Unionsoppløsningen i 1905 - Bruddstykker fra Skedsmo og Romerike
Fra Wikimedia Commons
Unionsoppløsningen i 1905 - Bruddstykker fra Skedsmo og Romerike. Skedsmo og Romerike ble preget av det spente forholdet til Sverige i 1905. Grunnen skyldtes den nære beliggenheten til svenskegrensa, opprustningen og bygging av festninger og lokal- og rikspressens daglige nyheter om unionsspørsmålet. Ved siden av nyheter i riksavisene i Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA ble unionskonflikten godt dekket av lokalavisene på Romerike der folk særlig leste Akershus og Romerikes Blad. Romerikingene fikk hendelsene tett innpå seg, og krigsfrykten var særlig stor her da forhandlingene pågikk i Karlstad. I avisene kan en også følge diskusjonen om Norge skulle være kongedømme eller republikk, og om den store deltakelsen fra Romerike da den danske prins Carl kom til Norge og ble innsatt som konge med navnet Haakon VII.
Ut av unionen 7. juni
Konflikten som førte til at Norge krevde slutt på unionen, dreide seg om utenriksstyret. I hele unionstida var utenriksministeren svensk, og dessuten hadde ikke Norge egne konsuler i utlandet. Det siste var det nå stort behov for ettersom den norske handelsflåten vokste sterkt og følgelig handelen med utlandet. At Sverige tok seg av norske interesser i utlandet, viste at Norge var underlegen i unionen. Da kongen for tredje gang nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om eget norsk konsulatvesen, gikk regjeringen av i protest. Kongen var ikke i stand til å danne en ny norsk regjering, og 7. juni vedtok Stortinget enstemmig at ”foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge” [1]. Dette betydde i praksis at kongen var avsatt og unionen oppløst.
Storstilt 17-maifeiring i 1905
Knappe tre uker før Stortingets vedtak om å oppløse unionen, ble 17. mai feiret med stor deltakelse i hele landet. Avisene oppfordret folk til å markere at Norge nå var klar for å bryte ut av unionen. Redaktøren i avisa Akershus oppfordret 2. mai alle til å fjerne sildesalaten (unionsmerket) i flagget før 17. mai, og at bare det reine norske flagget skulle benyttes på nasjonaldagen. På denne måten skulle romerikingene vise at de ønsket et selvstendig Norge. Lokalavisa Akershus kom ut i Lillestrøm, men den dekket hele Romerike.
Referatet i Akershus 18. mai fra 17.-maifeiringen i Lillestrøm i 1905 viser et omfattende program, stor deltakelse, en blomstrende nasjonalismen som andre steder i landet og antydninger om at nå var tiden inne for å bryte ut av unionen.
Denne lille notisen fra Akershus 18. mai viser at nasjonaldagen ble grundig feiret i landet. Bak feiringen ligger nok et ønske fra folket om et selvstendig og uavhengig Norge: «17de Mai er ifølge Beretningerne blevet feiret her i Landet under en enestaaende Tilslutning. I Kristiania deltog ca. 20,000 Kvinder og Mænd i Borgertoget.»
Lokale reaksjoner på unionsoppløsningen
Da unionsoppløsningen var et faktum, sendte herredsstyrene rundt om i landet telegram til regjeringen og nasjonalforsamlingen og takket for godt arbeid. Det samme gjorde mange lag og foreninger. I Akershus fra 15. juni kunne man finne dette blant sakene i referatet fra Skedsmo herredsstyre: «I Herredsstyrets Møde igaar besluttedes enst. – efter Forslag af Ordføreren – at sende Regjeringen saadant Telegram: Skedsmo Herredsstyre takker Storthing og Regjering for resolut, klog og værdig Optræden under Hævdelse af Fædrelandets Frihed og Sælvstændighed.»
Lag og foreninger i hele landet arrangerte demonstrasjoner mot unionen, og 27. juni kan vi i Akershus lese om et demonstrasjonstog i Lillestrøm: «I Afholdsfolkets Demonstrasjonstog Søndag deltog ca. 150 Mænd og Kvinder. Paa Torvet holdt Redaktør Sollied demonstrationstalen. Til Norges Storthing og Regjering afsendes et Lykønskningstelegram. Om Aftenen holdtes en vellykket Fæst i den konservative Arbeiderforenings Lokale.»
Kong Oskar 2. krevde folkeavstemning
Svenskene ville ha konkrete bevis på at 7. juni-vedtaket hadde støtte i den norske befolkningen, og den norske regjeringen bestemte derfor at det skulle holdes folkeavstemning 13. august. Resultatet ble overveldende. 368 208 stemte for unionsoppløsningen, 184 stemte imot. I tillegg overleverte Landskvinnestemmerettsforeningen 244 765 underskrifter fra norske kvinner til stortingspresidenten.
Avisa Akershus gikk ut med en oppfordring til de mange svensker med norsk statsborgerskap som bodde i landet, om å delta i folkeavstemningen. Sagbrukene i Skedsmo hadde i overkant av 50 svenske arbeidere. 12. august, dagen før folkeavstemningen, stod det en oppfordring til stemmeberettigede svensker i Skedsmo undertegnet av en svenske:
«Til svenskfødte Mænd som har norsk Borgerret!
Undertegnede opfordrer herved alle indflyttede Svensker i Skedsmo og for øvrig i hele Norges Land til at møde ved den forestaaende Folkeafstemning den 13de dennes for der at stemme med sit Ja til den stedfundne Unionsopløsning, da jeg finder, at dette er Norges retmæssige Krav.
Kjusløkken i Skedsmo. R.B. Søderholm»
Hva som ble følgen av oppfordringen fra personen med det svenske etternavnet, er ukjent.
Folkeavstemningen 13. august
88 % av Skedsmos stemmeberettigede menn avga stemme, på Romerike var prosenten 95 og i landet 85. Avstemningsresultatet på Nedre Romerike [2] ble slik:
| Kommune | Ja-stemmer | Nei-stemmer |
|---|---|---|
| Skedsmo | 1622 | 1 |
| Fet og Rælingen | 762 | 1 |
| Sørum | 494 | 0 |
| Nittedal | 415 | 0 |
| Enebakk | 510 | 0 |
| Urskog | 814 | 0 |
| Høland | 1138 | 0 |
Kirken var valglokale
De fleste valgene foregikk i kirkene. Gudstjenesten på Fenstad i Nes kommune 13. august kan stå som et eksempel på en folkeavstemning. I Akershus kan en 17. august lese at «det er vist længe siden, Befolkningen her i Fenstad i Nes saa mandjævnt blev brakt paa Benene som sidst Søndag. Allerede en god Stund før Gudstjenestens Begyndelse strømmede Folk til fra alle Kanter», og at det «overalt og over alle hvilede et stille Høitideligt Alvor og dette Alvor steg etter hvert som Menigheden indtog sine Pladse i kirken…» Journalisten understreker at i prekenen var presten «kort men kraftig», og menigheten ble minnet på alvoret denne dagen. Avstemningen ble at «213 Stemmesedler ble lagt i Urnen. Ingen Nei. Kun 12 af de i Manntallet opførte havde undladt at afgive Stemme.»
Kvinnenes ja til unionsoppløsningen
Straks etter at Stortinget hadde bestemt at det skulle holdes folkeavstemning, telegraferte lederen i Landskvinnestemmerettsforeningen til stortingspresident Carl Berner (1841-1918) en oppmodning om at kvinnene måtte få delta i avstemningen. Forslaget ble avslått med at det hastet med en folkeavstemning, og det ville «sinke avstemningen å få de stemmerettsløse med». Kvinnene godtok ikke svaret, og på kort tid ble det arrangert en underskriftsaksjon. I Akershus 24. august kunne en lese om overrekkelsen av kvinnenes underskrifter til stortingspresident Berner:
«En Deputation fra Landskvindestemmerettsforeningen havde Tirsdag Middag Kl. 2 i Storthinget Foretræde for Storthingspræsident Berner og overrakte Kvindernes Adresse til Statsmagterne. (…) Adressen tæller nøyagtig 244,765 Underskrifter. (…) I den anledning udtalte Præsidenten, at han var sikker paa, at alle vilde vide at sætte Pris paa den varme Interesse og dybe Fædrelandskjærlighed, som disse Adresser gav Udtryk for. (…) Talen paahørtes staaende af Forsamlingens Medlemmer».
Kvinnene på Romerike ønsket å løse opp unionen
På lister i kirkeinnganger (våpenhuset), i forsamlingslokaler, på jernbanestasjoner, hos frivillige organisasjoner og hos medlemmer av stemmerettsforeningen kunne kvinner over 25 år skrive navnet sitt til støtte for unionsoppløsningen.
Kvinnenes underskriftsaksjon på Romerike[3]:
| Kommune/sokn | Antall stemmer |
|---|---|
| Enebakk | 447 |
| Fet | 357 |
| Gjerdrum | 329 |
| Høland, Urskog, Sørum, Blaker og Setskog | 1755 |
| Hurdal | 305 |
| Lørenskog sokn | 117 |
| Nannestad | 811 |
| Nes | 464 |
| Nittedal | 67 |
| Rælingen sokn | 76 |
| Skedsmo | 927 |
| Ullensaker | 32 |
Til sammen ble det levert inn 5687 underskrifter fra Romerike. 1262 av underskriftene fra Høland, Urskog, Sørum, Blaker og Setskog kom fra lister som var utlagt på stasjonene langs Urskog-Hølandsbanen. På Enebakkneset som tilhørte Enebakk kommune fram til 1962, skrev 42 kvinner seg på listene.
Romerikingene rustet seg til krig
Både Sverige og Norge rustet opp fra 1890-årene. 22 500 nordmenn var utkalt til grensevakt, og bare på de to festningsanleggene i Fet, Høgåsbatteriet og Fetsund batteri, var det utkommandert 1440 soldater. Svenskene hadde omkring 50 000 mann under våpen langs grensa fra Svinesund til Trøndelag, men de fleste befant seg fra Kongsvinger og sørover. En stor del av de norske soldatene var plassert langs den såkalte Glommalinjen som bestod av ulike militære anlegg, og som strakk seg fra Råde i sør til Fetsund i nord. I tillegg til de store festningene Fredriksten og Kongsvinger som allerede fantes, ble det bygget flere såkalte sperrefort fra Svinesund til Kongsvinger. Et eksempel er Urskog fort som stod ferdig i 1901, og som ligger i Aurskog-Høland kommune.
Den norske forsvarsledelsen hadde planer om å opprette en kanonbåtflåte på Øyeren som også skulle utgjøre en del av Glommalinjen. Flåten skulle forsvare forsvarsanleggene i Fet, men den skulle også benyttes som patruljebåter og i etterretningstjenesten. Kravene ble etter hvert redusert til å gjelde bevæpning av de 10 sivile dampfartøyene som skulle ha et mannskap på 855 mann, men denne planen ble ikke gjennomført før unionsbruddet kom. [4]
Krigsfrykt, opprustning, spionasje og rykter
Til Skedsmo kom den første mobiliseringsordren like etter stortingsvedtaket 7. juni. Da situasjonen var mest spent, skrev norske aviser at de svenske flåtestasjonene skulle flyttes nærmere Norge, og at militærledelsen i Sverige hadde bestilt 22 nye krigsfartøy. Romerikes Blad skrev at flere tusen svenske soldater som egentlig skulle avslutte militærtjenesten, ikke fikk lov til å reise hjem, og i Akershus kunne en lese at flere svenske kompanier ble sendt til grensestasjoner ved Kongsvingerbanen. Dessuten skrev avisene flere ganger om svenske spioner som ble geleidet tilbake til Sverige, og da Karlstad-forhandlingene pågikk, var spionasjen på sitt høyeste. Akershus skrev i slutten av august om rykter som kom over grensa til Sverige, blant annet at «alle Skoge hugges ned, Fæstninger bygges paa alle Bjerg, Piggtraadgjerder og Ulvegrave lægges i kilometervis». Svenskene prøvde seg også på sabotasje. Noen svenske soldater kappet en telefonlinje som gikk til Norge. Men dette var en «uheldig Operation», skrev Akershus, «thi Telefonlinien var ganske privat og tilhørte Eda Glashus, som ogsaa har Glashus på Magnor. Det var Linjen mellom disse to Brug som blev kappet».
Ryktene og riks- og lokalavisene skapte krigsfrykt. Folk på Romerike ble engstelige når de fikk soldater med full utrustning tett innpå seg, og når familiefedre og deres sønner ble kommandert til grensa der tusenvis av svensker lå med skarpladde våpen rettet mot Norge. Men ikke alle var engstelige, og sterk nasjonalfølelse fikk mange til å melde seg frivillig til grensevakt. Den kom også til uttrykk hos en mor fra Romerike som mente at fedrelandskjærligheten burde veie tyngst i denne situasjonen. Derfor var hun ikke redd for å sende mannen og tre sønner på grensevakt.
Dekning i utenlandske aviser
Konflikten ble godt dekket i de store avisene i Paris, London, Dublin, Moskva, St. Petersburg og Wien. Riks- og lokalavisene i Sverige hadde hver dag oppslag om forholdene. 7. juli karakteriserer Alingsås Tidning unionsoppløsningen som et statskupp, og at det fryktes angrep fra Norge som et svar på truslene fra Sverige. Store norske tropper lå klar ved grensa, og svenske kompanier ble sendt til grensa for å overvåke jernbaneoverganger og broer. Aftonbladet i Stockholm og en Paris-avis kaller Norges løsrivelse en revolusjon.
Forhandlingene i Karlstad
Forholdet mellom Sverige og Norge skulle forhandles om i Karlstad. Svenskene hadde fått et tydelig svar på at den norske befolkningen ville ut av unionen. Men dette var ikke nok. I tillegg måtte det forhandles om å avskaffe Riksakten, avtalen som bestemte hvilke plikter og rettigheter de to landene hadde overfor hverandre. Det vanskeligste kravet å akseptere for nordmennene var at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs riksgrensa i den sørlige delen av landet, og det innebar at grensefestningene måtte rives. Dette kravet skapte det største problemet under forhandlingene som begynte i Karlstad 31. august, og som gav støtet til delvis mobilisering i Norge.
Karlstadforhandlerne hyllet på Lillestrøm stasjon
De norske forhandlerne, statsminister Christian Michelsen og tre andre, reiste med toget til Karlstad, og toget stoppet på Lillestrøm stasjon. Redaktøren i Akershus skrev dagen før (29. august): «Statsministeren og de andre Underhandlerne vil antagelig i morgen passere Lillestrøm med hurtigtoget til Sverige. Toget kommer til Lillestrøm Kl. 6,30 Em». Dette vakte oppsikt, for da toget ankom stasjonen, var det «fremmødt en Mængde Mennesker». Etter at ordføreren hadde uttrykt «et Leve for Norges Delegerede», hørtes «sterke Hurraer, der øgedes i Styrke» da statsministeren og hans følge viste seg i vinduene. Teksten avsluttes med at «de sterke Hurraer, der lød ved Togets Afgang, maatte give Norges Delegerede en sikker Forvisning om at de har Folkets Tillid», og at «disse saa alvorlige og viktige Forhandlinger med Folkets varmeste Ønsker om en værdig og fredelig Løsning af Krisen». En blanding av nysgjerrighet, krigsfrykt og ønske om at forhandlingene måtte lykkes lå nok bak det store oppmøtet på Lillestrøm stasjon denne ettermiddagen.
Enighet om en overenskomst
Den militære spenningen spisset seg til da forhandlingene pågikk. Forhandlingene var harde, det ble brudd, men de ble gjenopptatt 13. september etter oppfordring fra Frankrike og Russland. Presset fra stormaktene, som ellers blandet seg svært lite inn i konflikten, virket, og resultatet ble at de historiske grensefestningene på Kongsvinger og i Halden fikk stå, mens de nybygde festningene skulle rives og en nøytral sone langs grensa skulle opprettes. I overenskomsten, Karlstadkonvensjonen, inngikk også en voldgiftstraktat. 9. oktober ble avtalen godkjent av Stortinget med 101 mot 16 stemmer. 26. oktober frasa Oskar 2. den norske tronen, og Norge ble anerkjent som en suveren stat av andre stater. Gleden var stor i Norge, og frihetsfeiringen begynte.
Kongedømme eller republikk?
I regjering og storting foregikk en heftig debatt om det skulle holdes folkeavstemning om Norge skulle være republikk eller kongedømme. Det ble vedtatt at folkeavstemningen skulle holdes 13. november. Krav om en folkeavstemning kom også fra den danske prins Carl. Han ville ikke takke ja til forespørselen om å bli konge i Norge før han visste hvor mange som støttet kongedømmet. På denne måten ville han best se om han hadde støtte i den norske befolkningen fordi han visste at det fantes mange som ønsket at Norge skulle bli republikk. Resultatet av denne avstemningen ble at 80 % stemte for kongedømme, 20 % for republikk.
Riks- og lokalavisene var igjen ute med oppfordringer til folket om å stemme, og ikke minst ble avisdebatten heftig om hva som ville være den beste styreformen. En serie leserinnlegg i Romerikes Blad er undertegnet En bonde. Han avviste kongedømmet på det sterkeste, og argumenterte sterkt for republikk. I det nest siste innlegget 3. november uttrykker han hvordan folk bør stemme: ”Har du samvittighed til at udsætte dit land og dine efterkommere for et saadant kongehus, saa svarer du ja paa stemmedagen. Men har du ikke samvittighed dertil, saa stemmer du med dit nei for Republik.”
Oppfordringen om å stemme, og hva en skulle stemme, kom til uttrykk på flere måter, også som poesi. Akershus trykte et dikt som hadde stått i riksavisa Morgenbladet noen dager før:
Til Vagt!
Atter til Urnen alle Mand!
Atter et Tag for Fædreland!
Skal vi vor 17de Mai nu miste?
Skal man vor Grundlov ifra os vriste?
Fædrenearven ifra os liste?
Nei! Vagt vi sætter om eidsvoldsværket,
Fylker os under Kongemærket
13de August! Husk! Nu som da
svare vi bør er enig ”Ja”.
Folkeavstemningen 12. og 13. november
Resultatet av folkeavstemningen [5] at 80% stemte for kongedømme, 20 % for republikk. I Skedsmo var frammøteprosenten 84,5, på Romerike 82,8 og i landet i overkant av 80.
| Kommune | Kongedømme | Republikk |
|---|---|---|
| Skedsmo | 1157 | 344 |
| Fet og Rælingen | 683 | 34 |
| Sørum | 392 | 57 |
| Nittedal | 353 | 30 |
| Enebakk | 395 | 36 |
| Urskog | 648 | 69 |
| Høland | 1016 | 66 |
Avstemningsresultatene ble telegrafert eller telefonert til Justisdepartementet. Resultatet fra folkeavstemningen i Skedsmo ble sendt fra telegrafstasjonen i Lillestrøm 13. november klokka 17.35, og det lød slik: «Til justisdepartementet. Ved folkeafstemningen i Skedsmo Valgsogn med 1789 effective stemmeberettige, afgaves 1512 Stemmer hvoraf 11 forkastedes, af de godkjendte var 1157 ja og 344 nei. O. Hoel Stemmestyrets formand»
Kvinnene stemte ikke i november
I forbindelse med avstemningen sendte Landskvindestemmerettsforeningen en henstilling til Stortinget om at kvinnene også skulle stemme. Skrivet ble referert, men «fremkalte ikke en eneste bemærkning». Noen stor skuffelse ble ikke dette for foreningen fordi en slik avstemning kunne splitte kvinnene i en tid da de hadde vunnet stor sympati for sin avstemning i august. En underskriftskampanje krevde dessuten både tid og ressurser.
Kongevalget
18. november valgte Stortinget enstemmig prins Carl av Danmark til konge. Han tok navnet Håkon VII. Kongefamilien kom til Norge 25. november, og 27. avla Kong Håkon ed til grunnloven i Stortinget. Han tok valgspråket Alt for Norge.
Romerikingene var med og tok imot kongefamilien
Etter folkeavstemningen 12. og 13. november begynte forberedelsene med å ta imot den nye kongefamilien. 25. november steg kongen i land i hovedstaden, og blant de mange tusen som var møtt fram denne vindfulle og sure novemberdagen, var det mange romerikinger.
Lokalavisene uttrykker at det var stor interesse blant romerikingene for kongens ankomst til hovedstaden. Mange ekstratog ble satt opp. Akershus gikk 23. november ut med denne annonseringen: «I Anledning af Kongeindtoget Lørdag den 25de November kjøres samme Dag – i forbindelse med Extratog paa Kongsvingerbanen – Extratog paa Urskog-Hølandsbanen. Til Extratogene, der stopper ved alle Stationer og Stoppesteder, sælges Tur og Returbilletter til ordinære Priser. Ruten er opslaaet paa Stationerne.» Også på Dovrebanen ble det satt opp flere tog enn vanlig.
En får et inntrykk av togtrafikken denne lørdagen av det som stod i en notis i samme avis 28. november: «Hvad Jernbanefolkene har havt at bestille … kan man faa et Begreb om, naar man hører, at der bare her ved Lillestrøm Station Lørdag solgtes 956 Billetter». Billettsalget ble kommentert slik: «Der var nok ikke mange Voksne hjemme i Lillestrøm Lørdag.» Videre opplyser avisa at ”Folketoget til slottet finder Sted førstkommende tirsdag. Man samles på Kontraskjæret hvorfra afmarsjeres Kl. 1.»
Kongeinntoget fikk internasjonal oppmerksomhet
Korrespondenter fra de store avisene i Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Russland og USA var til stede i Kristiania, men også flere svenske og danske aviser var på plass i hovedstaden. Det danske kongeskipet Dannebrog, der kongefamilien var ombord, ble ekskortert av britiske og tyske krigssskip fra København til Kristiania. Akershus forteller at sammen med det danske kongeskipet ble det fra Danmark sendt ”et Par store Dampere med det Maal for Øie at bringe Passagerer til Kristiania samtidig med, at Flaaden drager didop med Prins Carl. Damperne skal ligge et Par Dage i Kristianias Havn og fungere som Hoteller for de Reisende.” På disse skipene var det journalister fra flere danske aviser som telegraferte nyheter fra overfarten og begivenhetene i Kristiania til sine avisredaksjoner. Særlig uttrykte Aarhus Stiftstidende stor begeistring over feiringen, og over at en dansk prins hadde blitt norsk konge.
Til hovedstaden kom det folk fra store deler av landet. Romerikes Blad skrev den 23. november at «fra Stavanger skal der afgaa 3 Dampskibe til Kristiania. Passagerene skal bo om bord under Opholdet i Kristiania». Disse skipene tok med seg passasjerer fra byene langs kysten mot Kristiania.
Stengte butikker i Lillestrøm
At det var stor interesse i Lillestrøm for begivenheten i hovedstaden, ser vi også av de mange annonsene i lokalavisene. Flere butikker annonserte at de ville holde stengt denne dagen, og det samme gjorde postkontoret. Her er et par eksempler: 23. november annonserte F. Quillfeldt, som holdt til i Voldgata 3, at «I Anledning Kongeindtoget holdes min Manufactur- og Skoforretning lukket Lørdag 25de Novbr. fra Kl. 10 Form». Om postkontoret i Lillestrøm stod det samme dag: «Kontoret lukkes Lørdag 25de Novbr. – Kongeindtogsdagen – Kl. 12 Middag. Budene gaar ud sidste Tur ved Middagstider.»
Takkegudstjenester
Da det hele var over, ble det holdt takkegudstjenester i hele landet. To korte referat i Akershus 12. desember forteller at «I Fet havde, ifølge Meddelelse til vort Blad, samlet mange Mennesker. Sogneprest Nikolaisen forrettede, Stedets Lærere mødte frem med Skolebørnene. Fædrelandssangen blev afsunget». I Sørum het det: «Takkegudstjenesten i Sørum havde trods det daarlige veir samlet mange Mennesker. Sogneprest Sveaas forrettede. Stedets Sangforening mødte op.»
Festen var over – juleforberedelsene i gang
Da de store begivenhetene var over med den nye kongefamiliens ankomst 25. og folketoget til slottet 28. november, konsentrerte nok de fleste seg om juleforberedelsene.
I slutten av november begynte forretningene å annonsere julegavetips i avisene. Like etter kongevalget forelå det prospektkort der kongefamilien var fotografert i ulike omgivelser, og folk ble oppfordret til å bruke kortene som julekort og julegaver. I annonsen fra Norsk Julekortudsalg som ble trykt både i Akershus og Romerikes Blad, stod det: «10 nye Kort af den norske Kongefamilien netop udkommet. 10 Øre pr. Stk. – 1 Krone pr. Dusin – 5 Kroner pr. 100. Alle 10 sendes franko mod Kr. 1.00 i Frimærker». Samtidig begynte bokhandlerne i Kristiania å annonsere i avisene på Romerike at juleheftene og julelitteraturen var kommet.
Julehandelen var ikke den beste dette året. 16. desember kunne lokalavisene fortelle at «Stedets (dvs Lillestrøms) Julehandel er iaar ikke særdeles glimrende. Ved Henvendelse igaar til en Flerhed af de Handlende, bragte vi i Erfaring, at den maa betegnes som under middels. Enkelte mente, at den var ligefrem daarlig, medens en Forretning var særdeles godt fornøiet. Heller ikke boghandelen havde merket noget synderlig til Julen. Den Bog, der er gaaet mest af, er Kaptein Angells: Fra Grænsevagten. Endvidere er der solgt adskillige Julehefter, særlig Julehilsen. Barnebøger og Barnehistorier er der solgt mange af.»
Lokalavisene gir ikke inntrykk av at julefeiringen skilte seg fra tidligere år, men det er kjent at friheten ble grundig feiret denne jule- og nyttårshelga. Avisene skriver at julen forløp stille og rolig i Skedsmo, og 28. desember kunne Akershus fortelle at «ved Henvendelse til Politiet erfarer vi, at Julen løb meget pent og fredeligt af. Der blev ingen arresteret, men endel maatte transporteres til sine respektive Hjem.»
Kilder og literatur
- Nettstedet 1905 i pressen. På Romerike, i Skandinavia og Europa.
- Alingsås Tidning 1905.
- Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Oslo 1995. ISBN 82-00-22393-0.
- Kvinnenes underskriftsaksjon på Romerike.
- Lokalavisene Akershusingen, Akershus og Romerikes Blad.
- Nielsen, Yngvar: Norge i 1905. Kristiania 1906.
- Nettstedet Norge, Sverige og unionen.
- Norske og svenske riksaviser.
- Aarhus Stiftstidende 1905.
- Store norske leksikon.