Pitesamisk grammatikk

Pitesamisk grammatikk
Kapittel
fonologi (lydlære) morfologi (formlære): substantiv pronomen adjektiv adverb/adposisjonar verb talord syntaks (setningslære)
Bolkar på denne sida:

Kart over Nordland fylke med det historiske utbreiingsområdet i Norge for pitesamisk (fiolett) og lulesamisk (raudt).

Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’).

Fonologi (lydlære)

Pitesamisk og umesamisk står i ei midtstilling mellom sør- og nordsamisk, i og med at begge desse har både det nordlige trekket stadieveksling og det sørlige trekket omlyd i større eller mindre grad. I forhold til den nærmaste slektningen, lulesamisk, skil pitesamisk seg elles ut bl.a. ved at dei monoftongiske ä og å ofte blir brukt der lulesamisk har (ofte diftongisk) æ og oa.

Vokalar

Vokalgrafem sortert etter plass i taktsystemet:

	1. staving			2. staving		3. staving
	lang	homorgan diftong	kort	lang	kort	kort
fremre	e [ɪ:] ie [e:]~[ɪe] ä [ɛ:]	ij [ij]	i [ɪ]~[e] ä [ɛ]	e [ɪ:]~[e:]~[ɪe]	i [i]~[ɪ]~[e] {ä [ɛ]}	i [i]~[ɪ]~[e] ä [ɛ]
låg	á [ɑ:]~[a:]		a [ɑ]~[a]	á [ɑ:]~[a:]	a [ɑ]~[a]	a [ɑ]~[a]
sentral			y [y] ö [ø]
bakre	u [u:] uo [o:]~[uo] å [ɔ:]	uv [uw]	u [u] å [ɔ]	o [o:]~[uo]	u [u] å [ɔ]	u [u]

(Dei homorgane diftongane ij og uv er med av etymologiske grunnar.)

Y, Ï

I 2019-ortografien er y blant bokstavane som i prinsippet er reservert for framandord, og det finst ikkje noko offisielt symbol for ein høg, sentral, runda eller delvis runda vokal. Blant ord som eintydig inneheld y er:

syhkkil, syhkildit, tryhkkit

Ö

Vokalen ö blir bruka i lånord som söhkkit ('søkje') og tjöhkke ('kjøken').

Stadieveksling

Pitesamisk har til felles med lulesamisk og dei andre nabospråka i nord at konsonantane mellom rotvokalen og stammevokalen varierer mellom sterk og svak artikulasjon etter visse grammatiske reglar:

nom.sg. guolle, ‘fisk’; akk.pl. gulijt, ‘fiskane’

(Det same trekket finn vi att i den sørlige naboen umesamisk også, men der som hovudregel berre etter lang rotvokal. Sørsamisk manglar stadieveksling heilt.)

Omlyd

Det meste av pitesamisk har til felles med nabospråka i sør, umesamisk og sørsamisk, at rotvokalen i relativt mange fall skiftar etter endingsvokalen. Dette fenomenet kallar vi omlyd. Peter Steggo har sett opp ein matrise med i alt ni omlydsrekkjer og seks omlydssteg på pitesamisk. Vi kan oppsummere dette med å seie at:

• dei korte, høge vokalane i og u er uendra framom alle endingsvokalar.
• dei fonemisk høge (om enn ofte fonetisk senka) endingane -i/-ij og -u/-uj hevar alle korte vokalar til høge (a, i > i; å, u > u); og alle lange vokalar/diftongar òg, men ikkje nødvendigvis heilt til høge vokalar;
• ved stadievekslingstrinn III blir diftongane ie og uo forkorta og senka (ie > ä; uo > ua, uä) framom halvlåge og låge endingsvokalar.

I tabellform får vi da:

Lang rotvokal						Kort rotvokal				Endingsvokal
á	ie		uo		åå	a	i	u	o
	III	I–II	III	I–II
á	ä	ie	ua	uo	åå	a	i	u	å	á a å o
			uä							e
ä	e		u			i		u		i ij u uj

Merk at denne matrisen, som byggjer på Peter Steggo sin matrise, manglar det korte vokalfonemet /e/ som er inkludert i det pitesamiske fonemsystemet som skildra av Lehtiranta.

Omlyd i norsk pitesamisk

Senking ved st. III

I Qvigstads oversiktsverk De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker (Oslo 1938) finn vi blant anna formene Fiewsajaw’rē (Kartverket: Fievsajávrre/Botnvatnet) ved Rognan i Saltdal kommune; og det underliggjande gardsnamnet Fæw’sa (stadium III) ved øverenden av dette vatnet. Tilsvarande har Qvigstad Dælbma (st. III; Kartverket: Dælmma / Tverråfjellet) i Beiarn kommune og den avleidde forma Dielmanjunnē på same staden. I desse namna — både frå Saltdal og frå Beiarn — har Qvigstad registrert veksling mellom æ i sterkt stadium (st. III) og ie i svakt stadium.

Heving føre -i og -u

Qvigstad har:

Qvigstad	vokalar	sidetal	Kartverket: samisk	Kartverket: norsk	kommune
Suličælbma	u-i	223	Sulečielbma	Sulitjelma	Fauske kommune
Lūnus(a)-jǫhkǫ	ū-u	225		Lønselva	Saltdal kommune
Luonōs	uo-ō	225		Lønsdalen	Saltdal kommune
Dippun-vag’gē	i-u	225		Dypenådalen	Saltdal kommune
Dippunje-jǫhkǫ	i-u	225		Dypenåga	Saltdal kommune
Dippun-čǫhkkǫ	i-u	225		Dypenåfjellet	Saltdal kommune
Lu(o)nōs-gai’sē	u(o)-ō	225		Lønstinden	Saltdal kommune
Stǫl’pu-jǫhkǫ	ǫ-u	226		Stolpåga	Beiarn kommune
Stǫl’pu-jaw’rē	ǫ-u	226		Stolpevatnet	Beiarn kommune
Stǫl’pu	ǫ-u	226		Stolpen (fjell)	Beiarn kommune
Sul’lu-jaw’rē	u-u	227		Holmvatn	(nord for Storglåmvatnet)
Gud’dum-jaw’rē	u-u	227		Langvatnet
Gud’dum-var’dô	u-u	227		(fjellet mellom Langvatnet og Storvatnet)

Morfologi (formlære)

Kasus

Pitesamisk har ni kasus: Dei grammatiske kasusa nominativ, genitiv og akkusativ; dei lokale kasusa illativ (tilstadsform), inessiv (påstadsform) og elativ (fråstadsform); og dei adverbiale kasusa komitativ, essiv og abessiv. (Om vi rekna med den adverbiale endinga prolativ, som særlig blir brukt i samband med landskapsord, så kunne vi seie at pitesamisk har 10 kasus.)

Substantiv

Substantiv blir bøygd i 9 kasus (el. 10, sjå ovanfor) og 2 tal (eintal og fleirtal) på pitesamisk.

Les meir her.

Pronomen

Dei pitesamiske pronomena blir bøygd i same kasus som substantiv, og i tillegg blir personlige pronomen bøygd i tre personar og i eintal, total og fleirtal.

Som i andre uralske språk har dei personlige pronomena i pitesamisk tydelige fellesdrag med indoeuropeiske personlige pronomen. Tydeligast ser vi det i dei gjennomførte framlydskonsonantane M- for 1. person, D- for 2. person og S- for 3. person.

Les meir ...

Verb

Pitesamiske verb blir bøygd i tre personar og i tre tal (inkl. dualis). Som i alle dei andre ordklassane, så blir ikkje verba bøygde etter kjønn.

Tid

Verba blir bøygde i dei enkle tidene presens (eller, meir presist, «ikkje-fortid») og preteritum og dei samansette tidene perfektum og pluskvamperfektum.

Modus

Det finst fem grammatiske modus i pitesamisk: indikativ, imperativ, kondisjonalis, potensialis og optativ (konjunktiv).

Nekting

I likheit med andre samiske språk så vel som finsk og estisk, har pitesamisk eit nektingsverb. Dette verbet blir bøygd ikkje berre i person (1., 2. og 3.) og tal (eintal, total, fleirtal), men òg i tid (presens, preteritum) og modus (indikativ, imperativ og optativ):

Les meir her.

Talord

Grunntal

0		10	lågev	20	guäkktelågev	30	gålbmålågev	40	nälljelågev	50	vihtalågev	60	guhtalågev	70	tjietjavlågev	80	gákktselågev	90	åktselågev
1	akkta	11	akktalåkakkta lågenaldneakkta	21	guäkktelåkakkta	31	gålbmålåkakkta	41	nälljelåkakkta	51	vihtalåkakkta	61	guhtalåkakkta	71	tjietjavlåkakkta	81	gákktselåkakkta	91	åktselåkakkta
2	guäkkte	12	akktalåkguäkkte lågenaldneguäkkte	22	guäkktelåkguäkkte	32	gålbmålåkguäkkte	42	nälljelåkguäkkte	52	vihtalåkguäkkte	62	guhtalåkguäkkte	72	tjietjavlåkguäkkte	82	gákktselåkguäkkte	92	åktselåkguäkkte
3	gålbmå	13	akktalåkgålbmå lågenaldnegålbmå	23	guäkktelåkgålbmå	33	gålbmålåkgålbmå	43	nälljelåkgålbmå	53	vihtalåkgålbmå	63	guhtalåkgålbmå	73	tjietjavlåkgålbmå	83	gákktselåkgålbmå	93	åktselåkgålbmå
4	nällje	14	akktalåknällje lågenaldnenällje	24	guäkktelåknällje	34	gålbmålåknällje	44	nälljelåknällje	54	vihtalåknällje	64	guhtalåknällje	74	tjietjavlåknällje	84	gákktselåknällje	94	åktselåknällje
5	vihta	15	akktalåkvihta lågenaldnevihta	25	guäkktelåkvihta	35	gålbmålåkvihta	45	nälljelåkvihta	55	vihtalåkvihta	65	guhtalåkvihta	75	tjietjavlåkvihta	85	gákktselåkvihta	95	åktselåkvihta
6	guhta	16	akktalåkguhta lågenaldneguhta	26	guäkktelåkguhta	36	gålbmålåkguhta	46	nälljelåkguhta	56	vihtalåkguhta	66	guhtalåkguhta	76	tjietjavlåkguhta	86	gákktselåkguhta	96	åktselåkguhta
7	tjietjav	17	akktalåktjietjav lågenaldnetjietjav	27	guäkktelåktjietjav	37	gålbmålåktjietjav	47	nälljelåktjietjav	57	vihtalåktjietjav	67	guhtalåktjietjav	77	tjietjavlåktjietjav	87	gákktselåktjietjav	97	åktselåktjietjav
8	gákktse	18	akktalåkgákktse lågenaldnegákktse	28	guäkktelåkgákktse	38	gålbmålåkgákktse	48	nälljelåkgákktse	58	vihtalåkgákktse	68	guhtsalåkgákktse	78	tjietjavlåkgákktse	88	gákktselåkgákktse	98	åkktselåkgákktse
9	åkktse	19	akktalåkåkktse lågenaldneåkktse	29	guäkktelåkåkktse	39	gålbmålåkåkktse	49	nälljelåkåkktse	59	vihtalåkåkktse	69	guhtsalåkåkktse	79	tjietjavlåkåkktse	89	gákktselåkåkktse	99	åkktselåkåkktse

Syntaks (setningslære)

Pitesamisk har til felles med ume- og sørsamisk på den eine sida og med austsamiske språk på den andre at setningsstrukturen SOV (subjekt-objekt-verb) framleis er like brukande som SVO (subjekt-verb-objekt):

Mån biebmov båråv. ~ Mån båråv biebmov. ‘Eg et mat.’ (Ordrett: ‘Eg mat et.’ ~ ‘Eg et mat.’)

Det utbygde endingsverket i pitesamisk gjer at ordrekkjefølgja kan vera friare enn f.eks. i moderne norsk eller svensk:

Mån sidáv biergov bårråt. ~ Mån sidáv bårråt biergov. ~ Mån biergov sidáv bårråt. ‘Eg vil eta kjøtt.’

Ved objektspronomen er SOV sterkt føretrekt:

Biena suv bårrá. ‘Hunden et han/ho/det.’ (Ordrett: ‘Hunden han/ho/det et.’)

Meir komplekse setningar har ein tendens til å følgje SVO-struktur:

Almatj vadda biergov biednagij. ‘Mennesket gjev kjøtt til hunden.’

I motsetning til sørsamisk, men i likheit med lule- og nordsamisk, blir det brukt copula-verb i notid:

Sån lä sábme. ‘Han/Ho er same.’

(Samanlikn sørsamisk Dihte kaarre saemie. ‘Den karen [er] same.’)

Spørsmål

Spørsmål med innleiande spørjepronomen manglar invertering av subjekt og verbal, akkurat som i mange vest-, midt- og nordnorske dialektar:

Mav biena bårrá? ‘Kva et hunden?’ (Ordrett: ‘Kva hunden et?’)

Mav dån vuojná dålån? ‘Kva ser du i elden?’ (Ordrett: ‘Kva du ser i elden?’)

Elles kan spørsmål formast med å sette verbet føre subjektet:

Ná, vuhttujin nágan buhtsu? ‘Nå — var det spor etter nokon reinar?’

Kjelder og litteratur

• Lagercrantz, Eliel: Sprachlehre des Westlappischen nach der Mundart von Arjeplog. Helsinki, 1926.[1].
• Lehtiranta, Juhani: Arjeploginsaamen äänne- ja taivutusopin pääpiirteet. Helsinki : Suomalais-ugrilainen seura, 1992. (Suomalais-ugrilaisen seuran toimituksia; 212) ISBN 951-9403-55-8 [2].