 « Hestmanden» seilte for den norske handelsflåten i begge verdenskriger, og er det eneste skipet som gjorde dette som er bevart. Det er nå museum for krigsseilernes historie. Foto: Chris Nyborg (2014) er navnet som brukes på besetningsmedlemmene i den norske handelsflåten under første og andre verdenskrig. De gjorde en enorm innsats for å holde forsyningslinjer oppe. Norges rolle under første verdenskrig har gjerne blitt betegna som «nøytral alliert», og norsk sjøtransport var svært viktig for de allierte. Under andre verdenskrig var handelsflåtens konvoifart en sentral del av den norske frihetskampen, og den regnes som Norges viktigste bidrag til krigen mot aksemaktene. Norske skip seilte på alle hav under krigene, og sjøfolkene ombord var utsatt for enorm fare. Mange mista livet eller ble fysisk skadd, og enda flere fikk psykiske skader. Handelsflåten ble under andre verdenskrig organisert gjennom Nortraship, som var et felles rederi som stilte skipene til disposisjon for krigsinnsatsen. Skipene som var ute da Norge ble invadert, gikk såfremt de kunne til allierte havner, og kunne dermed brukes som en del av krigsinnsatsen mot Tyskland. Konvoirutene fra New York og Halifax i Nord-Amerika og fra Sierra Leone til Port of Spain, Liverpool og Murmansk var helt avgjørende for å få fram forsyninger til Storbritannia og for utveksling av varer og krigsmateriell med Sovjetunionen. Les mer …
 Richard Floer. Ukjent kunstnar. (fødd i Kvikne i nåverande Rennebu og Tynset kommunar 11. april 1767, død på Røros 28. august 1822) var bergverksfunksjonær, offiser og eidsvollsmann. Lite og ingenting er kjent om Floers aktivitet og standpunkt på Eidsvoll 1814. Han var vald som representant for det frivillige Rørosiske bergjegerkorps.
Foreldra var overstiger Henning Floer og Helveg Marie Brandt. Faren var tilsett ved koparverket i Kvikne da Richard var fødd, og flytta seinare til Røros. Familien hadde vore tilknytta bergverksverksemda i generasjonar. Les mer …
 Fanejunker E.C.Brandser Foto: Ukjent. (fødd i Skjåk 21. juni 1865, død same stad 7. april 1945) var gardbrukar og underoffiser (fanejunker). Han var ein aktiv samfunnsdebattant og hadde fleire offentlege stillingar og tillitsverv. Brandser gjorde seg særleg gjeldande i ålmenningspolitikken, og var ein av leiarane i riksmålsleiren i den langvarige striden om språkskifte til nynorsk i bygda. Han stod klårt til høgre i sine politiske standpunkt, men kan ikkje sjåast å ha stilt til val til kommunestyret eller markert seg i andre partipolitiske samanhengar. Les mer …
 Biskop Eivind Berggrav var en av initiativtagerne til Den midlertidige kirkeledelse. Her fotografert under visitasreise i 1936. Foto: Ukjent Den midlertidige kirkeledelse var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i holdningskampen mot okkupasjonsmakten.
Allerede fra invasjonen i 1940 hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å sensurere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp hyrdebrev med brodd mot nazismen fra biskopene i landets kirker. Da domprost Arne Fjellbu den 1. februar 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen Kirkens Grunn. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. Eivind Berggrav, som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt. Les mer … | 
