Fartein Valen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Fartein Valen ved skrivebordet.

Fartein Olav Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14. desember 1952 i Haugesund) var komponist.

Han var en av landets fremste komponister, som står i en kontrast mye av den norske musikken som har sine røtter i folkemusikken og et nasjonalt tonespråk som for eksempel Edvard Grieg. Valens særpregede atonale musikk gjør ham spesiell i norsk sammenheng og han står som en tydelig del av en internasjonal stilutvikling. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet» fra 1933–1934 og som henter sitt navn fra Leirvågen kolerakirkegård ved hans hjem i Valevåg.

Bakgrunn

Fartein Valen som barn.
Foto: Carl Kørner/Nasjonalbiblioteket (1890-1895).

Familie

Valen var sønn av misjonsprest Arne Valen (Walen) (1844–1906) og Dorothea Mortensen Ulvevadet (1844–1923). Han hadde de to eldre søstrene Magnhild (1880–1959) og senere guvernante/lærer Sigrid 1883–1970. Han forble ugift.

Utdannelse

På grunn av farens virke som misjonær for Det Norske Misjonsselskap tilbrakte han sine første år på Madagaskar. Da familien flyttet tilbake til Norge i 1895 gikk han på skole i Stavanger, og han fikk klaverundervisning av Jeanette Mohr.

Etter examen artium ved Kongsgård skole i Stavanger i 1906 flyttet han samme høst til Kristiania for åstudere filosofi, tysk og fransk ved Det Kgl. Frederiks Universitet. Han bodde da på Studenterhjemmet i Underhaugsveien. Samtidig fikk han privatundervisning i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon av Catharinus Elling.

Valen avbrøt etter hvert filologi-studiene og begynte som student hos Elling ved Musikkonservatoriet. Ved konservatoriet studerte Valen orgel med Hilmar Grønner og Peter Lindeman, og avla organisteksamen i 1909.

Etter råd fra Elling og med assistanse fra Max Bruch, ble musikkstudiene videreført fra oktober 1909 ved musikkhøgskolen i Berlin hvor han var elev av Bruch i analyse og i komposisjon av Karl Leopold Wolf. Han skal imidlertid ha oppfattet høgskolen som for teknisk og lite kunstnerisk, bortsett fra i analyse og klaver. Han gikk ut fra høgskolen i 1911, men ble i Berlin fram til 1915 og i perioden brukte han til å lytte, studere, overvære orkesterprøver, ga undervisning og komponerte.

Bosteder

Valenheimen, familieboligen i Valevåg, oppført i 1903 i enkel sveitserstil på en høyde med utsikt mot vest.
Foto: AFNDG (2017).

Virke

Etter tiden i Berlin flyttet Valen tilbake til Norge og til familiens nye hjem på Valen Øvre i Valevåg i Sunnhordland. Han påbegynte da for alvor sin komponistgjerning og gikk grundig igjennom et svært høyt antalle ulike kontrapunktiske klaverøvelser. Med tiden fant han etter hvert fram til sitt eget atonale tonespråk, som han selv kalte «dissonerende kontrapunkt».

Selv om han var forberedt på motgang, gikk det inn på ham at folk ofte reagerte negativt på musikken hans. Han tvilte imidlertid ikke på at han var på rett vei, og en reise til Roma i 1922 ga ham ny inspirasjon. Da moren døde året etter, flyttet han til Kristiania hvor han i hovedsak hadde sitt tilholdsted fram til 1938.

Hans største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach, og han uttalte i et radiointervju i 1951 at «Bachs musikk er absolutt perfekt og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Også arbeidene til komponister som Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Giovanni Pierluigi da Palestrina var viktige inspirasjonskilder, men også andre kunstarter som poesi og billedkunst.

Han fikk komponiststipend i 1925 og ble inspektør ved Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Han bodde ulike steder men hadde dårlige arbeidsforhold som komponist. I 1928 hadde han et tre måneders opphold i Paris, og vinteren/våren 1932–1933 var han noen uker i Italia og et halvt år på Mallorca. Særlig oppholdet her, den «stille ø» ga ham nye impulser og dette skulle bli et skille i hans komponistkarriere.

I 1935 ble han tildelt Statens kunstnerlønn som komponist, noe han opplevde som en endelig anerkjennelse som kunstner, etter all motgangen fra kritikere og publikum. Han opplevde også at stadig flere musikere hadde ham på sitt reportoar.

Kunstnerlønnen gjorde ham mer økonomisk uavhengig og han kunne flytte tilbake til Valevåg hvor han hadde mer arbeidsro.

Han fikk et internasjonalt gjennombrudd etter andre verdenskrig, og opplevde som så mange andre norske kunstnere at han hadde et større navn ute i Europa enn hjemme i Norge.

Gravlagt

Fartein Valen døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter lungebetennelse, 65 år gammel. Han fikk begravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg.

Fartein Valens vei i Sandnes, Stavanger og Nordre Follo er oppkalt etter han.

Galleri

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Fartein_Valen&oldid=2026130»