Gudmund Hoel (1877–1956)

Gudmund Hoel (født 25. september 1877 i Kragerø, død 7. september 1956 i Oslo) var arkitekt. Han var første leder av NSB Arkitektkontor i tiden 1913 til 1947 og satte sitt preg på jernbanearkitekturen i landet.

Gudmund Hoel.

Foto: Oslo Museum (1935).

Bakgrunn

Han var født i Kragerø som sønn av lærer ved almuenskolen i byen, Jacob Hoel (f. 1841) fra Fet og Anna Katharina Torjussen (f. 1848) fra Kragerø. Han var det femte barnet av i alt åtte.

Han ble utdannet som bygningsingeniør ved Christiania tekniske skole, uteksaminert i 1896. Ved folketellingen i 1900 var han registert i Welhavens gate 3

9. mai 1908 ble han gift med Emma Konstanze Pettersen (1882–1956) fra Fredrikshald, og ved folketellingen i 1910 var de registert i Hegdehaugsveien 22.

De er gravlagt sammen på Nordre gravlund i Oslo.

Virke

Etter utdannelsen arbeidet han fram til 1902 som assistent på ulike arkitektkontorer i Kristiania: Hagbarth Schytte-Berg 1896-1898, J. M. Helgesen 1898 og Carl Michalsen 1900. Hos sistnevnte assiserte han ved utformingen av Prinsens gate 25.

I 1903 hadde han et åtte måneders opphold hos arkitekt Liebergesell i Stettin i Tyskland, og reiste samme høst til New York og i de omkringliggende byene med statsstipend for å studere amerikansk bygningskonstruksjon.

Fra 1904 var han ansatt hos arkitekt Holger Sinding-Larsen, og i 1910 overtok han som byggeleder for oppføringen av Universitetsbiblioteket. Samme år åpnet han også privatpraksis som arkitekt i Kristiania.

I 1913 ble han ansatt som første leder i det nyopprettede NSB Arkitektkontor, en stilling han hadde fram til han gikk av med pensjon i 1947. Men han hadde i alle disse årene også oppdrag utenfor NSB. Han gjennomførte også studiereiser til Danmark (1917 og 1922), Sverige og London (1920), samt München, Milano, Venezia, Firenze og Roma (1923).

Han var representert med arkitektur på Høstutstillingen i 1907 og 1910, og med møbeltegninger ved Jubileumsutstillingen på Frognerparken i 1914.

Oppdal turisthotell fra 1924 i tilknytning til Oppdal stasjon blir regnet som hans hovedverk, utført i tidstypisk nasjonalbarokk med detaljering rundt dører og vinduer, og med en tilnærmet kubisk bygningskropp, rammeliséner (bånd), takrytter og en barokk portal. Han tegnet både interiørene og møblene. Bruken av oppdalskifer som bygningsmateriale førte til at en større steinindustri kom i gang på stedet ved bedriften Minera Skifer fra 1923 som i dag er Oppdals største industribedrift med over 100 ansatte.