DAGGRY

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 22. jul. 2018 kl. 20:16 av Gunnar E. Kristiansen (Samtale | bidrag) (Fra en agitators reise – sommeren 1905)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Avishodet i november 1905
Foto: Skannet av Gunnar E. Kristiansen.
Kristian Andreas Jensen; bedre kjent som K-A Jensen, redaktør, agitator og ihuga sosialdemokrat.
Foto: Ukjent. Eier:Foreningen Gamle Steinkjer.

DAGGRY var forløperen til sosialistavisa Framsteg, som kom med sitt første nummer mandag 20. august 1906. Da hadde redaktør K. A. Jensen allerede gitt ut DAGGRY i nokså nøyaktig ett år. Vi kan derfor si at det socialdemokratiske maanedsbladet DAGGRY var forløperen til Framsteg. Den første sosialistiske trykksak beregnet på offentligheten som ble produsert på Steinkjer, var altså DAGGRY. Avisa kan ses som et pionerprosjekt der ideologi og klare klassebetegnelser kom til uttrykk, både i prosa og ellers. Det var den samme Kristian A. Jensen som også ble redaktør for avisa Framsteg.

DAGGRY

I DAGGRY sin første ordinære utgave, nr 1 juli 1905, ble leserne orientert om at det festnummeret av DAGGRY som var blitt gitt ut 1. mai samme år ikke var noe prøvenummer. Likevel får vi en anelse om at det var nettopp det man hadde hatt i tankene. Redaktørens hentydning til ”et skrift som kan bidrage til at sprede lidt kjendskab til socialismen og de sociale spørgsmaal.” kan tyde på det. Vi må her ha in mente den planmessighet som arbeideren på Trana teglverk ved Steinkjer gjennom hele sitt politiske liv arbeidet mot. Kristian Andreas Jensen gjorde lite som ikke hadde grunnlag i en langsiktig målsetting.

På første side i det sosialdemokratiske månedsbladet får leserne en innføring i hva de har i vente. Saklige artikler skal bidra til kjennskap og utbredelse av sosialismen og de sosiale spørsmål. Leserne skal skape seg en forståelse av det som er ofret liten oppmerksomhet av flertallet. Korte biografier skal bidra til kjennskap om kvinner og menn i den moderne arbeiderbevegelse. En månedsrevy over bevegelsens utvikling og framgang vil vies spesiell oppmerksomhet. Dikt og små avsluttende fortellinger nevnes som en liten biting, men se det ble et av hovedpoengene ved dette bladet – og det kommer da også til uttrykk i redaksjonens merknad om at bladet i hovedsak skal inneholde originalt stoff fra ”flere dyktige mænd”. Man planla at bladet skulle komme med et åttesiders nummer hver måned. Prisen ble satt til en krone for hele året, 50 øre for ett halvår og 10 øre i løssalg.

Sosialisme med Venstre-bistand

Redaktør, målmann og ungdomslagsmann og Venstre-mannen Jon Kristoffer Engum bisto DAGGRY
Foto: Ukjent Eier Kvam historielag.

DAGGRY ble trykt i avisa Indtrøndelagens Boktrykkeri i Steinkjer. Indtrøndelagen var fortsettelsen av avisa Mjølner der den arbeider- og bondevennlige redaktør Jon Engum regjerte. Engum ga ut første nummer av Mjølner den 19. november 1897. Allerede ved årsskiftet 1898/1899 var dette blitt den desidert største avisa i Steinkjer med 1194 abonnenter. I 1900 kjøpte Engum egne lokaler og installerte sitt eget trykkeri, som kom i drift 1. mai samme år. Etter bybrannen som startet i maler Aunes gård ved 9-tiden onsdag 15. august 1900 og la 62 bygårder i ruiner, gikk gründeren Engum i gang med neste prosjekt; Indtrøndelagen, som altså er Trønder-Avisas far. Slik sett kan vi si at Indtrøndelagens Eggum sto fadder for K. A. Jensens sosialdemokratiske prosjekt DAGGRY. Det kan vi først og fremst grunngi med at Indtrøndelagens Boktrykkeri påtok seg trykkingen av bladet. Skal denne konteksten forståes i sin fulle bredde, må vi samtidig se på hva Venstre-kjempen Engum involverte seg i: DAGGRY bekjente seg til sosialismen og var nært knyttet opp til stedets avdeling av Det Norske Arbeiderparti. I den første agitatoriske artikkel bladet trykket, betegnes sosialismen som ”en videnskab (…) utviklet av Karl Marx (…) hvorpaa alle civiliserede landes arbeiderpartier nu bygger sin samfundsreformatiske politikk.” Man kan vel trygt si at dette ikke var noe en god Venstre-liberaler egentlig så på som sin plikt å la trykke. Og man kan tenke seg at det neppe var sånn at han ville knuge denne trykksaken til sitt bryst.

Likevel altså; DAGGRY ble trykt i et av tidens mest moderne avistrykkerier, eid av redaktør, bonde- og arbeidervennen Jon Engum – som altså også eide avisa Indtrøndelagen. Han var nok litt av et forretningstalent denne Engum. Blant annet fortelles det i beretningen til et av ungdomslaga på Innherred at de fikk lyst alle sine møter i avisa – mot en på forhånd fastsatt betaling for hele året; uavhengig av antallet møter. Avtalen mellom redaktøren og Bagabu UL for kalenderåret 1905 ble at tre kroner ville dekke disse utgiftene.

Om dette ikke akkurat gjenspeiles i DAGGRY, så vitner det om at en liknende avtale må ha vært gjort gjeldende her også, men da så å si andre veien, for Indtrøndelagen averterte i det sosialdemokratiske månedsblad både jevnt og trutt!

DAGGRY nr. 1 –1. aarg.

Kristofer Uppdal kom tidlig med som bidragsyter til DAGGRY
Foto: Ukjent. fra 1901.

I DAGGRYs første nummer har redaktøren skaffet tilveie noen av de beste – og allerede da relativt godt kjente trønderske skribenter med sosialismen som mål. Kristofer Uppdal skrev om ”Det ufrie arbeid”. Hans agitatoriske argumenter, litt småsarkastiske analyser av ”kammeratar”, som ”lite skyner, og sjeldan trur han”, er som en opptakt til Dansen gjennom skuggeheimen. Han skriver om arbeiderklassens hardt arbeidende forsørgere som ”hev star yver augo”. Men anviser også: ”Skal ein som er alin av fatigfolk, naa eit høgt maal, maa han vera ein gud. Han maa vera stor, at kor mykje enn yverklassa gjer freistnad paa aa trampa han under seg so stend han like rak og sterk.” Så litt ettertenksomt: ”Men kven er so sterk?”, før han avslutter med at ”Alle hev rett til sin lut av alt det Gud hev skapa for alle.” Som vi ser; en blanding av teori ansporet av Marx, iblanda en ikke ubetydelig bit av inntrøndersk religionsforherligelse.

John Myranes, læreren i Sparbu som ble arbeiderfører, skrev også: ”Til de uorganiserte arbeidere”. Det interessante med hans første artikkel i DAGGRY er at han agiterte for at arbeidsfolk skulle organisere seg politisk; i Det norske arbeiderparti. Han argumenterer mer i stil med ”sentral tidsånd” enn hva tilfellet var med Uppdal. Myranes gjør bruk av ”toldpaalæg” så vel som ikke-arbeidendes ”spekulationer” mot dem som ikke helt forstår sitt eget beste, å stemme med og bli organisert i det ”store reisningsarbeide: - økonomisk, aandelig og politisk frigjørelse for arbeiderklassen.”

Resten av innholdet i DAGGRY nr 1 er det redaktøren som tar seg av. Det kan vi slutte av at artiklene ikke er signerte. En artikkel er om det å få gjennomført 8-timersdagen med den talende tittelen ”Umuligt”. En annen er åpenbart klippet fra et sosialistisk teoretisk tidsskrift og har overskriften ”Socialismen”. De to andre er også klassiske for tiden de er fra; en antimilitaristisk artikkel med den enkle tittel ”Krig” og en om fagorganisasjonens betydning under vignetten ”Et vigtigt moment”. Fra formannen i Nordre Trondhjems arbeiderparti anmodes partiforeningene om å melde fra når det gjøres nyvalg av formenn. Sterkest er likevel appellen om å ”faa utbredt socialistisk litteratur”. Særlig henviser han til DNAs rikholdige brosjyremateriell – som når lest vil kunne anspore enda flere til å ”slutte sig til den internationale arbeiderbevægelse.” Og formannen undertegner selvsagt ”Med partihilsen K. A. Jensen.”

Spalta ”Fra spredte felter” informert om at det kinesiske sosialdemokrati vil la seg representere på neste års sosialistkongress i Stuttgart. I USA argumenterte forskjellige retninger innen fagbevegelsen for og imot det å knytte an til et bestemt politisk parti, - uten at redaksjonen i DAGGRY falt for fristelsen til å si hva de burde gjøre! Den lille antegningen om at en gruvearbeider ble drept for hvert tonn kull som ble tatt opp, var kanskje likevel det som gjorde størst inntrykk på leserne av det første ordinære nummeret av DAGGRY. – Men det kan også ha vært K. G. Jensen sitt hyldningsdikt til DAGGRY, som han avsluttet slik:

  • Som bækken iler mot havet ud
  • i vaarens nyskabte gjæringstid,
  • saa kommer og som et vaarflomsbud:
  • »Det gryr af dag! – Den nye tid!«

DAGGRYs første nummer hadde tre annonser: En fra avisa Indtrøndelagen, der budskapet var at det ville lønne seg å avertere i dette bladet, som hadde et opplag på 2.000 eksemplarer og kom ut med tre nummer i uka. Den var et talerør for allmuen, forstår man av teksten ”Har du noget, du vil ha sagt om et eller andet spørgsmaal, saa skriv til „Indtrøndelagen“.” Av annonsen fra fylkespartiet framkommer det at Arbeiderpartiet hadde foreninger i Namsos, Strømmen, Namdalseid, Røra, Steinkjer, Bangsund, Byafossen, Sparbu og Stod – samt at Indtrøndelagen veiarbeiderforening med sin formann Paul Stiklestad også var med i partiet. Den tredje annonsen var langt mindre, men ikke mindre interessant. Det var Olaf Norli`s forlag i Oslo som kunngjorde at diktsamlinga ”Kvæde av Kristofer Uppdal kjem um nokre dagar. Boka vert aa faa hjaa bokhandlararne. Kostnaden vert, 1 kr.”

Klassen og partiets stilling til jordspørsmålet

Fra og med blad nr 2 får partiorganisatoriske forhold en større plass. Samtidig er det lagt mye arbeide i å få til en så pen trykksak som mulig. Men først og fremst legger man merke til at hele førstesida er belagt med annonser. Olaf Norli`s forlag bekjentgjør at diktsamlinga Kvæde nå er ferdig og kan ”Faaes i alle boglader”. Partiets hovedorgan Social-Demokraten har kosta på en annonse over ei kvart side der de forteller at avisa kommer ut hver dag i ”stort 7-spaltet format” og koster kr 1,80 per kvartal eller 60 øre per måned. De øvrige annonsørene er også fra partiorganer der lokalforeningene er presentert. K. A. Jensens egen lokalforening virker nå å ha fått et oppsving, noe man blant annet ser av annonsen om møtet Stenkjær & Omegns Socialdemokratiske Forening skal ha søndag 3. sept. i Afholdslokalet.

Hovedoppslaget er konsentrert om en av partiets foregangsmenn; Christian Holtermann Knudsen som hadde fylt 60 år måneden før. Biografien har nok redaktør Jensen fått tilsendt fra Kristiania. Men det som i dag må sies å være interessant, både rent pressehistorisk så vel som trykkeriteknisk, er at bladet presenterer et fotografi av ”den moderne arbeiderbevægelses fader og grundlægger her i landet”. Artikkelen om sosialismen som starta i nr, 1 får sin fortsettelse i nr 2 – for å bli avsluttet i dobbeltnummeret 3/4. Men nå kom også en annen viktig sak til å oppta spalteplass i Innherredsbygdenes første sosialistiske blad: Det unge arbeiderpartiets forståelse og agitasjon omkring jordspørsmålet. Dette skulle komme til å prege bladet i tre numre. Forholdene som ble tatt opp var så mangslungne at det fører for langt å referere alt her. Partiet krevde at jordas uutømmelig rikdomskilder på betryggende vilkår måtte bli tilgjengelig for alle. Like viktig var det da å begrense den samfunnsmessige beskyttelsen av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og arbeidsutbyttet. Belåning av jorda måtte også begrenses. Litt etter litt ville man frigjøre landbruket for de lumske utplyndringer via gjelds- og rentesystemet som man anså å være den største hemsko for landbruket. Privatkapitalismens mangeartede og ukontrollerte utsugninger skulle i alle fall vanskeliggjøres. Man var også spesifikk ved å peke på samvirketankens betydning både i produksjons- og omsetningsleddene. Ellers legger vi merke til programposten om felles drift med formål å øke produsentenes utbytte ved å overflødiggjøre mellomledd og fremmed kapital. Derved ble tiltakene også et skritt på veien mot et sosialistisk samfunn.

Momenter som lå til grunn for reformstandpunktene var den økende strøm av ungdom som utvandret for å ”ofre sin arbeidskraft på fremmed jord” med bakgrunn i mangel på jord. Men man hadde også oppmerksomheten rettet mot det landsens proletariat som skulle sikres minstelønn og maksimalarbeidsdag relatert til stedlige forhold.

Lærer John Myranes understreket et vesentlig poeng vedrørende jordspørsmålsprogrammet i en petit kalt «Landarbeidernes fagforbund». Han pekte på nødvendigheten av at jordspørsmålet ikke kan bli tilfredsstillende løst så lenge landarbeiderne unndrar seg ”denne sin ret og pligt til at gaa foran”. De må se nytten av organiseringa – som utvilsomt vil kunne gi et passende svar på det han kaller proteksjonistenes fordyrelse av livsnødvendighetene, samtidig som det også gis mulighet til å heve arbeidslønna på landsbygda, som står i et grelt forhold til arbeidsytelsen.

Nå vet vi at denne prosessen tok lengre tid enn agitator og organisator Myranes tenkte seg: 7. juli 1918 var Elias Volan på Sparbu for å bidra til stiftelse av ei landarbeidernes fagforening. Fra et referat i Sparbu Arbeiderparti sin protokoll for 7. juli besluttet de å finansiere kunngjøringen av møtet om stifting av fagforening i Sparbu fra partikassa, ”dog ikke ut over kr 10,-”. Myranes døde i 1911, og fikk derfor ikke oppleve dette møtet som hans kamerater iverksatte. Men – så ble det da heller ikke stifta noen fagforening i Sparbu etter dette møtet heller. Vi har forsøkt å sette dette spørsmålet inn i de samfunnsmessige forhold som rådet på Innherred ved inngangen til forrige århundre i før nevnte artikkel om det sosialistiske ungdomslaget i Sparbu.

Litteratur og klasseholdning

Den mer litterære biten som redaktøren lovet leserne på førstesida i nr 1 var det først og fremst Kristofer Uppdal som sto for. Han fikk to små innsmett om kroppsarbeiderens tarv. I begge tilfelle er motivet henta fra den herskende klasses ”hæde” mot fattigfolks kroppsarbeid. Uppdal forteller om rikmannsgutten som så på at han arbeidde med å grave ut ei skjæring: ”De er slusk De. De arbeider, og det er skam.” I den andre historien handler det om en reportasje fra ei avis der man rapporterte at en minister hadde kjørt heim steinkull selv! Det illustrerte at arbeid er vesalt, sa Uppdal; en dannet mann hadde gjort noe lågt – arbeidet drog ned. Ja, i det hele synes Uppdal allerede å ha utviklet en moden og resonnerende stil.

Det kan synes litt merkelig at det ikke er en eneste artikkel om Norges forestående løsrivelse fra Sverige i DAGGRY. Men så – i augustnummeret; nr. 2 refereres kort og nøkternt: ”Resultatet af folkeavstemningen den 13de august blev, at 368.211 ja-stemmer og 184 nei-stemmer godkjendtes. Et værdigt svar på storsvenskens mening om, at det norske folk ikke stod enig bak sit storting og sin regjering om 7.de Junibeslutningen. Af 372.216 afgivne stemmer forkastedes 3821.” Jo, det er et lite avsnitt til under samme ”Redaktionelle notiser”: ”Det er igrunden vammelt at læse aviser i disse dager. Saasnart man griber et blad saa møder man nesten uden undtagelse spaltelange artikler om prins dit og prins dat og den ledige kongetrone. Der er uværdigt af de borgerlige presseorganer at gaa med baglommen fuld af udenlandske prinser, som de gjerne vil prakke ind paa folk.”

Dobbeltnummer for september/oktober

Ordøreren i Sparbu; Bertinus Rannem skulle underholde på sosialdemokratenes partimøte.
Foto: Ukjent

Det første som slår en, er at dette virkelig var et dobbeltnummer; 16 sider. Et stykke ut i avisa får vi vite hvorfor det måtte bli dobbeltnummer: Både redaktøren og flere av de faste bidragsyterne var innkalt til militærøvelse i det forarbeidet til septemberutgaven startet. Men det hadde skjedd store ting ellers også: blad ”nr 3 og 4” hadde fire hele annonsesider. Hovedinnslaget var fortsatt fra ”egne rekker” med Social-Demokraten i spissen. Men vi finner også annonser fra Fremtiden, organ for Drammen og Buskeruds arbeiderpartier. Avisene Nybrot som kom ut i Ålesund og Ny Tid fra Trondheim samt 1ste Mai fra Stavanger er også representert sammen med egenreklame og hele fire annonser fra Jon Engum sine forskjellige foretak i Steinkjer. Olaf Norli`s forlag har imidlertid lagt inn en helsides annonse for Uppdal si diktsamling Kvæde. Likevel, den annonsen som framfor noe utmerker seg, er det Stenkjær og omegns socialdemokratiske forening som har fått rykket inn. Den er pent satt og den har et budskap som slår!: Søndag 15. oktober skulle det være foredrag av K. Ystgaard om ”Afholdssagens stilling til arbeiderbevægelsen”. Søndag 29. oktober inviterte man til ”kaffeslabberas” der G. Borgen skulle ha ordet. Søndag 12. november skulle K. A. Jensen innlede om ”Frit skolemateriel”. Søndag 26. november ville Jørgen Johnsen og Bertinus Rannem underholde. Og søndag 10. desember kom T. Kaarvand og innledet om ”Den kooperative virksomhed”. Men det som da virker litt merkelig er at det ikke er funnet noen referat fra de tillyste møtene i etterfølgende publikasjoner av avisa.

Arbeidersanger

To tekster med angivelse av tonefølge er trykt på bladets side 3, som egentlig framstår som side 1, etter som det kan virke som at side 1 og 2 er for et omslag eller perm å regne. Den ene er skrevet av Christian Holtermann Knudsen og går til toner av «Ja, vi elsker dette landet», der siste verset lyder

  • Slut jer sammen fast om kravet,
  • bare modig vær,
  • husk at draaber danner havet,
  • mektig dog det er,
  • brug al evne som I eier,
  • sagen den er stor,
  • og vi skal naa fram til seier,
  • kanskje før I tror.

Albert Welding Buck sitt bidrag kan avsynges til melodien ”Du gamla, du friska.” hvor ett av versene riktignok er noe mer nasjonalromantisk i ”introen”, men med fin snert likevel:

  • Vi elsker dig, Norge, med dal og med fjeld
  • med fossedur og bjedleklang i skoven;
  • dog høiest vi elsker oplysningens væld,
  • der reiste os mod uretten fra oven.

Jorda og bøndene

Jordspørsmålet fikk stor plass også i dette nummeret. Det fokusertes på fordelinga av jord som et moralsk spørsmål. Litt uvanlig tilnærming, men også det må ses i lys av tida. Årsaken til fortredelighetene virker også noe aparte i forhold til vår tids måte å tenke på; her anklages bonden for å ha ”latt seg utbytte og erobre av storkapitalismen”. Ja, det prosederes på at odelsbonden skritt for skritt har latt seg gli over i en rolle som leid arbeidskraft i pengemennenes og bankenes tjeneste. Løsningen var å få inn folk i statsstyrelsen som ville ”gjøre noe i retning av en heldigere ordning av jordforholdene”.

Krig eller Fred

Et problemkompleks som ofte dukker opp i DAGGRY er spørsmålet om hvordan sikre freden. Forfatteren av boka om Streiken ved Dunderlandsanlægget i juni 1903 var bedt om å skrive for DAGGRY. Og Lorents Berre kvitterte, som sitt første bidrag, med en agitatorisk epistel der gjennomgangstonen var borgerskapets selvdestruktive holdninger vis à vis ”socialdemokratiet som fører sine afdelinger fremad til seier på fredens og broderskapets trygge grund”.

Kooperasjon

Politisk og kooperativt samarbeid mellom byen og bygdas lønnsarbeidere ble sagt å ikke kunne la seg gjøre. DAGGRY henviste til tidens myter om dette, men analysen forfatteren presenterte ga et langt annet svar. Ved å vise til fellestrekkene arbeiderklassen under alle formasjoner har; sin egen arbeidskrafts omsettelighet – blir bosted en underordnet sak: Arbeiderne må ruste seg til kamp mot alle krefter som storkapitalen og overklassespekulantene rett som det er mobiliserer mot det arbeidende folk.

I artikkelen om «Socialismen», utdyper og analyserer man problemkomplekset ytterligere: Borgerlige partier og den kapitalistiske ”klikpresse vaander sig” over at arbeiderklassen slutter seg sammen under det sosialdemokratiske merket. Faglige, kooperative og politiske organisasjoner dannes for å sette tilbørlig kraft bak rettmessige krav på sosiale reformer med siktemålet forbedringer av materielle og åndelige livsvilkår. Skremselspropagandaen som borgerpressen kjører fram, om at hvis sosialistene kommer til makta, så vil ikke gårdbrukerne ut over landet lenger være herre over sine eiendommer, begynner å svekkes. At bonde og landarbeider har felles interesser i å ryste av seg eksisterende samfunnsoverbygning, lik den industri og byarbeideren også har, får større og større gjennomslag. - Sa DAGGRY i dobbeltnummeret september/oktober 1905.

«Tvo folk», kaller Kristofer Uppdal en av sine små epistler i DAGGRY. Han drøfter ordsammensetningene ”simpel hærkomst” opp mot ”fornem, distingveret familie”. Litt morsomt blir det i alt alvoret når han drøfter at det er dyr som aldri arbeider, men bare lever av andre og slutter at ”[e]in hev lov til aa tenkja slik, at dei som i sitt liv liknar dyra mest, stend dei nærast.” Men i konklusjonen blir han skarp: Det er det samme hvor mye vondt de fornemme og distingverte gjør; de er likevel av fornem, distingveret familie. – Og enda, sier han, lærer ungene at vi alle er søsken, ”runne av same rot og skapte av same gud og i same bilete. Kann nokon tyda meg denne gaata? Me er tvo folk, er me. Tvo folk som ikkje skynar kvarandre.” Her ser vi en Uppdal som gryende skarp analytiker med hang til fordømmelse av både religionen og overklassen.

Fra en agitators reise – sommeren 1905

Hans Berntsen
Foto: Ukjent. Skannet av Gunnar E. Kristiansen.

Sommeren var ingen godt nærende tid for foreningslivet den gang heller. I DAGGRY skriver en av partiets agitatorer om en rundtur i amtet: ”Det gjælder om at faa nye medlemmer ind i foreningerne, thi derved styrkes organisationen. Og for at dette kan bli tilfældet, saa maa der agiteres.” Men egentlig var det Nordre Trondhjems amts arbeiderparti som hadde tenkt tanken, og som tenkt så gjort: Hans Berntsen ble engasjert på anbefaling fra Det norske arbeiderparti og Norsk arbeidsmandsforbund.

Hans Berntsen fra Nord-Rana var født 8. juli 1870. Etter den første storkonflikten Arbeidsmandsforbundet hadde; ved Bossmo gruver i Rana 1898¸ble han ansatt som agitator for Arbeiderpartiet med ansvar for området fra Trondheim til Lofoten. Arbeidernes leksikon skriver om ham at han aldri ble valgt til noe tillitsverv i forbundet. Han var en ypperlig taler og satt inne med en betydelig kjennskap til sosialismens teori. Hans Berntsen ble agitator av profesjon. I 14 år reiste han nesten uavbrutt og opprettet om lag 400 foreninger både for Arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsmannsforbund. Berntsen hadde sete i Trondheim i 1905, og stanset først i Stjørdal, hvor det aldri var avholdt slikt møte før. Det korte referat fra møtet lyder: ”Interessen for arbeiderbevægelsen var meget ringe i dette distrikt.”

I Mosvik ble det avholdt to møter, tross det faktum at han ble nektet lokale hvor enn han kom. Møtene ble derfor avviklet i det fri, og ”flere tegnede sig” – som interessert i å bli med i en sosialdemokratisk forening. Så dro han over sundet og til Straumen der det ikke var synderlig interesse, noe Berntsen forklarte med at ”flertallet av stedets arbeidere var fraværende paa arbeide i andre bygder”.

Hylla møtte nær alt som kunne krype å gå av ”jernbanearbeidere, bønder og handelsmænd”. Berntsen skrøt av at stedets ”socialistiske forening ledes av dygtige mænd”. Men glemmer heller ikke å fortelle at foredraget hans ble mottatt med ”livligt bifald”. Det ble og samlet inn penger ”til de udelukkede svenske arbeidere”.

Både i Sparbu og Steinkjer ble det glimrende stemning, og på Steinkjer ble det samlet inn kr. 4,10 til den svenske lockouten. Søndag 9. juli møtte en god del jernbanearbeidere fram på By bruk, de hadde gått langt for å delta i møtet, forteller Berntsen. Mandagskvelden var det tillyst møte ”paa Nøstvolden ved Sunnan nye jernbanestation”. Der møtte han en ”stor og prægtig forsamling, hvoriblandt flere gamle kjendte jernbanearbeidere”.

Snåsa måtte møtet avlyses; ”grundet en ondartet smitsom rygmarvssygdom”. Men i Grong ble det skikkelig fart i sakene. Her møtte han den ”bekjendte, dygtige partifælle lærer L. Berre” , som blir beskrevet som en med god innsikt i så vel sosialismen som forholdene i Namdalen og Nordland. Møtet skulle holdes i ei høyløe tilhørende en bror av lærer Berre. Agitatoren og læreren gikk så rundt blant stedets bønder for å kunngjøre møtet – midt i høyonna. De hadde en viss engstelse for å skulle bli avvist, særlig blant de mest kongevennlige bøndene, men møtet ble godt besøkt, både av menn og kvinner.

Her får man også vite at Arbeiderpartiets sentralstyre hadde laget en resolusjon – til fordel for republikken, og her som andre steder ble den vedtatt enstemmig og uten debatt! Men som ikke det var nok, lærer Berres bror spanderte kaffe og brød på møtedeltagerne. ”Det var i sandhed en hyggelig sammenkomst”. Lærer Berre beklaget sterkt at reiseruta ikke var lagt gjennom Harran, Namsskogan til Hattfjelldal. I stedet gikk reisa nå til Overhalla der møtet var lagt til meierisalen på Ranumsletta. Her ble det en del diskusjon om stiftelse av en sosialistisk forening som resulterte i at man ville gå igjennom program og lover som Berntsen hadde delt ut.

Vincentz Gaarder fikk god spalteplasss i DAGGRY
Foto: Ukjent.

I Namsos holdt han tre foredrag. Foredraget om fagorganisasjonen ble avholdt i eget hus og samlet fullt hus. I Namsos Arbeidersamfund omhandlet foredraget Norges framtidige statsform. Også her var det samlet fullt hus, ”hvoraf endel overklassefolk”. Dette ledet til en skarp debatt etter møtet, hvor det ble framsatt forslag om å støtte Arbeiderpartiets resolusjonsforslag. Overrettssakfører Greiffs forslag om å utsette behandlingen av resolusjonsforslaget falt til slutt med 150 mot 16 stemmer, ”hvorefter centralstyrets resolution vedtoges mod 15 stemmer. Resultatet hilsedes med vældigt bifald”. Det tredje foredraget i Namsos ble holdt for løsarbeidere tilsluttet Norsk arbeidsmandsforbund. Også her ble talen mottatt med ”livligt bifald”.

Også Bangsund hadde sitt arbeidersamfunn hvor agitatoren var velkommen som foreleser. Der var det en del veiarbeidere som var medlemmer av ”forbundsafdeling Framsteg”, hvor ”1ste suppleant i forbundsstyret E. Skogmo” utmerket seg. På Leka gikk det ikke fullt så greitt, vi forstår at øya var befolket med mange religiøse fanatikere, og uten kontakter gikk det derfor heller ikke så lett å få tak i egnede lokaler.

Underveis tilbake til Trondheim stoppa Berntsen på Verdalsøra hvor mange av stedets trofaste medlemmer av ”Indtrøndelagens veiarbeiderforening” møtte fram. Siste stopp i Nordre Trondhjems amt ble Åsen, hvor han konfererte med stasjonsbetjent Stokke, som ikke hadde stor tro på at det for tiden var særlig gunstig jordbunn blant distriktets bønder for stiftelse av forening. Seinere vet vi at Hans Berntsen måtte bite i gresset for en ondartet sykdom. Han bosatte seg i Oslo hvor han hevet sin lille pensjon fra forbundet til han døde 30.november 1939.

Novemberutgaven

To petitartikler peker seg ut i novemberutgaven av DAGGRY: Først en om at Norges konge har fått fastsatt sin årslønn til 700.000 kroner. Dette opprørte redaktøren så at vi nær ser han går i fistel: ”(…) det norske folk skal utrede omtrent 90 kroner pr. time nat og dag aaret rundt til en person som vi slettes ikke har det ringeste brug for.”

Johan Falkberget skrev også i DAGGRY.
Foto: Ukjent skannet av Gunnar E. Kristiansen.

Som en slags motvekt til saken om kongens apanasje, hadde redaktøren funnet at en lege i Aalestrup på Jylland som anbefalte innføring av 8-timersdag. Dr. Benediksen hadde argumentert fornuftsmessig for en deling av døgnet; til arbeid, hvile og søvn. Vi aner de sammenfallende synspunkter hos lege og redaktør gjennom utsagnet om å få ”en oplyst, vaagen og energisk arbeiderbefolkning” – som ville ”danne et sterkt Norden”. Åpenbart en mann etter K. A. Jensens smak.

Julenummeret 1905

Denne utgaven skiller seg ikke vesentlig fra de øvrige numrene av DAGGRY, men for første gang framtrer K. A. Jensen både som utgiver og redaktør. Kristofer Uppdal har et interessant juledikt samt en del tankevekkende linjer om tema som opptar ham i tidens debatt. Her tar vi med ”Tvilen: Å tvila kann ein gjera. For med det veks trua. Tvilen er lik ein skugge. Naar han kverv vert det klaarare enn fyrr”.

Johan Falkbergets to fortellinger preges av en noe ustø og til dels sterkt påvirket ung forfatter. Fem av tidens fremste sosialdemokrater blir presentert med bilde og en kort biografi; Christoffer Hornsrud, Anders Buen, Michael Puntervold, Magnus Nilsen og Magnus Ormestad.

Knut Olai Thornæs, som da var redaksjonssekretær i avisa Ny Tid skulle til Steinkjer og holde foredrag i den sosialdemokratiske forening.
Foto: Ukjent skannet av Gunnar E. Kristiansen.

På det sosiallitterære felt presenteres vi for redaktør Olav Kringen sin artikkel for DAGGRY; «Skriget». Kringen tar utgangspunkt i Edvard Munchs maleri av ”(…)elendighedens, rædselens skrig, lagt ligesom al nød i en kvindeansigt, der stirrer op af det kavende mylder av alle dem, der har sit paa det tørre, og raaber det ut over al verden.” Etter å ha vært innom en barnemorderske i Kristiania og en morderisk russisk emigrant i Chicago som begge er ofre for den sosiale urettvise i verden, anviser Kringen løsningen – som ligger i det å bygge ”(…) socialismens vældige haller, lad os gjøre dørene brede og høie,(…).” Avslutningen er det ikke mindre kraft i: ”Arbeider vi under kulturens disciplin, saa vil ikke solen gaa ned over vort arbeide ene eneste dag, uden at vi faar vor rige løn.”

Hvorfor redaktøren valgte å ta artikkelen til Vincentz Gaarder med tittelen «Er der forskjel mellem socialisme, kommunisme og kollektivisme?» inn i julenummeret er det grunn til å spørre seg om; ganske særlig fordi forfatteren går på tvers av den ideologiske retningen som redaksjonen proklamerte i DAGGRY nr 1. Så da var det kanskje helst fordi stoffet var tilgjengelig på et tidspunkt der redaksjonen var i beit for annet ”julestoff”? Men det kan også være et uttrykk for den åpenhet som redaktør K. A. Jensen alltid sto for.

Lorents Berre (fra Grong) sin artikkel med den pretensiøse tittelen «Socialismen som kulturmagt» var imidlertid skrevet spesielt for DAGGRY: ”Socialismen er en videnskab som vil nyttiggjøre sig alle forbedringer og søge at gjennemføre dem i livets virkelighed. (…) Vort maal er at finde den livsanskuelse, som staar sandheten saa nær som mulig, og vi ved, at den tjener vor sag og tjener den bedst.” Denne forfatteren vil det bli anledning til å gjøre nærmere bekjentskap med i seinere artikler fra undertegnedes hand. Da skal vi blant annet ta for oss Berres ”hovedverk” Streiken i Dunderlandsanlegget i juni 1903, utgitt i Mo i Rana 1903. Ellers skrev Berre flere små agitatoriske epistler om samtidens politiske situasjon.

Stenkjær og Omegns socialdemokr. Forening sitt møteprogram i første kvartal 1906 ble kunngjort på annonseside, og sto slett ikke tilbake for det programmet vi husker fra siste kvartal 1905: 6. januar; «Politisk Aarsrevy for 1905» ved K. A. Jensen. 20. januar : «Foredrag» av Skolebestyrer Hagemann. 3. februar: «Selvvalgt emne» av K. Ystgaard. 17. februar: «Interiør fra Bystyret» ved P. Langli. 3. mars: «Spredte Træk af Bogtrykkerkunstens Historie m.v.» ved G. Borgen. 17. mars:2-aarsfest. 31. mars: Selvvalgt Emne ved L. Uglem. 14. april: Albert Moen og Alfred Aalberg sørger for Underholdning. ”Foreningen har sine møder i Afholdslokalet ovennævnte Søndage Kl. 4 Eftm.”

En nærmere studie av programmet gir et bra inntrykk av hvilke krefter som var i emning på Innherred. Det kunne vært svært interessant å få rede på hva skolebestyrer Tøger Hagemann skulle foredra om , for vi vet at Hagemann ble ordfører i Steinkjer i 1906, innvalgt på Venstres liste. Ellers har vi informasjon om at den presteutdannede namsosingen under sin tid som skoledirektør i Tromsø fra 1910 til 1925, deltok på stiftsmøtet i Bodø i 1923, der han roste Harstad-kommunistene for deres engasjement i skolepolitiske saker. Uaktet tema; sosialdemokratiet anno 1905 hadde tydeligvis så stor tillit til ham at det var nok å sette ”foredrag” på plakaten.

Anton Granhus, lyriker og lærer på Bartnes i Beitstad
Foto: Morten Stene.

Det er gode grunner til å tenke at møtet den 14. april med underholdning av Moen og Aalberg besto i sang. Alfred Aalberg ble en av stifterne av Stenkjær Arbeiderpartis Sangkor den 13. desember 1913, og Moen som også var kjent for sin musikalitet, vet vi dirigerte Sparbu Arbeiderkor da det ble stiftet i 1918. Som for å konfirmere de gode mænds plettfrihet, annonserte Stenkjær og Omegns socialdemokratiske Forening for sin julefest som også skulle være i ”Afholdsforeningens Lokale – 2den Juledag Kl. 5.”, og til å holde julefesttalen hadde man engasjert ”Redaktionssekretær Thornæs”.

Anton Granhus (1868-1953) sitt dikt «Udslidt» var og trykt i julenummeret. Granhus var jamnaldring med skolemannen Hagemann og hadde en del av de samme holdningene som kollegaen – med den forskjell at Granhus satte Bartnes-bygda i Beitstad så høgt at han aldri forlot sin lærergjerning der (1891-1933). Granhus ble en landskjent bokanmelder ved siden av at han skrev dikt både i Indherredsposten og avisa Mjølner da den kom på banen i 1897 – samt altså i DAGGRY.

Ivar Sæter

Østerdølen Ivar Sæter (1864-1945) ble presentert for DAGGRY sin leserkrets i februarnummeret 1906. Han beskrives som en alminnelig bondegutt, uten noen utdannelse. Man sa om ham at han eide fjellenes solrike høyhet og Glommas ubendige styrke: Han ville bli vår andre Ibsen. Fram til februar 1906 hadde den da 42 år gamle Sæter blant annet gitt ut Digte, Tungsind, Ideelle krav, Mod dag, Livet, Fremover, En mand, Nye digte og skuespillet Hans Nilsen Hauge. Av disse skal det ha vært En mand og Nye digte som ble ansett som hans beste litterære prestasjoner. Men Sæter kunne mer enn å skrive; han var en ivrig forkjemper for fredssaken og ble ofte benyttet som foredragsholder i inn- som i utland.

På førstesida i marsutgaven av DAGGRY fikk Ivar Sæter plass – helt alene – med diktet «Ungdom». Neste skritt var diktet «Vaaren», som sto i dobbeltnummeret 4-5, som var det siste nummeret av avisa som kom ut, til 1. mai 1906.

Ivar Sæter, lyriker, lokalhistoriker og forfatter, tilhørte arbeiderbevegelsens lovende skribenter da DAGGRY kom ut.
Foto: Ukjent

Hedmark fylkesbibliotek opplyser at Sæter debuterte som forfatter med samlingen Digte og fortellingen Tungsind - begge i 1896. Disse var starten på en stor, noe ujevn og framfor alt mangfoldig produksjon. Han skrev like gjerne bygdebøker om Stor-Elvdal, Tolga og Folldal som biografier om Ignatius Loyola, Marcus Thrane og Gjest Baardsen. Biblioteket opplyser også at Sæter var utdannet lærer, samt at han også var redaktør for kulturavisa Fjell-LjomRøros ei tid. Seinere ble han inspektør ved Deichmanske bibliotek i Oslo, før han vendte hjem for å overta ættegården på Tolga i 1912. Samme året holdt han det første olsokstevnet på Sætersgård. Målet var å gjøre dagen for Olav den helliges fall til nasjonal helligdag. Femten år seinere ble det reklamert for stevnet som ”den mest tradisjonsrike av Østerdalens høytider”. Går vi enda noen år videre fram i tid, framsto arrangementet som et stevne for Nasjonal Samling. Selv om det i og for seg kan være interessant nok å se på totaliteten om Iver Sæter, faller det utenfor rammen for framstillingen av avisa DAGGRY. Vi fastslår at han, i likhet med flere av sine samtidige (også innenfor arbeiderbevegelsen) så å si slo kontra etter hvert som Adolf Hitlers løpebane ble mer markant.

Fra partiforeningene

Fra Sparbu socialdemokratiske Forening ble det meldt om at medlemsmøtet den 26. november 1905 hadde besluttet å opprette aftenskole for medlemmene. Lærer John Myranes og Ø. S. Bakken skulle stille som lærere og yte gratis undervisning for de 10 elevene som hadde tegnet seg.

Partiforeningen i Steinkjer hadde på sin generalforsamling 7. januar 1906 besluttet å øke kvartalskontingenten til 50 øre, men det vesentligste vedtaket var nok det om å skifte navn fra Stenkjær og Omegns socialdemokratiske Forening til ”Stenkjær arbeiderparti”. Derimot var man ikke kommet i mål med å velge representant(er) til partiets landsmøte, og det var heller ikke lykkes å bli ferdig med behandlingen av ”amtspartiets love”, som derfor ble utsatt til neste møte, den 21. januar.

I februarnummeret 1906 av DAGGRY blir partiforeningene gjort oppmerksomme på at de som står til rest med partikontingenten må besørge den innbetalt til Nordre Trondhjems amts arbeiderpartis kasserer L. A. Helge, Byafossen. I samme spalte henstilles til de lokallaga som ikke selv vil sende representant til partilandsmøtet om å foreta valg av representant og suppleant blant følgende som var innstilt av fylkespartistyret: John Myranes, K. A. Jensen og Helmer Windseth. Seinere opplyser fylkespartiet at Paul Stiklestad var valgt som utsending fra Inntrøndelagens veiarbeiderforening, og at John Myranes lå an til å bli valgt fra amtspartiet. På Steinkjer var det ennå ikke foretatt noe valg (mars 1906). Fra Bangsund ville Elias Skogmo fra Veiarbeiderforeningen ”Framsteg” reise, i det han også var valgt som sin forenings representant til Norsk Arbeidsmandsforbunds landsmøte.

Da Nordre Trondhjems amts arbeiderparti fikk myndighetenes tillatelse til å avvikle en utlodning til inntekt for virksomheten, ble ansvaret og arrangementet for utlodningen overlatt Namsos arbeiderparti. Namsos-partiet valgte så en komité på fem medlemmer med ”hr. G. Thornæs, Namsos som formand”.

Humor og ironi

”Da feierne streiket i Kristiania, var det fordi de syntes soten var for svart. Resultatet av streiken ble at soten ble enda svartere – men feierne ble klokere, forteller `Hvepsen`”, skrev DAGGRY i marsnummeret 1906.

DAGGRY kom altså med sitt siste nummer 1. mai 1906. Fra august samme år startet den iherdige K. A. Jensen avisa Framsteg. Den gikk i nesten to år – til 10. juli 1908.

Kilder

  • Arbeidernes leksikon, Bind 1 spalte 666: «Berntsen, Hans» – Oslo 1932
  • Gaarder, Vinsentz: Fem aar i nødens og dødens land, Kristiania 1923
  • Kristiansen, Gunnar E.: Sigurd Simensen. Kommunist og pressemann. Masteroppgave i historie UITø 2006
  • Kristiansen, Gunnar E.: «SPARBU SOCIALDEMOKRATISKE UNGDOMSLAG - Sparbu kommunistiske Ungdomslag - Sparbu Venstrekommunistiske Ungdomsfylking - Ungdomslaget Marcus Thrane - Et ungdomslag i strid med seg sjøl», i Årbok for Sparbu historielag 2007.
  • Moe, Jan Erik: «Tragedien i Løsberga» i Steinkjer SAGA nr 1 2003
  • Moen, Jon R., Jakob Bjerkem og Johan Einar Bjerkem (red):Bagabu ungdomslag 100 år 1899-1999
  • Sandmæl (Nypan), Liv Solvår: Ivar Sæter. Særoppgave levert Tynset gymnas 1973
  • Solum, Gunnar: Veien mot rettferd og lysere kår – Nord-Trøndelag Arbeiderparti 100 år 1903-2003, Namsos 2003.
  • Wicklem Pedersen, Jac.:Steinkjer 100 år : 1857 – 1957, Steinkjer 1957,
  • Aviser i Steinkjer: Steinkjerleksikonet
  • Bertinus Rannem: Steinkjerleksikonet
  • Hans Berntsen: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
  • Ivar Sæter: Hedmarks litteraturer
  • K. A. Jensen: Steinkjerleksikonet