Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.
Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.
Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder. Les mer …
 Kirken fra sørøst. Foto: Olve Utne (2009) Bodin kirke i Bodøsjøen, Bodø kommune, ble oppført omkring 1240 som langkirke i stein. Den var tidligere hovedkirke for Bodin prestegjeld, og er fortsatt soknekirke for Bodin sokn. Den står på Bodin prestegårds grunn.
Opprinnelig var kirken i seinromansk stil. Den hadde rektangulært kirkeskip og et nærmest kvadratisk kor. Veggåpningene og de utvendige hjørnene var i kleberkvader. Koret hadde portal mot sør, mens skipet hadde mot vest og nord. Trolig var det også en portal fra skipet mot sør, men denne er det ikke spor etter. Korbueåpningen var lett spissbuet, et hint av gotikken som var på vei inn i kirkearkitekturen. Det er funnet et parallelt murløp langs sørveggen, som kan være fra en eldre bygning, men man kjenner ikke sikkert noen tidligere kirke på stedet. Det ble gjennomført en arkeologisk utgravning av kirken i 1963. Det ble funnet tre brakteater datert til 1217–1263. Disse bidro til å feste dateringa til omkring 1240. Håkon Christie har antyda at kirken kan være eldre, muligens fra 1100-tallet. Les mer …
 Minnebautaen over Schevig og Bratberg. Foto: Morten Stene (2008) Daniel Larsen Schevig (født 1786 på Beitstad, død 6. oktober 1833 samme sted) var underoffiser, gårdbruker og eidsvollsmann. Han representerte Første Trondhjemske infanteriregiment på Riksforsamlinga.
Han var sønn av bonde Lars Danielsen Schevig og Anna Håkensdatter Holt, og vokste opp som odelsgutt på gården Skjevik i Beitstad prestegjeld, som nå ligger i Steinkjer kommune. I 1811 gifta han seg med Anne Ingebrigtsdatter Sæter. Han var nevø av Sivert Paulsen Bratberg, som var gift med moras søster Marit Håkensdatter Skar. Faren tilhørte storbondemiljøet i Nord-Trøndelag. Det var farfaren, Daniel Torbergsen Malmo, som i 1778 kjøpte offisersgården Skjevik.
Daniel Larsen kom tidlig inn i hæren, og ble sersjant. Han deltok i krigshandlinger under Napoleonskrigene, og mottok i 1808 Dannebrogsmændenes Hæderstegn, hvilket gjorde ham til Dannebrogsmand. Han ble i 1814 valgt som andre representant for infanteriregimentet til Riksforsamlinga, og møtte der sammen med kaptein Georg Ulrich Wasmuth. Det var også to sambygdinger som var med på Eidsvoll: Sogneprest Hans Christian Ulrik Midelfart og tremenningen lærer Sivert Bratberg. Daniel Larsen var passiv under forhandlingene, og stemte med Selvstendighetspartiet. Les mer …
 I jubileumsåret 2014 satte Riksarkivet og Riksantikvaren opp blå plaketter på de bevarte valgkirkene. Her plaketten på Rygge kirke. Foto: Chris Nyborg (2014) er et fellesnavn på de kirkene som ble brukt som valglokaler under valget i 1814 til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Kirkene ble brukt slik fordi de var det naturlige sentrum for det offentlige liv de fleste steder i landet, og fordi prestegjeldene var grunnenheten i valgordninga. En del av kirkene er bevart, og de ble i jubileumsåret 2014 en viktig del av markeringa mange steder. Riksarkivet og Riksantikvaren gikk sammen om merking med blå plaketter og opptrykk av faksimiler av adresse og fullmakt til disse kirkene. Mange av kirkene har gått tapt siden 1814. Noen har brent, men flesteparten av de som er borte er revet og erstatta av nye kirker. Hvor stor andel av kirkene det er som er bevart i et fylke varierer sterkt. Vestfold er i en særstilling, for der er det bare en av kirkene som er borte. Les mer …
 Hermann Wedel Jarlsberg var en av lederne for Unionspartiet på Riksforsamlingen. Maleri av Chr. Horneman. Unionspartiet, også kjent som Foreningspartiet, Svenskepartiet, Vestpartiet og De nølende var en av hovedgrupperingene under Riksforsamlingen i 1814. Som navnet viser var de mer innstilt på å gå inn i en union med Sverige, i motsetning til Selvstendighetspartiet som var mer orientert mot Danmark. I tillegg mente unionspartiet at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, mens Selvstendighetspartiets tilhengere mente at forsamlingen hadde et begrenset mandat.
I løpet av året skulle det vise seg at de fikk rett i at Norge ikke hadde mulighet til å stå imot Sverige militært. Det norske felttoget ble en kortvarig krig der svenskene hele tiden dominerte. Men gjennom dyktige forhandlere klarte man i Mossekonvensjonen å få aksept for at Norge skulle beholde Grunnloven med noen mindre tilpasninger til en personalunion. Dermed oppnådde man det som var deres viktigste sak, å få en løs union med Sverige der Grunnloven bestod. Les mer … | 
