 Fra avdukingen av bautaen ved Klemsdal 1. juni 1930.
Lokale ungdommer fikk låne kavaleriuniformer og fylte rollene som «soldater» til hest, foran de ti menige står «løytnant» Einar Bergli. Bak ham Johan Askersby, Kr. O. Spydevold, Nils Aarbu, Marius Bergby, Johan Haven, Johan Spydevold, Andersen Stomperud, ukjent, Ole Sandaker og Gunder Bergby. Foto: Carl Olsen Torp (Varteig Historielags fotosamling) Oluf Davidsen Ulvetangen (også kjent som Ole, d. 27. november 1718 på Klemsdal i Varteig) var en husmann som bodde på plassen Ulvetangen under Hasle, nede ved elva øst for Nipa i Varteig i 1718. Ifølge muntlige overleveringer skal han bare ha vært en 18–20 år gammel på den tiden.
Dette var i tiden under den store nordiske krig, nordmennene hadde trukket seg tilbake bak Glomma og Karl XIIs tropper gjennomsøker Østfold. Ved Hafslund hadde oberst Stenflycht og hans lille dragon-avdeling slått leir 25. november, og dagen etter fortsatte de nordover til Nipa på treflåter. Planen var å gå via Varteig kirke, og for å klare dette trengte de lokalkjente «veivisere» – frivillige eller ei. Slike ble truet og tvunget til å tjene troppene. Da dragonene landet mørknet det, de for vill og shanghaiet Oluf ved Hasle 26. november.
Oluf Davidsen var etter hva folk sa skarp, noe han beviste da han tok rytterstyrken med på en stor omvei. Først dro de over en smal og elendig sti gjennom skogen til Bergby der de slo leir for natten sent på kvelden. Neste dag ledet han dem til Sikkeland, Brusevold og Klemsdal der han ledet dem i ring. Da de kom tilbake til Klemsdal ble det klart at Oluf hadde forsinket og lurt dem. På Klemsdal fanget de en skomaker som de trolig trengte til å reparere noe seletøy, og han fortalte dem at de ikke var underveis til kirken. Før svenskene tok med seg en kvegflokk fra Klemsdal når de dro mot Brusevold og Belsby på veien til kirken, skjøt de Oluf på gårdsveien til Klemsdal. Det sies at gresset skal ha vanskelig for å gro på stedet der svenskene skjøt Oluf. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer …
 Skytterganger som er fylt igjen. Lihammeren fort ligger i Marker kommune og utgjorde det søndre av to anlegg som utgjorde Ørje fort. Disse skulle beskytte mellomriksveien fra Sverige mot Ørje bro og vassdraget sørover mot Årnessundet. Lihammeren fort ble anlagt i 1902. På en utsprengt hylle lengst øst sto to 6,5 mm Hotchkiss mitraljøser med en tunnel på hver side, samt to 10,5 cm og 7,5 cm kanoner med ammunisjonsnisjer på sidene.
Sammen med Ørjekollen fort gir Lihammeren en instruktiv opplevelse av fortene slik de en gang var, og konsekvensene av demoleringen i 1905. Lihammeren fort ligger fremdeles slik det var etter demoleringen. Fortet gir sammen med Ørjekollen en instruktiv opplevelse av fortene slik de en gang var og følgene av demoleringen i 1905. Det viser tydelig hvordan demoleringen artet seg og ligger fortsatt slik det ble etter denne med de fire kanonstillingene og utsprengte løpegravene som er fylt igjen med pukk og stein. I tillegg er området preget av at vegetasjonen har fått vokse fritt, slik at siktelinjene er derfor ikke lenger synlige. Det er også oppført et bolighus og en vanntank i nærheten.
Anlegget er fortsatt i Forsvarets eie, og er fredet. Begge fortene var under felles kommando med kommandatbolig og kaserne for soldatene på Ørjetun. Les mer …
 Det er svære dimensjoner over Adolfkanonene, selv om vi her ser bare den delen av anlegget som er over bakken. på Trondenes fort i Harstad kommune er kallenavnet på Kanon nr. 1 i 40,6 cm batteriet på Trondenes. Tyskerne brukte "Batteri Theo" som navn på batteriet da de bygde det. Kanonen er en godt vedlikeholdt opprinnelig skipskanon fra 2. verdenskrig. Kanonen, som er helt intakt, er en av verdens største slagskipskanoner som er satt på land og den eneste i sitt slag som er bevart fra krigen. Med sine fire kanoner var batteriet på Trondenes sammen med Batterie Dietl på Engeløya tyskernes kraftigste kystartilleri i Nord-Europa. Både i Russland og Japan ble det under krigen landsatt skipskanoner som var litt større enn kanonene på Trondenes. I USA fantes det, både på øst- og vestkysten, flere batterier med kanoner av samme størrelse. Men det er bare på Trondenes man har tatt vare på kanonene og laget museum av det. Festningsanlegget på Trondenes ble påbegynt i 1942 av den tyske krigsmakt, og i løpet av 1943 var alle de fire kanonene i batteriet operative. Som arbeidskraft var de totalt avhengig av sovjetiske krigsfanger som slavearbeidere. De første fangene kom til Trondenes i 1941. De ble stuet sammen i finerhytter. Disse levde under kummerlige forhold på Trondenes leir. Ved Trondenes kirke er det reist et minnesmerke over de 800 fangene som døde under oppholdet her - det såkalte Russemonumentet på Trondenes. Les mer …
 Generalmajor Johan Georg Mejlænder. (født 1. august 1751 i Rendsborg i Holstein, død 24. september 1824 ved Larvik) var generalmajor og kommandant ved Fredrikstad festning fra 1818 til 1822. Det knytter seg usikkerhet til opphavet hans, men han ble adoptert av en premiærløytnant Johan Georg Mejlænder, som han også tok navnet etter.Under krigen i 1814 var han utnevnt til generalmajor og han var sjef for en brigade som lå på vestsiden av Oslofjorden, ved Tønsberg og saltverket på Vallø for å beskytte området mot eventuelle svenske landstigninger. Etter krigen gikk han midlertidig ut av aktiv tjeneste, men fikk i 1818 stillingen som kommandant ved Fredrikstad festning. Han beholdt den til 1822 da han igjen gikk ut av tjenesten. Les mer … | 
.jpg)
