Sigurd Jonsson (1390–1453)
Sigurd Jonsson (1390–1453) var ridder, riksråd og drottsete og var Norges største godseier og fremste adelsmann i første halvdel av 1400-tallet. Han satt som drottsete (riksforstander) flere ganger i tilsammen rundt sju år og var da Norges øverste leder.
Han var gjennom moren av Sudreimsætten og ble som direkte etterkommer av den gamle norske kongeslekten nevnt som mulig norsk konge i 1448, men var lojal mot kongehuset og Danmark. Han var som en tidstypisk nordisk aristokrat ved å være knyttet til nabolandene gjennom opphav og ekteskap.
Bakgrunn
Sigurd Jonsson var sønn av den svenske adelsmannen Jon Marteinsson (d. ca 1400), trolig fra Östergötland, og Agnes Sigurdsdatter. Moren var datter av Sigurd Havtoresson (1315–1390), av Sudreim, ridder, lagmann, riksråd og Ingeborg Erlingsdatter, datter av Erling Vidkunnsson og arving av Giskegodset og Bjarkøygodset. Slik var han også gjennom moren en del av Bjarkøyætten.
Faren hadde kommet til Norge for å tjenestegjøre for Håkon VI Magnusson, og ble ridder og riksråd.
Han hadde tre eldre søsken: broren Magnus (død før 1409), og søstrene Katarina Jonsdatter, gift med Alv Haraldsson Bolt, ridder og riksråd og Ingebjørg Jonsdatter, gift med Olav Håkonsson av Nesøya, også han ridder og riksråd.
Han ble rundt 1435 gift med Filippa Hansdatter (ca. 1415–1477/78), datter av høvedsmann og riksråd, greve Hans av Neugarten (død 1446) og Ermegard Johansdatter Bülow (død 1421). Svigerfaren var i tjeneste hos kong Erik av Pommern, og skal ha vært en slektning av kongen.
Godseier
Sigurd Jonsson var gjennom arv fra morsiden Norges største godseier hvor han eide Sudrheimgodset, Giskegodset og Bjarkøygodset.
Han ble tildelt Tunsberghus, senest i oktober 1450, og han beholdt dette trolig fram til sin død, det samme var også tilfelle med Solør. Hans hustru arvet panterettigheter etter sin far, som gjorde at Sigurd fikk kontroll over tre sogn i Selebo herred ved Gripsholm slott i Mariefred ved Mälaren. I Sverige eide han også gods i Västergötland.
Gjennom Sudrheimgodset eide han flere gårder på Romerike og i Hallingdal, fiskerett i Mangen i Aurskog, Giskegodset hadde gårder i Romsdal og på Sunnmøre, Dønnesgodset hadde gårder på Helgeland, i Surnadal og andre steder på Nordmøre (Edøy len), i Åkrafjorden i Sunnhordland, i Nordfjord og i Sogn, samt på Færøyene og Shetland, videre en gård ved «Næsit», trolig Brunlanes, eventuelt Lindesnes, og flere gårder i Senja len. Han hadde Mefjorden på Senja med «Treelen» og Senjahopen, rett på landskyld og landvarde (avgift for bruk av land) fra Vega på Helgeland, landvarde fra Gryllefjorden, Torsken og Øyfjorden på Senja, og spek og landvarde fra Sørøya, som han eide, i Finnmark. I tillegg kom bygården Skinheimen i Oslo og Dreggen med tomt i Bergen. Han gav Gudderud på Toten til kommunbordet ved Mariakirken i Oslo.
Politiker
Utdypende artikkel: Drottsete
Etter opprøret i 1436 var Sigurd med på å inngå våpenhvile og fredsavtale med opprørslederen Amund Sigurdsson Bolt og hans menn. Under den fortsatte unionskrisen ble Sigurd utnevnt til drottsete av kong Erik av Pommern på Gotland i 1439.
Press fra nabolandene, forsyningsproblemer, kong Eriks passivitet overfor Norge og hans nederlag overfor Danmark og Sverige, tvang Sigurd og riksrådet til å si opp sin lojalitet til kong Erik i 1440. Sigurd styrte da som drottsete fram til de mottok unionskongen Christoffer av Bayern som «Norges rette konge» i Lödöse i 1442, i tråd med arveriketradisjonen. Sigurd trådte samtidig tilbake som drottsete, men var blant flere norske stormenn som ble slått til riddere.
Sigurd Jonsson var, i hvert fall fra 1440, høvedsmann på Akershus festning, og håndhevet riksrådets politikk for å svekke hanseatenes rolle i norsk økonomi. Men riksrådet tapte kong Christoffers støtte, og også Sigurd måtte da være med å stadfeste hanseatenes privilegier i Norge i 1445 og gi Rostock nye privilegier i Tønsberg, Oslo og Viken i 1447. Sigurd mistet dessuten Akershus til Hartvig Krummedike i 1445 og fikk i stedet Skiensysla, der han er belagt i 1448 da kong Christoffer døde.
Sigurd ble da igjen drottsete, med tittelen riksforstander. Ved kongevalget ble også Sigurd, med sine slektskapsforbindelser til Hårfagreætten, den gamle norske kongefamilien med sin tippoldefar, kong Håkon V Magnusson nevnt som en mulig tronkandidat. Andre kandidater var også Karl Knutsson Bonde som var valgt til svensk konge i 1448 etter Christoffer. Men i den påfølgende tronstriden støttet Sigurd Christian av Oldenburg (den senere Christian I) som norsk konge, kanskje fordi han anså Christian som nærmest tronen etter konstitusjonell sedvane.
Etter valget av Christian I til konge i Marstrand i juli 1449, skiftet Sigurd tittel til «rikets høvedsmann i kongens fravær», en tittel og oppgave han trolig beholdt livet ut. Sigurd var med under kroningen av Christian i Trondheim 2. august 1450 og inngåelsen av den norsk-danske unionstraktaten om en «evig union» i Bergen i august 1450.
Etter hans død
Sigurd Jonsson døde en gang mellom 1452 og 1454. Hans eneste sønn, junker Hans Sigurdsson, arvet de store godsene.
Hans Sigurdsson var trolovet med Ingeborg Ågesdatter av den mektige skånske adelsslekten Thott, men døde ugift i 1466. Det avstedkom et komplisert arveskifte som varte fram til 1490, ble godsene delt mellom barna til tre av hans kusiner (døtre av Sigurd Jonssons to søstre):
- fru Agnes Alvsdotter, datter av Katarina Jonsdatter og Alv Haraldsson Bolt, gift med den svenske ridder Knut Jönsson (n. 1418) (Tre Rosor),
- fru Gro Alvsdotter, datter av Katarina Jonsdatter Alv Haraldsson Bolt, gift med ridder Mats Jakobsson (Rømer),
- fru Gudrun Olavsdotter, datter av Ingebjørg Jonsdatter og Olav Håkonsson til Nesøya ridder og riksråd. Gift med ridder Erlend Eindridesson (1400–1450) og mor til fru Ingerd Erlendsdotter.
Den store arven havnet da hovedsakelig hos sønnene av Agnes Alvsdotter, ridder Alv Knutsson og hans bror Jöns, som overtok Giske-/Sørums-delen, fru Ingerd Erlendsdotter og søsteren Sigrid, som fikk hoveddelen av sin arvedel lagt til Nord-Vestlandet og Nord-Norge, og ridder Otte Matssøn Rømer (1430–1512) og hans søsken, arvet av datteren Ingerd Ottisdotter («fru Inger til Austrått»).
Om arveoppgjøret etter junker Hans, se Alv Knutsson (1420– 1496), Ingerd Erlendsdotter (1440–1526) og Gørvel Fadersdatter.