Sverre Sigurdsson

Sverre Sigurdsson (født ca. 1151 på Færøyene, død mars 1202 i Bjørgvin var konge av Norge fra 1177 til sin død. Han er den konge i middelalderen som man kommer tettest inn på gjennom kildene, hovedsakelig gjennom Sverres saga. Sverre hevdet selv å være kongssønn, og ble akseptert som dette av sine støttespillere og store deler av befolkningen. Han styrte landet i en hektisk fase av borgerkrigene, og la grunnlaget for en kongsætt, Sverre-ætten som styrte landet inntil den døde ut på mannssiden i 1319.

Sverre Sigurdsson
Personalia
Tittel:	Konge av Norge
Regjeringstid:	1177–1202
Fødselsdato:	ca. 1151
Fødested:	Kirkjubøur på Færøyene
Bortgang:	9. mars 1202
Dødssted:	Bjørgvin
Foreldre:	Angivelig Sigurd Munn og Gunhild
Ektefelle(r):	Margrete Eiriksdatter
Barn:	Kristin Sverresdotter Sigurd Lavard Cecilia Sverresdotter Ingebjørg Sverresdotter Håkon

Kildene

Sverre bestilte selv Sverres saga fra den islandske abbeden Karl Jónsson. Sagaen forteller at kongen i årene 1185–1188 selv bestemte hva som skal skulle skrives. Denne delen av sagaen blir kalt Grýla, «skremsel», fordi den forteller om Sverres voksende makt. Det er uklart hvor Grýla slutter og resten av sagaen begynner, men det antas gjerne at det som menes er hans livsberetning fram til og med de første to årene i Norge, 1177 og 1178. I denne delen av sagaen får man vite mye om Sverres tanker, noe som kan tyde på at han selv deltok i skrivingen; senere i beretningen ses hendelsene mer utenfra.

Antagelig førte Karl Jónsson selv sagaen fram til Sverres død, men den kan ha blitt fullført av en annen. Dersom det var Karl Jónsson som sto for det hele var den ferdig før hans død i 1213, ellers var den ferdig senest i løpet av 1220-åra. Her skiller den seg dramatisk fra Heimskringla, som ble ført i pennen langt etter hendelsene som beskrives. Se senere sagaene er skrevet etter mønster av Sverres saga, som bestillingsverk nedtegnet tett opp mot hendelsene. Dette betyr at faktaopplysninger omkring datoer, steder og hvem som var tilstede ved hendelser sannsynligvis ligger tettere opp mot virkeligheten enn i Heimskringla, men det ga også større grunn til å gjøre omskrivninger av politiske årsaker når det gjelder motiver, styrkeforhold mellom fiender og annet. Den senere delen av sagaen gir inntrykk av å være mer balansert enn Grýla.

I stridsskriftet En tale mot biskopene fra 1190-åra kommer Sverres dyktige bruk av propaganda klart fram. Talen ble holdt av ham selv eller en i hans nærmeste krets. Det er her også interessant at man får den andre siden av saken presentert gjennom kirkelige dokumenter, hos Saxo Grammaticus og hos engelske krønikører som må ha fått sin informasjon fra kirkelig hold.

Fra motstandernes side skriver den nevnte Saxo Grammaticus nokså mye om Sverre, blant annet en del som trekker Sigurd Munns farskap i tvil. Det finnes også en del kirkelige dokumenter, blant annet omkring hans bannlysning.

Slekt

Sverre hevdet selv at han var sønn av Sigurd Munn og Gunnhild. Dette er det største stridsspørsmålet omkring ham, og det handler rett og slett om hvem han var. Var han en kongssønn som kom hjem og krevde sitt rike, eller var han en bløffmaker som tilranet seg makten? Påstanden kommer klart fram i Grýla. Moren skal ha vært ei vestnorsk kvinne ved navn Gunnhild, som var gift med kammakeren Unas. Han ble regnet som Sverres far, og virket trolig i Bergen. Som femåring ble Sverre sendt til Unas bror Roe, som var biskop på Færøyene. Han skal ha blitt presteviet, men dette passet ikke for ham. Først da han var 24 år gammel kom moren til Færøyene og fortalte at Sigurd Munn var hans far. Årsaken til at hun valgte å gjøre dette var at hun under en reise til Roma hadde blitt pålagt det som bot av sin skriftefar.

Grýla forteller ikke noe om hvordan Gunnhild og Sigurd Munn skal ha møtt hverandre. Enkelte ting kan kontrolleres, og da faller ikke alle fakta på plass. Roe ble ikke biskop på Færøyene før fem år etter at Sverre skal ha kommet dit; dette kan dog unnskyldes med at Sverre var et barn da han kom og hadde sett Roe som biskop det meste av sitt liv. Prestevigselen virker også underlig, da minstealderen var tretti år. Det kan ha blitt gjort et unntak, men noe slikt kunne man tenke seg ble nevnt. En mulighet, som enkelte andre ting i sagaen også peker mot, er at Sverre var født tidligere enn 1151. Da oppstår det problem at Sigurd Munn det året var atten år gammel, og det er grenser for hvor langt man kan skyve Sverres fødsel bakover før farskapet blir umulig. Det er også underlig at sagaen ikke nevner at han må ha fått sønnene Sigurd og Håkon og døtrene Cecilia og Ingebjørg allerede mens han var på Færøyene. Saxo hevder at Sigurd Lavard opprinnelig het Unas, etter Gunnhilds ektemann, men om dette er sant eller kirkelig propaganda vet man ikke.

Ut fra de kilder som finnes er det ikke mulig å avgjøre sikkert om Sverre var Sigurd Munns sønn eller ikke. Blant historikere har synet vært delt, med noen på den ene og noen på den andre siden, og et flertall som lar spørsmålet være åpent. Det er flere muligheter som må vurderes enn ekte kongssønn eller svindler, for Sverres historie kan også være sann i den forstand at moren kan ha løyet om farskapet, og Sverre trodde på det. I så fall var tronkravet basert på løgn, men Sverre handlet i god tro. Middelalderens syn på falsknerier er også et annet enn det vi har i dag. Sverre hevdet å ha en guddommelig rett til tronen, et kall til å styre Norge, og dette ville overstyre eventuelle skrupler mot å lage falske slektsbånd. Det man uansett hvilken mening man har om Sverres opphav må forholde seg til er at kravet ble akseptert av nok mennesker med nok makt til at det ble den rådende sannhet i samtiden, og i lang tid etter da senere konger støttet seg på Sverres linje når de krevde tronen.

Dersom det stemmer at han var Sigurd Munns sønn betyr dette også at han var i slekt med en rekke andre sentrale personer. Uavhengig av om det stemmer eller ikke ble han regnet som slektning av disse. Han var da brorsønn av Brigida Haraldsdotter, halvbror til Håkon Herdebrei, Sigurd Sigurdsson Markusfostre, Eirik Sigurdsson jarl og Cecilia Sigurdsdotter. Av disse nevner kildene spesielt at Cecilia støttet Sverres påstand om å være Sigurd Munns sønn og hennes halvbror.

Sverre hadde før 1176 samkvem med ei ukjent kvinne, trolig av færøysk opphav. Han hadde også muligens et forhold til Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margrete Eriksdotter, datter av Erik den hellige av Sverige. Han fikk sønnene Sigurd Sverresson Lavard og Håkon III Sverreson, og døtrene Kristin Sverresdotter, Cecilia Sverresdotter og Ingebjørg Sverresdotter. Bare Kristin var datter av Sverres dronning Margrete, mens de andre var født utenfor ekteskap. Hun ble gjennom slektskapet til både Sverre og Erik den hellige en viktig brikke i spillet om allianser og legitimitet for tronkrav.

Sverres liv

Sverres tidlige liv er det allerede nevnt en del om under avsnittet om hans slekt, og det er ikke mye mer som er kjent om dette annet enn sagaens ofte tvilsomme beretninger. Han skal ha forlatt Færøyene i 1176, da Magnus Erlingsson styrte sammen med faren Erling Skakke. Sverre reiste langs kysten fra Nidaros til Konghelle for å samle støtte for sitt krav om medkongedømme, men lyktes ikke. I Sverige møtte han den mektige jarlen Birger Brosa som var gift med Sigurd Munns søster Brigida. Heller ikke her fikk han støtte, for Birger hadde valgt å støtte opprørsflokken birkebeinerne under Øystein Møyla. Det var under dette oppholdet i Sverige han traff Cecilia, som tok ham imot som halvbror men som hadde liten annen støtte å gi ham.

Åpningen for Sverre ble Øystein Møylas fall i slaget ved Re i 1177. Han knyttet seg da til birkebeinerne og ble med Birger Brosas støtte deres leder. Det var ikke mye igjen av flokken da, bare omkring 70 mann. De hyllet Sverre som konge, men selv Sverres saga forteller at dette var noe de gjorde motstrebende. Sverre var altså på dette tidspunkt en konge uten land med omkring 70 motvillige undersåtter.

Det sagaen forteller om de to første årene med birkebeinerne, i Grýla, har et eventyrpreg. Det er guddommelig inngripen og overnaturlig styrke som gjør den lille flokken i stand til å seire over motstandere som har langt flere menn under våpen. Men at de hadde framgang må være riktig. Man kan derfor tenke seg dels at fiendene de møtte ikke var så overlegne, for krigføring på denne tiden var ofte preget av mindre sammenstøt mellom små flokker. Videre er det mulig at birkebeinernes antall vokste nokså raskt, uten at dette nevnes. I borgerkrigstida ble mange trukket til slike flokker, og et par seiere ville lokke nye tilhengere. Det er heller ikke til å komme utenom at Sverre innførte nye strategier i krigføringen, ikke minst gjennom sin skikk med å angripe i løs formasjon der hver mann kunne hevde seg, framfor den tradisjonelle fylkingen der mennene sto i tette skjoldborger. Denne offensive framgangsmåten ser ut til å ha lykkes ved mange anledninger. Krigføringen i denne første tiden bærer preg av det vi i dag vil kalle geriljataktikk. Etter hvert som birkebeinerflokken vokste fikk den gjennom disse små sammenstøtene mye erfaring, og flokken ble etter hvert en godt trent hær. Rekrutteringen kan også ha gått lettere enn for motstanderen fordi Sverre i motsetning til Erling Skakke var mild mot de han beseiret. Under bondeopprøret i Viken i 1200 skal han under kampene i Oslo ha gitt samme mann grid (nåde) tre ganger, og hver gang gikk bonden tilbake til kampen. Først den fjerde gangen han ble tatt til fange var kongens tålmodighet brukt opp og bonden måtte bøte med livet.

Støtten fra Birger Brosa var viktig for Sverre. Den utvidet seg også til å omfatte svenskekongen Knut Erikssons støtte, da Erling Skakke og kong Magnus allierte seg med danskekongen Valdemar. I 1185 ble denne alliansen beseglet gjennom ekteskapet mellom Sverre og kong Knut Erikssons søster Margrete. Sverre holdt seg lenge tett mot Sverige, for der kunne han finne sikre steder å slå leir. Men han siktet seg også raskt inn mot Trøndelag som et sted hvor han kunne vinne folket over til sin side. Erling Skakke var rett nok alliert med erkebiskop Øystein Erlendsson, men blant trønderne var han ikke populær. Sverre vant noen seiere over Magnus Erlingsson, og i 1177 ble han hyllet som konge på Øyrating. Høsten 1178 tok han Nidaros, og dette ble en tid hans viktigste maktbase. Men allerede i 1179 trakk han seg ut. Her skiller krigføringen på Sverres tid seg fra senere tider krigføring; man oppga uten videre byer, og festningskrigføring er nesten ukjent med unntak av beleiringen av Tunsberg i 1201. Det er usikkert om Sverre virkelig rømte fra byen eller om det var en planlagt finte, men utfallet ble at han i juni 1179 kom overraskende på Erling og Magnus' menn. Med en tallmessig noe underlegen styrke seiret han i slaget på Kalvskinnet utenfor Nidaros. Erling Skakke falt sammen med flere lendmenn og hirdmenn, og Magnus måtte rømme. Her klarte Sverre også å få seg en flåte, da Magnus måtte etterlate de fleste av sine skip.

Sverre tok igjen tilhold i Nidaros, og etter slaget på Kalvskinnet regnet stadig flere i Trøndelag ham som den rette konge. I resten av landet var det Magnus som sto sterkest, og birkebeinerne var svake både på Vestlandet, i Opplandene og i Viken. Magnus hadde også muligheter til å hente hjelp fra Danmark, mens Sverre hadde begrensede muligheter for å få forsterkninger. Begge brukte leidangen for å hente inn hærer, og slagene skal nå ha blitt så store at det var flere tusen på hver side. De to ledet sine hærer på svært forskjellig måte. Magnus ledet i spissen av fylkingen, mens Sverre valgte en ny framgangsmåte, der han var mobil på hest og ledet fra bak linjene. Han ble kritisert for dette og kalt feig, og sagaen forteller flere ganger om bitende tilsvar på Sverre på slikt. Det ser ut til at han fant seg i det fordi han så nytten i å kommandere hæren på en slik måte framfor å gå først mot fienden uten noen mulighet for å kontrollere begivenhetene. Han endret også krigføringen til sjøs ved å bygge større skip. Sjøslag hadde normalt blitt utkjempet som landslag med skipene festet til hverandre, men Sverre bygde større skip som ikke så lett kunne bordes. Dette ser ut til å henge sammen med at han la mer vekt på å bygge festninger enn tidligere, selv om festningskrigføring som nevnt ikke ble vanlig før etter hans død.

Under slaget på Ilevollene i 1180 led Magnus igjen nederlag. Erkebiskop Øystein dro til England, mens Magnus flyktet til Danmark. Vinteren 1182–1183 var Sverre borte fra Nidaros, og Magnus kom da tilbake og tok hele hans flåte. Stillingen snudde seg igjen allerede sommeren 1183, da Sverre skiftet taktikk til sjøs og angrep med små skip. Magnus mistet da sin flåte i slaget ved Bergen. De to møttes for siste gang sommeren 1184, i slaget ved Fimreite ved Sogndalsfjorden. Sverre hadde bare fjorten skip mens Magnus hadde tjueseks, men Sverres enorme skip Mariasuden motsto angrepene. Sverre var også her en mobil hærfører, som styrte slaget fra en småbåt. Birkebeinerne gikk systematisk fram og ryddet Magnus skip, inntil Magnus selv falt.

Sverre hadde nå makten i riket, og han kunne også være noenlunde trygg i Bergen. Men særlig i Viken oppsto det flere opprørsflokker. Disse hadde kongsemner med tronkrav som var minst like tvilsomme som Sverres. Den første store flokken var kuvlungene, ledet av Jon Kuvlung. Disse ble overvunnet i slaget ved Bergen i 1188, som var et vendepunkt på Vestlandet. Sverre ble nå sett som en befrier som sikret området mot ufredsmenn fra Viken. Han begynte nå å få regelmessige skattebetalinger fra Vestlandet, og trengte ikke lenger brannskatte bygder slik som før.

Forholdet til kirken var anstrengt etter erkebiskop Øysteins flukt. Han kom tilbake i 1183 og var lenge mest fokusert på byggingen av Nidarosdomen og andre kirkelige affærer. Det virker som om det var en uutalt fredsavtale mellom erkebiskop og konge en tid. I 1189 ble Øystein etterfulgt av Eirik Ivarsson. Konge og erkebiskop utstedte en landefredsforordning sammen dette eller det neste året. Problemet kom da erkebiskop Eirik nektet å krone Sverre uten pavelige godkjenning, mens Sverre samtidig nektet å anerkjenne en avtale inngått mellom erkebiskop Øystein og Erling Skakke om full sølvkurs i bøter til erkebiskopen. Han ville også, i tråd med Frostatingsloven, kutte ned på erkebiskopens følge under visitasreiser. Eirik forholdt seg til de privilegier som var gitt 1153/1154 da erkebispesetet ble oppretta og under Magnus Erlingsson.

Det ble så ille mellom de to at erkebiskop Eirik i 1190 flyktet til erkebiskopen i Lund. Både Eirik og Sverre henvendte seg til paven, men det skulle ta fire år før det kom svar på grunn av et paveskifte. I mellomtiden kom en ny utvikling i Norge, der Oslo-bispen Nikolas Arnesson kom på banen. Biskop Nikolas hadde også tidligere vært involvert i kamp mot Sverre; han deltok på Magnus' side i den krigen. Han skal ha trukket i trådene da øyskjeggene gjorde opprør mot Sverre i 1193. De tok Viken, men ble selv overvunnet i slaget i Florvåg i 1194. Sommeren 1195 tvang Sverre biskop Nikolas til å krone seg i Bergen. Men like etter kom svaret fra paven; Celestin III støttet erkebiskop Eirik fullt ut. Sverre ble truet med bannlysning om han ikke respekterte dette. Erkebiskop Eirik reagerte straks med å lyse Sverre i bann, og det samme gjaldt biskopene som hadde deltatt ved kroningen. De ble kalt til erkebiskopen for å gjøre rede for seg.

Sverre nektet å anerkjenne svaret fra paven, og hevdet det var et rykte fra danene. Han hevdet senere å ha fått brev fra paven som løste bannet, men kirkelige dokumenter viser at disse var falske. Hele den delen av landet som støttet Sverre ble satt under interdikt, det vil si en kollektiv bannlysning med forbud mot kirkelige tjenester. I hvor stor grad dette ble overholdt er uvisst, for mange prester støttet Sverre mens biskopene sto mot ham og forlot landet.

I 1196 ble den kirkelige motstanden organisert i opprørsflokken baglerne, ledet av Nikolas Arnesson. De trakk fram Inge Magnusson som kongsemne. Han skal ha vært sønn av Magnus Erlingsson, og selv om han nok ikke trakk så mange til flokken fikk baglerne stor støtte i Viken og på Opplandene. De klarte å ta Nidaros i 1197 og brant under biskop Nikolas' ledelse Bjørgvin i 1198. Sverre satte inn leidangsstyrker, og herjet hardt i Viken. Vinteren 1199–1200 satt Sverre i Oslo, og det brøt da ut bondeopprør. Han ble angrepet i Oslo, og det var harde kamper. Etter at opprøret var slått ned hentet Sverre inn leidangssytker fra Vestlandet, og i løpet av 1201 hadde han jaget baglerne fra Viken. Reidar Sendemann ble beleiret i Tunsberg. Baglerne måtte trekke seg opp til Opplandene, og klarte ikke å komme Reidar til unnsetning, slik at det siste store baglerfestet i Viken måtte overgi seg omkring nyttår det året.

Sverre kontrollerte etter dette hele landet unntatt Opplandene, der han egentlig aldri hadde full kontroll. Som konge la han vekt på å ha fått kongsnavnet etter Guds nåde. Tidligere hadde man tenkt mer på det som «av kirkens nåde», men Sverre kuttet dette mellomleddet og hevdet også at han som konge sto over kirken. Sagaen hevder at Olav den hellige sto på Sverres side, et bånd som ga legitimitet til hans styre. I hans styre av landet skiller han seg, med unntak av forholdet til kirken, ikke så veldig fra Magnus Erlingsson. Enkelte ting ble videre utviklet, men det går klare linjer fra Magnus' bruk av riksmøter, bruk av syslemenn og omdanning av leidangen til ordinær skatt. Kongsmakten ble styrket på bekostning av lokale maktpersoner blant bøndene. De eldre storættene ble også svekket, og kimen ble lagt for et tjenestearistokrati.

Under beleiringen av Tunsberg hadde Sverre blitt syk, og han ble verre på veien tilbake til Bergen. 8. eller 9. mars 1202 døde han i sin borg der. Han ble gravlagt i muren mellom koret og den søndre inngangen til Kristkirken.

Kilder

• Sverre Sigurdsson i Norsk biografisk leksikon
• Sverres saga. Utg. Gyldendal. Oslo. 1979 Digital versjon på Nettbiblioteket
• Sverre Sigurdsson på Wikipedia på bokmål og riksmål

Linker

• Kong Sverre Historisk drama. Sendt i tre deler på NRK i desember 1978

Forgjenger:  Magnus V Erlingsson

Konge av Norge (med Magnus Erlingsson (1177-1184)) (1177–1202)

Etterfølger:  Håkon III Sverresson