Erling Viksjø

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 29. jun. 2024 kl. 20:05 av Stigrp (samtale | bidrag) (setter inn sitat)
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Viksjø.
Foto: Faksimile fra omtale av ham i Dagbladet 17. mars 1965.
Høyblokka kort tid etter at den sto ferdig i 1958.
Foto: Teigens Fotoatelier (1958–1959)
Bakkehaugen kirke fra 1959 er oppført i samme betongteknikk som Høyblokka, men får et helt annet uttrykk. Viksjø vant Betongtavlen 1961 for kirken.
Foto: David Castor (2006)
Snippen boligfelt med Stasjonsveien med Røabanens trase som krysser bildet diagonalt, med Luftfartsveien i bue midt på bildet og Landingsveien som tar av i øvre venstre hjørne med tidlig bebyggelse på Hovseter. I mellom Luftfartsveien og Landingsveien går Flyveien. Blokker i Lybekkveien i høyre bildekant.

Erling Viksjø (født 4. juli 1910 i Trondheim, død 2. desember 1971 i Oslo) var en av 1950- og 1960-åras mest brukte og toneangivende arkitekter. Han er særlig kjent for Høyblokka og Y-blokka i Regjeringskvartalet, Norsk Hydros hovedkontor, Elkemhuset, Bakkehaugen kirke og Bergen rådhus. Formspråket preges av ubehandla naturbetong i rene former, inspirert av funksjonalisme og videreført til et modernistisk uttrykk.

Liv

Viksjø var sønn av lærer Hans Olaf Lund Viksjø og Johanna Elisabeth Larsson. Han ble i 1936 gift med Sigrund Christmar «Kiss» Ovesen. Deres sønn Per Viksjø fulgte i farens fotspor, og har blant annet stått bak tegningene til påbygget på to etasjer på Høyblokka i 1990.

Etter å ha tatt artium ved Trondheim katedralskole i 1930 studerte Viksjø til arkitekt ved Norges tekniske høgskole (NTH). Han tok diplomgrad der i 1935, i et av de første kullene av arkitekturstudenter som hadde fått opplæring i modernistisk arkitektur. Hans første jobb var som assistent hos Sverre Aasland i Oslo, og i 1936 ble han ansatt hos Ove Bang. Da Bang døde i 1942 overtok Viksjø praksisen sammen med Sofus Hougen og Odd Borgrud Pedersen. Dette kompaniskapet ble oppløst allerede i 1946, og Viksjø starta egen praksis. Siden 1967 har kontoret hett Viksjø arkitekter as. Sønnen Per Viksjø tok over ledelsen ved Erling Viksjøs død.

Under okkupasjonen ble Viksjø arrestert av tyskerne. Han satt fra 20. april 1944 og fram til frigjøringa på Grini, hvor han ble kjent med flere som han senere skulle komme til å samarbeide med. Han ble også kjent med personer som skulle få nøkkelroller i norsk politikk i etterkrigstida.

Tidlig i sin karriere la Viksjø ned arbeid i å finne en byggemetode der man ikke trengte å overflatebehandle betong. Han samarbeida med sivilingeniør Sverre Jystad om dette, og de tok i 1955 sammen ut internasjonal patent på Naturbetong, en metode hvor man sandblåser betong tilsatt elvegrus. Dette gir en holdbar og pen overflate, og ved justering av graden av sandblåsing kan må få fram kontraster i overflaten. Metoden tillater også integrering av utsmykningen i bygningen, ettersom man kan bruke sandblåsing til å skape kunst. Carl Nesjar er særlig kjent for å bruke denne metoden.

Det første store oppdraget Viksjø fikk i egen praksis var Regjeringskvartalet. Dette var en omstridt prosess, som starta med riving av Empirekvartalet. I forkant av dette kom den første store rivningsdebatten i etterkrigstida. Viksjø ble upopulær blant mange, fordi han gjennomførte flere svært upopulære grep.

Ved siden av Empirekvartalet kan man nevne lokket over Arne Garborgs plass, som ble lagt for å kunne oppføre Y-blokka. En detalj som sjelden har kommet fram er at Viksjø under debatten tegna et forslag som lot de eldre bygningene i kvartalet stå; dette ble forkasta av byggekomitéen. Han var altså ikke Empirekvartalets største fiende. Når det gjelder Arne Garborgs plass hadde han derimot hovedansvaret for at det ble lagt lokk over plassen. Han skrev at han mente at Deichmanske og Trefoldighetskirken representerte et stilmessig brudd i forhold til hverandre på en måte som «skjærer i øynene»[1].

I 1957 sto han bak Kanalbrua i Tønsberg som ble fredet av Riksantikvaren i 2008.

Bakkehaugen kirke fra 1959 skiller seg fra mange av de andre byggene Viksjø sto bak. Han er mest kjent for sine store kontorbygningen, mens kirken som er oppført med naturbetong gir et ganske annet inntrykk der den står med Kai Fjells ustmykning. Han fikk for denne kirken Betongtavlen i 1961. To år senere fikk han samme pris for Tromsøbrua. Viksjø fikk også Sundts premie 1950-1952 for Snippen boligfelt.

Et annet bygg som er spesielt er Norsk Hydros hovedkvarter i Bygdøy allé, som sto ferdig i 1963. Dette var en av svært få bygninger Viksjø fikk fullføre helt etter sin egen plan; de fleste andre ble endra for å tilfredsstille andres krav til bygningen.

Erling Viksjø døde brått og uventa den 2. desember 1971. Han var ved sin død aktivt inne i flere store prosjekter, som til dels ble videreført av sønnen og firmaet Viksjø arkitekter.

Ettermæle

I et minnord over Erling Viksjø i Aftenposten 4. desember 1971, signert, Helge Heiberg, ble han beskrevet slik (utdrag):

Arkitekt Erling Viksjø var ingen hvem som helst. Uten å ta munnen for full, kan man trygt si at han var en av de betydeligste arkitekter i vårt land i vår tid, og likevel var hans adferd i høy grad beskjeden og stillfarende. Det falt i hans lodd å være midtpunktet for ganske kreaftige og tildels opphetede feider - jeg sikter til diskusjonene om empirekvartalet i Oslo og Bergens rådhus. Men hvis Viksjø overhodet opplot sin røst i debatten, var det alltid lavmælt behersket og stillferdig.

Erling Viksjø er gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo.

Galleri

Referanser

  1. ↑ Sitert i Rolness, 2013.

Kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Erling_Viksjø&oldid=2396610»