Forside:Festningsverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Festningsverk
Sverresborg festning i Bergen.
Foto: Svein-Magne Tunli

Festningsverk, det vil si forsvaranlegg av alle slags typer, har en historie som går tilbake til førhistorisk tid. De eldste vi kjenner i Norge er bygdeborgene. De fleste av den er fra jernalderen, men det er også noen borger fra bronsealderen. Derfra kan vi følge utviklinga fram til vår egen tid. Den ble drevet av et kappløp mellom angriper og forsvarer, der ny våpenteknologi varen av de viktigste faktorene - mens enkle tørrmurer var nok til å verge seg mot spyd og stokker, ble det senere nødvendig med tykke murer for å motstå beleiringsvåpen og betong for å motstå bomber og artilleri. Fra høymiddelalderen finner vi de store borgene i byer, og senere ble det kystforsvaret som ble det viktigste. Festningsverkene i Norge omfatter også mange anlegg som ble bygd av den tyske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Det grunnmurede provianthus er den eldste gjenværende bygningen i Gamlebyen i Fredrikstad. Det er som navnet tilsier en grunnmurt bygning, hovedsakelig i granitt, men med teglsten i gavlveggene. Proviantmagasinet ble oppført i årene 1674-1696 og skulle tjene som magasin for festningens proviant. Det avløste et eldre provianthus som er kjent fra 1661. Det nye huset inneholder hvelvede kjellere, to hvelvede kasematter samt loft. Ett av de hvelvede rommene i kjelleren tjente som kruttmagasin. I tillegg var det et bryggeri og fire store bakerovner i kjelleren til brødbakning for festningens garnison eller hæren i tilfelle krig.   Les mer …

{{{2}}}

For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret. Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.

Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram.   Les mer …

Forsvarsanlegg i forbindelse med 1905 (Foto:Fra Eiker Arkiv)
Drammenslinjen 1905 - forsvarsverkene i Drammensområdet. Det norske ønske om en løsning av den såkalte konsulatsaken var i realiteten et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet med krig i 1895. Før spørsmålet igjen skulle bli fremmet, var det derfor nødvendig å styrke vårt nasjonale forsvar. Og det ble gjort ved innkjøp av panserskip, moderne artilleri, infanterivåpen og anlegg av fort og batterier klare for mottak av skyts. Det avtvinger den største respekt den innsats som her ble ydet av et folk som den gang talte 2,3 millioner innbyggere. Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, og i denne sammenheng ble Drammen Forsvarsforening stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside.   Les mer …

Rosenkrantztårnet, sett fra sørsiden av Vågen.
Foto: Kristian Hunskaar (2008)
Rosenkrantztårnet, tidligere også kjent som Valkendorftårnet, er et steintårn på Bergenhus festning. Det ble oppført i 1560-årene av Erik Rosenkrantz, som på den tiden var lensherre i Bergenhus len. Tårnet omslutter en eldre bygning, det såkalte kastellet ved sjøen som Magnus Lagabøte hadde latt reise omkring 1270, som et festningstårn på den daværende kongsgården på Holmen.   Les mer …

Festningsvollen fra 1660-årene. Prins Frederiks bastion.
Foto: Trond Svandal (2008)
Fredrikstad festning ble anlagt ved Fredrikstad i årene 1663-1666. Allerede fra Hannibalsfeiden i 1640-årene hadde det vært provisoriske befestninger rundt byen, men tapet av Båhuslen i 1658 hadde gjort Smålenene til grenseområde og nye festninger ble oppført i Fredrikstad og Halden (Fredriksten festning) som erstatning for Båhus festning. Kong Frederik III godkjente festningsplanen for Fredrikstad i 1660. Denne var utarbeidet av nederlenderen Willem Coucheron og arbeidene begynte i 1663. Noe utvidelser og forbedringer ble foretatt på 1700-tallet, men i all hovedsak fremstår festningen slik den gjorde på 1660-tallet med vollgraver og bastioner.   Les mer …

Generalmajor Johan Georg Mejlænder.
Johan Georg Mejlænder (født 1. august 1751 i Rendsborg, død 24. september 1824 ved Larvik), generalmajor og kommandant ved Fredrikstad festning fra 1818 til 1822. Det knytter seg usikkerhet til opphavet hans, men han ble adoptert av en premiærløytnant Johan Georg Mejlænder, som han også tok navnet etter.Under krigen i 1814 var han utnevnt til generalmajor og han var sjef for en brigade som lå på vestsiden av Oslofjorden, ved Tønsberg og saltverket på Vallø for å beskytte området mot eventuelle svenske landstigninger. Etter krigen gikk han midlertidig ut av aktiv tjeneste, men fikk i 1818 stillingen som kommandant ved Fredrikstad festning. Han beholdt den til 1822 da han igjen gikk ut av tjenesten.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Festningsverk
 
Andre artikler