Røsvik handelssted

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Røsvik handelssted ca. 1901-1906. Røsvik nedre (Gården) til høyre og Røsvik øvre (Øvergården) til venstre. Stort fembøringsnaust ute i venstre bildekant. Eier: Riksantikvaren

Røsvik handelssted er et gammelt handelssted i Røsvika i nåværende Sørfold kommune i Nordland. Begynnelsen for Røsvik som handelssted begynte da bygdefaret for Sørfolda ble lagt til gården i 1745. Fra 1772 fikk så brukeren Arnt Mørch bevilgning til å drive bondehandel på gården, som etterhvert vokste til et stort handelssted. Røsvika lå sentralt i krysningen av tre fjordarmer, hadde brukbar havn og gode forutsetninger for en storgård etter lokal målestokk. Storhetstiden for stedet var siste halvdel av 1800-tallet. Røsvik kirke stod ferdig i 1883 og bygda ble fra da også kommunens åndelige sentrum. Det ble utover 1800-tallet utlagt en hel rekke husmannsplasser og senere solgt en rekke bruk fra hovedgården, noe som resulterte i en voldsom befolkningsvekst. Etter at riksveien ble lagt på østsida av Sørfolda i 1966, mistet etterhvert bygda mer av sin funksjon som sentrum og kommunesenteret ble etterhvert flyttet til Straumen. Ferga til Nordfold i Steigen gikk fra 1964 til 1991 og deretter har det generelt vært nedgangstider i bygda, som ble liggende avsides. I dag bor det rundt 200 innbyggere i Røsvik. Handelsstedet er i privat eie og selve handelen ved handelsstedet er i dag nedlagt.

Historie

Arnt Abelsen Mørch (1713-1785)

Den første skipperen som startet opp med bygdefar i Røsvika var Arnt Abelsen Mørch som var født i Bergen i 1713. Hans far Abel Mørch var fra Bremen i Tyskland og dreiv handel i Bergen, seinere som skipper og handelsmann på Saltnes i Saltdalen. Mørch drev gården Røsvik nedre og det er dette bruket som skulle utvikle seg til det senere handelsstedet. Retten til bygdefar fikk Arnt Mørch fra 1745 og han dreiv deretter stort som jekteskipper. Dette medførte ofte uoverensstemmelser med bygdefolket, samt andre skippere og da særlig konkurrenten Bernhoff på Kjerringøy[1]. Som en av de første i Nordland fikk Mørch gjestgiverbevilgning i Røsvik 4. april 1772. Foruten dette fikk han også bevilgning til å sette opp et sagbruk ved gården Ørnes inne i Leirfjorden (i Sørfold). Dette med tanke på utnyttelse av allmenningskogene i Kobbvatnet. Her bedrev han imidlertid en slik rovdrift på skogen at den raskt ble uthogd, mye tømmer ble dessuten liggende å råtne ute i marka. Dette ble beklaget av sorenskriver Rosenvinge som var på befaring i 1790[2]. Som underbruk under gården her brukte Mørch også gården Løkthaug lenger inn i fjorden[1]. Arnt Mørch døde i 1785 og boet etter ham var da beheftet med stor gjeld og ingen av barna skulle komme til å overta etter ham. Enken Hardovika f. Schønning fra handelsstedet Grøtøy i Steigen drev imidlertid gjestgiveriet og gården videre som enke i 18 år, men trappet ned driften etterhvert som den nye brukeren Elling Ellingsen overtok[2].

Elling Jensen Ellingsen (1755-1825)

Bygdefaret gikk videre til Elling Jensen Ellingsen (1755-1825), sønn av Jens Ellingsen på Saltnes. Elling Ellingsen var søstersønn av Arnt Mørch og overtok med tiden hele stedet. Da Mørch døde var Elling ansatt som styrmann hos han. Han hadde flere jekter, men driften later ikke til å ha vært overveies stor. Han måtte ha hjelp til befraktning av tørrfisk blant annet i 1806. Til Lofoten utstyrte han både fembøring og åttringer[1]. Hans eneste datter Karen Margrethe Elisabeth Ellingsen giftet seg i 1815 med Søren Sørensen Normann (1785-1868) fra Røkenes i Trondenes (Harstad). Slekten Normann ble for ettertiden uløselig knyttet til både handelstedet og bygdas næringsliv forøvrig.

Søren Sørensen Normann (1785-1868)

Søren Normann tok over hele stedet etter sin svigerfar og fortsatte gjestgiveriet mot 7 spesidaler i årlig avgift[2]. Det var Søren Normann som fikk reist den store hovedbygningen på handelsstedet. Dette skjedde i 1832 og denne inneholdt blant annet tingstue, noe som alltid tidligere hadde stått i Kjerringøy[1]. Søren og Karen Normann fikk 11 barn, hvorav flere av sønnene ble boende i distriktet, ofte på gårder som Søren hadde ervervet for gjeld eller kjøpt av oppsitterne. Søren kjøpte Røsvik nedre i 1846 ved kongelig skjøte for 500 spd. og nabobruket Røsvik øvre (Øvergården) for 300 spd. i 1847 og satt dermed som eier av hele gården Røsvik. Søren Normann døde i 1868 og eiendommen Røsvik nedre med handelsstedet var da overlatt til en av de yngre sønnene Henrik Magnus Normann (1829-1915). Øvergården ble overtatt av en annen sønn Elling[1]. I Søren og sønnen Henriks tid ble Røsvik for alvor det ubestridte sentrum i Sørfolda og stedet var da på sitt rikeste noen gang[1]. Dette var en periode med opptur i landsdelen generelt og da særlig for de store handelsstedene. Det ble i Sørens tid også drevet jektebygging ved handelsstedet og på det meste kunne det være så mye som 80 mann i arbeid[3]. I 1840 hadde han to jekter som gjorde i alt 4 turer til Bergen det året[2]. I 1848 forliste to av hans jekter i en vinterstorm ved Steine i Lofoten, og ettersom dette var før det var på tale med assuranse på fartøy gikk handelsmannen på et betydelig økonomisk tap. Han hadde imidlertid en høy stjerne hos firmaet C. P. Sundt i Bergen som skaffet ham ny driftskapital[3].

Henrik Magnus Normann (1829-1915)

Henrik Normann giftet seg i 1862 med Johanne Regine Ellingsen (1836-1905), datter av handelsmann Peter Ellingsen på Saltnes. Henrik drev stedet videre i en årrekke som handelsmann, poståpner og etterhvert dampskipsekspeditør. Han drev dessuten stort med fiskeeksport til landene omkring Østersjøen og i hans tid ble det drevet gruvedrift på eiendommer under handelsstedet. Henrik Normann var bla. ordfører i Sørfold, samt overformynder og mottok kongens fortjenestemedalje. Han var en nær venn av ZahlKjerringøy og der Kjerringøy i Hamsuns forfatterskap er Sirilund, er Røsvik Rosengaard[3][4]. Under folketellingen i 1865 ble gårdsbruket ved hovedgården drevet med en buskap på 2 hester, 18 stort kveg, 46 sauer, 26 geiter, 4 griser og 15 reinsdyr. Utsæden var 1 tønne rug, 6 tønner bygg, 1 tønne havre og 20 tønner poteter. Antall kyr ble spesifisert til 12 ved folketellingen i 1875[1]. I 1895 overtok Henrik broren Ellings bruk Røsvik øvre for gjeld, og Røsvika var deretter samlet på en hånd igjen. Den særdeles store brygga i tre etasjer ble oppført av Henrik Magnus Normann i 1895[1]. Det var i Henriks tid at kirka ble oppført i Røsvika og han stod selv i spissen for byggingen. Han hadde til munnhell: "-Hvorfor skal vi alltid ha det så smått? La oss ta i...", noe han sørget for under byggingen av kirka. Den stod ikke tilbake for det de hadde i byene og det var ikke fritt at allmuen syntes han tok vel i[5]. Henrik var kommunekasserer i 20 år på slutten av 1800-tallet og var en tid også ordfører i Sørfold. Henrik og Johanne flyttet i 1902 til Båstad i Asker og overlot stedet til sønnen Søren Parelius Schjelderup Normann (1869-1949)[1]. Med seg til Båstad tok Henrik og Johanne mye av de antikke møblene og sølvtøyet som var på gården, dette strøk imidlertid med i en brann noen år senere[3].

Søren Parelius Schjelderup Normann (1869-1949)

Søren Normann tok over handelsstedet i 1901 og i hans tid ble det bygd ny stor butikk ved handelsstedet. Søren fortsatte handelen og dreiv stort med blant annet fartøyvirksomhet, notbruk og fiskeri[1]. Mye av dette i kompaniskap med sine slektninger på Espenes og da særlig søskenbarnet Laurits Normann. Søren stod i spissen for at det ble startet opp sildoljefabrikk og anlagt elektrisitetsverk i Røsvika. Videre ble riksveien i hans tid, i 1932 arbeidet fram til gården[3]. Søren var en tid formann for Sørfold sparebanks styre og medlem av representantskapet i Salten Dampskipsselskap. Han satt dessuten i en rekke komiteer, kommunale nemnder og råd opp gjennom tidene[1]. Han satt en årrekke i herredsstyret og var overformynder i rundt 30 år. Han giftet seg med Abigael Monsen (1882-?). De fikk datteren Johanna Regine (1911-1991), som tok over stedet[1].

Johanna Regine Normann (1911-1991)

Johanna Regine Normann giftet seg med sin tremenning Henrik Normann (1907-1994) fra handelsstedet Åbornes i Nordfold (Steigen). De tok over stedet ved Sørens død i 1949. Johanna fikk da hun gikk av for aldersgrensen i 1978 kongens fortjenestemedalje i sølv, for 40 års virke i postverket. Henrik var sønnesønn til før nevnte Elling Normann i Øvergården. Han var utdannet lektor ved universitetet. Den gamle butikken var som tidligere nevnt oppe ved handelsstedet, men Henrik bygde ny butikk i tilknytning til brygga. Handelen ble drevet av Henrik fram til 1977[1], men ble siden leid bort og er i dag nedlagt. Gårdsdriften ved handelsstedet ble drevet av familien fram til 1950 med 6-7 kyr og et par hester, men ble fra da forpaktet bort og nedlagt for godt rundt 1960[1].

Gårdsnavnet

Gårdsnavnet har i følge O. Rygh. i Norske Gaardsnavne blitt skrevet Røßuigen (1610, 1614 og 1661) og Røsvigen (1723). Opprinnelig uttale er rø´ssvíᶄa. Navnet har usikker tolkning og førsteleddet kan opprinnelig ha vært Ruðs- (av ruð), dvs. norrønt for rydning. Navnet kan også komme fra rossa- (av ross), dvs. norrønt for hest. Rygh mener skriftformen i de eldste kildene taler for at navnet er det samme som for Røsvik i Hamarøy (gnr. 64) og at navnet da svarer til den moderne formen Hestvik. En mindre sannsynlig forklaring kan være at navnet kommer av mannsnavnet Rauðr, som for gården Røssegg i Beitstad, Røssnes i Berg og Røssnes i Gildeskål[6].

Matrikkelen

Røsvik skyldte fra gammel tid 2 våg, revidert ved matrikkelen i 1838 til 5 skylddaler 3 ort 8 skilling. Ved matrikkelen i 1886 ble Røsvik tillagt 11 skyldmark 90 øre[7]. Gården ble tildelt gårdsnummer 66 i Sørfold kommune ved matrikkelen i 1886.

Handelsstedet i 1938. I bakgrunnen kirken og noe av den øvrige bebyggelsen i Røsvika. Fotograf: Anders Beer Wilse. Eier: Nasjonalbiblioteket

Selve gården Røsvik utgjorde fra 1743 to bruk, Røsvik øvre og Røsvik nedre som begge hadde ei skyld på 1 våg[1]. De to brukene ble regnet for like gode så sent som ved matrikkelen av 1838, men ved matrikkelen i 1886 ble Røsvik nedre (bruksnummer 2) tillagt hele 7 skyldmark 52 øre, mens Røsvik øvre (bnr. 1) kun ble tillagt 4 skyldmark 38 øre. Dette hadde nok sammenheng med at det ble lagt mye mer opp til stordrift på både sjø og land ved handelsstedet opp gjennom hele 1800-tallet. Røsvik øvre ble også over lange perioder kun drevet som underbruk under handelsstedet.

Ettersom kirken ble bygget på gården i 1883, ble det etterhvert et krav om at prestegården ble liggende i nærhet til denne. Den gamle prestegården på Rørstad ble solgt og fra Røsvik øvre ble det utskilt ny prestegård Presthaugen (bnr. 3) med kun 40 øre i skyld, som ble overdratt Opplysningsvesenets fond for 2500 kr i 1903. Senere er en rekke småbruk og tidligere husmannsplasser utskilt fra hovedgården og ved matrikkelutkastet av 1950 var der 64 eiendommer under matrikkelgården Røsvik. Hovedgården Røsvik nedre (Gården på folkemunne) hadde da ei gjenværende skyld på 5 skyldmark 27 øre og Røsvik øvre 1 skyldmark 21 øre[8].

Bebyggelsen

Beskrivelse

Røsvik handelssted er av Nils A. Ytreberg i bokverket Nordlandske handelssteder fra 1942 beskrevet slik: -Røsvika har en usedvanlig vakker beliggenhet og danner en stor malerisk husklynge i landskapet[2]. Handelsstedet består av en stor samling bygninger, som er ordnet om to tun - et inntun og et uttun. Inntunet er omkranset av bebyggelse på tre sider og den fjerde er åpen mot sjøen - med flaggstanga i åpningen. Flaggstanga hadde tidligere et dueslag ved foten[2]. Et karakteristisk trekk ved bebyggelsen i Røsvika er den gammelrosa eller lakserosa fargen som er brukt på flere av bygningene. Også kirken er tilbakeført til denne opprinnelige fargen etter en periode å ha vært hvitmalt. Den store hovedbygningen ligger med gavlenden mot sjøen, med hageanlegget mot øst. Vest for hovedbygningen ligger de øvrige bygningene på gården, med driftsbygningen lengst mot vest[9]. Ved branntakstforretning i 1921 ble følgende bygninger nevnt på selve hovedgården: hovedbygning, stabbur, prestestuebygning, fiskehus, snekkerstue, borgstue, bakeri, ildhus, fjøs med låve, butikk, brygge og pakkhus, lillenaustet, stornaustet, landgangskai og nothjell. Bygningene var tilsammen forsikret for 160 000 kr[1]. Hovedbygningen, stabburet, kårstua, borgstua og bakeriet ble fredet ved tinglysning i 1942[10]. Bebyggelsen på Øvergården ble i mange år leid ut, men ble revet først på 1930-tallet[1].

Grunnriss av hovedbygningens første etasje. Avtegnet fra original i Fredede hus og anlegg. 1: Finnmark, Troms, Nordland fra 1981 av O. Svendsen[10].

Dagens bygningsmasse

Hovedbygningen mot tunet. Fotograf: Magnus Berg 1963. Eier: Nasjonalbiblioteket

Hovedbygningen er oppført i 1832 med Søren Normann som byggherre. Den er 35,5 meter lang, 7,5 meter bred og oppført i to etasjer av laftet tømmer[2]. Bygningen har svaiet saltak tydelig preget av bergensk byggeskikk og er i dag tekket med skifer, men var tidligere tekket med tegl. Bygningens form har imidlertid mer til felles med trøndersk byggeskikk og de lange trønderlånene i enkel bredde (uten bærende langsgående vegger). Bygningen er kledd med liggende panel som er malt gammelrosa og har hvite vindusomramminger. Vinduene er i rokokkostil med små ruter, de fleste med fire ruter i høyden. Mot gårdstunet har bygningen tre portaler, hvorav to av disse er flankert av kraftige pilastre og utsmykket med kraftige profilerte overstykker. Framfor de to største portalene står to benker ut fra veggen på hver side. I bygningens første etasje ligger den staselige storstua/finstua med utsyn utover fjorden, bak denne storstuegangen, hagestua, spisestua og kjøkkenet. Deretter storgangen tvers over bygningen, tingstua, og masstua. I tingstua ble tinget holdt til et godt stykke utpå 1900-tallet. Masstua ble brukt til separering, kjerning og melkestell. Til andre etasje er det tre trappeoppganger. I nordenden av bygningens andre etasje ligger rødsalen, grønnsalen og blåsalen. Videre ytterligere 5 soverom, bad, spiskammersloftet og ytterligere 4 soverom i sørenden av bygningen hvor tjenerskapet bodde[3]. Bygningen ble sterkt brannskadet i februar 1972, men reddet og gjenoppbygget i modernisert stand kort tid etter[10].

Stabburet ligger tett inntil hovedbygningens vestvegg og er også oppført i 1832 for Søren Normann. Det er oppsatt av laftet tømmer i to etasjer med saltak. Bygningen er i dag kledd av stående rødmalt panel og tekket med torv. På bygningens møne mot sør står et klokketårn[10].

Kårstua består av østfløya av et sammenbygget kår- og borgstuehus. Den er bygget for Henrik Normann i 1870-årene. kårstua er bygget av laftet tømmer i to etasjer, har saltak og er tekket med skifer. Bygningen er symmetrisk utformet mot gårdstunet i nord med hovedinngang på midten og to vinduer på hver side nede og oppe, med et vindu i andre etasje over hovedinngangen. Mot sør er bygningen bygget ut i bredden ved et noe høyere tilbygg. Bygningen er kledd med liggende hvitmalt panel og har grønne vindusomramminger[10].

Borgstua består av nordfløyen til det sammenbygde kår- og borgstuehuset og er som kårstua bygget for Henrik Normann i 1870-årene. Det er laftet av tømmer i to etasjer, kledd med liggende panel, som er malt gammelrosa. Bygningen har hvite vindusomramminger og er tekket med torv. Fra bygningens vestvegg er det tilbygget en annen fløy.

Bakeriet ligger lengst sør i anlegget på elvebakken, er av laftet tømmer i to etasjer, kledd med stående panel og har saltakskonstruksjon[10].

Foruten de fredede bygningene står fremdeles den store driftsbygningen med fjøsdel av stein, den store brygga fra 1895 og gammelbutikken ved handelsstedet bygget i 1906[1].

Hageanlegget

Hageanlegget øst for hovedbygningen er trolig anlagt etter plan av fylkesagronom Olav Soldal på vegne av Henrik Normann. Hagen er anlagt i landskapsstil og stemmer godt overens med andre hager som Soldal har planlagt. Soldal planla blant annet hageanlegget ved Kjerringøy handelssted. I hagen er det både lysthus og dukkestue, videre skal der tidligere også ha vært en balansestang[11]. Lysthuset ble bygget for Henrik Normann som hadde vært i Paris og sett Trianon og deretter ville bygge noe likende i hagen hjemme på gården[3]. Hagen har gangveier strødd med sand og flere svært store trær, samt et stort staudemateriale og flere arter roser[9].

Bildegalleri

Litteratur

  1. 1,00 1,01 1,02 1,03 1,04 1,05 1,06 1,07 1,08 1,09 1,10 1,11 1,12 1,13 1,14 1,15 1,16 1,17 Lind, Asbjørn P.: Sørfold bygdebok. Utg. Sørfold kommune. 1998. Digital versjonNettbiblioteket.
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 Ytreberg, Nils A.: Nordlandske handelssteder. Utg. Bruns bokhandel. 1942. Digital versjonNettbiblioteket.
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 3,6 Norske storgårder og kulturskatter. Utg. Hjemmenes forlag. Oslo. 1976. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Harr, Karl Erik: Sirilund. Utg. Cappelen. 1986. Digital versjonNettbiblioteket.
  5. Folden gamle prestegjeld og Sørfold sparebank. Utg. Bodø boktr.. 1968. Digital versjonNettbiblioteket.
  6. https://www.dokpro.uio.no/perl/navnegransking/rygh_ng/rygh_visetekst.prl?s=n&Vise=Vise&KRYSS262879%4058316=on
  7. https://www.rhd.uit.no/matrikkel/mtliste.aspx?knr=1845&gnr=66
  8. https://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/stad/matr50
  9. 9,0 9,1 https://arkitekturguide.uit.no/items/show/1162
  10. 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 10,5 Svendsen, Ola Øgar: Fredede hus og anlegg. Utg. Universitetsforl.. 1981. Digital versjonNettbiblioteket.
  11. Historiske hager. Utg. Alma mater. 2000. Digital versjonNettbiblioteket.