Wilhelm Kaarbø

Wilhelm Kaarbø, far til Harstads grunnlegger Rikard Kaarbø, må regnes som en av pionerene under fremveksten av Harstad fra et ubetydelig sjøsted til handelssted og senere by.

Wilhelm Schjelderup Olsen Kaarbø (født 29. juni 1811 i Lesja kommune, død 5. april 1876 i Harstad) var gårdbruker, poståpner, dampskipsekspeditør og fiskeeksportør i Harstad. Han var gift med Martine Mikaline Simonsdatter Kildal, født 9. januar 1828, død 17. juni 1903. De hadde 10 barn, hvorav ett, Rikard Kaarbø, som med sine mange samfunnsprosjekter er regnet som Harstads grunnlegger. Dog bør det nevnes at den unge Rikard arvet en veldrevet gård og en betydelig forretningsvirksomhet etter faren.

Fire av Wilhelm Kaarbøs sønner ble også dampskipsekspeditører. Rikard Kaarbø i Harstad, Ole Kaarbø i Svolvær og Wilhelm Kaarbø i Kabelvåg. Den fjerde, Mikal Kaarbø, ble ekspeditør i Henningsvær. Han avløste sin onkel (bror av WK), Erik Olsøn Kaarbø, som hadde kommet til Henningsvær allerede ca 1850.

Wilhelm Kaarbø er gravlagt på Trondenes, mens Martine Mikaline er gravlagt på familiens gravsted på Kaarbøgården. Dette gravstedet ble opprettet etter Wilhelms død.

Fikk opplæring på Røkenes gård

Etter at Wilhelm Kaarbøs far i 1828 solgte slektsgården på Lesja, tok familien føderåd på gården, men faren forlot familien rett etter dette, og Wilhelm var så gårdsgutt en tid. I 1830 dro han og Ole Tande nordover som skrepphandlere og spillemenn. Ole spilte fløyte og Wilhelm fiolin. De havnet i Trondenes, og Wilhelm fikk arbeid på Røkenes gård (antakelig fordi han var i slekt med Jacob Normann på Schjelderup-siden). Etter at han slo seg ned i Harstad, tok han navnet Kaarbø etter farsgården. Også Ole Tande hadde navnet sitt fra gården han kom fra. Han ble for øvrig gift på Berg.

På Røkenes arbeidet Wilhelm med gårdsdriften og på gårdens krambu. Han hadde rede på håndverk, særlig husmaling og dekorasjonsmaling (rosemaling). Han praktiserte også husmaling rundt på bygda mens han arbeidet på Røkenes. I 1838 etablerte han vadmelspresse og fargeri ved Botnelva i Harstadbotn.

Turer til heimtraktene

3. juli 1841 meldte Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger at Wilhelm Kaarbø var en av 68 passasjerer som gikk i land fra «Prinds Gustav» den 1. juli. Han og 67 øvrige passasjerer var med skipet som var gått fra Hammerfest og dessuten hadde med passasjerer fra Kaafjorden, Tromsø, Havnvigen, Trondenæs, Bodøe, Kobberdal, Alstadhoug, Brønøsund, Bjørøen, Gutvig, Kraakøen, Valdersund og Bejan. Lørdag 21. august 1841 meldte samme avis at Wilhelm og hans bror Ole Schjelderup (1821-1850) var gått ombord i «Prinds Gustav» som skulle ta dem fra Trondheim den 18. august til Trondenæs, sammen med "pige Sigri Kaarbø og pige Elisabet Raanes". Samme destinasjon hadde også "arbeider H.J. Hasselen med kone". Da den samme avisa for 6. september 1845 fortalte at Wilhelm hadde gått ombord i «Prinds Gustav» 4.september for igjen å begi seg til Trondenæs, forstår vi at han igjen kan ha vært på heimtrakter i et eller annet ærend.

Kaarbøgården

I 1841 kjøpte han gården Øvre Harstad av Michael Fredrik Kildal for 455 spesidaler og sendte bud etter sin mor, Ragnhild (1790-1851) og sine to søsken i Lesja. (Skjøte fikk han i 1842, og etter hvert fikk gården navnet Kaarbøgården). Faren hadde forlatt gården, som ble solgt mot at Ragnhild og barna fikk forråd på gården. Senere fikk Ragnhild 300 spesidaler for å gå ut av forrådet. (Kvittering for dette er datert Røkenes 21. april 1842.) Det er sannsynlig at hun med disse pengene hjalp sønnen med gårdskjøpet. (Lesja bygdebok er uklar om dette.)

De bodde først en tid på Røkenes før de flyttet inn i Øvre Harstad. Før Kaarbø overtok, fødde gården 6 melkekyr, men under Kaarbø ble gården et mønsterbruk med stor aktivitet. I 1870 var det blitt 18 kyr, og det var drevet opp 50 mål åker og 230 mål eng. Kaarbø kjøpte også i 1848 (skjøte 24. april 1848) en gård i søndre del av Storvassbotn. Meningen var å drive gårdsenheter til seterdrift. Men allerede etter to år solgte han gården og etablerte seter helt sør på eiendommen. (Ruinene etter Wilhelmseter var fortsatt synlige 2018.). Denne parsellen ved Kvantoa var bygslet av staten.

Fiskeeksport, post- og dampskipsekspedisjon

Det at Kaarbø kom fra en innlandsbygd, stoppet ham ikke fra å ville drive maritim virksomhet. Gården hadde strandrett på klokkereiendommen sør for Klubbskjæret. Stedet ble i ettertid fylt ut og var der Taxiholdeplassen holder til ved siden av «Rutebilbygget» på Torvet (i Leonhard Nilsens gate). Da dampskipstrafikken begynte å gjøre seg gjeldende med rutetrafikk på kysten, var Harstadhamn sentrum for ekspedisjon av båtene. Her var det kjøpmann og gjestgiver Peder Aas Rockmann (også kalt Per Aas) som tok seg av den forretningen. De store dampskipene ble ekspedert ute på havna med føringsbåter.

Da Peder Aas måtte oppgi sine forretninger i 1864, fikk Wilhelm Kaarbø konsesjon på post- og dampskipsekspedisjon av statens dampbåter. Det foregikk også med ekspedisjonsbåt på hamna.

I 1869 kjøpte han strandtomt nord for Klubbskjæret av brødrene Torbergsen hvor han bygde et stort naust («Rødnaustet») og kai. Siden bygslet han en sjøtomt på Klubbskjæret som lå på «Klokkereiendommen», hvor han bygde brygge og pakkhus. Først kjøpte han tørrfisk og klippfisk for eksport i samarbeid med Rasmus Holmboe, Tromsø, senere ble fiskeproduktene produsert ved et anlegg ytters på Hamnneset. Han saltet også sild i de gode sildeårene på 1860- og 1870-tallet. Dette ble en stor aktivitet, og det ble kjøpt inn notbruk og båter. Silda ble saltet i egenproduserte tønner. Produksjonen av disse ble så plasskrevende at den ble flyttet til låven på Kaarbøgården.

Bryggehuset

Bryggehuset var kontor for post- og dampskipsekspedisjonen også etter at sønnen Rikard Kaarbø og deretter sønnesønnen Einar Kaarbø hadde overtatt. Rikard hadde også sitt ordførerkontor her. Sønnen Agnar Kaarbø hadde en tid tegnekontor i 2. etasje, hvor han tegnet maskinkonstruksjoner. Senere ble det i første etasje innredet butikk, hvor sønnesønnen Torfinn Kaarbø hadde sitt glassmagasin. Det har også vært kafédrift (Idun kafé) i huset. Huset ble av enka etter Rikard Kaarbø, Anna Elisabeth Kaarbø, testamentert til Legatet, som bygde sin vesentligste økonomi på det. Huset ble revet midt på 1960-tallet.

Kaarbøs naust ble byens første «kulturhus»

Rødnaustet (midt i bildet) lå der bakgården til Rach-Tellefsen-bygget langt seinere ble oppført. Bak naustet ser vi huset til Søren Hartvigsen og i bakgrunnen til høyre husmannsplassen han vokste opp på. Helt til venstre: «Kaarbøbrygga» der Rikard Kaarbø hadde sitt ordførerkontor og sønnen Torfinn Kaarbø hadde glassmagasin i nyere tid. På 1890-tallet måtte Rødnaustet rives da det kom i veien for grunnmuren til Strandgata 10 som var under bygging.

Foto: Sør-Troms museum.

I 1869 overtok Wilhelm Kaarbø en sjøtomt av naboene Henrik og Erik Torbergsen. Denne tomta lå like ved brygga som ble bygd i 1874. Prisen var fem spesidaler. Den ble betalt ved at Kaarbø malte kirkesleden til brødrene Torbergsen. Men i salgsdokumentene ble eiendommen ikke oppmålt skikkelig, og i 1914 ble det konflikt om grensene med en rettsprosess som varte i 20 år.

På tomta ble det i 1870 oppført et stort naust. Mye av aktiviteten i området skulle dreie seg om dette naustet. Det var sannsynligvis bortimot 150 kvm. Det ble malt rødt og gikk derfor under navnet «Rødnaustet». Det stod i fjæra, men på en bergrabbe like foran naustet ble det bygd en kai.

Dette var det største huset på strandstedet og ble bl.a. også brukt til festlokale. Kaarbø var selv felespiller og spilte opp til dans. Man kan godt si at dette var stedets første kulturhus før Harstad Arbeidersamfund sto ferdig i 1900.

Den 5. juni 1893 stod denne kunngjøringen i Senjens Folkeblad: «Theater: Publikums Opmerksomhed henledes paa den udmerkede Forestilling Søndag Aften fra Kl. 7 til 10 i Hr. Kaarbøs Nøst.»

Mye av aktiviteten i Rødnaustet ble etter hvert flyttet over til Klubbskjæret, der forholdene var langt bedre for de aktivitetene Kaarbø engasjerte seg i. Men Rødnaustet ble ikke stående tomt. Det ble i hovedsak benyttet til lager av tømmer og planker. Selve naustet ble det bruk for til denne aktiviteten. Utenfor ble fjæra brukt til opphaling av båter for tjærebreiding og annet vedlikehold.

Kaarbø så raskt at forholdene ved naustet og kaia ikke var hensiktsmessig på sikt. De nye dampskipene kunne ikke tas inn her og han fikk satt opp en brygge like sydøst for naustet og han fikk senere tilegnet seg eiendomsretten til Klubbskjæret, der den nye brygga lå. Dette ble gjort i 1874 i et makeskifte med Klokkergården som eide Klubbskjæret. Det var her dampskipskaien senere ble bygd, for øvrig den eneste kai som Hurtigruten kunne legge til nord for Trondheim da den trafikken startet i 1894.

Aktiviteten ved Harstadsjøen ble deretter konsentrert omkring Klubbskjæret. Der ble det fylt ut slik at skjærene ble landfaste og den nye dampskipskaia fikk stor betydning både for Kaarbøs forretning og for strandstedets utvikling.

Kilder

• Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: Folk og slekt i gamle Trondenes. Harstad 1997.
• Conradi, Thor: «Lesjagutten som ble fiskeeksportør og dampskipsekspeditør i Harstad». Årbok for Harstad 2000.
• Kjelland, Arnfinn. Bygdebok for Lesja. Utgitt 1987.
• Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger, Trondheim 3. juli 1841.
• Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger, Trondheim 21. august 1841.
• Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger, Trondheim 6. september 1845.
• Informasjon fra Kristian Holst, Harstad.
• Samtale med Kjetil Høvde, Harstad.
• Wilhelm Kaarbø i Historisk befolkningsregister.