lokalhistoriewiki.no

Severin Løvenskiold (1777–1856)

Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 15. september 1856 på Fossum i Gjerpen) var verkseier, embetsmann og politiker. Han var sentral blant eidsvollsmennene, og markerte seg også sterkt i politikken i tida etter 1814. Han var også den siste norske stattholder.

Severin Løvenskiold, han var da originalen ble malt statsminister.
Maleri: Fredrik Westin (1836)/Carl Christian Andersen (kopi 1896)/Oslo Museum

Tidlig liv og virke

Severin Løvenskiold var sønn av godseier og kammerherre Severin Løvenskiold (1743–1818) og Benedicte Henrica Aall (1756–1813). Han gikk på gymnaset i Eutin og studerte så bergvitenskap i Sachsen og Schlesien. Deretter fulgte fra 1796 studier ved Københavns universitet, hvor han ble cand.jur. i 1799. Han ble i København en tid, og hadde forskjellige stillinger i sentraladministrasjonen med tittelen kammerjunker. Han var auskultant ved Rentekammeret fra 1799, assessor ved Kommersekollegiet fra 1801 og assessor ved Finanskassedireksjonen fra 1802. Han gifta seg i København i 1802 med Hedevig Sophie baronesse Knuth (1784–1819), som var datter av geheimekonferensråd Adam Christopher greve Knuth-Lilliendahl og Sophie Magdalene Moltke. Paret fikk sju barn, og har stor etterslekt. Slekta Løvenskiold hadde også tilknytninger til andre embetsmanns- og godseierslekter. Blant annet var de to eidsvollsmennene Jacob Aall og Jørgen Aall Severin Løvenskiolds fettere.

I 1802, samme år som han gifta seg, arva han Fossum jernverk etter faren. Han reiste i mai 1803 hjem til Norge, i tråd med farens ønsker. I 1803 ble han amtmann i Bratsberg, et embete han hadde til 1813. Fra 1805 til 1811 styrte han også Larvik grevskap. Han fikk tittelen kammerherre i 1804. I denne vanskelige tida under napoleonskrigene hadde han blant annet ansvar for kystforsvar og kornforsyning i dagens Vestfold.

Grunnlovsåret

Ved valget i Gjerpen i 1814 ble han en av prestegjeldets valgmenn, og på amtsforsamlinga ble han valgt som Bratsbergs første deputerte. De andre representantene fra amtet var Peder Jørgen Cloumann og Talleiv Olsson Huvestad. Da hendelsene i 1814 tok til hadde Løvenskiold allerede lenge vært innvia i grev Herman Wedel Jarlsbergs planer om en union med Sverige. Løvenskiold slutta seg til unionspartiet på Riksforsamlinga, men var ikke enig med Wedel i alt. Løvenskiold var motstander av en liberal konstitusjon og idéen om folkesuverenitet. Han mente at Riksforsamlinga skulle behandle mer enn grunnlovsspørsmålet og kongevalget, som at den burde behandle utenrikspolitiske spørsmål. Løvenskiold gikk mot Eidsvollsgarantien og var negativ til stemmerett for bøndene. I mange avstemninger som berørte slike spørsmål tilhørte han mindretallet, og det er derfor få av hans idéer som kom med i Grunnloven.

Virke i det sjølstendige Norge

Etter at Norge hadde kommet i personalunion med Sverige høsten 1814 ble Løvenskiold Norges forhandler ved gjeldsoppgjøret med Danmark. Han fikk da tittelen statsråd, og leda forhandlingene fram til 1817. Etter dette trådte han i noen år ut av politikken, og fokuserte på å drive Fossum jernverk. Han engasjerte seg i politikk igjen i 1821, da han kjempet mot avskaffelsen av norsk adel. Etter nederlaget i den saken gikk han tilbake til jernverksdrifta. Hans konservatisme gjorde Karl III Johan vennlig stemt, og i 1828 ble Løvenskiold statsminister ved den norske statsrådavdelinga i Stockholm. Denne stillingen hadde han til 1841, da han ble stattholder i Norge. Det embetet hadde han til sin død i 1856. Det ble ikke utnevnt noen ny stattholder etter ham, og embetet ble avskaffa i 1873.

Løvenskiold havna som statsminister og stattholder i strid med bondeopposisjonen på Stortinget. Særlig med Stortinget av 1833, det såkalte «bondestortinget», var det klare konflikter. Christianiaregjeringas forslag til formannskapslover var liberalt utforma, og Løvenskiold gikk imot dette og lagde sitt eget forslag. Løvenskiold tok i 1836 det konstitusjonelle ansvaret da Karl Johan oppløste Stortinget, og for dette ble han stilt for riksrett. Han ble da dømt til en bot på tusen speciedaler. Karl Johan lot ham allikevel fortsette som statsminister, et tydelig signal om at kongen ikke var ferdig med maktkampen mellom konge og Storting. I 1839 fikk Løvenskiold kongen til å nedsette en komité som skulle revidere Riksakten av 6. august 1815, loven som styrte forholdet mellom Norge og Sverige innafor personalunionen. Hans ønske var en amalgamasjon av landene, altså en union der Norge og Sverige i større grad ble sammensmelta.

I sin tid som stattholder kom Løvenskiold i konflikt med blant annet Frederik Stang i løpet av 1840-åra. Da nyhetene om februarrevolusjon i Paris i 1848 nådde Skandinavia advarte Løvenskiold sterkt mot slike tilstander. Hans store forbilde i denne perioden skal ha vært tsar Nikolai I, som styre Russland eneveldig. Da Thranerørsla oppsto mot slutten av 1840-åra reagerte Løvenskiold sterkt. Han satte infiltratorer inn i bevegelsen, og overvåka også Den demokratiske Forening i Christiania. Han kobla feilaktig thranittene til Kautokeino-opprøret i 1852, et opprør han mente skyldtes «den raa Masses communistiske Fanatisme»[1]

I 1851 kom Løvenskiold igjen i en stor konflikt med Stortinget. Stortinget vedtok at jødeparagrafen skulle oppheves, slik at jøder ville få adgang til Norge. Løvenskiold råda kongen til å nekte å sanksjonere loven. Han gjorde også det samme da Stortinget vedtok opprettelse av jernbane og hypotekbank. I alle disse sakene valgte Karl Johan å sanksjonere lovene. Disse sakene er typiske for Løvenskiolds politiske holdninger. Han var blant annet også imot utvida stemmerett, arveloven, juryloven, oppheving av stattholderposten og andre liberale og demokratiske reformer. Han mente også at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Ved utbruddet av Krimkrigen i 1853 ivra Karl Johan for svensk-norsk deltagelse i krigen mot Russland, og Løvenskiold var med en serie skarpe brev helt sentral i å stoppe kongens krigsplaner.

Løvenskiold mottok gjennom sin tid som politiker og embetsmann en rekke høye utmerkelser. Han ble ridder av Nordstjerneordenen i 1815 og kommandør av samme i 1816, ridder av Serafimerordenen i 1829, fikk storkors av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen i 1847, ridder av Elefantorden i 1848 og borgerdådsmedaljen i gull i 1853. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1829.

I 1856 la han ned sitt stattholderembetet kort tid før sin død, og reiste hjem til Fossum i Gjerpen. Han ble gravlagt på Gjerpen kirkegård.

Etterkommere

Severin Løvenskiold og Hedevig Sophie baronesse Knuth fikk sju barn. De to døtrene deres døde unge, mens de fem sønnene vokste opp:

  1. Ernst Løvenskiold (1803–67), hoffsjef.
  2. Adam Løvenskiold (1804–86), øverste kammerjunker.
  3. Datter, navn ukjent, begravd 1805.
  4. Otto Joachim Løvenskiold (1811–1882), høyesterettsassessor. Gift med Julie Caroline Helene Wedel Jarlsberg, se Wedel Jarlsberg.
  5. Leopold Herman Severin Løvenskiold (1813–1848), student og frivillig i første slesvigske krig, der han falt.
  6. Sophie Magdalene Løvenskiold (1815–1824).
  7. Herman Løvenskiold (1819–73), jernverkseier. Gift 1856 med sin brordatter Anna Sophie Hedvig Løvenskiold (1838–1903).

Referanser

  1. ↑ Sitert fra Pryser (NBL).

Kilder

Videre lesing

  • Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Severin_Løvenskiold_(1777–1856)&oldid=2531485»