Ragnarok

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Ragnarok (tidsskrift))
Hopp til navigering Hopp til søk
Forsiden av Ragnaroks utgave i mai 1935
Hans Solgaard Jacobsen
Foto: Østfold fylkes billedarkiv (1940-1945).

Ragnarok var et nasjonalsosialistisk månedstidsskrift som kom ut i perioden 19341945. Ragnarok fikk tidlig et opplag på rundt 3 000, hvilket må sies å være betydelig tatt i betraktning tidsskriftets skarpe redaksjonelle profil. Navnet avspeiler også den nyhedenske orienteringen og er hentet fra norrøn mytologi og henspiller på jordens undergang slik vi idag kjenner den, men også gjenoppståelsen av en ny og renere verden.

Utgiver og i hovedsak også redaktør var Hans S. Jacobsen og tidsskriftet ble et organ for den Quisling-kritiske og pangermanske venstreopposisjonen innen norsk nasjonalsosialisme før og under krigen, etter hvert også sammen med Germanske SS Norges avis Germaneren som ble gitt ut fra 1942. Ragnarok hadde politiske artikler som drøftet ulike ideologiske og kulturelle spørsmål. Blant bidragsyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre Albert Wiesener, Johan Bernhard Hjort, Walter Fürst, Ola O. Furuseth, Felix Thoresen, Otto Sverdrup Engelschiøn, Per Imerslund, Geirr Tveitt og Stein Barth-Heyerdahl.

De ulike medlemmene av kretsen rundt Ragnarok betonte forskjellige elementer i sin kritikk av Quisling og Nasjonal Samling. De så Quisling og NS som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ.

De la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonalsosialisme. Her var fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi. Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs.

Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig tok de ulike valg. Juni-nummeret i 1940, som ble redigert av Engelschiøn, inneholdt så skarp Quisling-kritikk at hele opplaget ble inndratt av den tyske pressesensuren. Dette, sammen med sammensetningen av de kommissariske statsråder Josef Terboven utnevnte samme høst, gjorde det klart at denne kretsen hadde tapt intrigekampen overfor tyskerne da disse nå satset på Quisling og Nasjonal Samling. Deler av kretsen, som Hjort og Engelschiøn gikk inn i motstandsbevegelsen, mens andre som Jacobsen og Fürst gikk inn i NS for å arbeide for sine synspunkter der.

Men det kan allikevel hevdes at Ragnarok var senteret for opposisjon mot Nasjonal Samling på et nasjonalsosialistisk grunnlag. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet.

Avstanden til Quisling og det denne gruppen opplevde å være hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter denne gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som en tydelig avsløring av regimet.

Litteratur