Det første Norgesfelttoget
Det første Norgesfelttoget var et svensk felttog ledet av Karl XII i 1716. Gjennom å angripe Norge ville han presse Danmark-Norge ut av krigen. Krighandlingene foregikk i Christiania, Akershus og Smaalenene. Felttoget endte med svensk nederlag, og ble i 1718 fulgt av det mislykkede andre Norgesfelttoget, der Karl XII falt ved Fredrikshald.
Angrepet startet den 8. mars 1716. Kongen ledet selv omkring 3000 mann fra Settensjøen i Värmland inn over Høland og Fet for å rykke fram til Christiania gjennom Skedsmo. Samtidig kom omkring 4000 mann sørfra under ledelse av generalløytnant Carl Gustav Mörner. De skulle gå utenom festningene Fredriksten og Fredrikstad, og sikre Moss. Dermed ville de ha gode forsyningslinjer langs Oslofjorden, og hovedstaden kunne angripes fra to kanter.
Det norske forsvaret besto av omkring 10 000 mann fordelt på flere steder i Østlandsområdet, ledet av generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow. Omkring 4500 norske soldater befant seg i Danmark.
Trefningen i Høland
Etter å ha sikret Kongstorp møtte Karl XII forlegningen på Høland, ledet av oberst Ulrich Christian Kruse. I trefningen i Høland ble den norske motstanden knust, og det så ut til at veien lå åpen for svenskene. Men et kraftig snøvær, på toppen av den dype snøen som allerede kledde området, førte til at svenskene ble sittende fast i tre dager. Lützow sendte sine skiløpere mot Christiania, og man kunne dermed forberede seg på angrepet. Skansene på Gjelleråsen og Bakåsen ble utstyrt og bemannet, mens styrker ble trukket tilbake vest for Glomma. I Smaalenene samlet man styrker i Fredrikstad og Fredrikshald.
Trefningen ved Bakåsen
Den 12. mars kunne svenskene igjen rykke fram mot Christiania. Den eneste veien som var mulig å ta var gjennom passene ved Bakåsen og Gjelleråsen, og i trefningen ved Bakåsen ble svenskene slått tilbake. Et frontalangrep ville blitt for kostbart, og Karl XII måtte snu. Han tok med seg styrkene over Øyeren og sørover til Spydeberg. Den 14. mars nådde de Hølen, der de møtte Mörner. Mange av soldatene var syke eller utmattede, og måtte etterlates i Moss, men det var nå en større styrke, omkring 7000 mann, som igjen marsjerte mot Christiania.
Ved Ås, som de nådde 20. mars, fikk de vite at veien var sperret med forhugninger. De gikk derfor ned på isen på Bunnefjorden. Den 21. mars kunne svenskene se Akershus festning og byen.
Angrepet på Christiania
Den 21. mars angrep svenskene Christiania. De norske batteriene åpnet ild, og isen sprakk opp foran de styrkene som rykket fram. Det ble umulig å fortsette på isen, og de kom seg derfor i land i ly av Bleikøya, Hovedøya og Nakkholmen. Styrken gikk i land ved Bygdøy, og ventet til kvelden før en fortropp gikk over Frognerkilen til Gamle Aker kirke. Der fant de at byen hadde blitt evakuert, og Karl XII kunne dermed ta Christiania uten ytterligere motstand. Dette skjedde som en del av den norske krigsplanen; i stedet for å risikere et nederlag ble byen oppgitt slik at man kunne få forsterkninger på våren og gjøre et kraftig motangrep. For å sikre dette fikk Lützow oppført Gjellebekk skanse, som sperret veien mellom Christiania og Drammen, der man kunne ta inn styrker fra Danmark.
Beleiringen av Akershus festning
Utdypende artikkel: Beleiringen av Akershus 1716
Etter å ha tatt byen innledet svenskene beleiringen av Akershus festning. Festningen var svært sterk, og svenskene hadde ikke klart å føre fram beleiringsartilleri. Samtidig satt de fast i byen, som måtte vernes mot et eventuelt norsk motangrep. Et forsøk på å slå seg gjennom til Drammen 23. mars, trefningen ved Gjellebekk, mislyktes. I sør hadde man også problemer, da norske soldater ved Svinesund ødela materialene som skulle brukes til ei pongtongbru. Dermed fikk man fortsatt ikke fram tungt artilleri. Det hastet å få det fram mens det var tykk is på Oslofjorden, siden det ikke var mulig å frakte det på landeveiene. Når våren kom ville det heller ikke være trygt å bruke skipstransport.
Ved Ravnsborg i Asker ble det satt ut store svenske styrker, og 600 mann ble sendt over Hadeland og Ringerike for å angripe Gjellebekk skanse bakfra. De seiret i trefningen ved Harestua, men den 29. mars ble de slått av norske styrker i slaget ved Norderhov. Karl XII prøvde igjen å gå rundt Gjellebekk, denne gang via Gamle Ringeriksvei. Den 16. april ble en svensk styrke på 200 mann slått i trefningen ved Nordkleiva.
Første slag om Moss
Etter at isen hadde brutt opp ble det enda viktigere å kontrollere forsyningsruter på land. Den 26. mars sto første slag om Moss, der norske styrker fra Fredrikstad angrep byen med hell.
Den 6. april kom fregatten «Hvide Ørn» til Holmestrand, og den 17. april kom en flåte med 4000 soldater fra Danmark.
Andre slag om Moss
Med seieren i trefningen ved Nordkleiva hadde de norske styrkene kommet på offensiven, og når man også hadde fått de etterlengtede forsterkningene fra Danmark var det mulig å ta kontroll over forsyningslinjene. Den 23. april sto andre slag om Moss, som avskar styrkene i Christiania fra nye forsyninger fra Sverige.
Svensk retrett
Den 30. april måtte Karl XII oppgi beleiringen av Akerhus festning. Han dro sørøstover mot Ski langs Den Fredrikshaldske kongevei. Styrken krysset Glomma ved Onstadsund den 2. mai. Lützow hadde ved krysningsstedet en mulighet til å angripe med en overlegen styrke, men lot være å gjøre dette.
Vel over Glomma marsjerte svenskene langs Haldenvassdraget over Eidsberg og Rakkestad. Ved Torpum herregård opprettet de en blokkade av Fredrikshald, og begynte å sette i stand pongtongbrua over Svinesund. Rundt midten av mai var den ferdig, og svenskene kunne trukket seg ut. I stedet valgte Karl XII å fortsette kampen, og i angrepet på Svinesund den 2. juni seiret svenskene. Noen dager senere erobret de Sponviken skanse.
Angrepet på Fredrikshald
Mens svenskene i sin opprinnelig plan hadde gått forbi Fredriksten festning, så de nå festningen og byen som en nøkkel til å vinne i Sør-Norge. Angrepet på Fredrikshald ble innledet 4. juli. Etter at det først gikk mot svensk seier satte haldenserne fyr på byen, og 500 svensker falt.
Karl XII hadde fortsatt et håp om å ta Fredriksten. Transportflåten hadde i mai blitt jaget under trefningen ved Styrsö, men var på vei tilbake med beleiringsartilleri. Peter Wessel Tordenskiold satte en ettertrykkelig stopper for Karl XIIs planer i slaget i Dynekilen den 8. juli, da han senket den svenske transportflåten. Svenskekongen måtte beordre en umiddelbar retrett over pongtongbrua. Den ble forlatt 10. juli, rett før Tordenskiold kom til Svinesund.
Etterspill
Karl XII hadde blitt ydmyket i Norge, og ønsket ikke å gi opp. Han beholdt store styrker i Båhuslen og Dalsland til august, da det ble klart at man trengte lengre tid før man gjorde et nytt forsøk. Det hadde blitt klart at den norske seieren skyldtes en form for krigføring som var helt uvant for svenskene. Lützow hadde hele tiden unngått store slag, men i stedet svekket svenskene gjennom trefninger og gjennom målrettede raid mot forsyningslinjene.
Pongtongbrua ble ødelagt av svenskene den 22. august, da de svenskene styrkene ble sendt sørover for å møte en mulig dansk invasjon av Skåne.
Et nytt forsøk på å erobre Sør-Norge, Det andre Norgesfelttoget, fulgte i 1718. Dette endte i svensk nederlag da Karl XII falt ved Fredriksten.
Videre lesning
- Se denne bibliografien med annoteringer.
Litteratur
- Jacobsen, Frank Kiel, Fredriksten - Festning med ærerik historie, Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82 02 11688 0
- «Det første Norgesfelttoget» på no.wikipedia.org