Oslo domkirke

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 4. mar. 2024 kl. 14:44 av Cnyborgbot (samtale | bidrag) (Robot: Endrer mal: Thumb høyre)
Hopp til navigering Hopp til søk
Oslo domkirke
Oslo domkirke 2005.jpg
Domkirken sett fra Stortorvet
Foto: J.P. Fagerback
Sted: Oslo
Byggeår: 1694–1697
Endringer: 1848–1850 ved Alexis de Chateauneuf
1948–1950 ved Arnstein Arneberg
Omfattende restaurering 2006–2010
Kirkegård: Nedlagt i 1808
Periode: Barokken
Arkitekt: Muligens Jørgen Wiggers eller Anthony Coucheron
Tårn: Aksialt plassert tårn
Prekestol: Utført av en nederlandsk mester på slutten av 1600-tallet
Døpefont: Utført av Torsten Ottersen Hoff eller Lars Sivertsen i 1721. Dåpsfat i sølv fra Hellig Trefoldighetskirke.
Alter: Utført av den samme som står bak prekestolen samt Lars Sivertsen
Sitteplasser: ca. 900
Annen informasjon: Takmalerier av Hugo Lous Mohr
Glassmalerier av Emanuel Vigeland
Sølvskulpturen «L'ultima Cena» av Arrigo Minerbi
«Maria med barnet» av Turid Angell Eng
Bronserelieffer på inngangsdøren av Dagfin Werenskiold
Tre orgeler hvorav hovedorgelet har fasade av Lambert Daniel Kastens. Alle orglene er bygget av Ryde og Berg Orgelbyggeri

Koordinater: 59°54′45.203″ N 10°44′46.0254″ Ø


Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950.[1][2] Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.

Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.

Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder.

Bakgrunn og historie

Oslo domkirke, detalj inngangspartiet. Bronserelieffene er utført av Dagfin Werenskiold
Foto: Stig Rune Pedersen

I 1624 ble store deler av middelalderens Oslo ødelagt av en omfattende bybrann. Christian IV bestemte at byen skulle flyttes, og Christiania ble derfor reist vest for Bjørvika. I de første årene etter brannen ble Hallvardskatedralen fortsatt brukt som domkirke i byen, men i 1639 ble den nye Hellig Trefoldighets kirke innviet ved Christiania torv. Denne kirken skulle ikke tjene byen så lenge. Allerede i 1686 ble den skadet i en ny bybrann. Fordi kommandanten på Akershus festning ønsket et åpent skuddfelt utenfor festningen ble den revet, selv om den nok kunne ha blitt restaurert.

Samtidig som man gjenoppbygde Christiania fjernet man vollene, og dermed var det hensiktsmessig å legge den nye domkirken rett utenfor selve byen.

Selve planleggingen av byggingen av en ny kirke hadde en trang fødsel og det var knapphet på penger.[3] Først 30. januar 1692 ble det nedsatt et utvalg som hadde som mandat å forberede gjenoppbyggingen av kirken. Utvalget besto av Henrik Adeler som var amtsmann i Bratsberg og generalveimester Anders Boyesen.[3]Hva disse to eventuelt har foretatt seg har ikke satt noen spor etter seg. Byens borgermester Johan Pedersen Bergmann tok saken i egne hender og satte i gang en pengeinnsamling ved å sende rundt gavebøker til borgerne i byen. I tillegg måtte alle kirker i landet gi sin del.[3][4] Dette monnet ikke slik at han måtte reise ned til København hvor han var i flere måneder for å overtale regjeringen til å yte tiskudd, noe som til slutt lyktes.[4]

Etter at man hadde fått anvist tomten ser det ikke ut som noe skjer før visestattholder Just Høeg skriver til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve i april 1693 og tilbyr seg å ta over og stå for byggearbeidet.[4]Høeg mener han kan klare å reise grunnmuren og et stykke opp med det beløpet han har til rådighet, men betviler samtidig om det rekker til innredning eller glassarbeider. Summen Høeg har er på 5 500 riksdaler og en del materialer fra Hellig Trefoldighetskirke. Til sammenligning kostet det 39 336 å reise sistnevnte kirke i 1630-årene. [5]

Året etter sendte Høeg tegninger av kirken til kongen i København for godkjennelse og de ble returnert med en usignert bedømmelse som muligens er utført av den norske generalbyggmesteren Lambert van Haven.[5][6]Tegningene er utført i Christiania, men det fremgår ikke hvem som har stått for dem. Berg og Hagtvedt nevner flere mulige kandidater, blant annet Jørgen Wiggers, Anthony Coucheron, overkonduktør Johan Stokhoff og generalkvartermester Storm.[7]

Det ble inngått kontrakter med byens murermestere og etter hvert kom byggearbeidet i gang. Som en kuriositet kan nevnes at det meste av håndlanger- og dagarbeidet ble utført av kvinner. Dette fremgår av kirkevergens bygningsregnskaper.[8]

Kirkebygningen

Oslo domkirke på en akvatint av John William Edy fra 1800. Som man kan se er motivet fra før ombyggingen i 1848-1850 da tårnet ble forhøyet og utstyrt med det renessansespiret som siden har vært karakteristisk for kirken. Christianamarkedet var blitt flyttet til Stortorvet i 1736, samme år som torvet ble offisielt innviet.[9] Videre var «kagen» (pel til kakstryking) plassert her, og den offisielle stadsvekten,[9] men ikke noe av dette fremgår av bildet.

Kirken ble reist i løpet av 1690-åra mellom Store og Lille Voldport. Grunnsteinen ble nedlagt 1694, og den 7. november 1697 kunne biskop Hans Rosing innvie kirken. I ministerialboken er det ført inn følgende: ”A 1697, d. 7. Novembr., som Var Søndagen efter Alle Helgens dag, blev Christianiæ Kirche indviet af Biscopen Dr. Hans Rossing, ofverværende hans høje Er. Hr. Christian Güldenløve og hans høibaarne Gemahl freüchen Charlotte Amalia, og een meget folcherig og stor forsamling af Geistlige og Verdslige, og blev samme Kirche efter Kongl. Ma. C. 5. allernaadigste Villie og Befaling Kaldet ”Vor Frelsers Kirche.”[10]

Innvielsen må ha foregått i en noe uferdig, tom kirke ettersom ikke noe av inventaret var kommet på plass, bortsett fra alterbordet. Veggene var kalket hvite og hvelvet hadde en mørk gråfarve. Først ut i 1730-årene var kirken ferdig innredet.[10] Hvelvingene fremsto da med skymalerier sannsynligvis utført av Claus Scavenius.[11] Kirken hadde også en korskranke med messingsøyler og en friskulptur som var komponert av Scavenius. Gallerier var kommet på plass langs veggene, og det var lukkede stolerader.

Materialene til kirkebygget ble tildels hentet fra Hellig Trefoldighets kirke, og antagelig også fra Hallvardskatedralen. Til det synlige murverket brukte man gul og rød teglstein fra Nederland, murt i kryssforband. Teglsteinene er brent av leire som inneholder både kalk og jernoksid. Ved brenning får koppene (kortsidene) høyere temperatur, og de fleste får rød farge i forskjellige nyanser. Løperne (langsidene) blir overveiende gule, med innslag av rødt. Vekslingen mellom løper- og koppskift gjør veggen stripet. Denne effekten ble senere fremhevet med gul og rød kalkmaling. Tårnet var opprinnelig mye lavere enn dagens, avsluttet med en tårnhjelm i form av et pyramidetak med slak hellingsvinkel.

I 1699 ble det nordre sakristiet bygget på etter initiativ av Christian Muus.[12] Muus var på dette tidspunkt stiftsprost i Christiania.[13]Sakristiet var opprinnelig et kapitelhus hvor domkapitlets administrasjon hadde tilhold. I det murte trappehuset er monogrammene til Frederik IV og Gyldenløve murt inn sammen med årstallet 1696, selv om tilbygget altså ble reist tre år senere.[12] Frederik IVs monogram sammen med årstallet 1696 rimer heller ikke ettersom han først ble konge i 1699.

Innvendig har sakristiet takmalerier i to lag. På veggene henger også en stor samling bispeportretter.[14]

Kirkens plan har form som et latinsk kors. Selve bygningen er enklere enn forgjengerne, uten hvelv og enkelte andre elementer. Interiøret ble det lagt ned mye i, blant annet med barokk altertavle og prekestol. En nederlandsk kunster, som man ikke kjenner navnet på, begynte på arbeidet med interiøret, men norske treskjærere fullførte det.

1848–1850 ble kirken bygget om innvendig. Arkitekten under dette arbeidet var Alexis de Chateauneuf som også var med på å tegne Trefoldighetskirken. Det gamle inventaret ble fjernet, og interiøret ble nå i nygotikk. Tårnet ble forhøyet til dagens nivå, og fikk ny tårnhjelm og spir. Det ble også brukt rød tegl, som er mer kostbar enn den gule. Kongeinngangen på sørsida ble installert under denne ombygginga. Christiania Sparebank betalte alle utgiftene som påløp til Chateauneufs restaurerings- og ombyggingsprosjekt.[1]

«Djevelen fra Oslo» murt inn i Domkirkens tårn.
Foto: Västgöten

På midten av 1900-tallet ble kirken restaurert av Arnstein Arneberg, med ferdigstillelse til byens 900-årsjubileum i 1950. Den nygotiske innredninga ble fjerna, og det opprinnelige barokke kom tilbake. I taket hadde det vært illuderte hvelvribber, som ble erstattet av et takmaleri av Hugo Lous Mohr. Arneberg fikk også reist et kapell på sørsida av kirken. Relieffet «Djevelen fra Oslo», som sannsynligvis stammer fra Hallvardskatedralen, ble murt inn i det sørvestre hjørnet av tårnfoten i slutten av 1930-årene. Det viser et menneske som blir angrepet av en drage og en løve.

I 2006 begynte omfattende utbedringer etter store fuktskader. Takverket i kirken og tårnet ble reparert og defekt murverk ble fornyet med moderne stein, ikke med farger og format som de opprinnelige. Utbedringen ble avsluttet i 2010.

Tårnet

På Gerhard Schønings tegning fra 1775 ser man det som sannsynligvis var den opprinnelige tårnavslutningen.
Akvarell av Vår Frelsers kirke utført av Alexis de Chateauneuf i juni 1848 som illustrerer grepene han foreslo i eksteriøret og som stort sett ble gjennomført.
Spiret på Oslo domkirke er merket med årstallet 1850, året for avslutningen av ombyggingen under arkitekt Alexis de Chateauneuf, da kirken fikk sitt nåværende tårn.

Domkirken har hatt tårn helt siden den ble reist, men det har vært lavere og annerledes i utforming enn dagens tårn. På en tegning av Gerhard Schøning fra 1775 ser man det som sannsynligvis var den opprinnelige tårnavslutningen.

Det kom inn flere forslag til endringer av hvordan kirken skulle se ut da man restaurerte kirken på midten av 1800-tallet, blant annet fra Grosch. Alexis de Chateauneufs restaureringsforslag ble tatt godt i mot.[15] Når det gjelder den radikale endringen av tårnet skriver han at det er: «nøie svarende til Christian den Fjerdes Tidsalder, hvorved Staden og Kirken vil erholde et vidtskuende, characteristisk Kjendemærke fra Stifterens Tid.» Forslaget ble møtt med en enorm begeistring.[15]

I forbindelse med Chateauneufs ombygging ble tårnet forhøyet og forsynt med en bronsekuppel. Innvendig ble det samtidig laget et vaktrom i kuppelen, med åtte vinduer. I dette rommet holdt brannvaktene utkikk hele døgnet. [16]

Tårnuret

Tårnuret er noen år yngre enn selve kirken, men det er landets landets eldste igangværende kirkeurverk.[16] Før uret kom på plass var det murt inn et solur i sydveggen av tårnet, men dette viste jo ikke klokkeslett i dårlig vær.[17] En svensk urmaker som het Jørgen Jørgensen Elg tilbød seg i 1706 å utføre et kirkeur - helt gratis. Saken var at han var blitt dømt til døden for falskmynteri og betingelsen han satte for å lage uret var at han ble benådet.[17] Dette kunne ikke magistraten gå med på. Det gikk derfor noen år igjen og det ble samlet inn penger blant byens borgere til et ur.

I 1718 kom uret fra England med urmaker Allen som straks satte i gang med å installere det. Til å hjelpe seg fikk han en kleinsmed ved navn Erich Christophersen. Arbeidet med å montere kirkeuret pågikk i noen uker. Den engelske urmakeren mottok 1 riksdaler pr. dag i lønn og Christophersen ingenting. Etter at urmakeren hadde returnert til hjemlandet ville ikke uret gå og den norske smeden strevde i lang tid for å få orden på det. Han ble derfor belønnet og ansatt som urpasser med en lønn på 25 riksdaler årlig. Senere ble lønnen forhøyet og Christophersen innehadde stillingen til han døde i 1754 over 80 år gammel.[18]

Klokkene

Domkirken har fem kirkeklokker hengt opp i tårnet med en samlet vekt på 4,5 tonn.[16] De stammer opprinnelig fra Hellig Trefoldighedskirke som brant i 1686. Storklokken fra Hellig Trefoldighets kirke ble tatt ned av Mester Wulff sommeren 1697 før han sprengte ned tårnet og transportert med hjelp av soldater frem til den nye Vår Frelsers kirke i oktober samme år.[19] Resten av klokkene har håndverkerne klart å transportere selv. Dette innebærer at klokkene har hengt på plass da Vår Frelsers kirke ble innviet 7. november 1697.[19] Kirkeklokkene har blitt støpt om og reparert flere ganger. I 1859 leverte klokkestøper Ole Olsen på Nauen i Tønsberg en storklokke på 1600 kg.

Alexis de Chateauneufs inventar

Det indre av Vår Frelsers kirke på et bilde tatt mellom 1870 og 1880. Motivet er sett mot alteret og viser Alexis de Chateauneufs interiør i nygotikk fra 1848–1850. Taket er lyst og hvelvingene har et påmontert ribbeverk. Barokkinventaret var skiftet ut og det eneste av dette som kan sees på bildet er døpefonten som er plassert helt oppe ved alteret.
Foto: Per Adolf Thorén

Ved Alexis de Chateauneufs omfattende endringer 1848-1850 ble det meste av interiøret endret og alt inventaret med unntak av orgelet skiftet ut. Utskiftingen av altertavlen førte til en heftig debatt.[20]Man ønsket å skifte ut altertavlen med et moderne maleri og det burde være utført av en utlending. Etter mye om og men ble allikevel Adolph Tidemand tilbudt oppgaven under forutsetning av at han utfører den mens han oppholder seg i utlandet og helst i Roma. Men det vil han ikke. Det hele endte med at domkirken fikk en altertavle malt av tyskeren Edvard Steinle med motivet «Jesus i Getsemane».[20] Maleriet vakte ingen begeistring etter at det kom på plass i 1851.

Chateauneuf likte ikke den barokke prekestolen og klarte på planleggingsstadiet ikke å bestemme seg for om han skulle beholde den, kutte den helt ut eller prøve å forandre den. Han fikk tilsendt en tegning av prekestolen og det avgjorde saken; han anså den som «bondeagtig Makværk» og den måtte bort.[21]

Prekestolen som ble satt inn i domkirken i stedet for den gamle var tegnet av Chateauneuf selv og utført av en snekkermester Traulze. Den hadde utskårne figurer i nisjer og disse var ved billedhugger Christopher Borch.[22] Etter at det opprinnelige iventaret kom tilbake til domkirken, ble denne prekestolen flyttet til Vestre Aker kirke i Oslo hvor den står fremdeles (per 2012).

Dagens interiør og inventar

Altertavlen i barokk kom på plass i kirken i 1699. Den er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner og avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen.
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Prekestolen kom til kirken samtidig med altertavlen i 1699 og er utført av samme nederlandske kunstner. Denne prekestolen står i en særstilling i Norge ettersom den har de første helt utviklede akantusranker.[23]
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Kongestolen sett fra midtgangen. Den har blitt bygget om flere ganger og i 1950 ble den kledd i barokk utvendig for å stå i stil med det øvrige inventaret. På bildet ser man Haakon VIIs monogram.
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Kororgelet er som hovedorgelet bygget av Ryde og Berg Orgelbyggeri. Orgelet har 16 stemmer.[24] Utseendemessig er det tilpasset kirkens barokkinventar.
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Lambert Daniel Kastens sto for byggingen av barokkorgelet i 1720-årene og det ble ferdig i 1727.
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Oversiktsbilde tatt mot alteret med prekestolen til venstre og kororgelet til høyre. I taket sees utsnitt av Hugo Lous Mohrs takmalerier.
Foto: Anne-Sophie Ofrim

De modernistiske takmaleriene i domkirken dekker alle fire hvelvene og ble utført av Hugo Lous Mohr i årene 1936-1950.[25] Før arbeidet tok til ble den gamle dekorasjonen fjernet og Mohr begynte å utføre sitt kunstverk i egg-olje-tempera på det opprinnelige underlaget. Under krigen måtte han holde høns for å få egg til den spesielle malingen.[26]Motivene er bygget over de tre trosartiklene med en strålende sol i midten med inskripsjonen Gloria in excelsis Deo - Ære være Gud i det Høyeste.[25]

Inventar

Allerede i 1699 kom barokkinventaret med altertavlen og prekestolen på plass i kirken. Begge er påbegynt av en ukjent kunstner fra Nederland, men avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen i akantusstil.[27]

Altertavlen er tredelt; nederst er en fremstilling av nattverden, i midten Kristus på korset med Maria og Johannes og øverst den seirende Kristus. Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen ga 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.[28]

Altertavlen er utført i skåret, bemalt og forgylt tre og måler 828cm x 557cm x 150 cm.[10] Tavlen og de enkelte elementene har blitt endret flere ganger i årenes løp. Den har blitt utsatt for stor slitasje blant annet som følge av flere flyttinger. Den sto i domkirken i årene 1700-1850, så ble den lagret først på kirkeloftet og så på brannvaktens loft frem til 1901. Fra 1901 til 1903 var den stilt ut på Norsk Folkemuseums kulturhistoriske utstilling for deretter å bli utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo frem til 1925. Da ble den overført til Prestenes kirke - dagens Majorstuen kirke - hvor den sto til 1944. Fra 1944 var den lagret i Tingelstad kirke inntil den kom tilbake til Oslo domkirke for godt i 1950.[10]

Prekestolen er rikt skåret ut med engler og akantus. Den har oppgang og himling og følgende mål; høyde ca 120 cm, diameter 188 cm og høyden på akantusfeltet er 85 cm. Oppgangen måler 120 cm x 250 cm. Himlingens diameter utgjør 270 cm. Prekestolen er utført i bemalt og forgylt tre.[10] Over himlingen ser man kong Christian Vs monogram. På en stolpe bak stedet hvor presten står under prekenen henger et timeglass med fire sylindre som viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden av prekestolen slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.[28] Prekestolen var en gave til kirken fra madam Roll og Zacharias Gran.[10]

Det er usikkert om kirken hadde døpefont de første årene, dagens font kom til kirken på 1720-tallet og var en gave fra rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rasch (1669–1737). Fonten er i akantusbarokk. Kunstneren som har utført døpefonten er ukjent. På domkirkens hjemmeside fremgår det at den er laget av Torsten Ottersen Hoff.[28]I en rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet i 2001/2002 etter restaurering av inventaret fremgår det at den er tilskrevet Lars Sivertsen.[10] Døpefonten var opprinnelig plassert i et fontehus som har gått tapt. Fonten er i tre som er forgylt og malt. Den er datert til 1721 og måler 91 x 63/79 cm.[10] Dåpsfatet stammer fra Hellig Trefoldighetskirken, er i sølv og ble laget i 1656.

Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV. Den er senere endret flere ganger, blant annet under Karl III Johan. Initialene viser H7 for kong Haakon VII.

I tillegg til dåpsfatet fra Hellig Trefoldighetskirken har domkirken bevart de tre lysekronene som henger i midtgangen, en stor alterkalk og disk og fire eller fem bispeportretter fra denne kirken. Også de to store tinnlysestakene som står plassert på alteret stammer derfra.[29] Fra Hallvardskatedralen finnes alterkalk og disk samt brødeske. I tillegg fire ellr fem av portrettene som henger i sakristiet.[29]

Av nyere inventar er «L'ultima Cena» – Nattverden – en sølvskulptur av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi. Den ble utført i 1930 og opprinnelig gitt som gave til Nasjonalgalleriet. Skulpturen kom til Domkirken i 1950. Nattverdscenen som skildres er da Jesus dypper et stykke usaltet brød og skal til å gi det til den som kommer til å forråde han. Selve skulpturen er i 2/3s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.[30]

Av øvrig inventar kan nevnes Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.

Domkirkens første orgel ble bygget i 1711 av Carl Gustav Luckvitz fra Sverige og var en gave til kirken fra Caspar Herman Hausmann.[31] Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og i 1722 ble det rettet en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København, men han hadde ikke anledning på det tidspunkt. Først i august 1726 kom Kastens til Christiania.[32] Han bygget et nytt orgel til domkirken som han mente seg ferdig med allerede i april året etter. Ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff. Orgelet ble en kostbar affære for kirken, om man regner alle utgifter med kom det på mye over 4 000 riksdaler.[33] Kirken hadde lånt penger av katedralskolen til orgelutgiftene, men de strakk ikke til slik at man i tillegg måtte låne penger fra velstående borgere. Orgelet ble tatt i bruk første gang i 1729 ved kirkens organist Johan Fredrik Clasen.[33]

Kastens orgel ble skiftet ut i 1880, mens det nåværende er bygget av Ryde og Berg Orgelbyggeri i 1997 til kirkens 300 års jubileum. Kastens orgelfasade benyttes fremdeles.

Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal.[34]

I Hovedverk C–a3
1. Principal 16'
2. Bordun 16'
3. Principal 8'
4. Gamba 8'
5. Spissfløyte 8'
6. Oktav 4'
7. Gedaktfløyte 4'
8. Kvint 22/3'
9. Oktav 2'
10. Mixtur VII
11. Mixtur III
12. Cornet V 8'
13. Trompet 16'
14. Trompet 8'
II Positiv C–a3
15. Principal 8'
16. Gedakt 8'
17. Vox candida 8'
18. Oktav 4'
19. Rørfløyte 4'
20. Kvint 22/3'
21. Oktav 2'
22. Terz 13/5'
23. Kvint 11/3'
24. Mixtur III
25. Trompet 8'
26. Kromhorn 8'
Tremulant
III Svellverk C–a3
27. Bordun 16'
28. Flúte Harm. 8'
29. Bordun 8'
30. Fugara 8'
31. Voce celeste 8'
32. Principal 4'
33. Italiensk fløyte 4'
34. Nasard 22/3'
35. Waldfløyte 2'
36. Terz 13/5'
37. Mixtur VI
38. Bombarde 16'
39. Trompet Harm. 8'
40. Obo 8'
41. Clairone 4'
Tremulant
Pedal C–f1
42. Grand bourdon 32'
43. Principal 16'
44. Subbas 16'
45. Fløytebass 16'
46. Oktav 8'
47. Gedakt 8'
48. Oktav 4'
49. Mixtur V
50. Basun 32'
51. Basun 16'
52. Trompet 8'
53. Trompet 4'
  • Kopler:: II/I, III/I, III/II, I/P, II/P, III/P


I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken og begge disse er også bygget av Ryde.

Krypten

Oslo domkirke har bevart et opprinnelig gravkammer med 42 plasser.[2] Her ligger blant annet Bernt Anker og ektefellen Matthia. Flere barn og voksne ligger også her, blant dem medlemmer av familien Collett. Familien Hausmann har sarkofager i et eget kapell.[2] Krypten inneholder også gravstener fra Hellig Trefoldighetskirke.

Domkirkeparken med kirkegården

De gamle gravkapellene ved Vår Frelsers kirke i Christiania på en gouache av Jacob Munch fra ca. 1820
På bildet ser man fra Lille Kirkebakke ut mot Kirkebakken - dagens Karl Johans gate. Tre av domkirkens fire gravkapeller som lå ut mot Kirkebakken er med, disse er fra venstre mot høyre; familien Colletts gravkapell, familien Vogts kapell og helt til høyre familien Leuchs kapell. Det fjerde kapellet - det Elieson-Ankerske - er ikke med på bildet.

Domkirkeparken var opprinnelig en gravlund kalt Urtegården, formelt Vor Frælsers kirkegård. Frem til 1805 hadde de rikeste familiene gravene sine i krypten i kirken; dessuten hadde familiene Collett, Leuch og Elieson egne gravkapeller på kirkegården. En epidemi i 1805 gjorde slutt på skikken med å gravlegge døde i så tettbygde strøk, området gikk etterhvert over til å bli en park etter at kirkegården ble nedlagt i 1808. Noen begravelser ble det også etter dette, stiftprost Nicolai Lumholtz ble stedt til hvile der i 1819, og hans hustru ble i 1849 den siste som ble gravlagt på stedet. Deres grav er den eneste som er bevart.

Kirkegårdsmuren ble stående frem til 1819 da området nord og vest for kirken ble lagt til Stortorvet. I 1823 ble også resten av kirkegården gjort om til park.

I årene 1840 til 1859 ble Basarene og Brannvakten oppført ved arkitekt Christian H. Grosch.

Uttrykket Kirkeristen har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse skulle hindre at husdyr kom inn på den daværende kirkegården. Den ene av disse var i en port i den sørlige enden og den andre var en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Disse hadde mistet sin funksjon da kirkegården ble lagt ned og ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene.

Viktige hendelser

Kirken sett fra sør.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1907).

Festgudstjeneste for Christian Frederik

22. mai 1814 ble Christian Frederik tatt imot som det selvstendige Norges konge under en gudstjeneste i domkirken. I dagboken sin har han beskrevet begivenheten slik:[35]

Soldatene stod oppstilt på hver side like frem til kirken. Underveis sa jeg noen ord til borgerne; jeg minte dem om at det var på dagen ett år siden min ankomst til Christiania. "Dette år har vært meg dyrebart," sa jeg, "fordi jeg har lært nordmennene å kjenne; og jeg vil alltid virke for Christiania-borgernes vel". Ved inngangen til kirken tok byens preste-skap og sivile embetsmenn imot meg og førte meg til kongelosjen. Den praktfulle koral "Skapningens halleluja" fikk en utmerket godt utførelse. Vår kjære biskop holdt en preken som neppe fant veien til manges hjerter, og mine kunngjøringer leste han opp med monoton stemme. Etter prekenen og bønnen sang det samme koret salmen "Store Gud, vi lover deg" og kanonene ga salutt liksom da jeg trådte inn. Gamle biskop Lumholtz sang falsk da han messet, og det hendte den pussige ting at noen kom nær en av orgelstemmene av vanvare, så sangen ble akkompagnert av en komisk piping. - Men alle var for grepet av stemningen til å la tankene lede bort fra dagens store begivenhet, og sluttordene som biskopen og koret rettet til meg, ble opptatt med begeistring av hele forsamlingen, og alle gjentok i kor dette ønsket: "Gud bevare og velsigne kongen og Norge !".

Stemningen grep meg så sterkt at jeg steg frem i kirkestolen og sa: "Elskede norske folk! Ta imot min oppriktige takk, og vær overbevist om at intet er meg kjærere enn å vite at enhver av dere ønsker meg alt godt som tenkes kan; men tro meg også når jeg sier at jeg ikke kan være lykkelig uten jeg vet at også dere er det !". Det ble slik en begeistring at mengden ropte hurra i selve kirken, men Gud vil sikkert tilgi dem at følelsene løp av med dem i hans hellige hus (....). Hvor lykkelig jeg er som bærer en krone gitt meg ved et samstemmig ønske av hele folket, og ikke vunnet ved blod eller intrigespill ! Hvilken fyrste kan glede seg som jeg ved å være elsket og avholdt av hele sitt folk; men Gud som kjenner mitt hjerte, vet at jeg ikke har noe høyere ønske enn å se dette folk lykkelig. Bare det stod i min makt å gjøre det så lykkelig som jeg ønsker, og som det fortjener !

Kronprinsbryllupet 1929

Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 1929

Den 21. mars 1929 giftet kronprins Olav seg med prinsesse Märtha av Sverige i domkirken.

Dronning Mauds bisettelse

Utdypende artikkel: Dronning Mauds bisettelse 1938

Dronning Maud ble bisatt fra kirken den 8. desember 1938.

Protest under okkupasjonen

Den 3. april 1942, langfredag, skulle biskop Eivind Berggrav forrette. Han og de andre biskopene hadde da nedlagt sine embeter i protest mot nazifiseringen, og han skulle forrette «som privatmann». NS-myndighetene grep inn og holdt biskopen i politiets forvaring denne dagen. Folk hadde hørt rykter om at noe skulle skje, og allerede klokka halv ti var domkirken full. Residerende kapellan Johan Dietrichson fikk ordre om ikke å nevne Berggrav, men nektet å etterkomme dette. Jonas Lie ble oppringt, og ga tillatelse til at kapellanen kunne fortelle hva som hadde skjedd. Det ble ingen preken under gudstjenesten. Dietrichson forklarte at Berggrav var blitt hentet av politiet, lidelseshistorien ble lest, og gudstjenesten ble avsluttet med en salme. Da menigheten gikk ut var det også mange som var samlet på Stortorvet, og folkemengden begynte å synge «Ja, vi elsker», «Gud signe vårt dyre fedreland» og andre salmer med tekster som passet okkupasjonsmyndighetene dårlig. Politiet og hirden forsøkte å spre folkemengden, uten å lykkes i noen særlig grad.

Blomsterhavet etter 22. juli-hendelsene .

Kronprinsesse Märthas bisettelse

Utdypende artikkel: Kronprinsesse Märthas bisettelse

Kronprinsesse Märtha ble bisatt fra domkirken den 21. april 1954.

Haakon VIIs bisettelse

Utdypende artikkel: Haakon VIIs bisettelse

Kong Haakon VII ble bisatt fra domkirken den 1. oktober 1957.

Kronprinsbryllupet 1968

Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 1968

Den 29. august 1968 giftet kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen i domkirken.

Olav Vs bisettelse

Utdypende artikkel: Olav Vs bisettelse

Den 30. januar 1991 ble Olav V begravet fra Oslo domkirke. Biskop Andreas Aarflot forrettet. Etter gravferdsgudstjenesten ringte klokkene en hel time.

Kronprinsbryllupet 2001

Utdypende artikkel: Kronprinsbryllupet 2001

Den 25. august 2001 giftet kronprins Haakon seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i domkirken.

Galleri

  • Under restaurering i 2006. Foto: Stig Rune Pedersen
    Under restaurering i 2006.
    Foto: Stig Rune Pedersen

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 Knut Are Tvedt side 422
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Knut Are Tvedt side 423
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 Berg og Hagtvedt side 28
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 Berg og Hagtvedt side 29
  5. ↑ 5,0 5,1 Berg og Hagtvedt side 30
  6. ↑ Berg og Hagtvedt side 31
  7. ↑ Berg og Hagtvedt side 32-33
  8. ↑ Berg og Hagtvedt side 37
  9. ↑ 9,0 9,1 Knut Are Tvedt side 541
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 10,5 10,6 10,7 Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..»
  11. ↑ Berg og Hagtvedt side 69
  12. ↑ 12,0 12,1 Berg og Hagtvedt side 39-40
  13. ↑ Christian Muus fra Dansk biografisk leksikon
  14. ↑ Oslo Domkirke: Sakristiet
  15. ↑ 15,0 15,1 Berg og Hagtvedt side 94
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 Oslo Domkirke: Tårnet
  17. ↑ 17,0 17,1 Berg og Hagtvedt side 126
  18. ↑ Berg og Hagtvedt side 127-128
  19. ↑ 19,0 19,1 Berg og Hagtvedt side 128-131
  20. ↑ 20,0 20,1 Berg og Hagtvedt side 96
  21. ↑ Berg og Hagtvedt side 93
  22. ↑ Knut Are Tvedt side 616
  23. ↑ Prekestol fra Store norske leksikon
  24. ↑ Ryde & Berg orgelbyggeri
  25. ↑ 25,0 25,1 Oslo Domkirke: Takmaleriene
  26. ↑ Hugo Lous Mohr fra Norsk biografisk leksikon
  27. ↑ M.C. Kirkebøe, side 23
  28. ↑ 28,0 28,1 28,2 Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
  29. ↑ 29,0 29,1 Oslo Domkirke: Tre kirker, én historie
  30. ↑ Oslo Domkirke: Sølvalteret
  31. ↑ Oslo Domkirke – Orglene
  32. ↑ Berg og Hagtvedt side 65
  33. ↑ 33,0 33,1 Berg og Hagtvedt side 68
  34. ↑ Ryde & Berg orgelbyggeri
  35. ↑ Oslo Domkirke 300 år Temahefte fra skoleetaten via webarchive.org

Litteratur

Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866) var prest ved Vor Frelsers kirke 1819-66. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Oslo_domkirke&oldid=2099685»