Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Victor Moritz Goldschmidt omkring 1935.
Foto: Ukjent / Oslo Museum

Victor Moritz Goldschmidt (født 27. januar 1888 i Zürich, død 20. mars 1947 i Oslo) regnes som en av Norges fremste geologer og geokjemikere. Han var professor ved Universitetet i Oslo, der hans far Heinrich Jacob Goldschmidt var professor i kjemi. Victor Moritz Goldschmidts bidrag til geokjemien førte til at han nå regnes som den moderne geokjemiens far. Som jøde holdt han på å bli deportert under andre verdenskrig, men han unnslapp med nød og neppe og redda livet ved å flykte til Sverige.

Slekt og familie

Han var sønn av professor Heinrich Jacob Goldschmidt (1857–1937) og Amélie Köhne (1864–1929).

Selv ble han ikke gift.

Unge år

Han ble født mens faren var honorærprofessor ved Polytechnicum i Zürich. Oppveksten hadde han dels der, og dels i Amsterdam og Heidelberg der faren senere fikk jobb. I 1901 ble så Heinrich Goldschmidt professor i kjemi ved Universitetet i Kristiania, den gang Det kgl. Frederiks universitet.

Den tretten år gamle gutten lærte seg raskt norsk, og i 1905 fikk han og foreldrene norsk statsborgerskap. Samme år gikk han ut fra Vestheim skole og tok examen artium. Han begynte på sine studier ved universitet. Fagene han valgte var mineralogi, geologi, anorganisk kjemi og fysikalsk kjemi. Kjemistudiene under faren var nok interessante, men det var særlig Waldemar Christopher Brøggers forelesninger og ekskursjoner som fenga. Han valgte å fordype seg i geologi og mineralogi, og studerte videre hos professor Becke i Wien vinteren 1908/1909 og hos professor Groth i München 1911/1912. I folketellinga 1910 finner vi familien i Oscars gate 43.

Allerede i det første studieåret publiserte han artikkelen «Der Pyroluminiszenz des Quartzes». I løpet av de neste to åra kom det fire nye arbeider. Brøgger la merke til produktiviteten og innsikten han hadde, og satte ham til å utrede forholdene ved omdannelsen av sedimentære avleiringer i kontakten mot dypbergartene i Oslofeltet. Dette munna ut i en doktoravhandling, som han disputerte på i 1911. Han ble da den yngste dr.philos. i Universitetet i Oslos historie – fram til 1970-åra ble denne graden brukt også innen naturvitenskap. Avhandlinga ble publisert under tittelen Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet.

Første runde på Universitetet i Oslo

I 1909 ble han universitetsstipendiat, og i 1912 ble han dosent i mineralogi og petrografi. Faren hadde tidlig i karrieren blitt honorærprofessor, og noe liknende skjedde med Victor Goldschmidt i 1914, da han ble ekstraordinær professor i mineralogi, krystallografi og petrografi. Han ble formann i Statens Råstoffkomité i 1917. Fram til 1920 drev han omfattende feltstudier, blant annet av den kaledonske fjellkjeden i Sør-Norge. Fordi helsa begynte å svikte måtte han etter 1920 bruke mer av sin tid i laboratoriet. Her ga han viktige bidrag til krystallografien, blant annet gjennom bruk av nye metoder for røntgenfotografering. I perioden 1923–1938 ga han ut nibindsverket Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente. Det er særlig det og verket Geochemistry som ble utgitt posthumt i 1954 som har ført til at han kalles den moderne geokjemiens far. Det må nevnes at en av medforfatterne i ett av bindene var den senere NS-ministeren Gulbrand Lunde, som var vitenskapelig assistent under Goldschmidt.

En av hans oppdagelser var at bergarten anortositt inneholdt over 30 % aluminiumoksid. Dette la kimen for en ny metode for utvinning av aluminium i 1970- og 1980-åra, noe som førte til at man ikke lenger var utelukkende avhengig av å importere bauxitt til aluminiumsproduksjonen. Han identifiserte også mineraler som kunne brukes i gjødselproduksjon og fargeproduksjon. Han kartla også store forekomster av olivinstein på Nordvestlandet, og sammen med Rolf Knudsen ved Borgestad fabrikker i Skien tok han ut flere patenter for produkter av olivin. Dette fikk i særlig stort omfang i hans levetid, men i etterkrigstida vokste produksjonen kraftig.

Til Tyskland og tilbake til Norge

Karrieren i Oslo tok slutt – midlertidig, skulle det vise seg – i 1929. Da fikk han tilbud om et professorat i Göttingen, og det ble oppretta et nytt geokjemisk institutt der for ham. Dette sammenfalt med at faren gikk av med pensjon, 72 år gammel. Kort tid før han skulle forlate Oslo døde mora, og Heinrich Goldschmidt valgte å bli med til Göttingen. De tok også med seg ei norsk husholderske.

Slutten av 1920-åra var en dårlig tid for en jødisk familie å flytte til Tyskland. Antisemittismen ble stadig mer intens, og etter Hitlers maktovertakelse i 1933 begynte den raskt å bli mer organisert og nedfelt i lovs form. I 1935 oppfatta Victor Goldschmidt situasjonen som utålelig, og han søkte om å få tilbake sin gamle jobb i Oslo. Det fikk han, og faren ble også med tilbake til Norge.

I 1939 hjalp han en annen tysk jøde, ingeniøren Ernst Aberle, med å komme seg til Norge. Han hadde felles slekt med Aberle: De hadde Edler von Portheim som felles tipp-oldefar, og var dermed firmenninger.

Krig og flukt

Det skulle vise seg at Norge ikke var langt nok unna for å slippe unna nazistene. Etter invasjonen i 1940 ble antisemittismen stadig mer synlig her i landet også, og i 1942 begynte først registrering og så deportasjon av jøder. Heinrich Goldschmidt døde i 1937, men Victor Moritz Goldschmidt måtte våren 1942 fylle ut spørreskjema for jøder i Norge. Han bodde da i Holmendammen terrasse 25 på Smestad i Aker. Han skrev at han var konfesjonsløs, og at han alltid hadde vært det med unntak av perioden 1933–1935. Han forklarer også det under tidligere religionssamfunn: «midlertidig innmeldt i det jödiske trossamfund i Göttingen februar 1933–august 1935». Det kan virke tilforlatelig, men det dreier seg om en tvangsinnmelding av jøder, et ledd i nazistenes innsats for å ta kontroll. Hele hans imponerende utdanningsløp og hans akademiske karriere er også gjengevet. Han forteller også at hans norske statsborgerskap ble fornya da han kom hit i 1935.[1]

Selv om han kom fra en jødisk familie hadde han lite kontakt med det jødiske miljøet i Norge. Et unntak er at han i 1937 ble valgt som leder i den norske avdelingen av Det hebraiske universitets venner.

Han ble arrestert i oktober 1942. Etter en kort tid på Bredtveit fengsel ble han sendt til Berg interneringsleir. I løpet av tida der hadde han et sykehusopphold som han senere fortalte om. Han traff da medfangene Moses Katz og Lesser Rosenblum. Etter å ha opplevd trakassering og plaging fra fangevokterne sa Goldschmidt til dem at de burde merke seg navnene på vokterne, så de kunne få igjen senere. Den mer religiøse Katz svarte at hevnen ikke var for dem, den måtte overlates til den Allmektige. Da Goldschmidt spurte hva man kunne tillate seg å be Gud om, svarte Katz at man kan be om at ens fiender blir opplyst i hjertet. Rosenblum var ikke religiøs, tvert imot var han erklært ateist. Men hans kommentar lå i samme lei, for han sa at den onde gjengjeldelsens sirkel måtte brytes, for ellers kan det aldri bli slutt på ondskapen.

Goldschmidt ble sluppet fri en tid, trolig på grunn av helsa, men muligens også på grunn av press fra universitetet. I november 1942 ble han arrestert på nytt, og hans eiendom ble konfiskert. Den 26. november ble han kjørt til kaia, der D/S «Donau» lå klar. Der fikk han brått og uventa beskjed om at han kunne dra hjem. Det er heller ikke denne gang helt sikkert hva som skjedde, men det antas at det enten var prorektor Adolf Hoel, som også var geolog, eller instrumentmaker Ole Nielsen ved Geologisk museum som hadde grepet inn. Førstnevnte kan ha brukt Goldschmidts talent for å finne viktige mineraler som brekkstand, mens sistnevnte var personlig venn av sjefen for Statspolitiet. Det ble også spekulert i om Gulbrand Lunde kunne ha vært involvert; han omkom i ei noe merkelilg ulykke dagen før Goldschmidt skulle deporteres, og i teoriene omkring hans død har et engasjement for å redde Goldschmidt vært trukket fram som mulig årsak til at tyskerne kunne ha drept ham. Det er svært tvilsomt om dette er tilfelle, og Hoel eller Nielsen er bedre kandidater.

Selv om han slapp unna i november 1942, så Goldschmidt at det var tryggest å komme seg vekk. Han rømte derfor til Sverige i 1943, og derfra videre til England der han utførte en del arbeid for Londonregjeringa. Et av hans bidrag knytter seg til opptakten til tungtvannsaksjonen. Sommeren 1942 hadde han diskuterte Niels Bohrs situasjon med forleggeren Paul Rosbaud, og Goldschmidt mente at Bohr kunne være villig til å flykte fra Danmark. Det ble ikke noe av det; Bohe nekta å flykte om han ikke fikk med seg hele sin familie. Men Goldschmidt ble sett på som en viktig ressurs, og ble henta over til England.

I krigsåra skal han ha hatt en giftampull, slik at han kunne ta livet av seg framfor å bli torturert. Det fortelles at en professor i mekanikk spurte om han hadde en til ham også, hvorpå Goldschmidt skal ha svart at gift var for kjemikere; en professor i mekanikk fikk bruke tau. Galgenhumoren var det ikke noe i veien med, men sarkasmen kunne noen ganger blir for mye for enkelte.

Etter krigen

Da han kom tilbake til Oslo etter krigens slutt var det vanskelig å finne seg til rette ved universitetet. En del kolleger mente at han ikke burda ha flykta, at det nærmest var et svik. Det må i så fall skyldes at de overhodet ikke forsto den fare Goldschmidt som jøde befant seg i. En del var også allerede før krigen skeptiske til ham, til dels på grunn av den krasse og sarkastiske tonen han kunne ha.

Goldschmidt ble syk etter hjemkomsten, og døde mindre enn et år senere. Hans aske ble lagt i ei urne av olivinstein og deponert i Vestre krematorium. Den ble senere satt ned på Vestre gravlund.

Han fikk en rekke æresbevisninger gjennom sin karriere. I 1912 mottok hans Nansens prisbelønning; i 1929 ble han ridder av St. Olavs Orden og i 1943 fikk han Wollastonmedaljen, The Geological Society of Londons høyeste æresbevisning. Han ble innstilt til Nobelprisen i kjemi hele sju ganger, men vant den aldri. Noe av årsaken kan være at han dels var geolog og dels kjemiker, og at han derfor ikke passa helt inn i «skjemaet».

Referanser

  1. ↑ RA, Statspolitiet - Hovedkontoret / Osloavdelingen, G/Ga/L0009: Spørreskjema for jøder i Norge, Oslo Alexander-Gutman, 1942, s. 241 i Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Victor_Moritz_Goldschmidt_(1888–1947)&oldid=2541737»