Hovedøya
Hovedøya er ei øy i Oslofjorden. Den er særlig kjent for Hovedøya kloster. Øya har blitt brukt som utgangspunkt for angrep på Oslo, og den har vært befestet som en del av forsvaret av byen. Siden 1952 har den tilhørt Oslo kommune og er et viktig rekreasjonsområde. Store deler av øya er freda etter kulturminneloven.
Den eldste navneformen vi kjenner er Hǫfuðey, nevnt flere steder i kongesagaene. Det norrøne ordet hǫfuð betyr 'hode', men hadde også en avledet form hǫfði, som betydde 'høyde'. Det har gitt dialektformen 'hovde'. [1] Skriftlige former fra før 1500 er bl.a. Hauwðey og Hoffwdhøy, fra 1532 Hwdøyn og Hudøn, og fra 1700 Huøe. [2] De siste skrivemåtene forteller at den lokale navneformen i 1700-årene var blitt Huøya, idet forleddet hǫfuð utviklet seg til formen hue både i grunnbetydningen hode og i øynavnet. [3] Navnet viser sannsynligvis til Hovedøykollen, på den østlige tangen, 47 moh. Det var et godt synlig sjømerke og en typisk navngiver til steder med markante høyder. «... nemningi 'hovud' er nytta paa fleire stader i Oslofjorden um framstaaande bergkollar (ut mot sjøen) ...»[4] Et kjent eksempel er øya Kålhuvudet i Kyrkesund mellom Tjörn og Härön i Båhuslen. Den folkelige uttalen Huøya er dokumentert på et kart over Christiania havn fra 1737, der øya har navnet HVØEN.[5] Et sjøkart fra 1803 har navneformen Hue Øe.[6] Som Indrebø skriver ble den dansk-norske skrivemåten Hovedøen etter hvert dominerende på kart og i skrift, og den har også påvirket talemålet, slik at den har fortrengt den eldre folkelige formen Huøya.
Da det norrøne språket døde ut, ble det erstatta av dansk Hovedøen. Den opprinnelige betydningen, «hodeøya», ble bevart i den formen, ettersom dansk hoved, norsk 'hode', også kunne brukes i betydningen høyde i stedsnavn. Da navnet skulle fornorskes endra karttegnerne -øen til -øya, men lot hoved- bli stående. Det har ført til den utbredte misforståelsen at navnet kommer av at dette er den største og/eller viktigste øya i området. Falk og Torp skriver at «Betydningen 'den eller det ypperste, vigtigste' forekommer først i sen oldn. og skyldes fremmed indflydelse (lat. caput, fr. chef, t. Haupt..)»
Klosteret
Utdypende artikkel: Hovedøya kloster
Cistercienserklosteret på Hovedøya, Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, ble grunnlagt i 1147 av engelske munker. Det var rikt kloster, og abbeden hadde stor politisk innflytelse. I jauar 1532 ble den siste abbeden fengslet. Klosteret ble så brent under kamphandlinger 4. og 5. juni samme år. Fra 1540-åra ble det brukt som steinbrudd, men ruinene er et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge.
Militær betydning
Utdypende artikkel: Militæranleggene på Hovedøya
Den 24. juli 1107 angrep kong Sverre Oslo, etter å ha planlagt angrepet fra Hovedøya. Også senere var øya en praktisk mellomstasjon for angrep mot byen. Under Det første Norgesfelttoget under store nordiske krig ga den dekning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen.
Orlogsverftet på Hovedøya var operativt i årene fra 1635 til rundt 1700 som en midlertidig styrking av skipsbyggskapasiteten. I løpet av denne tiden ble det bygget ni orlogsfartøy, flere defensjonsskip og et antall båter ved verftet. Det største var «Sophia Amalia», som da det ble sjøsatt i 1650 var det tyngst bestykkede fartøyet i Europa. Det var på denne tida lite erfaring med skipsbygging i Norge; det meste som ble bygd her var båter og eventuelt skip av eldre typer. Det ble derfor henta inn skipsbyggmestre og håndverkere fra Bremerholms orlogsverft i København som kunne lede arbeidet.
Under Napoleonskrigene ble det i 1808 anlagt to kanonbatterier, Østre og Vestre batteri, på Hovedøya, slik at man kunne bestryke innseilingen til byen. Det ble i 1826–1827 reist fem krutthus. Dette er langt flere enn man trengte til batteriene på øya; man ønsket ikke å lagre for store mengder krutt nær byen, og brukte øya som fjernlager. Et militær laboratorium ble reist der i 1850; dette har senere blitt ombygd og er kjent som Kommandantboligen. Lavetthuset fra 1847 er Norges største utmurte bindingsverkshus. Det fikk sitt navn fordi man blant annet lagret lavetter der. Forsvarsanlegget ble nedlagt rundt 1850. I 1914 ble øya tatt i bruk som treningsområde for HM Kongens Garde. Brakkene fra den perioden er ikke bevart, men det antas at huset Tiern er en levning fra Gardens aktivitet. Dette huset er i dag kystledhytte med ni sengeplasser.
Under andre verdenskrig var det igjen militær aktivitet på øya, da okkupasjonsmakten anla en stor brakkeleir øst for klosterruinene. Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering. Ei slette ved klosteret ble brukt som idrettsplass. Nord for ruinene står ei brakke som ble brukt som offisersmesse.
Utdypende artikkel: Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya
Etter andre verdenskrig ble den tidligere tyske brakkeleiren fra 1.oktober 1945 brukt til internering uten lov og dom av såkalte «tyskertøser», kvinner som hadde fått barn med eller hatt samkvem med tyske soldater. Leiren førte til at øya fikk tilnavnet «De fortapte pikers øy». Leiren ble stengt i april 1946, men i løpet av de syv måneder den eksisterte var i alt 1100 kvinner internert her for kortere eller lengre tid.
Deretter ble deler av bygningsmassen tatt i bruk som midlertidige boliger fram til midten av 1950-tallet. På dette tidspunktet bodde det 150 familier på øya, og hadde butikk og postkontor, og i Lavetthuset var det skole.
Annen virksomhet
I 1872 ble Hovedøya karantenestasjon anlagt ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya. Den var i drift fram til 1931, da Ullevål sykehus tok over ansvaret for karantenen. Stasjonen ble etter dette en tid brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaiene.
Siden 1905 har Revierhavnens Baatforening hatt fast tilhold på Hovedøya. I 1963, da Akerselva ble lagt i kulvert, fikk også flere andre båtforeninger plass på øya.
Hovedøya Bad ble etablert i 1914. I 1951 måtte det legge ned på grunn av for mye forurensing i vannet.
Rekreasjonsområde
I begynnelsen av 1950-åra bodde rundt 150 familier på øya. Det var butikk og postkontor der, og skole i Lavetthuset.
Oslo kommune tok over øya fra staten i 1952. Brakkeleiren ble revet i siste halvdel av 1950-årene, men flere fastboende ble værende der til 1970. Oslo byantikvar tok over Lavetthuset, og brukte det i en årrekke til produksjon og visning av Oslo bymodell. Etter at den ble flyttet til Akershus festning sto huset tomt i femten års tid, men i 2006 ble Hovedøya klosterbibliotek åpnet i andre etasje. Tore Vigerust var sentral i det prosjektet, og etter hans død i 2010 ble biblioteket nedlagt. Inger Johanne Rasmussen har innreda en kunsthall i første etasje. Det er også fem atelierer for billedkunstnere i huset.
Øya er et populært rekreasjonsområde, spesielt for historisk interessert. Det er båtforbindelse fra Rådhusbryggene.
Noter
- ↑ Falk og Torp: Etymologisk ordbog 1903-06: Hoved.
- ↑ Indrebø, Gustav 1929: Stadnamn fraa Oslofjorden. S. 19-20.
- ↑ Det norske akademis ordbok: hode, hue.
- ↑ Indrebø 1929, s. 20
- ↑ Statkart: Kristiania amt nr 12: Carte over Christiania Havn. Amtskartsamling 1737
- ↑ Roede, Lars 2016: Historisk atlas over Oslo, s. 102-103.
Litteratur
- Hovedøya på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Hovedøya på Osloøyene på internett
- Natur og kultur på Hovedøya
- Indrebø, Gustav: Stadnamn fraa Oslofjorden. 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Turguide til øyene. Utg. Oslo kommune, Friluftsetaten. Oslo. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Se også
Koordinater: 59.895148° N 10.731086° Ø