 Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014) står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
 Eidsberg kirke kalles også «Østfolddomen». Eidsberg kirke og Eidsberg kirkegård ligger i Eidsberg i Indre Østfold kommune, ned mot Glomma ved fylkesvei 124 (Rakkestadveien) og Grønnsundveien. Eidsberg kirke er en steinkirke som stammer fra andre halvdel av 1200-tallet. Den erstattet da en tidligere kirke på stedet, som det er bare er funnet noen få steiner fra. Kirken er viet til St. Olav, som er avbildet på en steinskulptur over inngangen til kirken.
Kirken har blitt ombygget flere ganger. Tårnets østmur har brannskadede steiner, og kirken har sannsynligvis brent i middelalderen, kanskje rundt år 1420. Les mer …
 Hovedbygningen på Kirke-Balke, som ligger like ved Balke kirkegard. Bygningen, som er freda, ble satt opp av Peder Paulsen Balke rundt 1810. Peder Paulsen Balke (født 4. mai 1779 i den nåværende Østre Toten kommune, død 6. september 1840 samme sted) var gardbruker, underoffiser og eidsvollsmann. Under grunnlovsforhandlingene tilhørte bonden på Kirke-Balke Selvstendighetspartiet. Han var del av ei innflytelsesrik slekt på Toten, som inkluderte svogeren og søskenbarnet Niels Dyhren (eidsvollsmann) og nevøen Ole Larsen Hammerstad (stortingsmann). Han var sønn av gardbruker Paul Pedersen Balke og Berte Larsdatter f. Kobberstad. Familien eide garden Kirke-Balke, en mellomstor eiendom som lå i tun med Balke kirke. Den yngre broren Lars Paulsen, far til stortingsmann Ole L. Hammerstad, ble gift til Hammastad i Totenvika. Søstera Marte Paulsdatter gifta seg med Niels Dyhren, på nabogarden Dyrin.
Peder P. Balke fant sjøl ektefelle i det nærmeste nabolaget, nemlig Mari Andersdatter Balke, datter av Anders og Pernille i Oppistuggun Balke. Peder Balke tok over farsgarden Kirke-Balke i 1813, og da var det 4 hester, 13 kuer og 12 sauer der. Les mer …
 17. maisteinen på Snåsa. Foto: Arnt-Erik Selliaas 17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning. Les mer …
 Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841. (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.
Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.
Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard. Les mer …
 Christian Magnus Falsen - lederen av Selvsterndighetspartiet. , også kjent som danskepartiet, prinsepartiet og « de ilende», var en av to løst organiserte grupperinger som dannet seg under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Verken selvstendigspartiet eller unionspartiet var politiske partier i moderne forstand, men grupper av delegater som hadde et felles grunnleggende syn på spørsmålet om norsk uavhengighet. Motivene til selvstendighetspartiet er uklare, men gjennomgående var de innstilt på å velge Christian Frederik som norsk konge (derav «prinsepartiet») og på fortsatt tette bånd til Danmark (derav «danskepartiet»). Les mer … | 
