 Oberst Hans Kristian Bassø. Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem (1901) Hans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker.
I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania.
I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850. Les mer …
 Oversyn over Berkneset. I venstre bildekant ser vi Yksnøya Foto: Arnfinn Kjelland (2009) i Volda vart bygd opp av dei tyske okkupasjonsstyrkane på Berkneset i Volda i løpet av 1942. Batteriet var operativt i desember det året, som ein del av Festung Norwegen. Nemninga er etter den tyske terminologien; det var den tyske hæren, Hærkystregiment 976, som hadde ansvaret for fortet. Dette regimentet hadde i alt 11 slike fort eller batteri på Sunnmøre, og Berkneset hadde nemninga HKB 35/976.
Alt sommaren 1940 sendte tyskarane ein styrke på 10 soldatar til Yksnøya utanfor Berkneset der dei først planla utbygginga. Innbyggjarane fekk beskjed om at dei måtte vere budd på å flytte frå øya. Men da tyskarane fann ut at det var dårleg vassforsyning der, vart planane skrinlagde. Les mer …
 Ledelsen i Sjømilitære Beredskap, fotografert høsten 1945. Første rekke fra venstre: Morten Kierulf, Erik Mossin, Haakon Kierulf, Harald Wergeland. Bakre rekke fra venstre: Reidar Tank-Nielsen, Gustav Bing Dreyer, Knut Maurer, Johan Lang og Erik Mathiesen. Foto: Ukjent Sjømilitære Beredskapstjeneste (SB) var en etterretnings- og beredskapsorganisasjon for de norske og allierte styrkene og motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonen rapporterte til den norske marineattasjeen i Stockholm, og var formelt underlagt Sjøforsvarets overkommando (SOK) i London. SB ble organisert høsten 1943, og var i funksjon til krigens slutt. Den var i hovedsak bemannet av sivilister, men med en kjernegruppe som var vernepliktige sjøoffiserer. Initiativtaker og første sjef var forretningsmannen og vernepliktig marinekaptein Haakon Kierulf. Organisasjonen ble innenlands ledet fra Oslo, og involverte på det meste ca. 200 personer. Virkeområdet strakte seg langs kysten fra Halden til Trondheim.
Les mer …
 Fanejunker E.C.Brandser Foto: Ukjent. (fødd i Skjåk 21. juni 1865, død same stad 7. april 1945) var gardbrukar og underoffiser (fanejunker). Han var ein aktiv samfunnsdebattant og hadde fleire offentlege stillingar og tillitsverv. Brandser gjorde seg særleg gjeldande i ålmenningspolitikken, og var ein av leiarane i riksmålsleiren i den langvarige striden om språkskifte til nynorsk i bygda. Han stod klårt til høgre i sine politiske standpunkt, men kan ikkje sjåast å ha stilt til val til kommunestyret eller markert seg i andre partipolitiske samanhengar. Les mer …
Drammenslinjen er betegnelsen på forsvarsverkene som ble satt opp på nordsiden av Drammensvassdraget i siste halvdel av 1890-årene. Utgangspunktet var det norske ønsket om en løsning i den såkalte konsulatsaken, som i realiteten var et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet i 1895 med krig. I kjølvannet av dette fulgte en sterk norsk opprustning, blant annet i Drammensområdet. Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, og i denne sammenheng ble Drammen Forsvarsforening stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/ Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside. Les mer …
 Steinvikholm slott i 2007. Foto: Erik Fløan. er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Beskrivelse
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer … | 
