Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922

Landsfolkeskolen fikk egen normalplan i 1922. Det var etter at Venstre var kommet til makten, i 1889, at prosessen startet som ledet henimot loven. Veien videre ble i stor grad styrt av denne bondebevegelsen, men fikk konkurranse ved sosialdemokratiets inntreden på arenaen fra om lag 1910. Men hvem skal vi gi æren for lovens tilblivelse, ut over skoledirektørene som tok opp saken i to møter i 1913? Ble planen til som et kollektivt arbeid, eller kan vi klebe etiketten på en bestemt person?

Direkte valgte skolestyrer

Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 fikk herredsstyret bestemme hvor mange medlemmer skolekommisjonen skulle ha i tillegg til de selvfølgelige; sognepresten og ordføreren. Skolestyret skulle i henhold til skoleloven av 1848, 1860 og 1889 velges ved direkte valg i forbindelse med herredsstyrevalget. Dessuten kunne lærerne velge inn en av sine. Fra 1860 skulle hvert stift ha sin skoledirektør. Fra da av utgjorde biskop og skoledirektør overtilsynet for stiftets skoler og skoledirektøren ble medlem av stiftsdireksjonen som skolesakkyndig i de saker som angikk skoleloven. Biskop og skoledirektør fikk også anledning til å delta i skolekommisjonene og herredstyrets forhandlinger i skolesaker, men uten stemmerett. Det skrantet på kompetente lærere, men smått om senn ble lærerskoler etablert i alle landsdelene, under benevnelsen seminar. Det ble òg etablert en del kortvarige kriselærerskoler, som supplement til seminarene. Overgangen til en folkets skole skjedde altså samtidig med sterke teologiske brytninger mellom pietistisk og grundtvigiansk menneskesyn,

Ny tenkning og nye skolelover

Etter landsfolkeskoleloven av 1860 gikk utviklingen raskere enn noen gang før. Rund omkring i Norge, men mest på Nord-Vestlandet og i Trøndelag ble det starta samtalelag. Disse fikk sin oppstart innen Ungdomslagsbevegelsen – helst i 1870 og 80-åra. I Sparbu var det i si tid to samtalelag. Sparbu ungdomslag ble stifta i 1878 og Henning samtalelag i 1882. I protokollen fra 4. juledag 1886 går det fram at Sparbu ungdomslag skifta navn til Sparbu samtalelag. Ogndalens samtalelag var da stiftet 15. mars 1885. Men der gikk utviklinga andre veien; samtalelaget ble spiren til Ungdomslaget Ogna. I vår sammenheng er det interessant at de tok fatt i «[K]va lei er det ønskjeleg at det kyrkjelege reformarbeidet skal gå i framtida?», og «[O]m Folkehøgskulen», «[L]itteraturen og bruken av bibliotekene» samt «[A]lmueskolen i Sparbu og ungdomsskolene». 3. juni 1894 innledet J. K. Skjeflo om Religionsundervisninga i skolen. Han sa blant annet at faget hadde fått en vesentlig reduksjon i timetallet etter den nye skoleloven av 1860, noe som skyldtes nødvendigheten av å få innpass for nye fag. Den radikale formann Andreas Svedjan trodde ikke det ville være noen fare ved å utelate litt religionsundervisning. Dette fikk selvsagt ikke stå uimotsagt. De to gammellærerne P. O. Skjeflo og L. G. Strugstad repliserte at «[s]kulde religionen ut av skolen blev der bare hedninger alle sammen». Dette var verken formann eller innleder enige i, de sto på sitt, om at tvang ikke var veien å gå for de som søkte frelsen. Samtalelagene må ses som et utslag av den voksende demokratibevegelsen som Venstre kanaliserte. Det var jo nettopp i Det Røde Amt; Nordre Throndhjems amt og på Vestlandet at slike bevegelser vokste seg fram og opp. Noe av bakgrunnen for dette lå åpenbart i «Det store hamskiftet». Likevel er det noe annet og mer som særpreger framveksten av demokratibevegelsen i Trøndelag. Her fikk man kanalisert, ja organisert det vi kan kalle «bevegelsen». Denne evnen til å organisere går i arv – til neste steg på evolusjonsstigen, som i sin tur fikk Edvard Bull d.e. til å skrive om Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914. Det at Bull der velger å skrive mer om Sør-Trøndelag enn Nord-Trøndelag har jeg en anelse om er fordi han ikke helt har fattet hvor Trondhjemmerne egentlig kom fra. Den demokratiske tenkningen grep stadig om seg, der det reint dannelsesmessige og kulturelle fikk sin plass. Innføringen av parlamentarismen kom også demokratisering av skolen til gode. På det kulturdannelsesmessige plan kom det blant annet krav om at barna skulle lære å synge etter noter. Da «Lov om Folkeskolen paa Landet» og «Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne» kom 26. juni 1889 ble det skolestyret som skulle utarbeide skoleplan med undervisningsplan og timefordelingstabell på landet. Byskoleloven fikk en tilsvarende formulering for byene. Og nå het den folkeskole. Den skulle ikke lenger være for allmuen; de lavere lag av befolkningen. Den demokratiske betydningen av dette begrepsskiftet var muligens ikke helt klart for alle som sto bak. I prinsippet tenkte de vel at nå skulle skolen være så bra at den også kunne være bra nok for barn av midlere og høyere samfunnsklasser som til da ofte hadde fått sin undervisning i privatskoler. Det ble utarbeidet en veiledning fra departementet til kommunene. I mange kommuner brukte man denne veiledningen som sin skoleplan. Hans Jørgen Dokka har kalt det den første Normalplanen. Denne betegnelsen ble da også fort tatt i bruk. Venstre ville at skolen skulle være allmenndannende og dessuten var målet å heve landsfolkeskolens nivå opp mot byskolens. Selv om det ikke ble utarbeidet slik veiledning for bykommunene mente myndighetene at også byene hadde en del å vinne på å lage planer for skolen. I første omgang var det Norsk Skoletidende, grunnlagt av Nils Christian Egede Hertzberg i 1869 som tok ansvar og lot trykke forslaget til skoleplan for Kristiania som bilag til bladet. Stortingsmann og lensmannen i Stavanger, Jonas Mikal Olsen Ueland var klar på at det var meget vesentlig at undervisningen ble ensartet over hele landet. Og i 1890 kom mønsterplanen. Venstres parole var klar: «En skole for folket, styrt av folket». Et av de vesentlige punkt ved den nye skoleloven lå nettopp i prinsippet om lokalt selvstyre. Det som seinere er gått under begrepet kommunalisme. Skolestyret skulle nå fastsette timefordelingen, også for kristendomsfaget. Nå ble skolestyrene bemyndiget til å bestemme målformen skolen skulle ha; landsmål eller riksmål. Odd Asbjørn Mediås presiserer med henvisning til språkprofessor Finn Erik Vinje at målparagrafen var blitt avvist av stortingsflertallet i 1889, men at den kom opp igjen i 1892. Da talte folkehøgskolebestyrer og landsmålsforkjemperen Kristoffer Marius Hægstad for forslaget. Paragrafen ble da vedtatt i sin opphavelige form. På Innherred, der Hægstad både hadde sin åker og mandatområde, ble Sparbu den fremherskende målkommunen i regionen, men vedtaket satt langt inne; først i 1898 vedtok et enstemmig skolestyre at landsmål skulle innføres som undervisningsmål ved alle folkeskolene i kommunen. Samme året, men litt seinere gjorde herredsstyret i Stod også slikt vedtak.

En skole for folket

Fra å ha vært en fraksjon i Venstre formet arbeiderklassens ledere nå sin egen organisasjon, Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Vi kan tenke oss at de ikke så med helt blide øyne på lovens passus om at elevene skulle gis «Kjendskab til vor borgerlige Samfundsordning». Ellers ble 1889 også det hittil største konfliktåret i norsk arbeidsliv. Edvard Bull antyder at godt over 100.000 arbeidstimer må ha gått tapt dette året. De organiserte typografene som tapte kampen og måtte gå tilbake på arbeidsgivernes vilkår, vant likevel viktige erfaringer. Det gjorde de tapende fyrstikkarbeiderskene også, for også de fikk støtte blant Kristianias ledende Venstre-aviser, samt Bjørnstjerne Bjørnson, som fullt og helt støttet opp om de streikende på egne premisser. Edvard Bull d.y. hevder at også Carl Jeppesen, redaktør i Social-Demokraten inntok en pragmatisk holdning til streik. Han så aksjonene som agitatoriske midler til å få arbeidsfolk til å organisere seg. I 1899 ble så Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon stiftet. Gjennom en voksende klassebevissthet hos organiserte arbeidere festet også tanken om en demokratisk skole for alle seg. Skolen måtte bli en folkets skole, der alles barn kunne få sin felles grunnopplæring. Tidsskriftet Norske skulefolk hevder at «Folkeskuleloven av 1889 er eit meisterverk», og fortsetter: «Ikkje minst skulen har vori utsett for ei utvikling som ein kan kalla revolusjonær». Redaksjonen i Norske skulefolk var nok særs tilfreds med omforminga av skolen i retning den vendinga i språklig frihet skolen fikk, men det framgår også at man så med stor glede på de muligheter som loven hadde lagt opp til både reint humanitært og sosialt, særlig relatert til helselære, og de mulighetene dette ga for å kunne gi rettledning i forhold til alkoholens farer. Edvard Befring fremhever også skolelova av 1889, som en lov til å styrke demokratiet og skape vilkår for nasjonal og materiell vekst. Opplæring kom i fokus på en ny måte. Oppvekstfilosofien ble en inspirasjonskilde som avløste de autoritære strukturer i heim, skole og samfunn med større frihet for den enkelte. Optimistiske slagord som «barnets århundre», «arbeidsskole», «learning by doing» og «von Kinde Aus», signaliserte en helt ny pedagogisk kurs og vilje til å ta barn og ungdom på alvor. Disse begrepene finner vi igjen i sær blant radikale skolepolitisk agitatoriske publisisters arbeider, så som Arvid G. Hansen og Andreas Hanssen. Arvid G. tar da gjerne både Bjørnson, Georg Fasting, Kristofer Janson, Ellen Key, Vilhelm Rasmussen, dr. A. Dodel, Anton Thomsen òg Krapotkin til inntekt for sitt syn om en konfesjonsløs skole, som Andreas Hanssen i sin tur så å si adopterer. Men det var også begrep som store deler av det midlere borgerskap knyttet store forventninger til. Vi ser dette særlig godt i Fornorskningen i Finmarken som lærer Hidle, og presten Otterbech redigerte.

Plan og arbeid på lokalplanet

Mediås gir oss god innsikt i hvordan 1889-planen ble handtert i forskjellige herreder på Innherred i Nord-Trøndelag. I Beitstad fikk de folkevalgte demonstrert prøver fra lærerkollegiet i undervisning i historie, geografi, naturfag, forklaring og bibelhistorie. I Ogndal ble det utarbeidet en plan som skolestyret gjorde vedtak om å trykke i 300 eksemplarer, for å bli solgt gjennom kretsformennene for 25 øre pr stk. På grunn av økonomi fikk Egge størst fokus på handarbeidsundervisninga. Det falt dyrt å undervise i faget, derfor vedtok man i første omgang at ingen krets fikk slik undervisning med mindre det var mer enn åtte elever i storskolen. Men i september 1892 ble det vedtatt at alle jentene i kommunen skulle få undervisning i håndarbeide. I Stod ble ikke sløyd og handarbeid innført før i 1897 ved alle folkeskolene. I skoleplanen for Sparbu herred ser vi at de laget skoleplan for herredets 5 folkeskoler; Mære, Sem, Koldseth, Bruum og Skarpnæs. Alle med navn etter beliggenheten i herredet. Alle klassetrinn skulle ha 12 ukers årlig skoletid. I stor grad gjorde man bruk av den departementale veiledninga; «den første normalplanen». De tok også sjølstyreansvaret på alvor og laget egne formuleringer for opptak, oppflytting, eksaminasjon og vitnemål. Et utsnitt fra trykksakens «3die Afsnit»: «Undervisningen i Folkeskolen bør saavidt mulig meddeles paa Børnenes eget Talesprog», viser at Sparbus styrende var seg bevisst tidens debatt med hensyn på språkets betydning i formidlings- og læringsprosessen. Trykkeåret er ikke oppgitt i brosjyren, men herredsstyrets møteprotokoll viser at det var i 1890. Jens Otterbech og Johannes Hidle ga ut ei bok med en samling artikler omkring barneoppdragelse og skolestell i 1917. Deres hovedanliggende var den sterkt voksende fornorskningsprosessen som særlig foregikk i Finnmark. Boka ble gitt ut som et «minde viet Dr. Martin Luther 1517 – 31te oktober – 1917». I forordet gjør de Martin Luthers ord til sine egne: «Evangeliets forkyndelse paa folkenes morsmaal». Forskjellen mellom norske myndigheters liv og lære i saken var altså meget stor. I Sparbu skulle barna få sin opplæring med bruk av stedets dialekt. I Finnmark og andre samiske områder var samebarnas språk forbudt i skolen. Samene måtte lære seg norsk. Både de samiske lærerne Anders Larsen og Per Fokstad, og presten Jens Otterbech med flere syntes dette var en feil måte å forholde seg til barn og læring på. Alle framhever de barnets naturlige nysgjerrighet som næres nettopp gjennom morsmålet. Vi kan altså konstatere at mens sparbyggene både var seg bevisst og så nytten i dette, så var sentrale myndigheter ikke innstilt på å gi samme mulighet til de av landets innbyggere som hadde et annet morsmål enn norsk. For eksempel slo «jordloven» av 1902 fast, at for å være aktuell som kjøper av grunn i Finnmark måtte man kunne «tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig brug». Det var bare på den måten det kunne utvik¬les en «skikket befolkning» i fylket. Den differensierte holdningen til ferdighetsfag vi har sett det var i landkommunene i mellom på Innherred, var kan hende også knyttet til næringsutviklinga i kommunene. Eksempelvis var både Stod og Skeid (Ogndal) på langt nær så industrielt utviklet som for eksempel Egge og Sparbu var. Helge-Rein-By Brug i Egge var allerede en stor og ruvende arbeidsplass rundt utløpet av Reinsvatnet i Snåsavassdraget. Der ble det bygd spinneri, brenneri og det kom til mindre en- og tomannsforetak i tilknytning til det store tresliperiet som også reiste seg ved Byafossen. Allerede i 1856 hadde Egge-sokningene starta sitt første meieri på By gård. I Sparbu ble Mære landbruksskole etablert i 1895, her kom det tidlig meieridrift og en del industrivirksomhet ble etablert i området på og rundt tettstedet «Leira», der også jernbanen la Sparbu stasjon i 1905. Slike forhold har nok virket inn på de styrendes prioriteringer, ganske særlig innenfor de såkalte ferdighetsfaga i folkeskolen. Dette har igjen bakgrunn i den sammensetning som herredsstyrene etter hvert fikk. I herreder der industrialiseringa var kommet lengst, ble det av naturlige årsaker flere med et yrke som ikke var direkte knyttet til det å drive jordveien, som også engasjerte seg politisk, og ble innvalgt i herredsstyrene.

Skoledirektørembetet og presteskapet

På samme tid som urett ble begått mot store deler av den nordnorske befolkningen skjedde det en demokratisering av skolevesenet. Fra nå av var stiftsdireksjonen funksjon overlatt skoledirektøren. Han fikk som sådan uttalerett i saker som opprettelse av skolekretser på landet, bygging av nye skoler, ansettelse av lærere og utarbeidelse av undervisningsplaner. Biskopens tilsynsrett ble innskrenket til undervisningen i kristendomskunnskap. Før hadde sognepresten vært selvskreven formann i skolestyret. Nå skulle formannen velges fritt blant skolestyrets medlemmer. Ellers kunne skolestyret også avskjedige udugelige lærere, om overtilsynet var enig.

Men nettopp skoledirektøren i det nordligste Norge måtte tåle sterk kritikk fra den tids mest markante samepolitiske talsmann; Anders Larsen: «[H]an (Skoledirektør Thomassen) har indlagt sig stor fortjeneste ved sit arbeide for oprettelse av internater. Men hans holdning i fornorskningsspørsmaalene har ikke funnet udelt tilslutning». Bernt Thomassen ble handplukket til stillingen som skoledirektør i Finnmark. Finnmark var det første amtet som fikk en slik stilling, som ellers fulgte stiftets geografiske inndeling. Han fungerte da også – tydeligvis til myndighetenes tilfredshet, og ble den direkte foranledning til at opplæringstilbudet i samisk og finsk ble stanset ved lærerskolen i Tromsø. Lærer Isak Saba fra Nesseby, som ble den første samiske stortingsrepresentant, sammenlignet Thomassen med mannen tsaren hadde utsett til å russifisere Finland, og kalte ham derfor Bobrikoff. Og Larsen fortsetter med en utdyping av hvordan samisk ungdom har tatt skade på sin sjel i den tidligere og pågående fornorskningsprosessen: Ungdommen kom litt etter litt til å ringeakte sitt eget morsmål, og konsekvensen av denne ringeakt ble ofte til forakt for eget språk og herkomst. Slik vendte sjøsamen Anders Larsen det fjerde bud – mot norske myndigheter som altså indirekte ble skyld i at barna ikke hedret sin far og sin mor.

Folkeskoleloven av 1889 gjennomgikk raske endringer. I løpet av den første tiårsperioden, kom det ikke mindre enn fem tilleggslover som forandra elleve paragrafer i landskoleloven. Nils Hertzberg (1827-1911) som hadde vært både kirkestatsråd og ekspedisjonssjef i departementet, mente at 1889-lovene led av mange og store mangler. For å bøte på dette hadde det så godt som hvert år kommet tilleggslover som absolutt hadde vist seg å være nødvendige.

Den nye tid

Ole Georg Gjøsteen fastslo tidlig på 1900-tallet at folkeskolen skulle være for alle barn og forberede elevene på livets krav. Målet var en enhetsskole på 10 år, der praktiske og boklige fag skulle stilles likt. Gjøsteen var medlem av Kristiania bystyre fra 1897 til 1919 og satt i skolestyret der fra 1896 til 1919. Han var bror til Johan Gjøstein som var første redaktør i arbeideravisa 1. Mai. Johan Gjøstein ble seinere skolebestyrer og skoledirektør i Kristiansand stift fra 1921 til 1934, og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet / Sosialdemokratene i fire perioder, fra 1913 til1924. Der var han medlem i kirkekomiteen og fullmaktskomiteen. I perioden 1922-1924 var han formann i Kirke og skolekomiteen. For de ledende krefter i Studentmållaget ble han et ideal i åra som fulgte; med en fot i arbeiderbevegelsen og en i folkedanningstradisjonen til norskdomsrørsla. I 1920 fikk han Stortinget til å vedta sjuårig folkeskole for alle. Hovedsaken i det som er kalt «Gjøsteins kupp fra 1920», var at Stortinget vedtok at bare de middelskoler som bygde på fullført 7-årig folkeskole, skulle få statsstøtte. Sjuårig folkeskole skulle være grunnlaget for all videre skolegang. Ole Konrad Ribsskog representerte DNA for byene Levanger og Trondheim på Stortinget i perioden 1913-1915, og satt da som medlem av kirkekomiteen. Øyvind Bjørnson hevder at verken O. G. Gjøsteen, hans bror Johan Gjøstein eller O. K. Ribsskog var overvettes radikale; ei heller i egenskap av å utøve partiets skolepolitikk, verken i lokalsamfunnet eller på mer sentralt nivå. Dette kan vi få bekreftet ved å gå til parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i 1922; Olav Scheflo. Det er fra Scheflos innlegg i trontaledebatten mandag 6. mars 1922 at erklæringa om at «Vi er Venstres ektefødte barn» er blitt stående som et av de mest berømte utsagn fra Scheflo. Foranledningen er imidlertid mindre kjent: Det gikk på at Johan Gjøstein hadde forlatt DNA og gått med utbryterne i den socialdemokratiske opposisjon da de etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 1. mars 1921. I trontalen hadde Gjøstein sagt at han i motsetning til Scheflo og hans gruppe, ikke var revolusjonær. Dermed innledet Scheflo sin tale med følgende kraftsalve: «Den ærede repræsentant fra Stavanger, hr. Gjøstein, stod nylig paa denne plads og bedyret at han ikke var revolutionær, og at det var derfor han hadde forlatt det norske arbeiderparti. Han mindet litt om den mand som slog sig for sit bryst og takket Gud, fordi han ikke var som vi toldere og syndere. Nuvel, vi tilstaar at vi er nogen arme toldere paa det punkt.» Etter å ha begrunnet sitt syn på det opprinnelige Venstre med henvisning til de demokratiseringstiltak Venstre fikk i gang, kom utsagnet: «De (socialdemokratene) er ikke venstres egtefødte barn, men det er vi. Og nu vil jeg gjerne at venstre, som saa nylig har været kalv, maa huske paa det nu, da det er blit ku». Når dette er sagt, er det lite som tyder på at arbeiderpartiets kommunistiske gruppe på noe tidspunkt var direkte uenige med Gjøstein og hans gruppes konkrete forslag i skolepolitisk sammenheng. Her gikk det mer på ideologiske kontroverser, slik Edvard Bull d.e. fikk sagt det i sin brosjyre i forkant av Arbeiderpartiets tilstundende novemberlandsmøte. Brosjyren med det klare budskap Kommunisme og religion kom ut like før landsmøtet. Der forklarte Bull bakgrunnen for religionssakens kompleksitet. Han viste til de to store Sverdrup`er, hvorav Johan ledet an i det man kan kalle det bondeklerikales seier over kirkefyrstene. I sin tur ledet det til en stagnasjon som førte til en dogmebundet legmannskirke; Indremisjonen. Bulls brosjyre må ha vakt oppsikt da den kom på markedet. Den var klokkeklar og ikke til å misforstå, pakket inn som den var i en profesjonell historikers analyse av situasjonen. I Harstad-avisa Folkeviljen ble den presentert på første side sammen med brosjyren Beslutningerne på det utvidede exekutivmøte i Moskva i juni sidste, den 24. september 1923.

De sosialliberale og skolen

 
O. A. Eftestøl (Ukjent fotograf)
 
Enhetsskolekomiteen 1911-1915 (Ukjent fotograf)

Olav Andreas Eftestøl ble innvalgt på Stortinget for Arbeiderdemokratene i 1906 og var opptatt av det en kan kalle grunntonen i skolen. Da han møtte som delegat til landsmøtet i Norges lærerforening i 1896, var ett av hans store mål å utruste folkeskolen «[s]lig, at den kan tjene som folkeskole for alle samfundets børn til 7de klasse». Denne grunnholdningen ser man da også godt i boka Landsfolkeskolen som han ga ut i 1919. Eftestøl var en engasjert og erfaren skolemann, med sterke meninger. Flere av hans publikasjoner vitner om det. Eftestøl starta som lærer på Elverum fra 1890 og ble skoledirektør i Hamar stift i 1907. Da hadde han også vært ordfører i Elverum fra 1901 og til 1907. Ved revideringen av lærerutdanningen i 1901 var spørsmålet om likestilling av landsmålet i lærerskolenes morsmålsundervisning oppe. Der lanserte L. M. Bentsen sitt private lovforslag om å innføre to morsmålsstiler til eksamen. Forslaget fikk sterk støtte fra Eftestøl; og, han ble den som utredet konsekvensene av det. Forslaget møtte motstand i sær fra Bjørnstjerne Bjørnson. Men målforslaget vant like fullt fram, og ble gjort gjeldende fra 1902, samme år som seminariene ble til lærerskoler. Da reglementet for lærerutdanningen ble revidert i 1917 fikk Eftestøl inn følgende passus: «Læreren må gå i spissen, ikke som en prekende sundhetsapostel, men som en sundt utseende gentleman, munter og arbeidsglad, gjennemført renslig og appetittlig. Han skal være eksemplet, ellers nytter ingenting.» De sosialliberale holdt sine posisjoner fram til 1912, fra da av overtok Arbeiderpartiet ledertrøya i det vi kan kalle oppkjøringen til enhetsskolen, forteller Bjørnson i bind 2 av Arbeiderbevegelsens historie. Her kan vi forledes til å tro at arbeiderbevegelsens litt seine inntreden også gjaldt på lokalplanet, men der, ute i kommunene sto lokale sosialister på, for blant annet å kreve fritt skolemateriell. For eksempel hadde Arbeiderpartiet i Sparbu herred i Nord-Trøndelag allerede i 1904 startet kampen for fritt skolemateriell. Kampen ble imidlertid ikke kronet med seier før i 1919. Brosjyren Frit Skolemateriel ble utgitt av Det Norske Arbeiderparti i 1908. I Høyre argumenterte man i disse årene mot fritt skolemateriell ut fra tanken om at det ville svekke moralen. Tanken bak dette var at foreldrenes ansvarsfølelse ville svekkes og at barna ville behandle skolens materiell sjuskete. Eftestøl satt på Stortinget fram til 1915 og arbeidet intenst for skolen. Da flertallet enda ikke ville endre på de konstellasjoner som rådde mellom folkeskolen og middelskolen, var det Eftestøl som sammen med Venstres H. J. Horst som ville ha en raskest mulig overgang til obligatorisk sjuårig folkeskole. I sin siste periode, 1913-1915 var Eftestøl formann i kirkekomiteen. Lærerutdanningskomiteen av 1913 var òg et forum som fikk Eftestøl som formann. Han argumenterte sterkt for enhetsskolen på Stortinget, og er med rette framhevet som en av dem som la grunnlaget for enhetsskolen. Mediås framhever partiet Venstre i arbeidet med å få fram enhetsskolen. Stortingsmann Tore E. Aaen (V) fra Østerdalen ga klart uttrykk for hva han mente om skoleloven av 1889 i Odelstinget i 1915: «Bildet var altfor broget og forskjellene for store distriktene i mellom». Dette sannet Eftestøl med ham i ved å understreke poenget om at «den (er) ikke blitt en allemandskole, en fælles barneskole». Det er nok grunn til å være litt mer reservert enn det bombastiske innspill Bjørnson tok om at Arbeiderpartiet tok føringen i skolepolitikken allerede fra 1912, både ut fra det arbeidet som Eftestøl nedla og det langsiktige perspektiv og arbeid Venstre og de øvrige sosialliberalere sto for og hadde nedlagt. Det er òg grunn til å framheve at de sosialliberale fikk 76, hvorav Venstre ble representert med 68 og Arbeiderdemokratene 8, mens Arbeiderpartiet enda bare hadde 23 representanter ved Stortingsvalget i 1912.

Kirkestriden

I 1908 var Menighetsfakultetet blitt opprettet for å utdanne prester som kunne stå på «Bibelen og bekjennelsens grunn». Der ble Ole Hallesby lærer i systematisk teologi. Han argumenterte ofte for en «barnlig tro på syndernes forlatelse». Denne frasen finner vi blant annet at han bruker i og fra vekkelsesmøtene han startet ved Haugetun i Fredrikstad. Hallesby ble oppfattet som en gammeltestamentlig og konservativ forkynner, hos hvem Guds straffedom var et sentralt begrep. I september 1919 pågikk en debatt i Aftenposten der Hallesby påsto at professor Lyder Brun (1870-1950), ledende repr. for en moderat liberal teologi, «[i]kke engang kan slutte sig til det minimum av kristelig tro, som er udtrykt i vore 3 troesartikler.» Hallesby var sikker på å vinne ordkrigen mellom kristne åndsbrødre, for hvordan kunne selv en professor i nytestamentlig teologi forklare hva som egentlig lå i utrykket om avstandstaken fra en «ord for ord-bekjennelse» uten at det i neste omgang kunne utlegges som svik? Vi ser noe av den kraften som lå bak Hallesby og hans allierte i et av de lovforslagsendringer som «Calmeyer-gatemøtet» sendte Stortinget i januar 1920. Der var 950 delegater som representerte et 20-talls forskjellige kristne organisasjoner som foreslo: «Landsskolelovens § 6 sidste ledd og byskolelovens § 4 sidste ledd faar følgende tillæg: Ogsaa forældre i statskirken kan forlange sine barn fritat for at delta i skolens kristendomsundervisning, naar de godtgjør for skolestyret, at de paa anden maate vil skaffe dem den lovbefalte undervisning i dette fag». Likelydende forslag ble fremmet om de høyere allmennskoler. Intet politisk parti kom utenom å ta stilling til det som var stridens kjerne; en liberal eller konservativ forkynnelse, og en derav følgende innflytelse på hvordan skolefaget kristendomskunnskap skulle utlegges for barna.

En bevegelse i strid – og endring

Det var flere krefter i sving innenfor den nye folkebevegelsen som den sosialistiske arbeiderbevegelsen etter hvert utviklet, hvorav ungdomsforbundet; Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) nok var den fraksjonen som gjorde mest av seg. Først og fremst reint retorisk vil mange hevde. Arne Kokkvoll forteller litt om dette og bruker avisa Klassekampen, medlemsorgan for forbundet, med sine mange artikler om behovet for å bære fram «arbeiderklassens kultur» for å illustrere hva han legger i saken. Kokkvoll har analysert flere av artiklene i avisa fra ca 1910 med det han kaller «dette vage budskapet», uten å finne fram til hva begrepet egentlig bar i seg. Men fra påskelandsmøtet 29. mars – 1. april 1918, blir partiet radikalisert og «tanken om at arbeiderbevegelsen må bli bærer av en ny kultur blir klarere». Da Edvard Bull trådte inn på den skolepolitiske arena ved inngangen til 1920-tallet bar det bud om en gjennomgripende endring i arbeiderbevegelsens tenkning. I tidsskriftet Det tyvende århundre slo han fast at det er en sjølsagt ting at samfunnssystemene nødvendigvis også vil prege skolesystemet, og at den ånd og moral som preger den eksisterende skole er kapitalismens. Man kan si at etterbyrden fra Venstre-tenkningen nå gikk over i en mer markert og marxistisk lei. Bull så det som nødvendig at samfunnet ble endret før man kunne få en endret skole. I sin analyse av dette spørsmålet forklarer Kokkvoll at den nye tenkningen ikke fikk gehør før i overgangen mellom 20 og 30-tallet da Hallvard Langes skolepolitiske tenkning fikk gjennomslag ved at Gjøsteen og Bulls teser så å si løp sammen. Hva Kokkvoll her går litt lettvint forbi er skolepolitiske størrelser innenfor bevegelsen som Andreas Hanssen og Arvid G. Hansen. Dette kan selvsagt ha å gjøre med at Hanssen var metodist og gikk inn i NS og fikk en landssvikdom etter 2. verdenskrig, mens Hansen ble medlem av NKP ved splittelsen i 1923. Men mer sannsynlig er det vel at Kokkvoll har fokus på Gjøsteen og de som ble «rene» Arbeiderpartifolk etter samlingskongressen i 1927.

Mot ny plan for landsfolkeskolen

Foran så vi at Folkeskoleloven av 1889 ble gjenstand for flerfoldige endringer og utvidelser. Hertzberg, som hadde vært statsråd i kirke- og undervisningsdepartementet fra 30/1-1882 til 1/3-1884, fulgte opp som stortingsmann for Kristiania i perioden 1886-1891. Hans største fortjeneste skal ha vært at han agiterte for innføring av sløyd og gymnastikk i skolen. Ser vi hva Arbeidernes leksikon forteller om ham, finner vi at han også skrev antisosialistiske bøker og pamfletter à la Arbeiderspørsmålet og socialismen der han argumenterte mot den nye samfunnsklassens rett til alminnelig stemmerett og retten til å streike etc. Men Hertzbergs mange pedagogiske skrifter vitner om et sterkt engasjement for skolen. Hans og flere andres utgangspunkt var å få en allmueskole, altså folkeskole, som var så enhetlig at den kvalifiserte elevene til å kunne gå over fra den 5-årige skolen til den 4-årige middelskolen, med et så enhetlig grunnlag som igjen ga ungdommen det samme grunnlag til å gå inn i datidens videregående skole, slik at samfunnet kunne være sikker på at de fylte de krav næringsliv og samfunn for øvrig stilte til dem. Skoledirektørembetet kan ses på som selve forutsetningen for å legge skolen inn under et sterkt lokalt selvstyre. Skoledirektørene skulle ha kontroll over hvordan statlige tilskudd ble brukt, og samtidig være departementets øyne og ører. Når så utviklingen med endringer fortsatte, også inn i det 20. århundre kom man på departementshold fram til å ville ta opp problematikken med skoledirektørene i et møte i september 1911. Mediås hevder, via å sitere fra professor Trond Nordbys bok Korporatisme på norsk 1920-1990 at dette ble en særs viktig korporativ løsning, til gagn for styrende så vel som styrte. I dette tilfelle med referanse til lærerkollegiene ute i marken. Dette henger sammen med at lærernes organisasjoner var gitt medbestemmelsesrett i skoledirektørrådet som da var blitt et rådgivende organ for departementet. Derved fikk statens myndigheter utnytta den kompetanse som organisasjonene satt på. På samme tid ble møtene et viktig, kontaktskapende forum skoledirektørene og lærernes organisasjoner i mellom. På skoledirektørenes septembermøte i 1911 var intensjonen å få til slike møter hvert år framover. Hovedsaken(e) på dette møtet var forslagene om endringer i 21 paragrafer i landsskoleloven og 13 paragrafer i byskoleloven.

Arbeiderbevegelsen og den konfesjonsløse skole

I 1918 skrev Andreas Hanssen en brosjyre som ble utgitt på Det Norske Arbeiderpartis forlag. Den gir gode forklaringer på DNAs holdninger til skolen og hvordan de mente samfunnet burde forholde seg til undervisningen av barna. Hanssen skisserer hvordan maktapparatene til enhver tid har forsøkt å «stemple den nye tid og tankers bærere som religionens fiender og nedbrytere». Når folk oppfattet at Arbeiderpartiet ville avskaffe religionen, sa Hanssen at det ikke var noen ny oppfinnelse. Det nye besto den gang i at de ville avkristne landet. Årsaken til denne oppdagelsen lå i at DNA på sitt landsmøte hadde vedtatt en tilføyelse i valgprogrammet som sa «Kristendomskundskap utgaar av skolens fagkreds. Den nødvendige kirke- og religionshistorie meddeles som ledd i historieundervisningen». Formuleringen var ny, men allerede i 1891 hadde Aps prinsipprogram slått fast at skolen skulle være konfesjonsløs. Begrepet konfesjonsløs ble i 1911 endret til det mer norske «bekjendelsesfri», men da dette kunne misoppfattes ble det vedtatt en tilføyelse: «med bekjendelsesfri menes ikke religionsløs, eller antireligiøs skole». Slik hevder den aktivistisk orienterte metodistpredikant Hanssen at Arbeiderpartiets «religionsfiendtlighet» da kunne feire 27 års jubileum. Hanssens brosjyre tok for en stor del samme utgangspunkt som ateisten Arvid G. Hansen argumenterte for i sine brosjyrer utgitt henholdsvis på ungdomsforbundet og partiets forlag i 1915 og 1918. Brosjyrens avslutning er nok ment som en oppklaring, men den har muligvis blitt tolket i en annen lei: «Partiet praktiserer aandsfrihetens og religionsfrihetens princip uavkortet. Derfor kan de to Hansen`er, ateisten Arvid G. H. Og baptistmetodissten Andreas H. begge brukes som partiets tillitsmænd og begge møtes – om end fra motsatte kanter – i kamp for en reform av skolevæsenet.»

Arbeidet med ny undervisningsplan

Det var skoledirektørene som reiste kravet om en ny normalplan for landsfolkeskolen. De så på undervisningsplanen som meget viktig. Man ønsket seg en større ensartethet og et høyere kunnskapsnivå. Tanken om enhetsskolen var en sterk pådriver. Det førte til at departementet ba skoledirektørene om å ta denne saka opp på høstmøtet i 1911. Arbeidet kom likevel ikke i gang før i 1913. Da behandla skoledirektørene saken i to møter. Skolestyrene i kommunene hadde på sin side behov for en ny veiledende plan fra departementet. Men først i 1915 fulgte departementet opp og satte ned en plankomité med skoledirektørrådets formann, Karl Aas, som formann. I følge Mediås tok skoledirektørrådet opp planforslaget i 1918. To sentrale medlemmer; Thomassen og Skard mente begge at planen var for detaljert; den kunne undergrave lokal frihet og hindre tilpasning til lokale behov. Etter deres mening burde planen omarbeides til et kort veiledende dokument. Utkastet til normalplan som skoledirektørene la fram i 1918, ble den planen som departementet ga ut i 1922. På tittelsida står da også: ”Utarbeidet av skoledirektørene og representanter for lærerstanden”. Den nye normalplanen av 1922 erstatta de gamle (veiledende) planene over hele landet. Av læreplansaker som skoledirektørene ellers behandla i disse åra, må nevnes: • Heimbygdskunnskap i landsfolkeskolen • Sløyd og kvinnelig håndarbeid i landsfolkeskolen • Gymnastikkundervisninga i landsfolkeskolen • Dissenterbarns undervisning • Skoleboksamlinger • Alkohol og bilkjøring ”for å hindra at det vert så mykje råkjøring som no er tilfelle”. • Undervisning i forplantningslære i folkeskolen Skoledirektørene mente at forplantningslæra burde innføres når skolestyret hadde gjort vedtak, etter å ha hørt representanter for foreldrene og at planen var godkjent av overtilsynet. Skoledirektørrådet fatta også spesiell interesse for heimstadlære. Det faget møtte motstand, ikke minst fra kirkelig hold. Kirka mente at skolen hadde stor nok fagkrets fra før. Til dette bemerket skoledirektør Eftestøl: «Den skal være broen fra hjemmet til skolen og danne den sikre brede grunnvold for barnets kunnskapstilegnelse».

Hvem var ”rette far til barnet”?

Normalplanen ble vedtatt slik skoledirektørrådet anbefalte. En sammenlignende studie av boka Landsfolkeskolen av O. A. Eftestøl og Normalplanen av 1922 gir grunnlag for å stille spørsmålet: Hvem førte utkastet til normalplanen i penn? Formann i skoledirektørrådet Karl Aas var riktignok formann i plankomiteen, men han har neppe vært uten sekretær. Dette er en forsiktig tolkning av det bildet som tegner seg i sammenligningen mellom Eftestøls Landsfolkeskolen og den departementale normalplanen. Det er så stort samsvar mellom det Eftestøl framfører og den planen der tittelsida lyder «Utarbeidet av skoledirektørene og representanter for lærerstanden» at det er gode grunner til å fastslå at Eftestøl må være «barnets far». For å ta det viktige kristendomsfaget først, så ser vi at allerede i den innledende målsetting er ordbruken så å si identisk. Ser vi videre på læreplanen for de forskjellige klassetrinn, finner vi snart at det også her er stort samsvar. Ja, helt ned på bønn- og sangtekster er det så stort samsvar at det snart virker å være mer enn en tilfeldighet. En liten, men åpenbar uenighet må eventuelt ha oppstått i planene for 2. og 3. klassetrinn, etter som Eftestøl planlegger å gjennomføre trosbekjennelsen allerede på 2. trinn, mens gjeldende plan ble lydende på at dette ikke skulle gjennomføres før i 3. klasse. Går vi videre finner vi at samsvaret er gjenopprettet for de neste klassetrinnene. Også i husstellfaget legger vi merke til likhetene. De redaksjonelle endringer som synes foretatt i gjeldende plan er så minimale at det her kun er snakk om det; redaksjonelle endringer som kun endret ordbruken. Når vi så ser at dette gjentar seg i den praktiske del av planen, så forsvinner den siste rest av den tvil. (Se appendiks 1). Eftestøls detaljerte framstilling av undervisningsplaner som bærer bud om et godt utviklet syn, ikke bare på pedagogikk, men også på den demokratiske utvikling samfunnet måtte gjennomgå om skolen skulle lykkes, er etter stor sannsynlighet det som dannet grunnlaget for skoledirektørrådets innstilling overfor departementet. Ser vi på plantegningene av skolestuer med boligdel for lærerens familier og det vi i dag ville kalle hybelleilighet beregnet på en lærerinne, sammen med detaljert utformede sløydlokaler, vinduers utforming, viktigheten av gode vanntilførsler, utearealer til leik, etc. – er disse gode vitnesbyrd om en dypt samfunnsengasjert politiker og skoledirektør med framtidsvyer. (Se appendiks 2)

Normalplanene ble gjort gjeldende – langt på vei med en stor grad av kommunal frivillighet. Et trekk flere fant vanskeligere å forholde seg til etter hvert som samfunnet utviklet seg henimot en stadig større grad av konformitet – ikke minst i det viktige dannelsesperspektivet. Det er kan hende i større grad dette som befordret Hallvard Langes skolepolitiske gjennombrudd på 1930-tallet enn hva Kokkvoll antydet i forhold til marxistene og pragmatikernes sammenfallende skolepolitiske syn.

Kilder og litteratur