Forside:1814

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1814
Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland
Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.
 
Smakebiter fra artikler
Eivind Lande malte denne ølbollen i 1809.
Foto: Haakon Michael Harriss / Norsk Folkemuseum

Eivind Torkjelson Lande (fødd 1758 i Bygland, død 9. mai 1833 same stad) var gardbrukar og eidsvollsmann.

Eivind Torkjelson vart fødd på Åsen i Bygland i Setesdal. Han vart døypt i Årdal kyrkje den 1. januar 1759, og konfirmert i same kyrkje i 1775. Det var små kår på Åsen, og Eivind måtte tidleg jobbe for føda. Han vart gjetar på Skreland i Bygland. Etter konfirmasjonen reiste han ut av bygda, og jobba mellom anna i Telemark. Han var med på slåtten i Heddal og Åmotsdal og på vintrene skipsbygging i Skien.

I 1788 vart han trulova og gift med Gyro Torsdotter Lande Det var ikkje lett for dei å få gifte seg, for Tor Lande ville ikkje ha ein frå så små kår til verson. Historie om Eivinds friarferd er bevart i nokre stev, som ender med at Tor måtte la dei gifte seg.

I 1814 vart Eivind Lande fyrst vald som valmann for Bygland. I amtsvalet vart han vald som andre representant til riksforsamlinga. Han reknast med til Unionspartiet, men er ikkje heilt liketil å plassere. Eivind Lande var bland dei mest aktive av bonderepresentantane. Han arbeidde saman med Theis Lundegaard for å sikre at bøndene fekk ein så stor part som mogleg av stortingsrepresentantane, og han skreiv saman med andre bonderepresentantar på Riksforsamlinga eit godt innlegg om odels- og åseteretten. Kravet var at odels- og åseteretten skulle førast attende til slik han var føre lovendringa i 1811.   Les mer …

Fredrik Meltzer malt av F. Jensen i 1850. Maleriet tilhører Eidsvoll 1814

Fredrik Meltzer (født 29. september 1779, død 17. desember 1855) var en forretningsmann og politiker fra Bergen. Han var gift med Margaretha Stub, og hadde tretten barn med henne.

I 1814 ble han valgt som Bergen bys andre representant til Riksforsamlingen. Han knyttet seg der til Selvstendighetspartiet. Senere representerte han Bergen på Stortinget i flere perioder. Han er spesielt kjent for at han la frem forslag til et nytt flagg, som ble vedtatt av Stortinget og som siden har vært Norges flagg. Ifølge en udokumentert historie var det hans tolv år gamle Gerhard sønn som tegnet flagget. I en nyere versjon av historien var det en yngre sønn, Harald som var født i 1814, som tegnet flagget. Det er lite grunn til å feste lit til historien, ikke minst ettersom sønnene var i Bergen da Meltzer fikk idéen til flagget i Christiania.   Les mer …

Portrett av Christopher Frimann Omsen, malt av Ragna Hennig-Larsen etter et gammelt meget utydelig bilde.
Foto: Solveig Dahl / Eidsvoll 1814
Christopher Frimann Omsen (født 11. desember 1761, død 25. april 1829) var jurist og eidsvollsmann.

Han gikk på Bergen katedralskole, og i 1791 tok han latinsk-juridisk embetseksamen. Samme år ble han prokurator i Christiania, og fra 1799 var han tollprokurør i Akershus stiftamt.

Riksforsamlingen i 1814 var han Christianias andre representant. Han satt i reglementskomitéen og konstitusjonskomitéen, og sluttet seg til Unionspartiet. Under debatten om Eidsvollsgarantien den 13. mai ledet han Unionspartiets argumentasjon. Han fikk ikke gjennomslag for sine synspunkter, men da garantien ble opphevet allerede i 1816 var det tydelig at han hadde hatt rett i sine innvendinger. Etter at forsamlingen var hevet utgav han sammen med Georg Sverdrup og Platou Riksforsamlingens forhandlinger.   Les mer …

Maleriet 17. mai 1893 av Christian Krohg. Det norske flagget er uten unionsmerke.

17. mai er Norges grunnlovsdag og landets offisielle nasjonaldag. Den feires til minne om at Riksforsamlingens medlemmer og regent Christian Frederik den 17. mai 1814 undertegnet Grunnloven. Dermed fikk Norge selvstendig statsforfatning, herunder egne lovgivende, utøvende og dømmende institusjoner, etter å ha vært del av konglomeratstaten Danmark-Norge siden 1537. Imidlertid måtte Norge allerede samme høst inngå personalunion med Sverige, men med visse endringer – og med tillegg av Riksakten av 6. august 1815 – bestod Grunnloven gjennom unionsperioden.

Den første feiringen av dagen man kjenner til fant sted i Trondheim i 1815, da dansk-norske Matthias Conrad Peterson tok initiativ til en markering. Ved tiårsjubileet i 1824 ble den også feiret i noen miljøer i Christiania, noe som ble oppfattet som en provokasjon av kronprins Oscar som var i byen da. I 1829 hadde feiring av dagen blitt forbudt av kongen og regjeringen, og det året endte feiringen i Oslo i det såkalte Torgslaget da kavaleri fra Akershus festning ble satt inn for å spre en folkmengde på Stortorget. Da Karl Johan døde i 1844 tillot hans sønn Oscar I, som altså tidligere hadde blitt provosert av feiringen, igjen at man markerte dagen.

I 1870 arrangerte Bjørnstjerne Bjørnson det første offisielle barnetoget.   Les mer …

Peder Anker med hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792.
Foto: Maleri av Jens Juel
Byste av Peder Anker ved Peder Ankers plass i Oslo, nær Bogstad gård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Peder Anker (født 8. desember 1749, død 10. desember 1824) var Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var også en sentral person på Riksforsamlingen, og en velstående godseier: i sølvskatten 1816 ble han liknet for 2425 spesidaler alene, litt over en tredjedel av skatten for Aker tinglag.

Han ble født i Christiania, og var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) fra slekta Anker og Karen Elieson (1723–1806) fra slekta Elieson. Han vokste opp i Paleet i Christiania.

Han studerte i to år ved Københavns universitet, og ble så sendt på en langvarig utenlandsreise sammen med to brødre og fetterne Carsten og Peter Anker. Da han kom hjem i 1772, kjøpte han gården Bogstad med skogeiendommer. Han kjøpte også flere skogeiendommer ved Randsfjorden, og bygde i den forbindelse en kjerrat i ÅsaRingerike for å få tømmeret opp fra Steinsfjorden til Lysakervassdraget gjennom Sørkedalen. I 1791 kjøpte han Bærum jernverk, og senere også Moss Jernverk og Hakadal jernverk. Dette gjorde ham til en av landets største jordeiere og industriherrer.

Samme år som han kjøpte Bogstad, den 26. oktober 1772, giftet han seg med Anna Elisabeth Cold (1749–1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold og Elisabeth Cathrine Nissen. De fikk fire barn, men bare datteren Karen levde til voksen alder. Hun giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg.

I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær, og under tyttebærkrigen var han medlem av feltkommisariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han generalveiindentant i Akershus stiftamt, en stilling som medførte at han ledet det meste av veibygging i Norge. Han regnes som skaperen av det moderne norske veinettet sammen med generalveimestrene Nicolai Frederik Krogh og Georg Anton von Krogh. Anker fratrådte fra embetet i 1800, men fortsatte med kongelig tillatelse å føre tilsyn med veibyggingen.

Han stod prins Christian August nær, og ble trukket inn i krigsplanlegging gjennom svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg, som var gift med Karen Anker.

Anker ble i 1809 slått til ridder, og senere ble han kommandør av Dannebrogsordenen, fra 1812 med storkors. Han mottok Serafimerordenen i 1815 og ble kommandør av Nordstjerneordenen i 1821. Som den høye frimurer han var, kunne kong Karl Johan endatil utnevne ham til ridder av Carl XIIIs orden i 1821, denne ordenen var forbeholdt frimurere av høyeste grad.

I 1813 ble han påvirket av Christian Frederik til å bli med på å planlegge Riksforsamlingen i 1814, og han ble 1. representant for Akershus amt og forsamlingens første president. Han var knyttet til unionspartiet, men hans rolle bestod primært i å styre forsamlingen. Senere i 1814 holdt han seg stort sett utenfor politikken.

Da unionen med Sverige var et faktum, trådte han inn i den nye regjeringen, idet han den 18. november 1814 ble utnevnt til statsminister. Han tok aldri noen ledende stilling i regjeringen, og fungerte mest som megler mellom kongen og grev Wedel. Da Wedel trakk seg fra regjeringen, søkte også Anker avskjed, noe som ble innvilget 1. juli 1822. Han trakk seg tilbake til Bogstad, hvor han døde i 1824.

Peder Anker ble bisatt fra Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke nær Jarlsberg hovedgård i Vestfold.

Galleri

Kilder og litteratur

Videre lesing

  • Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5

Eksterne lenker


Claus Bendeke. Etter tegning av Paul Ipsen 1791.
Claus Bendeke (født 3. desember 1763 eller 1764 i VangHedmarken, død 29. mai 1828) var amtmann og en av eidsvollsmennene.

Bendeke var sønn av kanselliråd og sorenskriver Andreas Claussøn Bendeke (1710–omkr. 1780) og hustru Amalia Margrete Rosenkrantz Lercke (1733–1767). I 1783 ble han student ved Helsingør skole, og i 1788 ble han cand.jur. med laud. I 1795 ble han handels- og hvalfangstinspektør på Grønland, med tjenestested i Godthåb. I 1797 ble han overflyttet til inspektoratet for Nordgrønland og tok da over stillingen til en annen hedmarking, Børge Johan Schultz. Bendeke var muligens den som innførte bruken av penger på Grønland. Fra 1801 laget han «kredittsedler» som avregning til hvalfangerne. Sedlene var enkelt utført; Bendeke produserte dem selv av spillkort.

Han ble amtmann i Hedemarkens amt 1804, og hadde dette embetet til 1816. Som amtmann i Hedemarken var Bendeke omstridt og hadde ikke alltid sine saker i orden. Friderich zu Hessen, visestattholder frem til 1813, ville derfor ha Bendeke fjernet. I 1814 var Bendeke imidlertid amtets førsterepresentant på RiksforsamlingenEidsvoll hvor han knyttet seg til Selvstendighetspartiet. 1815–1816 var han andre varamann til det første ordentlige Storting. 14. september 1816 ble han utnevnt til assessor i Kristiansand stiftsoverrett, og ble justitiarius sammesteds 1823.   Les mer …
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Mest lest