Anders Foss (1543–1607)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Anders Foss (født 1543 i Danmark, død 25. januar 1607) var superintendent (biskop) av Bjørgvin fra 1583 til sin død. Gjennom sin embetstid ble han den som fullførte reformasjonen i Bergen. Han var også historiker, og skrev en kritisk analyse av Saxo Grammaticus' tidlige Norgeshistorie. Som superintendent var han kongelig embetsmann, og han engasjerte seg i politiske spørsmål i Bergen, og særlig i forholdet til hansaen.

Slekt og familie

Det er ukjent hvem hans foreldre er. Han er i slektshistorisk sammenheng omtalt både som Mikkelsen og Hansen, uten at man har kommet fram til noe sikkert opphav.

Han ble gift med Maren Robertsdatter. Hun var muligens datter av Robert Geiszpuscher (n. 1555–1559), som var Christian IIIs livkirurg. Paret fikk flere barn, og Anders Foss ble svigerfar til Henrik Høyer, Villads Nielssøn Adamssøn og Jon Mogenssøn Skanke.

Liv og virke

Ut over at han var født i Danmark vet vi ingenting om hans tidlige liv og hans familie. Det første vi kjenner til er at han studerte ved Københavns Universitet, og at han så studerte videre i Rostock og Leiden. Han var også en tid i Frankrike. I 1566 var han tilbake i København og tok magistergraden der. Han ble rundt samme tid, muligens i 1565, rektor ved klosterskolen i Antvorskov. En onkel av ham, Niels Andersen Foss, skal ha vært prior der. En gang etter 1570 ble han sokneprest til Stege på Møn.

Da det skulle utnevnes ny superintendent til Nidaros i 1578 var Foss en av tre kandidater, men han ble ikke valgt. Men fem år senere ble han utnevnt til superintendent i Bergen, etter anbefaling fra biskop Povel Madssøn på Sjælland.

Han var iherdig i sitt arbeid for å fjerne rester av det katolske i Bergen. Selv om Bergen, med sitt sterke innslag av tyskere, var et av svært få steder i Norge der det var luthersk agitasjon før reformasjonen, var det også mange som holdt på deler av den gamle trosretninga. Foss bygde ut kirkeorganisasjonen i bispedømmet. Hans forgjenger Jens Pedersen Skjelderup hadde innført stiftssynoder. På den første synoden i 1584 ble det blant annet vedtatt at det skulle tilsettes en prost i hvert prosti, og at det skulle holdes årlig prestekalent, et gilde for prestene, i hvert prosti. Prestene ble pålagt å forberede prekener grundig og å unngå latinske ordspråk og annet som kunne minne om katolske skikker. Prekenen skulle ikke vare mer enn en time, og gjerne bare tre kvarter. Etter gudstjenestene skulle presten eller klokkeren overhøre ungdommen i kristendomslære. Her foregrep han den senere konfirmasjonsopplæringa. Foss' motiv for dette var trolig ikke først og fremst å drive undervisning, men å sikre at ungdommene lærte den lutherske tro hjemme. Det ble også bestemt at det skulle være årlige stiftssynoder, men det ble allikevel bare gjennomført én til, synoden i 1589.

En katolsk levning Foss gikk løs på var helgenbildene. Det var en bildestrid i Bergen i 1560-åra, men i enkelte kirker hang helgenbildene fremdeles oppe i 1580-åra. Foss unngikk en ny strid ved å diskret erstatte dem med tavler med tekster fra katekismen.

I Bergen var det to soknekirker der tyskerne dominerte, Mariakirken og Martinskirken. Prestene der forholdt seg primært til superintendenten i Lübeck og til oldermannen ved Det tyske kontor, mens de dansk-norske konger og biskoper ble satt i baksetet. Foss kjempa iherdig for å få kontroll over de tyske menighetene, men det var først under hans etterfølger Anders Mikkelsen Kolding at man kom fram til en avtale.

Da Peder Thott ble høvedsmann på Bergenhus festning i 1589 kom Anders Foss raskt i konflikt med ham. Slottsherren klaget ham inn for å legge seg opp i den verdslige forvaltninga gjennom vedtak på stiftssynodene. I 1590 ble forholdet mellom kirke og verdslige myndigheter vanskeligere under trolldomsprosessen mot Anne Pedersdotter, der to prester åpent og tydelig tok hennes side. Vi vet ikke sikkert hva Foss mente om den saken, for da hun ble dømt og brent var han opptatt av en annen trolldomssak. I 1590 retta nemlig Oluf Gausdal anklager mot hans kone Maren Robertsdatter. I de neste to årene måtte han en rekke ganger forsvare henne overfor Peder Thott. Med et beskjermelsesbrev fra Christian IV og en forklaring under ed klarte han å få lagt anklagene mot henne til side, mens Oluf Gausdal ble dømt til døden i 1592. Peder Thott forlot Bergen i 1596, og etter dette er det bedre forhold mellom Foss og det verdslige embetsverket i byen.

Som historiker var han opptatt av en kritisk innstilling til kildene, og han ble en av de fremste i Norden i sin samtid på dette feltet. Han samarbeida med svigersønnnene Henrik Høyer og Villads Nielssøn Adamssøn i sin historikervirksomhet. Den tredje svigersønnen som er nevnt her, Jon Mogenssøn Skanke, var det mer bekymringer med; han var brutal mot sin kone og svigermor, altså Anders Foss' datter og kone, og dermed havna de to i konflikt. Henrik Høyer, som var lege, hadde blant annet kontakt med den danske historikeren Arild Huitfeldt, og han hadde en boksamling med blant annet Bergen bispestols kopibok, en håndskrevet versjon av Fagrskinna og flere andre håndskrifter. Dessverre gikk dissse tapt da Universitetsbiblioteket i København brant i 1728.

Spesielt viktig blant Foss' historiske arbeider var den nevnte analysen av Saxo Grammaticus' tekst, og spesielt hans utlegning om kongene før Harald Hårfagre. Trolig skrev Foss sin Censura de Saxone i Bergen, og det er grunn til å tro at han fikk sitt kildemateriale fra bergenshumanistene. Et annet verk som har fått stor betydning er hans kongestamtavle, som trolig ble skrevet i Danmark omkring 1577. Her siterer han kilder som senere har gått tapt, og han er dermed vårt eneste virkelig kritiske bindeledd til disse kildene.

Rundt 1590 tegna han muligens det som regnes som det eldste kjente kartet over Vestlandet. Kartet er anonymt, men det er sterke indikasjoner på at det var Foss som sto bak.

Etter reformasjonen hadde Geble Pederssøn tatt bolig i Gråbrødreklosteret, men dette var for stort til at superintendenten kunne vedlikeholde det. Det kom krav om at han måtte sette i stand bygningen, men i stedet bygde han et eget hus. Det ser ut til at han brukte penger som egentlig var ment for bispeboligen i det tidligere klosteret til dette. Enka overtok det etter hans død, og en tanke om at kirken skulle ta det over som fast superintendentbolig ble det ikke noe av.[1]

Den 22. april 1604 starta Foss forhandlinger i Bergen om en egen norsk kirkeordinans. Den ble godkjent av kongen i 1607, kort tid etter at Foss døde.

Referanser

  1. ↑ Imsen 1982: 44.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Anders_Foss_(1543–1607)&oldid=2020440»