| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebit{{{Flertall(er/ar)}}} fra artikl{{{Flertall(er/ar)}}}
|
Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene.
 Fotoalbum fra Møre og Romsdal. Foto: Halvar Hatlen (2009) er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden. Les mer …
Generell bygde-, by- og regionshistorie. Slike bøker tek på brei basis føre seg samfunns- og kulturhistoria for det området ein har valt seg ut, gjerne frå dei eldste tider fram til dags dato. Endringane i lokalsamfunnet blir forsøkt belyst ut frå eit allsidig utval av historiske faktorar og samfunnsaspekt - økologiske, demografiske, økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle osv.Tradisjonelt har ein skilt mellom to variantar innan denne sjangeren - den kronologiske og den emnedelte. Den fyrstnemnde gjev ei meir eller mindre heilskapleg framstilling av den historiske utviklinga sukssesivt over ei kortare eller lengre historiske periode. Den emnedelte bygde- by- eller regionshistoria inneheld frittståande artiklar om dei enkelte, avgrensa historiske forhold ein vil ha belyst. Frå den emnedelte bygde-, by- og regionshistoria er overgangen glidande til det vi har kalla sektorhistorie. Les mer …
En lokalhistorikers metoder er de prinsippene han bruker for å stille de rette spørsmålene til kildematerialet og for å komme fram til hypoteser, teorier og konklusjoner. Kort sagt beskriver metode hvordan lokalhistorie utføres. Metode i lokalhistorie skiller seg ikke vesentlig fra metode i historiefaget for øvrig.Den enkleste måten å arbeide på, som kanskje ikke egentlig er noen metode, er å sette sammen ubearbeidede opplysninger fra forskjellige kilder. Resultatet kan bli en grunnleggende oversikt, men den vil ofte være lite tilfredsstillende. Kanskje strider to eller flere opplysninger mot hverandre, eller vi sitter igjen med ubesvarte spørsmål av typen: «Slik var det altså, men hvorfor?» Les mer …
 Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk. Foto: Georges Seurat. La Parade (1889) betyr sammenstilling ( gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt. Les mer …
 Tegning av Gjøvik Skofabrik 1933. Gjøvik var en mer utprega industriby enn Hamar og Lillehammer. , eller komparativ metode, har flere viktige funksjoner i historieforskningen generelt og i lokalhistorien spesielt. Knut Kjeldstadli skriver: ”Spørsmål og forklaringer gjør et fag til vitenskap: beskrivelser er ikke nok. Ved å sammenlikne får vi hjelp til å spørre og til å svare.” Det skilles ofte mellom sammenlikning på langs og sammenlikning på tvers. Komparasjon på langs innebærer at vi jamfører et sted med seg sjøl, men på et annet tidspunkt. Når vi sammenlikninger på tvers, er det andre steder vi ser studieobjektet vårt opp mot.Komparasjon har lenge vært «trendy» i humaniora og samfunnsvitenskap. Også i det lokalhistoriske miljøet har sammenlikning vært et viktig debattema og mål for forskerne, som blant annet diskuterte emnet under Norsk Historikerforenings seminar i 1988. Under tittelen «Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier» ble det holdt flere innlegg om komparativ metode. Noen diskuterte emnet mer generelt, mens andre brukte egen forskning som eksempel på den sammenliknende metoden i praksis. Les mer … |
|
|
|
