Sønju (Øvre Eiker)

Sønju er en navne-og matrikkelgård i Øvre Eiker kommune. Den har gårdsnummer 180, tidligere matrikkelnummer 54 og 184, med matrikkelløpenummer fra 582 til 602. Gården ligger i dalføret Bingen og grenser mot Ødegården i nord og Vestby i sør, mot Modum kommune i øst og Flesberg kommune i vest.

Navnet

Navnet uttales sø2nju og har blitt skrevet Sønniu, Sinyulff (1578), Synuff (1593), Sønnie (1621, 1626 og 1661) og Synie (1723).

Oluf Rygh antar at gården har navn etter elva Syn, som han mener er et eldre navn på Smedselva. Genetivsformen blir da Synjar. Det siste leddet kan være -holf (hvelving, rundaktig høyde) eller -efja (evje). Rygh mener at det siste passer best med stedsforholdene. Det er vanskelig å forstå, i og med at Sønju nettopp ligger på en stor og avrundet høyde. Det mest sannsynlige er vel derfor at den opprinnelige formen er Synjarholf, og at betydningen dermed blir «gården som ligger på en høyde ved elva Syn».

Fra matriklene

Matrikkel 1647	Helgård med landskyld 4 1/2 fr bunde goedtz - skylder 6 rdl 1 mk. Gården hadde en oppsitter, som hadde bygselsrett til alt.
Matrikkelutkast 1723	5 oppsittere. Selfeyer for 1 skpd 21/2 lpd med bøxel over [3 skind] Houg og Heggen Præsteborder tilhørende. Grann huustømmer vexte skov med sætter, 1 Bæckeqvern. Leer og Sand Jord. Sår 1/2 td blandkorn, 111/2 td hafre. 28 las høy, kiøber fôr. Føder 4 hester, 1 stor Fæe og 7 Souer.
Gammel matrikkel	Panteregister III-1, fol.66: Matrikkelnummer 54 med skyld 1 skippund 2 1/2 lispund og 3 skinn, derav Heggen prestebord 11/2 skinn og Hougs prestebord 11/2 skinn.
Jordskatten 1802	Matrikkelnummer 54 er delt i 10 bruk med samlet skyld 1 skippund 44/5lispund. Samlet skatt 16 riksdaler 90 skilling, samlet tiende 5 riksdaler 27 skilling fordelt likt på kongen, kirken og prestebordet. Folltallet var tre, og til sammen avlet de ti brukene 801/2 tønne korn, og de hadde 7 hester 25 kreaturer og 21 sauer. Det nevnes bekkekvern under tre av brukene. Under gården var det ialt 5 husmannsplasser som til sammen avlet 5 tønner korn og hadde 5 kreaturer.
Matrikkel 1838	Gården hadde nytt matrikkelnummer 184 og var delt i 34 bruk med løpenummer fra 582 til 602. Den samlede skylden var 1 skippund 535/76 lispund eller 30 riksdaler, 4 ort, 36 skilling.
Matrikkel 1887	Gårdsnummer 180 var delt i 31 bruk med samlet skyld 64 mark 73 øre.
Areal og antall bruk 2009

Historie

Sønju før 1686

Utdypende artikkel: Sønju før 1686

Både størrelsen og beliggenheten gjør det sannsynlig at Sønju er en svært gammel gård, til tross for at den ligger i utkanten av bygda. Arkeologiske funn både på Sønju og nabogårdene tyder på at det var fast bosetning i dette området alt ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder, altså omkring år 4-600 e.Kr.

Sønju er ikke nevnt i de middelalderbrevene som er bevart i Diplomatarium Norvecicum. Gården skal imidlertid alt i middelalderen ha bestått av tre selvstendige bruk, som alle ble liggende øde i seinmiddelalderen.. Den ene av disse tre gårdene er sannsynligvis Håre, som seinere blir betraktet som et underbruk av Sønju. Ellers er sagnet om Jenta på Sønjusetra knyttet til Sønjus middelalderhistorie.

På slutten av 1500-tallet nevnes Østen og Gulbrand som oppsittere på Sønju i skattelistene, og omkring 1620 nevnes Anders Ødesønju og Oleff Haare. I årene mellom 1617 og 1631 nevnes stadig Anders Andersen Sønju, og det går fram at han foruten Sønju også hadde odelsgods i gårdene Ammerud på Eiker og Jellum på Modum. Anders døde trolig omkring 1632, for i dette året er en enke oppgitt som eier av gården, uten at det nevnes noe fornavn. Fra 1634 til 1676 var Peder Andersen oppsitter på Sønju, og i matrikkelen fra 1647 er han oppført som bygselsrådig over hele Sønju, med landskyld på 4^1/2 fjerdingspund, det vil si 1 skippund 2^1/2 lispund. Skattemanntallet i 1661 bekrefter at Peder var eier av hele gården, som besto av hovedbølet på 15 lispund, samt underbrukene Haugen, med skyld 2^1/2 lispind, og Øde-Sønju med skyld 5 lispund og 3 kalveskinn. Dessuten var det sag under gården. Både størrelsen på landskylden og det faktum at gården hadde skog med bjelketømmer og sagtømmer samt egen sag, viser at Sønju på må ha vært en av de største selveiergårdene på Eiker på denne tida. Omkring midten av 1600-tallet tilhørte nemlig svært mye av jorda på Eiker godssamlinger som embetsmenn og trelasthandlere hadde bygget opp. Det hørte med til sjeldenhetene at en bonde eide en samlet fullgård.

Peder Andersen Sønju døde i 1676, og årene som fulgte var preget av kampen for å behold gården og innløse pantebrev. Kort etter at Peder var død, stevnet nemlig trelasthandler Niels Brandt arvingene for en gjeld på 139 riksdaler samt 2^1/2 tylt granbjelker. Lånet var gitt med pant i gårdene Sønju, Rakkestad og Mælum. Alle de fire sønnene - Anders, Herlof, Ole og Torger -bodde da på gården sammen med moren Ragnhild, og det var ikke skiftet mellom dem, slik at de eide og drev alt i fellesskap. Brandt mente at det minst var to for mye, og han foreslo at Sønju burde deles mellom de to dyktigste, som etter hans mening var Anders og Ole. Hvis ikke var han redd for at skogen snart ville være alldeles uthugget. Dette rådet ble imidlertid ikke fulgt. Brødrene fikk akkord mot å levere så mye tømmer de kunne de nærmeste årene, og først i 1686 ble eiendomsforholdene avklart, da det omsider ble holdt skifte etter Peder og Ragnhild. Hver av de fire brødrene arvet da 3 3/4 lispund i gården, til sammen 15 lispund. Det betyr at 10 lispund i mellomtiden enten var blitt solgt eller overdratt til kreditorene. Torger solgte straks sin andel til Brandt, mens Herlof ble tvunget til det samme gjennom en rettsprosess.

De to gjenværende brødrene, Anders og Ole, satt dermed som eiere av knapt en tredjedel av hele Sønju. Det er ikke klart hvem som var de øvrige eierne, men sannsynligvis har flere av dem vært partshavere som fikk utbetalt sin del av landskylden fra de gårdpartene som Anders og Ole drev. Mye tyder også på at de to brødrene etter hvert greide å innløse disse partene, slik at de igjen ble selveiere. Det var i så fall i samsvar med utviklingen ellers på Eiker de siste tiårene av 1600-tallet, da mange embetsmenn og handelsmenn valgte å selge jord-og skogeiendommer, slik at de store godssamlingene gikk i oppløsning og det ble på nytt en overgang til bondeselveie.

Anders Pedersen må ha overtatt hovedbølet, som vanligvis bare kalles «Sønju», men fra begynnelsen av 1700-tallet i noen tilfeller også «Fremmere Sønju». I utstrekning har antagelig denne gårdparten omtrent tilsvart dagens «Stor-Sønju», «Fram-Sønju» og «Sønjuhaugen». Den videre historien er behandlet i artikkelen Fram-Sønju 1686-1723.

Ole Pedersens andel av gården var antagelig den søndre delen, som kaltes Øde-Sønju eller Håre. Da han døde i 1698, ble han nemlig omtalt som Ole Pedersen Haare. Den videre historien her er behandlet i artikkelen Håre (Søndre Sønju) 1686-1751.

Det er foreløpig uklart hvem som var eiere og brukere av den nordligste delen av gården i perioden omkring år 1700. Sannsynligvis ble denne eiendommen, som omfattet dagens «Stor-Sønju» og «Smed-Sønju», solgt til utenforstående, for tidlig på 1700-tallet hadde denne gårdparten eiere som neppe hadde noen nær slektstilknytning til Anders og Ole Pederssønner. Den videre historien om denne delen av gården er behandlet i Nord-Sønju 1686-1838.

Fra 1686 til 1838

Håre (Søndre Sønju) 1686-1838

Alt på slutten av 1600-tallet dukker Håre opp som et vanlig navn på den søndre delen av Sønju. Mye tyder på at dette er et gammelt navn og at Håre var en egen gård i middelalderen, men at det ble liggende øde under pestens herjinger i seinmiddelalderen og at det seinere ble tatt opp igjen som et underbruk av Sønju. Antagelig er det Håre som i enkelte kilder kalles for Øde-Sønju.

Ole Pedersen (ca.1648-1698) og hans etterkommere omtales vanligvis som Håre, så det må ha vært denne delen av gården som utgjorde de 3 3/4 lispund som Ole arvet etter faren. En del jord ble antagelig lagt til gården, for på midten av 1700-tallet var Håre skyldsatt for 5 lispund.

Rett etter 1750 ble gården delt, først i to bruk. Det ene kalles Østre Håre og det andre Vestre Håre eller Øvre Håre. I årene som følger blir hver av disse delene igjen delt, og det både kjøpes og selges jord fra og til nabogårdene, samtidig som det ryddes husmannsplasser. På begynnelsen av 1800-tallet består gården av fire jevnstore bruk som alle kalles Håre, samt noen mindre eiendommer som er utskilt.

Flere detaljer om de enkelte gårdpartene og eierne finnes i de utfyllende artiklene

• Håre 1686-1751
• Østre Håre 1751-1838
• Vestre Håre 1751-1838

Sønju (Fram-Sønju) 1686-1838

Se artiklene

• Fram-Sønju 1686-1723
• Fram-Sønju (Østre Sønju) 1723-1838
• Haug-Sønju 1801-1838
• Vestre Sønju 1723-1838
• Adams-Sønju 1723-1838

Nordre Sønju 1686-1838

Artikler

• Nord-Sønju 1686-1838
• Smed-Sønju 1762-1838

Husmannsplasser under Sønju

• Husmannsplasser under Sønju

Sønju etter 1800

Ved inngangen til 1800-tallet var Sønju delt i åtte selveiende bruk, men i løpet av de første tiårene av 1800-tallet ble disse splittet opp i flere selvstendige eiendommer. Da arbeidet med en ny matrikkel startet i 1818 og hver eiendom fikk tildelt løpenummer, var Sønju delt i 21 ulike eiendommer, med løpenummer fra 582 til 602. Flere av disse brukene ble seinere delt i mange deler, slik at det var 31 bruk under Sønju ved innføringen av gårds-og bruksnummer i 1887. Den videre historien er behandlet under hvert enkelt bruk:

• Bnr.1: Fram-Sønju, var det gamle hovedbølet, som etter delingen i 1723 ofte kalles Østre Sønju. Dette bruket fikk løpennummer 582 var gården, med landskyld 4 3/4 lispund. I 1825 ble det skilt ut to skogstykker fra eiendommen, og disse fikk i matrikkelen løpenummer 582b og 582c, seinere bruksnummer 2 og 3.
• Bnr.2: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
• Bnr.3: Skogstykke, utskilt fra bnr.1 i 1825 (løpenummer 582b).
• Bnr.4: Stor-Sønju. Kjernen i denne eiendommen var bruket Vestre Sønju, som fikk løpenummer 583 med landskyld 4 3/8 lispund. I 1831 ble den delt i tre noenlunde like store deler, som i matrikkelen fikk løpenummer 583a, 583b og 583c. Seinere ble imidlertid disse tre eiendommene samlet under en felles eier sammen med flere andre mindre gårdparter, og navnet «Stor-Sønju» erstattet etter hvert «Vestre Sønju».
• Bnr.5: Myrbråtan var et jordstykke med landskyld 1/6 lispund, som fikk løpenummer 584. Det ble utskilt fra Adams-Sønju i 1804.
• Bnr.6: Gamlevollen med landskyld 1/12 lispund fikk løpenummer 585. Dette skal ha vært en setervoll som i 1804 ble skilt ut fra bruket Biringvad. I 1843 ble den innlemmet i Stor-Sønju.
• Bnr.7: Kinnes var et småbruk som besto av to eiendommer, løpenummer 586 og 587 med en landskyld på henholdsvis 1/4 lispund og 1/5 lispund. De ble utskilt fra Fram-Sønju i henholdsvis 1811 og 1807, men ble samlet under felles eier i 1814.
• Bnr.8: Sønjuhaugen var en gammel gård som i en lengre periode var underbruk av Fram-Sønju, men som igjen ble skilt ut som eget bruk i 1801 og fikk løpenummer 588 med en landskyld på 1 3/4 lispund.
• Bnr.9: Skogstykke tilhørte opprinnelig den nordre halvdelen av Østre Håre, med løpenummer 589. Dette bruket hadde opprinnelig en landskyld på 2 1/2 lispund, men dette ble redusert til 1 3/16 lispund da eiendommen ble delt i 1812. I 1928 opphørte dette å eksistere som gårdsbruk da jorda kjøpt opp av nabogården Stor-Sønju, men et skogstykke har beholdt det gamle bruksnummeret.
• Bnr.10: Østre Håre, også kalt Nedre Håre, oppsto da den søndre halvdelen av [[Østre Håre 1751-1838|Østre Håre] i 1812 ble utskilt som eget løpenummer med skyld 1 3/16 lispund.
• Bnr.11: Humlehagen ble utskilt fra Østre Håre i 1812 og fikk løpenummer 591 med landskyld 1/8 lispund.
• Bnr.12: Skogstykke som i 1875 ble skilt ut fra Adams-Sønju og beholdt løpenummer 592a med en skyld 1 ort 22 skilling, mens den gjenværende delen av Adams-Sønju ble løpenummer 592f.
• Bnr.13: Adams-Sønju oppsto i 1854, da gårdsbruket Adams-Sønju ble delt i to like store eiendommer, og denne søndre delen fikk da løpenummer 592b med en skyld på 4 ort 16 skilling.
• Bnr.14: Adams-Sønju ble i 1858 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592c med skyld 23 skilling.
• Bnr.15: Sønjumoen ble i 1850 skilt ut fra løpenummer 592a og fikk seinere løpenummer 592d med skyld 1 ort.
• Bnr.16: Adams-Sønju ble i 1865 skilt ut fra løpenummer 592a og gitt løpenummer 592e med skyld 4 skilling.
• Bnr.17: Adams-Sønju oppsto i 1878 da et skogstykke ble skilt ut med løpenummer 592a og denne gjenværende delen av gårdsbruket Adams-Sønju fikk løpenummer 592f med skyld 1 ort 16 skilling.
• Bnr.18: Smed-Sønju, også kalt Torvalds-Sønju, var det gamle gårdsbruket Smed-Sønju av Nordre Sønju. Den fikk løpenummer 593 med skyld 2 1/2 lispund, men denne ble redusert til 1 12/13 lispund i 1836, da et skogstykke ble skilt ut og gitt løpenummer 593b.
• Bnr.19: Skogstykke oppsto i 1836 da dette skogstykket ble fraskilt Smed-Sønju, gitt løpenummer 593b og solgt til nabogården Nord-Sønju.
• Bnr.20: Nord-Sønju var den det gamle gårdsbruket Nord-Sønju av Nordre Sønju, som fikk løpenummer 594 med landskyld 2 1/2 lispund.
• Bnr.21: Biringvad var et småbruk som i 1802 ble skilt ur fra Vestre Sønju og gitt løpenummer 595 med skyld 3/4 lispund.
• Bnr.22: Vestre Håre var den søndre og gjenværende delen av det gamle gårdsbruket Vestre Håre, med skyld 1 1/4 lispund, etter at den nordre delen ble solgt som underbruk til nabogården Vestre Sønju i 1789. Eiendommen fikk løpenummer 596. I 1803 ble eiendommen delt i to, og dette bruket fikk løpenummer 596a med skyld 5/8 lispund.
• Bnr.23: Skogstykke som i 1850 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b1 med skyld 2 ort 24 skilling.
• Bnr.24: Skogstykke som i 1846 ble skilt ut fra løpenummer 596b og gitt løpenummer 596b2 med skyld 1 ort 12 skilling.
• Bnr.25: Vestre Håre som i 1803 ble skilt ut fra løpenummer 596 som eget bruk med løpenummer 596b og skyld 5/8 lispund. Gjennom fradelingen av skog i 1846 og 1850 ble skylden redusert fra 4 ort 48 skilling til 1 ort 12 skilling, og den gjenværende delen fikk løpenummer 596b3.
• Bnr.26: Håreplassen ble ved delingen av Håre i 1751 skilt ut som eget bruk med landskyld 1/8 lispund. Den fikk seinere løpenummer 597.
• Bnr.27: Labråtan ble i 1789 skilt ut fra Vestre Håre som eget bruk med landskyld 1/4 lispund. Den fikk seinere løpenummer 598.
• Bnr.28: Biringvad? var en plass under Nord-Sønju som alt på 1700-tallet ble skilt ut som eget bruk. Den fikk seinere løpenummer 599 med skyld 2 ort 9 skilling, men denne ble redusert til 1 ort 4 skilling etter at Didriksplassen i 1885 ble skilt ut som eget løpenummer 599b.
• Bnr.29: Nedre Humlehagen var en eiendom som ble utskilt fra Vestre Håre i 1788 med skyld 1/8 lispund og seinere gitt løpenummer 600.
• Bnr.30: Hesjebråtan var en eiendom som ble utskilt fra Fram-Sønju i 1804. Den fikk seinere løpenummer 601 med skyld 1 daler 19 skilling.
• Bnr.31: Mastebråtan var en eiendom som i 1801 ble utskilt fra Adams-Sønju. Den fikk seinere løpenummer 602 med skyld 21 skilling.