Forside:Festningsverk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Festningsverk
Sverresborg festning i Bergen.
Foto: Svein-Magne Tunli

Festningsverk, det vil si forsvaranlegg av alle slags typer, har en historie som går tilbake til førhistorisk tid. De eldste vi kjenner i Norge er bygdeborgene. De fleste av den er fra jernalderen, men det er også noen borger fra bronsealderen. Derfra kan vi følge utviklinga fram til vår egen tid. Den ble drevet av et kappløp mellom angriper og forsvarer, der ny våpenteknologi varen av de viktigste faktorene - mens enkle tørrmurer var nok til å verge seg mot spyd og stokker, ble det senere nødvendig med tykke murer for å motstå beleiringsvåpen og betong for å motstå bomber og artilleri. Fra høymiddelalderen finner vi de store borgene i byer, og senere ble det kystforsvaret som ble det viktigste. Festningsverkene i Norge omfatter også mange anlegg som ble bygd av den tyske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig.   Les mer ...

 
Smakebiter
«Gneisenau» fotografert i 1939/40.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Fjell festning (også Fjell fort, Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11/504 Fjell eller Torden Felix) er et kystforsvarsanlegg på Sotra, Fjell i Øygarden kommune. Anlegget ligger på et høydeplatå over Fjell gard midt på øya. Anlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og tilhørte den tyske Kriegsmarine og inngikk i Atlanterhavsvollen. Festningen var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, en trippel 28,3 cm kanon, plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau», som hadde tre slike kanoner og disse ble demontert etter at skipet ble skadd etter britisk bombing i Kiel i februar 1942. Festningens hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. Bergen var en viktig by for okkupasjonsmakten, ikke minst på grunn av ubåtbunkeren i Laksevåg.   Les mer …

Bohus festning 2005.
Foto: Wikimedia Commons

Bohus festning ligger ved den gamle norske sørgrensen, der Gøtaelven deler seg i to. Håkon V Magnusson startet byggingen i 1308, for å sikre landets grense mot sør. Tidligere hadde han også iverksatt byggingen av Akershus og Vardøhus festninger. En krønike beretter at festningen ble bygget i tre, men allerede i 1310 beskrives den som en festning av stein og tegl. Festningen hadde tilnærmet rektangulær form, med fire hjørnetårn, et tårn på østmuren og en portbygning og en vindebro på vestmuren. Rundt borggården lå det langs murene residensbygning, tjener- og kjøkkenfløy, borgstue, kapell, festsaler og kasematter. Det var også bombesikre hvelvinger og solide utenverker. Utstrekningen var svært begrenset, bare ca 250 x 150 meter, fordelen var at da trengtes ingen stor bemanning. På 1400-tallet regnes den som Norges sterkeste festning.

Festningen har vært beleiret til sammen 14 ganger. Under den nordiske sjuårskrigen ble den kraftig ødelagt, da 250 svenske soldater kom helt inn i et av tårnene, og dette gikk i luften da kruttlagret eksploderte. Dette er senere kjent som «den bohusiska smällen».   Les mer …

En av Adolfkanonene har blitt satt i stand som museum.
Foto: Harald Isachsen

Trondenes fort er navnet på Forsvarets område på Trondeneshalvøya i Harstad kommune. Før Tyskerne etablerte seg her, etablerte de britiske styrkene ett luftvernbatteri her i 1940. Den første tyske rekognosering av posisjoner for kystartilleri i Harstad-Narvik området ble utført allerede i juni 1940, og da som en foreløpig rekognosering. Tyskerne rekvirerte eiendommene på Trondeneshalvøya i perioden desember/1940 - oktober/1942. Følgende batterier blei etablert av tyskerne på Trondenes:

  • 17 cm batteri på Kråkeneset
  • 40,6 cm batteriet
  • 8,8 cm batteriet.

Byggingen av 40,6 cm. batteriet på Trondenes som fikk dekknavnet batteri THEO, startet for fullt straks dekningsbatteriet (17 cm. batteriet på Kråkenes) var ferdigmontert i oktober 1942.

Batteriet ble opprettet som en del av Atlantikwall, den tyske forsvarslinjen som strakte seg langs hele den okkuperte Atlanterhavskysten. Byggearbeidet startet i 1942, og ble utført av Organisation Todt. Arbeidskraften var i stor grad russiske krigsfanger. Stillingen inngikk i forsvaret av Narvik, som på grunn av malmtransporter fra Kiruna hadde stor betydning for den tyske krigsindustrien.

I mai 1943 var tre kanoner på plass, og batteriet var operativt. Den fjerde kanonen ble klargjort i august samme år. Arbeidene på resten av fortet fortsatte helt fram til frigjøringa i 1945.   Les mer …

Ove Holgersen Vind. Utsnitt av maleri på Sandrumgaard Slott på Fyn.
Ove Holgersen Vind (også stavet Wind) (født 16. september 1665 på Næsbyholm i Danmark, død 14. april 1722 i Fredrikstad) var av dansk adel, generalmajor, 1718-1722 kommandant på Fredrikstad festning og ridder av Dannebrogordenen. Han var syvende barn av visekansler, geheimeråd Holger Vind og Margrethe Ovesdatter Gedde. Vind var av gammel dansk adelsslekt, der de fleste menn var militære eller høyere embetsmenn. Hans far var altså geheimeråd (statsråd), og hans farfar var riksadmiral. Trolig var Ove Vind først fenrik ved Smålenske nasjonale infanteriregiment i 1682-1684, deretter ble han ble fenrik ved Marineregimentet i 1685, kaptein ved Dronningens livregiment 1687 og major ved Oplandske nasjonale infanteriregiment fra 14. mars 1696.   Les mer …

Generalmajor Ulrich Christian Kruse.
Ulrich Christian Kruse (født 10. november 1666 i SpøtterupJylland, død 17. august 1727 i Fredrikstad) var av dansk adel, generalmajor, 1722–1727 kommandant på Fredrikstad festning og ridder av Dannebrogordenen. Han var sønn av oberst Mogens Kruse til Spøtterup, og Hedevig Krabbe. Kruse ble født på middelalderborgen Spøtterup på Jylland, medlem av en gammel adelsslekt fra Jylland, kjent tilbake til 1300-tallet. Mogens Kruse hadde studert ved universitetet i Leyden (nå Leiden i Nederland), men var også en djerv kriger. Han var regimentssjef på Jylland, og eide borgen Spøtterup ved Limfjorden. Av økonomiske grunner måtte han selge den det samme året som sønnen Ulrich Christian ble født.   Les mer …

På Fredriksten festning finner man et minnesmerke over Tønne Huitfeldt, som var byens forsvarer i 1660.
Foto: Stig Rune Pedersen
(2013)
Beleiringen av Halden 1660 var det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden. Hendelsene fant sted i og ved Halden i januar og februar 1660. De svenske styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ble ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet.Beleiringen skulle vare i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten.21. februar innledet svenskene det siste angrepet. Braadlandsskansen ble utsatt for voldsom artilleriild, mer enn hundre skudd. I tillegg ble det kastet omkring tyve håndgranater mot skansen. Da det kom tett tåke forsøkte svenskene, som hadde drukket seg til mot, å storme. Men de ble igjen drevet tilbake. Kagg beordret ild opphør og trakk seg tilbake for å rådføre seg. Han hadde da i flere dager ventet på nærmere ordre fra kongen, Karl X Gustav. Under krigsrådet ble det bestemt at svenskene skulle trekke seg tilbake over Iddefjorden før isen ble usikker. Dette viste seg å være rett avgjørelse, for dagen etter mottok Kagg beskjed om at kongen hadde dødd 13. februar, og krigen ebbet dermed raskt ut. Før svenskene forlot Haldensområdet satte de flere gårder og skanser samt alle sagene i Tistedalen med 60 000 planker i brann. Det økonomiske tapet for borgerne var enormt. Halden hadde også blitt rammet av 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller. Norske tap var små, men mange soldater og borgere var syke etter beleiringen og kampene.   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Festningsverk
 
Andre artikler