Forside:Leksikon

Om Norsk historisk leksikon
Omslaget til papirutgaven av Norsk historisk leksikon.

Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500 til ca. 1800 dekker gjennom korte artikler sentrale emner fra norsk kultur- og samfunnshistorie, fra tiden under Kalmarunionen og foreningen med Danmark, og der det har vært naturlig, helt fram til det moderne gjennombruddet ved midten av 1800-tallet. Her er oppslag om befolknings- og sosialhistorie, retts- og administrasjonshistorie, mynt, mål og vekt, jordbrukshistorie, fiskeri- og fangsthistorie, handels- og byhistorie, bergverkshistorie, folkloristikk, etniske grupper, kirkehistorie og mye mer.

Boka, som utkom første gang i 1974, har etablert seg som et sentralt oppslagsverk i norsk historie. Den er nå oppdatert og i store deler nyskrevet med nye fagområder, nye illustrasjoner og kartmateriale og en omfattende bibliografi.

Steinar Imsen og Harald Winge er redaktører og hovedforfattere. Medforfatterne er blant de fremste spesialistene på norsk historie i perioden.

En nettutgave av Norsk historisk leksikon er inkludert i Lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen forlag og forfatterne. Ved alle artikler som er hentet fra leksikonet er følgende informasjon samt en opphavsrettsnotis tilføyd:   Les mer ...

 
Smakebiter
Reitbruk, åkerbruksform, karakterisert ved at arealet var delt opp i forholdsvis mange små åkrer, som normalt var skilt fra hverandre av slåttemark eller liknende. Åkerstykkene (reitene) ble bearbeidet med spade og grev og hadde som regel uregelmessig fasong, tilpasset naturforholdene. Reitene ble kraftig gjødslet og tilsådd år etter år uten hvile; i så måte tilsvarer reitbruk det danske envangsbrug. I nyere tid er reitbruk kjent særlig fra Sør- og Vestlandet.   Les mer …

Siida, samisk bruksfellesskap, bestående av flere samarbeidende familie- eller husholdsenheter, som utnytter et felles flyttings-, fangst- eller ressursområde. Rekkevidden og det konkrete innholdet av fellesskapet har variert over tid og mellom forskjellige regioner, i tråd med kulturell variasjon og forskjelligartet næringsutvikling hos de samiske samfunn. Under den eldre jakt- og fangsttilpasningen utgjorde siida både et geografisk, sosialt og økonomisk fellesskap. Flertallet av siidaer omfattet gjennomsnittlig fra 6 til 14–15 familiehushold, som i fellesskap utnyttet vilt-, fiske- og beiteressursene innenfor et avgrenset område gjennom en årlig flyttesyklus. En enkelt siida kunne imidlertid også omfatte så mange som 25–30 hushold. De enkelte familiene var oftest knyttet til hverandre gjennom avstamning og giftermål/svogerskap.   Les mer …

Brigantin med råtoppseil
Ill.: K.R.
Brigantin (it. brigantino, sjørøverskip) eller skonnertbrigg, et tomastet, mindre fartøy, som før midten av 1800-tallet førte råseil på fokkemasten og gaffelseil (det såkalte brigg-seilet) på stormasten. Senere fikk stormasten 1–2 toppseil på rær, samtidig som fokkemasten i enkelte tilfeller ble utstyrt med et gaffelseil (kalt gaffel- eller skonnertfokk). Jamfør seil.   Les mer …

Sommersiden av en primstav.Ill.: K.R.
Primstav, kalenderstav av tre, brukt i middel­alderen og noe inn i nyere tid. Primstaven var en evigvarende (syklisk) kalender, der hver dag i året var markert med et hakk eller en strek. Helligdager fikk i tillegg særskilte tegn, gjerne med grunnlag i den kirkelige tradisjonen som var knyttet til dagen (helgenattributter og lignende). Disse tegnene ble i folkelig tradisjon ofte sterkt forvansket eller omformet, for eksempel slik at de kom mer i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på en gård.   Les mer …

Ill.: K.R.
Masovn, ovnstype til framstilling av råjern. Masovn ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622 (Bærum Jernverk). Fig. viser en masovn av vallonsk type (etter Rinman: Bergverks-Lexicon). Kjernen i masovnen var pipa (a), som på vallonske ovner hadde sirkulært tverrsnitt. Den var bygd opp av noenlunde ildfast sandstein (stellstein, b) omgitt av en bakmur (c). Deretter fulgte en sandfylling (d), en ringmur (e), en fylling av gråstein og leire (f) og endelig yttermuren, som ble holdt sammen med ankerjern. Rundt toppen av pipa var kransen bygd. Herfra foregikk påfyllingen (beskikningen) av ovnen, et arbeid som ble utført av kullharkere og oppgivere (oppsettere). Kransen hadde røykåpning i taket. Masovn ble fyrt nedenfra, og temperaturen ble brakt i været ved hjelp av 1–2 store belger (ty. Gebläse, n.) (g) plassert i belgbrystet (h) og drevet med vasshjul som gjerne sto i et tilbygd hjulhus. Når masovnen skulle settes i drift («påblæses»), ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende i 14 uker inntil masovnen var gjennomvarm.   Les mer …

Fogderier ca. 1640.
Fogderi, futedømme, det er fogdens embetsdistrikt. Noen fast inndeling av landet i fogderier fantes ikke før 1600, selv om det var tendenser i den retning mot slutten av 1500-tallet. I første halvdel av 1500-tallet, da det for første gang er mulig å danne seg en slags «landsoversikt» over fogderidistriktene, har de dels svart til administrative enheter av middelaldersk opphav, dels har de vært nydannelser. På Vestlandet og Sørlandet var det ofte sammenfall mellom de gamle syslene og de nye fogderiene. Det samme gjaldt til dels på Østlandet og i Nord-Norge, hvor flere av de nye fogderiene kom til å omfatte to gamle sysler. Innenfor Akershus stift forekom det også nydannelser, som for eksempel Bragernes fogderi. Det tidligere Borgarsyssel, svarende til nåværende Østfold, besto av en rekke små, ofte ustabile lens­enheter. Her tok det derfor forholdsvis lang tid før en endelig fogderiinndeling festnet seg. På Romerike svarte fogderiene til de gamle tredingene. I Trøndelag var den administrative inndelingen lenge uklar, og de fogderiene som etter hvert festnet seg, var nyskapninger.   Les mer …
 
Leksikonets deler
 
Andre artikler