvidertes atferd som hadde utløst hendelsen. Han nevner også at det burde vært mulig å påvise levningene slik at de etterlatte fikk ei grav å gå til.

Hans Fredrik Dahl reagerte i et intervju i Drammens Tidende og Buskeruds blad sterkt på opplysningene som kom fram, og omtalte behandlinga etter krigen som en urettferdighet.

Jahn Otto Johansen omtalte likvideringa av Watnås i boka Taterne (romanifolket) – et åpent sår fra 2010. Han siterer dokumentet fra områdesjefen, der det står «Efter hvad jeg har fått opplyst fra annet hold er han 50% tater. Pålideligheten kan man da sette lik 0». Johansen omtaler likvideringa som en etnisk begrunna likvidasjon.

Levningene etter Ole Watnås

Noen visste hvor Ole Watnås var gravlagt. Da Reistadsetra ble solgt noen år etter krigen skulle myra graves opp, og både den gamle og den nye eieren visste hvor levningene etter Ole lå. Det forelå jo en rettslig avgjørelse som bekrefta prinsippet om at de likviderte skulle forsvinne. Heimevernet ble ifølge eierne av setra spurt om råd, men nekter for at de mottok noen slik henvendelse. Dersom eieren kontakta politiet ville saken bli kjent, og dersom han kontakta familien ville den rettslige ordren bli brutt. Det som har blitt fortalt av grunneieren er at liket ble gravd opp og flytta noen meter.

Samtidig er det tvil om hvorvidt denne historien stemmer. Det var mye snø på Reistadsetra i mars 1945, og myra var frossen. Der som likviderte ham kunne ikke bruke mye tid der. Dermed er det usikkert om han faktisk ble gravd ned i denne myra. Muligens ble han bare lagt i snøen, og så tatt hånd om senere.

Høsten 1996 forsøkte sønnene Svein og Ivar å finne levningene etter faren, og vurderte å søke erstatning etter at dokumentene hadde blitt kjent. Fordi ingen kunne eller ville gi opplysninger fant de ham ikke.

Referanser

Det er i teksten ikke gitt sidereferanser til Odd Myklebusts bok ut over ved direkte sitater, da denne er brukt som hovedkilde for artikkelen og ville ha fylt opp med uforholdsmessig mange fotnoter.

Litteratur og kilder

• SAKO, Sigdal kirkebøker, G/Ga/L0007: Klokkerbok nr. I 7, 1917-1935, s. 9 i Digitalarkivet (Ole Isaksen Watnås' dåp).
• Ole Isaksen Watnås i Historisk befolkningsregister
• Johansen, Jahn Otto: Taterne (romanifolket) – et åpent sår. Drøbak. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Krigshistoriker Dahl: – Helt forskrekkelig» i Drammens Tidende og Buskeruds blad 1996-10-21. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Moland, Arnfinn: Over grensen? – Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Utg. Orion. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Myklebust, Odd: Historien om et lovlig mord. Utg. Aschehoug. Oslo. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Myklebust, Odd: «Watnås i retten?» i Drammens Tidende og Buskeruds blad 1996-11-04. Digital versjon på Nettbiblioteket.