Forside:Rettleiing og metode

Om Rettleiing og metode Treskjærerverktøy. Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie. Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv. Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger? Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.   Smakebiter fra artikler Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene. Organisasjonens historie kan forsøksvis kartlegges gjennom denne spørrelisten. Enkeltpersoner som har arbeidet i samvirkelagenes utsalg kan fortelle sin historie med utgangspunkt i denne spørrelisten.   Les mer … Generell bygde-, by- og regionshistorie. Slike bøker tek på brei basis føre seg samfunns- og kulturhistoria for det området ein har valt seg ut, gjerne frå dei eldste tider fram til dags dato. Endringane i lokalsamfunnet blir forsøkt belyst ut frå eit allsidig utval av historiske faktorar og samfunnsaspekt - økologiske, demografiske, økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle osv.Tradisjonelt har ein skilt mellom to variantar innan denne sjangeren - den kronologiske og den emnedelte. Den fyrstnemnde gjev ei meir eller mindre heilskapleg framstilling av den historiske utviklinga sukssesivt over ei kortare eller lengre historiske periode. Den emnedelte bygde- by- eller regionshistoria inneheld frittståande artiklar om dei enkelte, avgrensa historiske forhold ein vil ha belyst. Frå den emnedelte bygde-, by- og regionshistoria er overgangen glidande til det vi har kalla sektorhistorie.   Les mer … Slekta på Halsbogen under Hals på Tustna i 1931. Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar: Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt. Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata. I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886. Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut.   Les mer … Peder Engerlaus Koch (1793–1859), fut og sorenskriver i Salten på midten av 1800-tallet. Rundt ham sitter fem av barna hans. Bilder som kilde har blitt et viktig redskap i historieforskningen. Bilder kan gi mye informasjon, men må også behandles med varsomhet fordi de kan misforstås. Kildekritikk må altså utøves også med bilder, men redskapene for dette er ikke nødvendigvis de samme som for kritisk behandling av tekst. Bakgrunnen for at bildet ble laget spiller en rolle både ut fra om det kan være politiske eller andre hensyn bak framstillinga, og i forhold til om det er lagt mye arbeid i å få det realistisk. Illustrasjoner til eldre aviser eller pamfletter ble ofte laget svært raskt, og kunne ha liten forbindelse med virkeligheten. De kan ofte sammenlignes med bruk av mer eller mindre relaterte arkivfoto i dagens aviser, de er illustrasjoner som gir lite informasjon om det som beskrives i teksten de står til, men som øker leserens interesse for å lese teksten. I andre tilfeller kan bildet være av stor kvalitet, for eksempel en gravering som viser en nå tapt arkeologisk gjenstand i en katalog.   Les mer … En lokalhistorikers metoder er de prinsippene han bruker for å stille de rette spørsmålene til kildematerialet og for å komme fram til hypoteser, teorier og konklusjoner. Kort sagt beskriver metode hvordan lokalhistorie utføres. Metode i lokalhistorie skiller seg ikke vesentlig fra metode i historiefaget for øvrig.Den enkleste måten å arbeide på, som kanskje ikke egentlig er noen metode, er å sette sammen ubearbeidede opplysninger fra forskjellige kilder. Resultatet kan bli en grunnleggende oversikt, men den vil ofte være lite tilfredsstillende. Kanskje strider to eller flere opplysninger mot hverandre, eller vi sitter igjen med ubesvarte spørsmål av typen: «Slik var det altså, men hvorfor?»   Les mer … En teori er i historiefaget - og dermed også i disiplinen lokalhistorie - et sett med antagelser eller hypoteser som sammen søker å forklare kjensgjerninger, fenomener og observasjoner. Dersom det viser seg at teorien ikke forklarer observasjonene, er teorien gal eller utilstrekkelig. Da må den forkastes eller revideres. Om observasjonene forklares av teorien, kan teorien være riktig, men det kan også tenkes at andre teorier kunne forklart observasjonene på en like god eller en bedre måte. Teorier bidrar til å systematisere opplysninger og hjelper lokalhistorikeren til å stille de rette spørsmålene til kildene. Teoridanning inngår som en del av metodelæren i lokalhistorie.Vi kan tenke oss en enkel teori som skal forklare framveksten av byer. Antagelsene kan være at framvekst av byer betinger ei god havn, et omland som kan levere mat, muligheter for produksjon av varer, f.eks. håndverksprodukter, og tjenester, f.eks. religiøse.   Les mer …		Eksterne ressurser Forside:Rettleiing og metode/Eksterne ressurser   Kategorier for Rettleiing og metode Kategorien Rettleiing og metode ikke funnet   Mest lest