| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Sjanger kan bety to ting i tilknytning til lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som gards- og slektshistorie, årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her.
Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk topografisk-historiske beskrivelser og beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet. Les mer …
 Fotoalbum fra Møre og Romsdal. Foto: Halvar Hatlen (2009) er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden. Les mer …
Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar:
- Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt.
- Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata.
I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886.
Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut. Les mer …
 Mikrohistorie kan handle om avgrensa grupper eller hendingar. er nemninga på noko som helst blir kalla ei tilnærming til historisk forsking. Den Store Danske Encyklopædi bd 13 (utg. 1999) har denne definisjonen av fagfeltet: «form for historieforskning, der forsøger at tage udgangpunkt i meget små enheder så som tilsyneladende betydningsløse enkeltindivider, institutioner, byer eller landsbyer for derigjennom at afdække historiske mønstre og processer af mere omfattende rækkevidde». Les mer …
 Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk. Foto: Georges Seurat. La Parade (1889) betyr sammenstilling ( gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt. Les mer …
 Hvordan så nettverket til statsminister og trelasthander Peder Anker og de andre i Christianias handelspatrisiat ut? Hvordan brukte de uformelle sosiale bånd i sin virksomhet som embets- og kjøpmenn? Anker med sin hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792 av Jens Juel. , eller historisk nettverksanalyse, er en metode for å analysere og undersøke sosiale nettverk og deres betydning for mennesker i fortiden. Studier av nettverk er i bunn og grunn undersøkelser av uformelle sosiale bånd mellom personer, deres form, innhold, utstrekning og betydning. Slike undersøkelser er nyttige for historikere og lokalhistorikere på flere måter: De gir data som kan brukes som grunnlag for komparasjon, i tillegg til at det å synliggjøre slike uformelle sosiale relasjoner gir et klarere og mer fullstendig bilde av hvordan maktfordeling og beslutningsprosesser artet seg i et samfunn, i en by eller bygd eller i en spesiell sosial gruppe. Begrepet nettverk tjener også som et bindeledd mellom aktør- og teorinivå i en analyse. En kortdefinisjon av nettverk er at det er varige og uformelle sosiale relasjoner mellom mennesker. Les mer … |
|
|
|
.jpg)
