lokalhistoriewiki.no

Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund

Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund blei grunnlagt den 20. juni 1903 som ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti. Kimen til den landsdekkende organisasjonen var Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag, som hadde blitt grunnlagt i 1900. Hovedinitiativtakeren var Jacob Laurentius Vidnes.

Som så mange andre poltiske ungdomsorganisasjoner var NSDU ofte mer radikalt enn moderpartiet. I forordet til Arvid G. Hansen med fleres bok om NSDU, Den Røde ungdom i kamp og seier : Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennem 20 aar, finner vi: «Ungdomsbevægelsen har helt fra første stund repræsentert en retning inden arbeiderbevægelsen, en stadig sterker og mere utpræget revolutionær retning. Hver gang det var fare for at partiet skulde bli et "søndagsparti" som i ord eller handling fornegtet klassekampens linje var ungdommen på vagt, og fordi ungdommens samvittighet altid var ren var der kraft og magt baade i dens begeistring og i dens harme.»[1] Man ser at især Hansen trekker fram ungdomsforbundet som den del av arbeiderbevegelsen som framfor noen bekjempa reformisme og brøt med borgerlig ideologi.

Historikk

Fra starten av var NSDU prega av ungsosialismen, en retning som ligger anarkosyndikalismen nær. Fenomentet var spesielt tydelig i Kristiania. Dette førte til en splittelse i 1909. Først brøt medlemmer som var tro mot Arbeiderpartiet ut og danna Arbeiderpartiets Ungdomsforbund, og så brøt ungsosialistene ut og grunnla Norges Ungsocialistiske Forbund. Da ungsosialistene gikk, ble Arbeiderpartiets Ungdomsforbund innlemma i NSDU.

I de markante stridighetene i partiet under og etter første verdenskrig sto NSDU på venstresida. I 1921 skifta NSDU navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Dette hadde sin bakgrunn i at Komintern forela for sine medlemmer at kommunister ikke måtte kalle seg sosialdemokrater. I og med at navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund derved ble ledig, ble det tatt i bruk av ungdomsorganisasjonen til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Det nye NSDU skifta i 1926 navn til Norges Sosialistiske Ungdomsforbund (NSU).

I 1923 brøt Norges Kommunistiske Parti ut av Arbeiderpartiet, og ungdomsorganisasjonen fulgte NKP. Det kunne derfor vært naturlig å sette et skille der, og omtale organisasjonens videre historie under Norges Kommunistiske Ungdomsforbund – selv om navneendringa hadde kommet et par år tidligere. Men siden NKU er en direkte fortsettelse av NSDU vil det bli feil. I og med at NKU brøt ut, sto Arbeiderpartiet uten noen ungdomsorganisasjonen, noe som førte til at Venstrekommunistisk Ungdomsfylking ble grunnlagt i 1924. Denne ble i 1927 sammenslått med NSU og fikk navnet Arbeidernes Ungdomsfylking. Denne sammenslutninga må ses i sammenheng med at DNA og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti da ble "gjenforent".

For lettere å få oversikt kan vi sette opp denne rekka av organisasjoner på en mer skjematisk måte:

Kristianialaget

 
Annonse for stiftelsesmøtet i Kristianialaget. Fra Social-Demokraten 4. januar 1900

Grunnlaget for den opprinnelige politiske linja til NSDU ble i stor grad lagt i forbindelse med stiftelsen av Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag i 1900. Den som aller mest satte sitt preg på prosessen var Jacob Vidnes, som skrev i Social-Demokraten. I november 1899 skrev han om behovet for en revolusjonær ungdomsorganisasjon i Norge. Han fikk støtte fra flere andre, og den 4. januar 1900 ble det trykt en stor annonse med invitasjon til stiftelsesmøte. Underskriverne var Vidnes, Harald Hansen, Olav Kringen og Anders Buen. Møtet ble holdt den 10. januar i Kristiania Arbeidersamfunds lokaler, og Vidnes holdt der en programtale hvor han skisserte den ideologiske linja.

Vidnes trakk fram ungdomsorganisasjonens rolle som kamporganisasjon. Arbeiderne måtte sjøl føre kampen, men samtidig kunne en ikke forvente at de som måtte kjempe for føda kunne ha tid og krefter til å vie seg helt til klassekampen. Ungdommens energi måtte til for å bistå partiet og fagforeningene, og for å røske opp i en bevegelse som sto i fare for å stagnere. Ungdomsforbundet måtte stå klart på revolusjonens side mot reformismen: «Vi unge er revolutionære og ynder ikke noget reformfusk!».[2]

Forbundet skulle ta imot medlemmer fra alle samfunnsklasser; det var ikke tilhørighet til en fagforening som avgjorde, men viljen til å kjempe. Vidnes la også vekt på at ungdomsforbundet måtte legge seg på avholdslinja, fordi alkoholen sto som et av de største hindrene for arbeiderklassens frigjøring.

Kristianialaget tiltrakk seg mange aktivister, og det ble raskt klart at man måtte jobbe for å danne en landsomfattende ungdomsorganisasjon. Det ble oppretta lag flere steder i byen, og etter hvert også andre steder. Gjennom tidsskriftet Sneplogen og heftet Under fanerne nådde man mange. Redaktørene av 1. mai-heftet Under fanerne var Olav Kringen og Kyrre Grepp, da under navnet Olav Kyrre-Olsen. Blant skribenter kan nevnes Halvdan Koht, Oscar Nissen, Ole O. Lian og Ivar Sæter. I november 1901 begynte utgivelsen av månedstidsskriftet Det tyvende Aarhundrede med Olav Kringen og Einar Li som redaktører og Ole O. Lian som ulønna ekspeditør. Gjennom dette tidsskriftet ble det drevet et målretta arbeid for å opprette et landsomfattende forbund.

1903–1906

 
Antimilitarismen var en sentral sak for ungdomsforbundet. Disse «frimerkene» ble trykt i 1914.

Våren 1903 holdt Vidnes foredrag hvor han utfordra Arbeiderpartiet, og i april vedtok laget på Grünerløkka en uttalelse der de oppfordra medlemmene i ungdomslaget til å melde seg inn i Arbeiderpartiet for å få innflytelse på partiets retning. En av stridene i Arbeiderpartiet på denne tida sto omkring spørsmålet om en allianse med Venstre, og for ungdomslaget betydde en slik allianse en seier for reformismen. Svaret var å innkalle til stiftelsesmøte for NSDU den 20. juni 1903.

Det var Drammen Socialdemokratiske Ungdomslag som var vertskap for stiftelsesmøte. Ungdomslagene i Kristiania, Larvik og Trondheim sendte representanter. Fra lagene i Bergen og Stavanger kom det ingen. Det ble lagt fram to forslag til vedtekter, et fra Drammen og et fra Kristiania. Det tok hele natta å komme til enighet om ordlyden i vedtektene, men man kom i mål. Carl Øien ble forbundets første formann, mens Randolf Arnesen ble viseformann. Øien trakk seg etter bybrannen i Ålesund 1904; han måtte prioritere å reise hjem til Ålesund for å være med på gjenreisinga av byen. Arnesen gikk dermed inn som leder.

Etter et års drift hadde man 1017 medlemmer fordelt på fjorten lokallag. Det fantes også noen ungdomslag som sto utafor NSDU, men som langt på vei førte samme kamp.

En strid som nokså raskt begynte å blusse opp, særlig i Trondhjems Socialdemokratiske Ungdomslag, var forholdet til ungsosialismen. Denne ideologiske retningen var sterkt influert av anarkosyndikalismen, og sto dermed i opposisjon til Arbeiderpartiets parlamentariske linje. Flere av medlemmene i Trondheim var, til tross for at vedtektene fastslo at man skulle følge Arbeiderpartiet, skeptiske til ungsosialistenes innflytelse. En av de som var negative var Martin Tranmæl, som nylig hadde blitt leder at amtspartiet; han mente at særorganisasjoner kunne være negativt, og at en ungdomsorganisasjon egentlig var overflødig. Trondheimslaget ble stående i NSDU etter en lang og opprivende debatt.

Antimilitarisme ble tidlig et viktig felt for NSDU. Unionsstiden begynte virkelig å tilspisse seg, og man så en tiltagende militarisering av Norge. Kampen mot militarisme hadde flere aspekter. Militærvesenet var overklassens våpen mot arbeiderne, og i 1902 hadde man brukt militæret for å beskytte gruvespekulantenes interesser i Dunderlandsdalen og for å kue fiskere i Nord-Norge. Man så i andre land at militæret ofte ble brukt ved arbeidskonflikter, og signalene var tydelige også i Norge. Skulle en revolusjon lykkes, måtte militærvesenet rustes ned. En annen side ved antimilitarismen var motstanden mot krig mellom nasjoner, som var ødeleggende for tanken om en forent arbeiderklasse. Premierløytnant Michael Puntervold skrev en plamflett som ble trykt opp i 20 000 eksemplarer og fordelt på ekserserplassene rundt om i landet. Den antimilitaristiske holdninga slo for NSDU som helhet ikke over i ubetinga pasifisme. Puntervold ville ikke uten videre legge ned det nasjonale forsvaret, men demokratisere det i form av en folkevæpning etter sveitsisk mønster.

I 1904 deltok NSDU på en konferanse arrangert av det svenske søsterforbundet. Der hadde man hatt den samme ideologiske kampen som i Norge, og forbundet hadde allerede blitt splitta i et sosialdemokratisk og en ungsosialistiske forbund. På konferansen forsøkte man å finne en måte å samle dem på, og det ble vedtatt en resolusjon som skulle legge til rette for dette.

Hjemme i Norge sto DNA sammen med de andre partiene på kravet om oppløsning av unionen med Sverige. NSDU støtta dette, men var samtidig helt klare på at det viktigste var å unngå en krig mellom Norge og Sverige. Det ble samarbeida med ungdomsbevegelsen i Sverige og Danmark, for å legge press på politikerne der. I Sverige oppfordra ungdomsforbundet til vernepliktsstreik og generalstreik under krisa etter oppløsningsvedtaket 7. juni 1905. På NSDUs landsmøte i Porsgrunn i 1905 ble antimilitarismen framheva som viktigste sak. En debatt om bekjempelse av religion ble utsatt, slik at man kunne drøfte spørsmålet grundigere i Det tyvende Aarhundrede. Det ble også vedtatt en resolusjon der man ga full støtte til oppløsningsvedtaket, men samtidig krevde at monarkiet måtte erstattes av en republikk.

På høsten 1905 ble det strid i DNA, da Alfred Eriksen, Oscar Nissen, Johan Scharffenberg og flere andre gikk mot Karlstadforliket. Eriksen sa rett ut at han heller ville ha krig med Sverige enn demilitarisering av grensebefestningene. NSDU gikk rett i strupen på Eriksen, og omtalte ham og hans krets som «mænd inden det socialdemokratiske parti der offentlig opptrær som de nationalistiske sabelrasleres haandlangere».[3] Eriksen fikk støtte under et massemøte i Kristiania Arbeidersamfund, og klarte å trumfe gjennom en resolusjon mot Karlstadforliket. På DNAs landsmøte i 1906 hadde mange ungdommer fått mandat gjennom sine lokale partilag, og de brukte muligheten til å kreve en langt strengere disiplin i partiet. Eriksen trua med splittelse, men kravet om disiplin fikk et klart flertall. På dette landsmøtet vant NSDU også sin første store seier da de fikk gjennomslag for en antimilitaristisk linje i DNA. Generalstreik som kampmiddel ble også drøfta. Dette var noe som spesielt var viktig for ungsosialistene. Sigwald Lian, som hadde blitt kjent med anarkismen gjennom Kristofer Hansteen, tok opp dette spørsmålet, men han gjorde det ikke til noen kampsak, og det ble med en kort drøfting. Flere representanter var ikke helt avvisende, men fikk utsatt saken til et senere landsmøte. I 1909 begynte DNA å opplyse om generalstreiken som mulig våpen, men først i 1918 ble revolusjonær masseaksjon innlemma i programmet.

1906–1909

Etter DNAs landsmøte i 1906 begynte ungsosialistene å markere seg sterkere. Påvirkning fra Sverige, hvor ungsosialisme og anarkosyndikalisme sto og står sterkere enn i Norge, var en faktor. Anarkisten Kristofer Hansteen hadde holdt flere foredrag på Kristianialagets møter, og hans påvirkning var vel så viktig. Hansteen døde i mars 1906, men innen det hadde han påvirka mange medlemmer av NSDU. En annen som hadde påvirkningskraft var Hans Jæger. Han var med i redaksjonen i Social-Demokraten, men var mer anarkist enn sosialdemokrat. NSDU ga i 1906 ut Socialismens ABC av Jæger, ei bok som hadde blitt avvist av DNA. Det kom også ut flere andre skrifter med en anarkistisk innstilling fra Kristianialaget.

En representant fra Kristianialaget kom på NSDUs landsmøte i Larvik med forslag om et vedtak om at generalstreiken er et av de mest effektive midler for sosialismens seier. Dette ble nedstemt med 14 mot 6 stemmer, men det ble tydelig at særlig i Kristianialaget sto denne tankegangen sterkt. Svensken Hinke Bergegren, som blant annet skrev i det anarkistiske tidsskriftet Brand, ble også introdusert for medlemmene i Kristianialaget. Kristianialaget ga i 1906 ut Arnold Rollers brosjyre om generalstreiken.

For å få mer fart på forbundet ble det bestemt at man skulle gi ut et nytt månedsblad, og dette kom ut med første nummer i september 1906. Tittelen ble Ung-Socialisten, og redaktøren var Harald Solberg. Bindestreken i tittelen skal ikke ha vært noen tilfeldighet, den markerte at det var et blad for unge sosialister, ikke for ungsosialister.[4] Dette kommer fram i tekstene, der det avvises at NSDU forkasta parlamentarismen. Samtidig er det tydelig at det er spenninger i forbundet i denne tida. Det ble blant annet oppretta en tale- og diskusjonsgruppe av Alfred Eriksen, der Sigwald Lien talte om generalstreiken, Eugène Olaussen om åttetimersdagen og så videre. Eriksen forsvant nokså raskt ut av denne gruppa da den ble mer åpenlyst revolusjonær enn han hadde sett for seg.

Noe annet som skjedde i 1906 var at forbundet fikk sine to første militærnektere. Karl Nummedal og Einar Li ble dømt til henholdsvis 40 og 90 dagers fengsel for dette. Det ble holdt massemøter om militarismen flere steder i landet i 1906 og 1907. Under et slik møte i Turnhallen i Kristiania ble det en heftig diskusjon mellom Einar Li og oberstløytnant Haakon Ditlef Lowzow. Sistnevnte ble i 1908 forsvarsminister. Det ble i 1907 også protestert mot et forslag om innføring av skyteøvelser i folkeskolen. Et flyveblad med tittelen «Til krig mot krigen!» ble utgitt av Kristianialaget, og dette ble spredd blant vernepliktig ungdom våren 1907.


Under NSDUs landsmøte i Drammen i 1908 ble det hard debatt. Generalstreiken var et viktig tema, men denne diskusjonen ble også utvida med en debatt om sabotasje og andre radikale virkemidler. Igjen prøvde Kristianialaget å få et vedtak om generalstreiken som virkemiddel, og Sverre Krogh prøvde å få inn en passus som sa at «streiker i forbindelse med revolutionær fagforeningstaktikk, saasom direkte aktion, obstruktion, sabotage etc. er de bedste magtmidler».[5] Dette ble for drøyt for mange. Selv Henrik Østbye, som ellers var tilhenger av generalstreik, reagerte på Krohgs forslag. Det ble bare fire stemmer for Krohgs forslag. I stedet fikk man et vedtak, med femten mot fem stemmer, der det ble oppfordra til «et energisk oplysnings- og agitationsarbeide for generalstreiksideen samt utrættelig og intenst at agitere for at vække arbeiderungdommen til forstaaelse av og interesse for fagbevægelsen».[6] Året etter ble det på DNAs landsmøte, med hjelp fra blant annet Martin Tranmæl, vedtatt en uttalelse som videreførte NSDUs uttalelse fra 1908: «Landsmøtet henstiller, at generalstreiksideen optages til drøftelse og diskussion av partiets avdelinger og paalægger centralstyret at utgi oplysende brosjyrer om emnet og partipressen at opta spørsmaalet til diskussion».[7]

Landsmøtet i Drammen ble for en del stående som et dårlig møte, fordi man mente at de «partifiendtlige tendensene» kulminerte der.[8] Det tyvende Aarhundrede ble overlatt til DNA, mens Eugène Olaussen ble redaktør i NSDUs blad Ung-Socialisten.

Den antimilitaristiske agitasjonen fortsatte og ble intensivert etter landsmøtet i 1908. Redaktør Olaussen, redaksjonssekretær Kristoffer Aamot og ekspeditør Sigwald Lian i Ung-Socialisten ble satt under tiltale etter at 1. mai-nummeret hadde blitt spredd på ekserserplassene. Olaussen fikk seksti dagers fengsel, mens Aamot fikk en betinget dom på førti dager. På denne tida ble også flere militærnektere som var medlemmer av NSDU dømt. Samme år kom et flyveblad med tittelen «La dig ikke kujonere!» ut. Det ble slått opp på telefonstolper og dører, og førte til at politiet lette etter plakatklistrere.

Det ble i 1908 og 1909 gjennomført flere møter under en agitasjonsturné i Nord-Norge, med godt oppmøte. Det var harde diskusjoner både på møtene og i pressa, og NSDU klarte å rekruttere nye medlemmer og abonnenter nordpå.

Utover høsten 1908 begynte diskusjonene i forbundet å komme inn på splittelser. I Sverige og Danmark hadde ungdomsforbundene blitt splitta, og mange mente at det var ungsosialistene som hadde skyld i dette. Tillitsvalgte i fagforeningene hadde advart mot ungdomsforbundet, og mente at ungsosialistene var mot fagforeningene og arbeiderpartiet. At de var mot partiet hadde man i økende grad rett i, for ungsosialistene orienterte seg i stadig sterkere grad mot fagforeninger og utenomparlamentarisk arbeid. Striden om religion kom igjen for fullt, etter at professor Taranger begynte å arbeide for å opprette kristne fagforeninger. Disse ble i Ung-Socialisten omtalt som rene streikebryterbyråer.

I desember 1908 tilspissa den indre striden seg ytterligere. Eugène Olaussen gikk da i en artikkel rett i synet på Henrik Østbyes fløy i Kristianialaget. Man skulle arbeide parlamentarisk, og man skulle påvirke partiet i riktig retning «den moderne, videnskapelige socialisme».[9] Ungsosialistene i Kristiania opplevde dette som et forræderi fra Olaussen. Fram mot landsmøtet i juni 1909 pågikk det intens agitasjon innad i NSDU.

På DNAs landsmøte i påska 1909 skjedde noe som gjorde situasjonen enda mer komplisert. Enkelte lag i NSDU hadde i februar brutt ut og stifta Arbeiderpartiets Ungdomsforbund, og etter diskusjoner på partiets landsmøte ble dette nye forbundet anerkjent som partiets ungdomsforbund på lik linje med NSDU.

For ungsosialistene ble svaret å bryte ut under NSDUs landsmøte i Skien. Mandatene fra Grünerløkka-laget ble forkasta etter en hard debatt, og dette førte til at ungsosialistene, hvorav de fleste nå klart identifiserte seg som syndikalister eller anarkososialister, så at slaget var tapt. De forlot landsmøtet etter å ha tatt ned de svarte fanene de hadde hengt opp i lokalet. Møtet ble gjennomført av de gjenværende, men uttalelsene bar preg av at de var nærmest i sjokk. Ungsosialistene organiserte seg kort tid etter som Norges Ungsocialistiske Forbund.

For å få NSDU på beina igjen ble det forhandle om et felles møte mellom NSDU og Arbeidernes Ungdomsforbund. Nå som ungsosialistene var ute var det mulig å slå de to sammen, og 9. november 1909 skjedde dette på et møte i Folkets Hus i Kristiania. De to tidsskriftene Ung-Socialisten og Ungdomsrøsten ble nedlagt, og i stedet kom Klassekampen.

Eget Nord-Norgeskontor

 
Notis i arbeideravisa Folkeviljen i Harstad den 17. desember 1918 som slik "beviser" at Simensen kom til Harstad 16. desember 1918
Foto: Folkeviljen

Etter det skjellsettende Påskelandsmøtet i 1918 fikk Sigurd Simensen, som var nyvalgt sentralstyremedlem i partiet og nyvalgt leder av Landssammenslutningen av Arbeiderråd i Norge, tilbud om å tiltre som redaktør i det danske ungdomsforbundets organ Klassekampen. - Imidlertid ble Simensen utvist fra Danmark "for evig og all tid". Utpå høsten døde kona til Harald Langhelle som til nå hadde bestyrt nordnorgeskontoret med sete i Harstad. Simensen fikk tilbud om å tiltre denne stillingen da Langhelle ville fratre og reise sørover.

...fortsettelse følger, andre oppgaver kaller...

Referanser

  1. ↑ Hansen 1923: Forord.
  2. ↑ Hansen 1923: 16.
  3. ↑ Hansen 1923: 75.
  4. ↑ Hansen 1923: 94.
  5. ↑ Hansen 1923: 129.
  6. ↑ Hansen 1923: 130.
  7. ↑ Hansen 1923: 130.
  8. ↑ Hansen 1923: 130.
  9. ↑ Hansen 1923: 148.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Norges_Socialdemokratiske_Ungdomsforbund&oldid=2394386»