Forside:Festningsverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Festningsverk
Sverresborg festning i Bergen.
Foto: Svein-Magne Tunli

Festningsverk, det vil si forsvaranlegg av alle slags typer, har en historie som går tilbake til førhistorisk tid. De eldste vi kjenner i Norge er bygdeborgene. De fleste av den er fra jernalderen, men det er også noen borger fra bronsealderen. Derfra kan vi følge utviklinga fram til vår egen tid. Den ble drevet av et kappløp mellom angriper og forsvarer, der ny våpenteknologi varen av de viktigste faktorene - mens enkle tørrmurer var nok til å verge seg mot spyd og stokker, ble det senere nødvendig med tykke murer for å motstå beleiringsvåpen og betong for å motstå bomber og artilleri. Fra høymiddelalderen finner vi de store borgene i byer, og senere ble det kystforsvaret som ble det viktigste. Festningsverkene i Norge omfatter også mange anlegg som ble bygd av den tyske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
{{{2}}}

For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret. Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.

Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram.   Les mer …

Blant bohemer og soldater: Fra jeg var gammel nok til å gå til Vaterlandsferga fikk jeg være med far på turer i Gamlebyen. Med skisseblokken i hånden fikk han tilgang til bakgårder og vinduer som ga motivene nye vinkler. «Vakkert» var et ord jeg ofte hørte, andre omtale bygningene som «gammelt skrot». Tidlig på femtitallet var Gamlebyens fremtid fremdeles usikker og mange vegret seg for å investere.Soldatenes tilstedeværelse var en stor del av bybildet. Hvert nye kull som ankom hadde karantene i noen uker og måtte holde seg innenfor vollene. En av de første tingene jeg fikk vite som innflytter var at man går ikke med soldatene, og heller ikke med guttene på båtene ved Øra. De var kun på vei forbi! Kasernene var forbudt område.   Les mer …

Fra Bjørnåsbatteriet i Moss.
Foto: Chris Nyborg

Grensebefestningene er en gruppe befestninger som ble anlagt i Akershus og Østfold med utløpere nord til Hedmark i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. De kan deles i en østlig fremskutt forsvarslinje med sperrefort, og en mer vestlig med batteristillinger på begge sider av Glomma. Sperrefortene skulle bremse et angrep slik at feltarmeen og posisjonsartilleriet kunne mobiliseres og innta stillingene lengre vest. Alle stillingene ble utbygd i perioden 1901-1903, med unntak av tre anlegg som hadde blitt etablert allerede i 1899. Totalt ble det brukt to millioner kroner på de nye grensebefestningene.

Offisielt ble anleggene bygget for å stoppe et angrep på Christiania via Sverige, men anleggene har blitt tillagt mye av grunnen til at unionsoppløsningen kunne foretaes uten at krig var et faktum. De ble sett som et tydelig uttrykk for hvor stor vilje til selvstendighet Norge hadde under prins Christian Frederiks ledelse etter Kielerfreden.

Fortene har kun én gang offisielt vært mobilisert, da det i september 1905 under forhandlingene i Karlstad oppstod spenninger som førte til mobilisering på begge sider. Noen få av anleggene var igjen i bruk da Norge ble invadert av tyskerne i 1940, men de fleste har ikke vært i bruk siden 1920-årene.   Les mer …

Just Kristian Bing Ebbesen fotografert i 1912.
Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum
Just Kristian Bing Ebbesen (født 15. juni 1848Odals Verk, død 1939) var en høyere offiser som avsluttet sin karriere som generalmajor og kommandant på Fredriksten festning. Han var sønn av lege Christian E. Ebbesen (1819-88) og Johanne Abigael Bing (1817-61), og ble gift i 1876 med Nelly Koht (1853-1931). De hadde ni barn. Ebbesen tok eksamen fra Krigsskolens øverste avdeling og ble sekondløytnant i 1869, premierløytnant i 1876, kaptein i 1889, oberstløytnant i 1897 og oberst i 1901.   Les mer …

Kanontårnet fra «Gneisenau»
Austrått fort er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Ørland kommune. Den inngikk i Festung Norwegen eller Atlantikwall, en linje av forsvarsverker som skulle gå langs hele Norgeskysten. Det store kanontårnet som dominerer fortet kom fra slagskipet «Gneisenau». Skipet hadde tre slike tårn, og etter at det ble skadet i Kiel i 1942 bestemte man at et av tårnene skulle monteres på Austrått. De andre to havnet på Fjell festningSotra utenfor Bergen og i Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam i Nederland. Det eneste tårnet som er bevart er det på Austrått. Tårnet har tre kanoner, der hvert løp veier mer enn 50 tonn. Panserstålet i kuppelen er 25 cm tykt. Tårnet strekker seg også femten meter, eller fem etasjer, ned i bakken. Anleggsarbeidet ble utført av Organisation Todt ved hjelp av jugoslaviske krigsfanger.   Les mer …

Generalmajor Johan Henrich Spørck.
Generalmajorens gravminne på krigskirkegården
Johan Henrich Spørck (født 1778, død 1849), generalmajor og kommandant på Fredrikstad festning fra 1847 til 1849. Han ble født i København og var sønn av fogd i Hedemark hoffrettsasessor Christian Ludvig Spørck og Else Kristine Juul. Spørck begynte tidlig en militær karriere og utmerket seg under napoleonskrigene fra 1807-1814.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Festningsverk
 
Andre artikler