 Familie samlet til hageselskap foran et hus på Nærsnes 8. august 1908. Huset lå på det som nå er Nærsnestangen 4. Dengang var eiendommen eid av Hjalmar Erksen, senere solgt. Foto: Albert Løkke/Røyken Historielag er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2013 med tittel Gjestfrihet. Utsendar var Kari Telste. Les mer …
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer …
Gunhild Helene Ugland (født 11. februar 1877 på Lille Augland i Froland kommune i Aust-Agder, død 1. august 1940 på Borås Lazarett i Västergötland i Sverige) var utdannet lærerinne, men «hoppet av» og ble sosialistisk agitator. Som så ble hun den første som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma, og implisitt; den første – og eneste sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». Men hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter. Hun var dessuten den som skrev prologen til kvinnenes første 17. mai-tog, og hun ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Hun holdt innledning, som norsk gjest på en av Skandinavias første sosialdemokratiske kvinnekonferanser – i Sverige. Her ble hun også valgt til konferansens referent. Les mer …
 Illustrasjon fra "De gamle Kalkmalerier i vore Kirker" 1900 av Julius Magnus Petersen. Ballerup Kirke. Her veier Sankt Mikael sjelene. Andre steder avbildes han med sverd, tråkkende på en drage. Mikkelsmesse, også kjent som blant annet Mikeli eller Mekéli, ble feiret i Norge fra middelalderen av den 29. september som minnedag for erkeengelen Mikael. I følge Brynjulf Alver var primstavene denne dagen merket med helgenattributtene lur eller skålvekt.Mikkelsmesse ble avskaffet som kirkelig helligdag under helligdagsreduksjonen i 1770, men ble likevel feiret i mange bygder og områder helt opp til vår tid. I Sør-Norge var det mange steder man slaktet sau denne dagen. Mikkelsmess kom inn i norske kirkebøker igjen fra 1918, og ble i 1999 gjeninnført som valgfri helligdag i den norske kirke.Svært mange steder skulle avlingen være i hus til denne datoen. Fra Gloppen i Nordfjord gir Louise Storm Borchgrevinkfølgende opptegnelser:
Til Mikkelsmesse - 29. september - måtte dei vere ferdige med innhaustinga. Då kom frosten.
Vart det regn Mekjelsmøssdage ein hauste, so skulle dei få ein våtsame hauste hitt året.
Mikkelsmesse var en viktig merkedag for vær og avling, og Alver skriver for eksempel at de over hele Sør-Norge hadde regelen at så mange dager det er rim på marka før Mikkelsmesse, så mange dager skulle det være rim på marka etter Gauksmesse. Joh. Th. Storaker skriver om at man på Hedemarken trodde havfrua kom denne natta om vinden kom fra sør - og liknende tro hadde man også på Nordmøre og i Trøndelag. Havfruenes kyr beitet da folks vinterfôr, eller tilsvarende udyr kunne ta kveget om man lot dyrene gå ute denne natta. Les mer … | 
.jpg)
