Jonas Lie (1833–1908)
Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var dikter og forfatter. Han var en av «de fire store» forfatterne på Gyldendal Norsk Forlag, og regnes som svært sentral for utviklinga av romansjangeren i Norden.
Slekt og familie
.jpg)
_-_no-nb_digifoto_20160308_00244_blds_02982.jpg)
Han var sønn av prokurator og senere sorenskriver Mons Lie (1803–1881) og Pauline Christine Tiller (1799–1877).
Den 26. mai 1860 ble han gift med sine kusine Thomasine Henriette Lie (1833–1907). Hun var datter av prokurator Michael Strøm Lie og Ingeborg Birgitte Møinichen. Jonas' og Thomasines fedre var brødre.[1]
Barna deres var:
- Asta Lie (1861–1921). Gift med fysikeren Daniel Isaachsen.
- Michael Strøm Lie (1862–1934), diplomat.
- Ingeborg Bergitte Lie (f. 1864).
- Mons Lie (1864–1931), forfatter.
- Erik Møinichen Lie (1869–1943), forfatter. Far til NS-minister Jonas Lie.
- Elisabeth Lie. Gift med offiser og lokalpolitiker Erling L'Orsa.
Før forfatterkarrieren
Jonas Lie ble født i Hus no.65 i Haugsund. Da han var fem år gammel flytta familien fra Hokksund i Eiker til Tromsø, der de ble boende de neste seks år. Faren var da byfogd og etter hvert konstituert amtmann. Tida i Nord-Norge ble viktig for det senere forfatterskapet, og Lie skal gjennom hele livet ha hatt en nordnorsk klang i talemålet.
I 1845 ble Mons Lie sorenskriver i Sunnhordland, og dermed flytta familien til Onarheid i Kvinnherad. Det ble bare ett år der for Jonas Lie, for i 1846 bar det av gårde til Stavern for å utdanne seg til sjøoffiser. Det viste seg nokså raskt at han var for nærsynt, og han ble sendt hjem igjen. I 1847 begynte han så på Bergen katedralskole. Han var syk i lengre tid, og begynte så på Heltbergs studentfabrik i Christiania, der han var medelev av blant annet Aasmund Olavsson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen.
I 1851 ble Lie student. Han vurderte både medisin og teologi, men endte med jus som sin far. Han ble cand.jur. i 1857. Da hadde han siden 1853 vært forlova med Thomasine Lie, og de gifta seg i 1860.
Lie tok en stilling som kopist i Revisjonsdepartementet etter embetseksamenen, men ble der i bare noen måneder. Han skifta beite, og ble utenrikspolitisk skribent i Illustreret Nyhedsblad. Han skal også ha blitt tilbudt redaktørstillinga i Christiania-Posten. Men han var skeptisk til å binde seg til å skrive jevnlig for avisa, og ble i stedet sakfører på Kongsvinger. Kona Thomasine likte ikke dette; hun ville heller at han skulle bli dikter. Skriving ble det uansett, for i 1861 tok han over ansvaret for Illustreret Nyhedsblad, og han drev det fram til 1864. Han skrev jevnlig politiske artikler der, blant annet om stattholderstriden, den dansk-tyske krig og skandinavisme. Johan Sverdrup skrev i et brev til Bjørnson av Lie burde bli politiker.
I folketellinga 1865 finner vi Lie som overrettssakfører på Kongsvinger[2] - men denne karrieren skulle snart ende.
Forfatterkarrieren
Jonas Lies forfatterdebut kom i 1866 med samlinga Digte. Den fikk lite oppmerksomhet, og Lie var da også nærmest unnskyldende i forordet. Der sier han at han ikke kunne vie seg helt til diktninga, men bare kunne la det bli med en og annen gjesterolle.
I 1868 kom katastrofen som snudde alt oppned for Lie. Han hadde innlatt seg på store spekulasjoner i skog, og gikk fallitt da de slo feil. Arne Garborg mente senere at gjelda hadde vært på flere hundre tusen kroner. Lie tok en avgjørelse: Han skulle dikte seg ut av problemene. Nesten fram til sin død slet han med å dekke denne gjelda.
Jonas og Thomasine Lie flytta med barna til Christiania, der han ble journalist. Han skrev også leilighetsdikt og han underviste blant annet på Heltbergs studentfabrik. Samtidig skrev han på det som skulle bli hans virkelige debut som forfatter; ikke en amatørmessig diktsamling, men romanen Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland. Den 31. oktober 1870 leste han manuskriptet for Bjørnson, som straks kontakta forlegger Hegel på Gyldendal i København. Bjørnsons råd var klart og entydig: Hegel måtte bare slenge seg rundt og få denne boka opp til Nordlanene før jul. Han hadde rett, boka ble en stor suksess, og det kom hele tre opplag det første halvåret.
Boka sikra også et stipend, og i 1871 kunne Lie ta med familien til Roma. Der ble de i tre år, og han skrev da Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872), Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa (1872) og Lodsen og hans Hustru (1874). Et sentralt tema er å gi poetiske bilder av ulike områder i Norge. Dette var en annen type litteratur enn den man fant i Danmark, men den slo gjennom i Norge. Lies program var å bane vei for en egen norsk litteratur.
I 1874 fikk Lie innvilga diktergasje av Stortinget. Avgjørelsen var enstemmig. Han ble den første mottakeren av Kong Oscar IIs belønningsmedalje i gull i 1873 som takk for en kantate han skrev til kongekroninga i 1873. Han ble også ridder av St. Olavs Orden; senere fikk han også storkorset. Dette var en voldsom framgang for en nokså fersk forfatter, men det ble også noe problematisk for Lie. Den frisinna pressen likte det dårlig, og Lie ble framstilt som kongens yndling. Da kongen i 1878 tilbød seg å betale Lies gjeld, takka forfatteren nei. Han reiste også fra Norge igjen, først til Stuttgart og så til Dresden med sommerne i Berchtesgarden. I 1882 flytta de til Paris, der Jonas og Thomasine Lie ble boende helt til 1906.
Lie var svært klar over at han ble forfatter sent i livet, og ville vie seg helt til forfatterskapet. Men han klarte ikke alltid å holde seg utafor politiske debatter, selv om han anbefalte Bjørnson om å slutte å delta i stridene for å få fred til å dikte. Da Lie i 1881 skrev en kantate til avdukinga av Wergelandsstatuen i Kristiania ble det tolka som at Lie hadde bidratt til å holde Bjørnson unna. Lie ble kraftig provosert, og skrev en artikkel i Dagbladet der han kraftfullt presenterte sine synspunkter. På høsten 1881 ble Nyt Tidsskrift lansert, og Lie ble medarbeider der. Høyrepressen mente at han innynda seg hos Venstre for å få økt diktergasjen. Lie svarte i Morgenbladet, og gjorde det klart at det var den frie diskusjonen han var ute etter.
De neste verkene til Lie slo ikke så godt an. I diktet «Faustina Strozzi» (1875) er temaet den italienske frihetskampen. Romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1878), samt skuespillet Grabows Kat (1880) hadde også helt andre temaer enn hans første bøker. Kritikerne begynte å antyde at han bare kunne skrive nordlands- og sjøfortellinger. Lie holdt på å gi opp, men ga seg selv fem år. Med Rutland (1880) og Gaa paa! (1882) fikk han igjen god kritikk og gode salgstall, og ting snudde igjen for Lie.
I 1883 kom Livsslaven. Her er handlinga lagt til østkanten i Kristiania, og romanen ble oppfatta som naturalistisk. Lie ble i en artikkel i Nyt Tidsskrift samme år plassert sammen med Bjørnson, Ibsen og Kielland i de modernes rekker. I 1883 ga han også ut Familien på Gilje. Et Interieur fra Firtiaarene.. Den er hans mest leste bok, og regnes som et hovedverk i norsk romanskriving. Kritikerne var storfornøyd, med unntak av Kielland som mente at han hadde laget «en nydelig roman om ingenting» ettersom han ikke hadde vært modig nok i beskrivelsen av embetsmennene.
Etter dette kom det bøker til jul nesten hvert eneste år. I 1884 kom En Malstrøm, der et tema er spekulasjonsfeberen som hadde satt Lie i gjeld. I Kommandørens Døtre fra 1886 plasserte Lie seg i den kjønnspolitiske debatten. I Et Samliv fra 1887 beskriver han et gjennomsnittsekteskap. Onde Magter fra 1890 handler om vennskap mellom to småbymatadorer, og kritikerne har siden den kom sett den som en kommentar til forholdet mellom Bjørnson og Lie. De møtte hverandre lenge daglig i Paris, men det ble et brudd mellom dem. Deres motstridende syn i sedelighetsdebatten skal ha vært hovedgrunnen til det. Lie var en av de få forfatterne som protesterte mot at Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen og Christian Krohgs Albertine ble beslaglagt. De to ble forsont mot slutten av Lies liv. Bjørnson mente at det var Thomasine som sto bak bruddet; de to ble venner igjen først etter hennes død i 1907.
Paret Lies hjem i Paris var et viktig samlingssted for nordiske kunstnere. Det har vært diskusjoner rundt Thomasines rolle i Jonas Lies forfatterskap. Bjørnson var som nevnt negativ til henne, og han mente at hun hadde ødelagt for ham som forfatter. Det vi vet er at hun hver dag diskuterte tekster og utkast med sin mann, og at det var hun som renskrev alle manuskripter. Thomasine og Jonas Lie var i 1889 vitner da Anna Bugge Wicksell inngikk samboerkontrakt med Johan Gustaf Knut Wicksell.
I 1890-åra ga Lie ut flere romaner med voldsomme hanlinger som bakteppe, som Moren i Niobe (1893) som sprengte seg selv og sine barn i lufta og Naar Sol gaar ned (1895) der en ektemann dreper sin kone med gift. Man han ga også ut Dyre Rein. En historie fra Oldefars Hus (1896), der han gikk tilbake til den kulturhistoriske skildringa. Mot slutten av forfatterskapet eksperimenterte han med romansjangeren. Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie fra 1901 er en kollektivroman, og den har senere blitt sammenlikna med amerikanske mellomkrigsromaner. I Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! fra 1905 satte han inn eventyrliknende skisser i en ellers realistisk fortelling om misunnelse og hat.
I 1906 flytta paret hjem til Norge. Gyldendal, som fremdeles var et dansk forlag, ville kjøpe rettighetene til hans verker, og verdien ble anslått til 200 000. De lot bygge Elisefryd i Fredriksvern, der de flytta inn våren 1906. I oktober 1907 døde Thomasine, og etter dette reiste Jonas Lie rundt mellom sine barn. Han døde bare ni måneder etter henne, på Fleskum ved Sandvika. Bisettelsen fant sted i Trefoldighetskirken i Kristiania, og kista ble deretter sendt til Fredriksvern.
Ettermæle
Etter hjemkjøpet av Gyldendal i 1924 ble Lie markedsført som en av de fire store i norsk litteratur.
Han har fått gater og veier oppkalt etter seg flere steder i landet, blant annet Jonas Lies vei i Drammen og Jonas Lies gate i Stavern.
Referanser
- ↑ Se Lie (slekt).
- ↑ Jonas Lauritz Idensil Lie i folketelling 1865 for Kongsvinger kjøpstad fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Jonas Lie i Historisk befolkningsregister.
- Aaslestad, Petter: Jonas Lie i Norsk biografisk leksikon.